Ditt syn på mobbing

[AnonymBruker]

Skulle ikke tro det var nødvendig, men må bare spørre av likevel.

Hva er ditt syn på mobbing?

[AnonymBruker]

Både vært mobbeoffer og lederen som mobbet. Forkastelig, ja.

[AnonymBruker]

Det er helt forkastelig både blant skolebarn og voksne i arbeidslivet. Mobbing foregår i alle aldersgrupper. At mennesker skal ha så behov for å trykke andre ned for å heve seg selv, er rett og slett forkastelig.

[HopelessFear]

Mobbing er forkastelig uansett. Har vært mobbeoffer i mange, mange år, helt siden 1 klasse og til 2 året på videregående.

[CoffeeCup]

Grusomt!

Det får negative konsekvenser for mobbeoffer og har negative årsaker hos mobberen.

[MilesToGo]

Er selv et offer for mobbing. Mobbing er noe som INGEN skal tollerere, INGEN! Som dere sier det er rett og slett forkastelig. Nå er det ofte slik at mobberen ofte har egne problemer som han/hun utrykker ved å mobbe andre. Uansett hvor vanskelig man har det skal man ikke gjøre andre vondt.

På skolen, på arbeid, i hverdagen, så er alltid mobbing helt forkastelig, og jeg skjønner ikke at noen mennesker synes det er morsomt å le og ha det gøy når andre lider! Rett og slett ufyselig!

[Anglofil]

Jeg synes det er forkastelig. Har selv vært mobbeoffer og unner ingen å oppleve det samme som jeg gjorde.

Mvh Yvonne

[Aldrisur]

Jeg rett og slett hater mobbing, og forstår ikke hvordan mennesker som mobber andre får sove om natten! Har aldri blitt mobbet selv, men jeg vet jo hva det vil si å bli utsatt for sårende og ondskapsfulle bemerkninger. Det er ingenting som er positivt med mobbing, bare vondt, trist og nedbrytende.

[Jolene]

Grusomt, ble mobbet fra jeg gikk i barneparken og frem til videregående. Unner ingen å oppleve mine opplevelser/erfaringer.

[Gjest otrivin]

Ultimate lavmål. Forkastelig!

[Ethereal]

Jeg ble mobbet på slutten av barneskolen og første året på ungdomsskolen. Det var ikke noe gøy, og jeg hadde lenge veldig dårlig selvtillitt pga. det.

Men jeg har også vært baksnakket andre, og utestengt. I ettertid er det ikke noe jeg er stolt av, og jeg skjønner NÅ at det er mobbing, men der og da innnså jeg ikke at det jeg gjorde mot den andre jenta var like vondt som det andre gjorde mot meg.

[Gjest Nenya82]

Rart at ingen har stemt på at det er greit på nettet egentlig siden det virker som mange syns det er ok når man er gjemt bak anonymitet.

Jeg syns det er forkastelig uansett,og jeg har blitt mobbet og jeg har mobbet noen andre også.Ikke noe jeg er stolt av akkurat.Jeg var usikker på meg selv,ble mobbet selv og da tok jeg det ut på noen andre,men gjett om jeg følte meg jævlig når jeg fikk vite at denne personen ble veldig lei seg av det.Det virket jo ikke sånn,men folk har vel forskjellige måter å takle ting på.

Innså rett og slett ikke at jeg mobbet siden det virket som om denne personen syns det var morsomt,men jeg unner ingen å føle seg sånn uansett.

[AnonymBruker]

Jeg var med på å mobbe to jenter i mine yngre dager. Hun ene har tatt sitt eget liv, og den andre er blitt svingdørpasient i psykiatrien.. mobbing kan virkelig ødelegge en, og jeg angrer som ett helvete hver eneste dag

[Grønt blad]

Min historie: Helt i begynnelsen av barneskolen ble en gutt i klassen mobbet, ikke fysisk, men ikke inkludert like mye i lek som de andre + kallenavn.

Jeg var passiv, og grep ikke inn på noen måte. Jeg synes det er forferdelig å tenke på i etterkant at jeg var så passiv.

En ettermiddag om vinteren kom hans mor innom for å levere et eller annet mens jeg lekte ute, og han ble da med og lekte i snøen. Jeg husker jeg tenkte at han egentlig var veldig grei, og skjønte ikke hvorfor de andre ikke var snille med ham. Etter det prøvde jeg å inkludere ham, og det har alltid vært viktig for meg å inkludere og kontakte de som ikke har så mange venner/blir mobbet.

I min klasse på u.skolen ble en elev mobbet/andre hadde det morsomt på hans bekostning, og mange sa at han "ba om det" fordi han gjorde mye forskjellig og prøvde så hardt å bli akseptert. Det var da viktig for meg å påpeke at INGEN ber om å bli mobbet.

Jeg har heldigvis ikke blitt mobbet selv. Jeg ble ikke inkludert av de "kule"/store jentegjengen på skolen, men de aksepterte meg og har behandlet meg bra. Føler jeg har vært heldig.

Jeg har aldri opplevd mobbing blant kolleger, men for et par år siden ble det sendt ut fellesmelding om at en kollega hadde fått stygge beskjeder i sin posthylle. Trodde aldri det kunne skje, og ble trist da jeg hørte det.

[Gjest Koala Lompa]

Rart at ingen har stemt på at det er greit på nettet egentlig siden det virker som mange syns det er ok når man er gjemt bak anonymitet.

Den tanken slo meg også. Mulig man har forskjellige grenser på hva som er mobbing på nettet.

Mobbing er uakseptabelt,uansett.

Husker jeg var vitne til at en gutt ble mobbet og dynket i snø engang (dette var i voksen alder). Prøvde å snakke vett til de guttene som gjorde det. Husker gutten var helt rød i ansiktet pågrunn av all dynkingen i snøen. Følte meg helt hjelpesløs. Å snakke til guttene hjalp ikke i det hele tatt. Og jeg merket at gutten ble på en måte flauere av at en vilt fremmed dame prøvde å gripe inn på hans vegne.

Har selv blitt mobbet i mange mange år, og vet hvor mye det kan ødelegge. Jeg sliter fremdeles med veldig lav selvtillit noe som ofte ødelegger for meg.

Må legge til at jeg hadde en fin opplevelse engang hvor en av de som mobbet meg heftig i mange år, kom til meg og sa unnskyld. Det hjalp MYE Så for de av dere som har mobbet, det er aldri for sent å gjøre opp for seg!

[AnonymBruker]

I niende klasse var det en gutt i klassen som stod han fram og sa at han var blitt mobbet da vi var mellom 7 og 10 år. Han mente at klassen hadde rottet seg sammen mot ham og plaget ham systematisk. Jeg forstod ingenting; vi var en liten klasse på 10 elever og jeg - i likhet med de andre - anså ham som en god venn.

Vi var en sammensveiset gjeng og ingen var noen gang utenfor, alle var med på alt. Alle hadde sine runder hvor vi ble "plaget". Det var en kjærlig erting som foregikk blant alle barna, og alle barna var med på det. Var det ikke det ene man kunne bli "tatt" for så var det det andre. Vi plaget de som hadde makrell i tomat på brødskiva, de som hadde briller, de som ikke hadde briller, de som hadde kort hår og de som hadde langt hår, de som hadde alt rett på prøvene og de som ikke hadde noe rett på prøvene.

Denne gutten var like mye med på ertingen som de andre, men han følte seg altså mobbet i ettertid. Ingen forstod hvorfor han følte seg mobbet og jo mer vi prøvde å forstå han, desto mer sto han på sitt om at vi hadde mobbet ham. Han fant også på hendelser som ikke hadde skjedd eller la til på enkelte hendelser (som at vi hadde brukt vold mot ham) for å gjøre seg til et større offer. Det ble en oppvask uten like på skolen vår, og klassen vår ble etter det kjent som en problemklasse.

Jeg er fortsatt kjempetrist på denne guttens vegne. Han følte at han var et offer, samtidig som han var en "mobber" og han kunne ikke sette ord på det. Men jeg føler meg også forrådt. Han var en god venn og jeg forstår ikke hvorfor han plutselig ville gjøre seg til uvenn med hele klassen.

Alle mobbeoffer er selvsagt ikke som denne gutten, og det er altfor mange som blir plaget. Men på grunn av ham og denne hendelsen har jeg problemer med å ta alle som roper opp om mobbing seriøst. Mobbing er aldri greit, verken i det ekte livet eller på nett, men at noen ler av deg fordi du har makrell i tomat på brødskiva når du lo av en annen gutt for det samme i forrige uke er ikke mobbing.