Til dere som ikke ønsker å få barn

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen ikke ønsker seg barn?

Jeg ønsker meg barn fordi de blir mine avkom, familie, glede og kjærlighet. Dessuten er det ganske betryggende å tenke på at man har barn når man blir gammel. Enten du er hjemme eller på sykehjem, så er det kjekt å ha familie?

Jeg jobber selv som assistent på et sykehjem, og det er stor forskjell på pasientene. Noen har vært gift og har barn, og har derfor mye besøk. Andre har aldri vært gift, eller har vært gift, men ingen barn. De har sjeldent besøk, fordi de har ikke familie igjen.

En ting til jeg legger merke til, av de voksne damene jeg jobber med, så er det STOR forskjell på de som har barn og de som ikke har barn. Jeg føler at voksne mennesker uten barn har en tendens til å være litt sære. Spesielt damer. Jeg føler hvertfall at de damene med barn behandler meg mye bedre enn de uten barn.

Noen tanker?

Anonym poster: db41495d7b75c64bca72c750a6f4204a

[drosophilia]

Vil vie livet mitt til det jeg føler er mitt mål.

Ja, jeg er kanskje litt sær.

Jeg har ikke lyst på barn, jeg synes det er nok barn i verden, og jeg vil heller kunne støtte opp rundt andre sine barn og være en ressursperson for de rundt meg.

Jeg føler ikke at jeg kunne gitt 100% til et barn, og når jeg i tillegg ikke liker tanken synes jeg det er like greit å la være. Jeg vil ikke bli bundet fast av ansvaret.

I tillegg slet min mor ekstremt med graviditeter, ble skadet permanent, og har hatt postpartum depresjon flere ganger.

Jeg er selvopptatt, men det er ikke selvopptatt å ikke få barn. Etter min mening synes jeg det er selvopptatt å "måtte ha barn" selv om man ikke kan vie seg til å ta ordentlig vare på det.

Hvis jeg på noe tidspunkt plutselig skulle fått lyst på barn, ville jeg nok adoptert.

Jeg er ikke opptatt av familie, mitt nærmeste nettverk er gode venner. Det samme gjelder partneren min. Vi er enige om at vi kan revurdere når jeg er 35. Selvsagt kan ting forandre seg.

[skreppamedleppa]

Det er jo ingen garanti for at man fra besøk av sine barn på sine eldre dager. Barna kan bo langt vekke, slik min mor bor milesvis langt borte fra der jeg er og jeg har ikke mulighet til å besøke hun ofte.

Å få barn for at man ikke skal være aleine når man blir gammel, er ikke det litt egoistisk? Man eier ikke sine barn, man har dem til låns og de blir voksne og skal leve sitt eget liv som min mor sier.

Jeg ønsker meg ikke avkom men har et liv fullt av glede og kjærlighet selv om jeg ikke føler for å ruge på et foster i 9 måneder. Jeg er kanskje litt sær heldigvis og elsker min særhet på alle måter. Like sær kanskje som de som velger å få barn når jorden holder på å bli overbefolket.

Jeg må nok si at jeg er kanskje er mindre barne innstilt enn de fleste andre og jeg kommer ikke på en eneste god grunn til at jeg skulle ønske meg barn. Det trenger ikke være en god grunn en gang, jeg kommer rett og slett ikke på noe som gjør at jeg vil ha barn. Eggstokkene min klør ikke en eneste plass etter å få avkom, jeg sier ikke at det ikke kan skje, men sjangsen er liten.

At man er selvopptatt eller egoistisk når man ikke velger å få barn, tja er det det? Eller er det i det hele tatt egoistisk å leve livet sitt slik man vil. Å tvinge på folk barn, å ikke respektere andre sine valg er vel toppen av egoisme. Men uten om det så er vel det meste vi gjør i livene våre egoistiske valg alt i fra å spise til å få barn, ikke få barn, å trene etc, så jeg ser ikke på det å ikke få barn som en egoistisk levestil.

Jeg kan vel og si at hvordan jeg behandler folk tror jeg ikke har så mye å si på om jeg har barn eller ikke, jeg tror stort sett jeg behandler folk ut i fra hvordan de behandler meg. Men om jeg møter noen barnefrelste mennesker som ikke har respekt eller skjønner at folk velger forskjellig i livet sitt så er det godt mulig at mine holdninger til et slikt menneske fort kan bli negativt ladet. Sikkert på samme måte som småbarns foreldre behandler de som ikke liker barn, spesielt deres barn på en mindre bra måte. what you give is what you get, og jeg synes man skal ha full respekt både for de som velger å få barn og de som velger å være barnløs.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha barn fordi jeg ikke tror jeg vil bli en god mor. Og så liker jeg å være sær.

Anonym poster: 46b5b95c56bc39e8691af67e4e4b846e

[Tabris]

Jeg vil si at omtrent 20 % av meg ønsker barn, 80 % ikke. Jeg er ikke interessert i barn, jeg liker dem generelt sett ikke noe særlig, og mitt morsinstinkt er for det meste henvendt mot katter og hunder.

Den lille delen av meg som kanskje kunne tenkt seg barn har ikke gode nok argumenter, og er heller ikke sterk nok i forhold til den delen av meg som ikke ønsker. Selvsagt betyr det at det er noe i livet jeg går glipp av, samtidig som jeg også vil ha opplevelser og et annet liv som de med barn går glipp av.

[Ananas.]

Jeg ønsker meg ikke barn, men som tabris så er det kanskje et 20% ja og 80% nei til barn. At samboeren heller ikke ønsker barn holder jo de 80% veldig stabile.

Har litt vanskelig for å sette ord på hvorfor, men jeg har aldri sett for meg å få barn, det ligger ikke i planene, og ikke i drømmene. Sånn livet er nå så ser jeg ikke for meg at det hadde vært noen berikelse på noen som helst måte, men heller en byrde økonomisk og rent praktisk, akkurat det er jeg åpen for at kan forandre seg når studieplanene er fullført, men selv da ser jeg ikke for meg å bli mamma. Jeg er glad i barn, men ser ikke helt poenget med å ha dem selv. Jeg kan derimot se for meg å bli fosterforelder ellernoe en gang i fremtiden. Rart? Nja. Vi har mer enn nok barn i verden, og da blir det noe annet å hjelpe noen som allerede er født og som har behov for det enn å lage nye barn. Mange gamle klassekamerater er gift, har barn, er gravide osv. og noen ganger tenker jeg på hvordan det kunne vært å være mamma, uten at det vekker noen lyst i meg.

Samtidig føler jeg at ting ikke er lagt opp til å få barn. Ser ikke poenget med å ha en smårolling man treffer mellom fem og halv sju. Skal jeg ha barn vil jeg ha økonomi, og tid til å delta mer i livet til barna mens de er små enn hva jeg tror jeg kommer å få mulighet til.

[Ego]

Har ikke lyst på. Så enkelt som det. Klarer ikke se hva som ville vært så flott med det.

Men om jeg skal prøve meg på forklaringer:

- Familie betyr lite for meg. Har i grunn aldri helt skjønt hva som er så fantastisk med familie, og er ikke automatisk glad i noen bare fordi vi er i slekt.

- Har mange ønsker for livet som ikke passer med det å skulle ha barn på slep.

- Jeg ønsker heller å bruke tid og energi på en partner (om jeg noen gang møter noen). Altfor mange forhold går til helvete fordi barn alltid blir førsteprioritet.

- Synes generelt livet så langt har vært ganske uutholdelig. Har tydeligvis gener som ikke burde føres videre.

- Hva om jeg angrer? (Får så altfor ofte høre 'jammen, når det er dine egne barn... da endrer det seg') Ønsker ikke sjanse på at det faktisk endrer seg - å angre på barn må være en grusom opplevelse.

Kunne blitt lang liste, men gir meg her. Hovedgrunnen er uansett den jeg ga først: har ikke lyst på. Enkelt og greit.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen ikke ønsker seg barn?

En ting til jeg legger merke til, av de voksne damene jeg jobber med, så er det STOR forskjell på de som har barn og de som ikke har barn. Jeg føler at voksne mennesker uten barn har en tendens til å være litt sære. Spesielt damer. Jeg føler hvertfall at de damene med barn behandler meg mye bedre enn de uten barn.

Noen tanker?

Jeg vil ikke ha barn, fordi jeg ikke liker barn. Så enkelt er det. Og du er ikke alene om å føle deg ulikt behandlet av mødre og barnløse. Spesielt småbarnsmødre behandler meg ofte med en nedlatende holdning. Samtidig som jeg er veldig grei å ha når de må rushe hjem fra jobb og etterlater meg med ekstraarbeidet.

Anonym poster: 141a987c138f70e66d83e609ea4c1cb5

[AnonymBruker]

Ønsker ikke barn fordi:

- Jeg ser på det som et slit, en byrde. For eksempel får jeg ikke all den søvnen jeg vil ha /eller trenger. Nå kan jeg sove så mye jeg vil i helgene, og jeg elsker det. Jeg kan også dra hvor jeg vil akkurat når jeg vil, og det kan man ikke akkurat med en baby på slep.

- Det begrenser mine muligheter. Jeg har ikke tall på hvor mange venninner som ikke kan bli med på ting fordi de ikke har barnevakt. Må være utrolig kjipt!

- Jeg kan ikke sette meg selv og mine ønsker først.

- Redd for å bli "kjerring". Er så utrolig mange som blir fete og kjerringer så fort de får en unge.

Det er så mye mye mer...

Anonym poster: b04064ed30fad21e70d5d2bdafb54413

[AnonymBruker]

Liker dem ikke. Så hvorfor skal jeg da på død og liv ha et?

Det å få barn burde vært forbeholdt de som virkelig vil engasjere seg i dem. Gi dem en god oppvekst og god oppdragelse. Dessverre fungerer det ikke sånn.

Anonym poster: 12b93503580970fd02e5aeb6773c2e56

[Ryvre]

Jeg önsker meg ikke barn fordi jeg er syk og jeg vil ikke väre såpass egoistisk å sette et barn til verden når jeg har mer enn nok med meg selv.

Hadde jeg värt frisk hadde jeg sikkert önsket meg barn.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvorfor noen ikke ønsker seg barn?

Jeg tror ikke jeg ville vært en særlig god far. Barn er ufullkomne mennesker, og jeg har ikke tålmodighet til å involvere meg med den slags. Jeg har i det hele tatt en veldig lav barriere for å bli irritert når jeg omgås voksne mennesker som er irrasjonelle. Og så elsker jeg friheten i å kunne gjøre hva jeg vil. Får man først barn så går 15-20 år av livet ditt til den oppgaven.

Anonym poster: 3bccf3f5a4dd66261307ac074ba3ab55

[AnonymBruker]

Jeg har ME og har verken energi til å gi barn et godt liv eller lyst til å føre genene mine videre.

Anonym poster: cf11914cb52249801ac06945367b441e

[AnonymBruker]

Kan dere ikke ta med alder også, interessant å se om det er godt voksne eller om det er en "fjortis" greie som kommer til å gå over.

Anonym poster: 350326e74f94484fe10418927ff3267a

[AnonymBruker]

Men om jeg skal prøve meg på forklaringer:

- Familie betyr lite for meg. Har i grunn aldri helt skjønt hva som er så fantastisk med familie, og er ikke automatisk glad i noen bare fordi vi er i slekt.

- Synes generelt livet så langt har vært ganske uutholdelig. Har tydeligvis gener som ikke burde føres videre.

skriver under på disse grunnene. Har depressive gener og tungsinn som jeg ikke orker å tenke på å videreføre

Anonym poster: 1298e2c8d90cd05bd6ffaf76168aaea0

[cilja]

Dette med barn/ikke barn er en type "catch 22" situasjon. Man kan ikke si at man ikke liker eller vil ha kjøttkaker hvis man aldri har smakt kjøttkaker. Men, å få barn er jo noe helt annet enn å smake på mat...

Jeg har full forståelse for at folk som er traumatiserte eller syke tar et valg om ikke å få barn, men for de av dere som "bare ikke har lyst" tør jeg påstå at dere ikke vet hva dere snakker om. Og den viten får dere ikke før dere får barn.

Det er nå en gang slik at vi er programmert til å formere oss, og jeg nekter å tro på enkelte som hevder å ikke høre at den biologiske klokken tikker. Jeg tør påstå at hvis man kunne opplevd en slags "preview" av hva det vil si å ha egne barn, så ville en del av dere ombestemt dere på flekken.

Misforstå meg rett, jeg har full respekt for folks valg, men det betyr ikke at jeg ikke kan stille meg spørrende til grunnlaget for de valg som er tatt.

[Cata]

Jeg har alltid vært livredd små barn. De er krevende, sutrete, masete og generelt en kilde til bekymring. Dessuten lider jeg av emetofobi så jeg ville aldri klart å ha en "gulpeunge". Kunne jeg fått et ferdigprodusert barn på 10-12 år så skulle også jeg vurdert å bli mor, men all den tid det er umulig så er jeg forblitt barnløs.

Skal man først ha barn, så skylder man i det minste barnet at det er velkomment. Det ville ikke mitt vært. Ikke nok, iallfall. Som om ikke det er nok, så kommer jeg fra en familie der både depresjon og kreft er lidelser som går igjen i familien, så jeg ville rett og slett syntes det var skummelt å føre den genbasen videre, selv om de to lidelsene ikke er regnet som direkte arvelige.

Dessuten møtte jeg aldri noen mann som ville vært et bra farsemne da jeg var i "stifte familie" alderen.

Nå er jeg så gammel at det er uaktuelt uansett (og jeg har sørget for å sikre meg mot "uhell" ) Og for den som måtte lure - nei, jeg angrer ikke. Jeg synes det er litt trist når jeg ser venninner med nesten voksne barn (for litt større barn kunne jeg nok taklet), men likevel vet jeg innerst inne at jeg aldri ville taklet småbarnsperioden på noen god måte.

Da er det igrunnen like greit at jeg innså min begrensning og lot være å få barn. Mine potensielle barn ville neppe takket meg for å ha satt dem til verden uansett.

[Cata]

Det er nå en gang slik at vi er programmert til å formere oss, og jeg nekter å tro på enkelte som hevder å ikke høre at den biologiske klokken tikker.

Den må jeg bare kommentere. Jeg er passert førti og burde hørt klokketikk for lengst. Det har jeg med hånden på hjertet aldri gjort.

[Gjest gurimalla]

Jeg har ingen problem med at folk ikke ønsker seg barn, da jeg var 30 hadde jeg ikke tenkt tanken engang...

Jeg har selv to barn og veldig fornøyd med det, jeg synes ikke jeg ofrer noe, men får masse tilbake.

Det jeg lurer på er de som sier at de er redde for å miste friheten; når du er over 30 og i fast jobb kan de fleste uansett ikke sove hele dagen eller bare pakke kofferten og reise verden rundt. Jeg er litt nysgjerrig på hvilken frihet dere er redde for å miste? Jeg er mest nysgjerrig på de som har passert 30 og er i fast jobb.

[Zzyzx]

Jeg har full forståelse for at folk som er traumatiserte eller syke tar et valg om ikke å få barn, men for de av dere som "bare ikke har lyst" tør jeg påstå at dere ikke vet hva dere snakker om. Og den viten får dere ikke før dere får barn.

Jo, men har det slått deg at vi kanskje ikke har behov for å vite det? Det er faktisk ikke alle som har en tikkende biologisk klokke. Jeg vil ikke ha barn i det hele tatt, jeg går helt sikkert glipp av noe, men jeg bryr meg ærlig talt ikke.