Voldtekt i den globale byen

[Gjest alt_r_relativt]

Denne rapporten kom i mai og er nå helt glemt etter at man som vanlig ikke har evnet å ta inn over seg annet enn det tabloide, lettfordøyde rælet.. hvor Oslo er verst når det kommer til overfallsvoldtekter.

Jeg lurer på hva det er med konklusjonen/ oppsummeringen som man ikke vil se...

Oslo en voldtektshovedstad?

Sammenlikninger mellom nasjoner av omfangstall for anmeldt kriminalitet er komplisert. Lovgivning, velferdsstatlige ordninger, kulturelle og juridiske definisjoner varierer og påvirker tallene. På et generelt og overflatisk nivå virker det imidlertid som om Oslo er den skandinaviske hovedstaden med lavest risiko for å oppleve voldtekt. Oslo er en global by som tiltrekker seg folk fra periferien, andre deler av Norge og fra andre land, både som arbeidsmarked, utdanningssted, ferieby og forlystelsessted. I denne globale storbyen finnes en kompleks sammensetning av befolkningsgrupper langs både materielle, kulturelle, ideologiske og politiske akser. Rommet for misforståelser, uheldige og mislykkede møter blir da stort og sett i denne konteksten representerer 189 anmeldte voldtekter, dvs. 32,2 voldtekter per 100000 innbygger, et relativt lite antall. Risikoen for å oppleve voldtekt er knyttet til spesielle sosiale kontekster og hendelsesforløp og forsterkes i relasjon til fester med høyt alkoholinntak ruspåvirkning, til spesielle primærrelasjoner og til spesielle sårbare livsstiler. Risikoen for å oppleve voldtekter utenom dette, som overrasker en plutselig og meningsløst, er 4 per 100 000. Risikoen for å utsettes for personran og vold synes betydelig større risiko, men er ikke like kjønnsspesifikk. Utviklingen av voldtekter over tid synes svakt økende men kan antakelig delvis forklares med endret anmeldelsestilbøyelighet. Antallet anmeldelser sank fra 2009 til 2010. Det synes ikke være noen grunn til alarmberedskap.

Økning i anmeldelsesandelen – et generelt mål?

Fremdeles er voldtekt en form for lovbrudd som er beheftet med store mørketall. Især gjelder dette voldtektene som skjer mot kvinner som lever i mishandlingsforhold og som av skamfølelse, frykt for represalier og av lojalitet til partner ikke tørr å anmelde. Det er fremdeles behov for åpen og aksepterende holdning fra politiets side overfor de fornærmede som anmelder voldtekt slik at anmeldelsesterskelen holdes lav for denne gruppen. Denne lave terskelen kan imidlertid også bidra til at andre typer hendelsesforløp lett anmeldes til politiet. Det er grunn til å tro at den sterkt liberaliserte seksuelle kulturen har medvirket til å øke anmeldelsesfrekvensen for en enkelte hendelser. Skamfølelser er ikke framtredende i disse tilfellene. Noen av disse handler om krenkelser av en ny type, som ikke nødvendigvis tilfredsstiller kravene til voldtekt slik de per i dag er definert i straffeloven. Det kan derfor være et behov for å nyansere og spesifisere målsetningen om økning i voldtektsanmeldelsene.

Ekstra risiko med utlendinger?

Oslo er en globalisert by i den forstand at den er et samlingspunkt for verdens verdier, både med hensyn til kapital, varer og mennesker. Oslo er et knutepunkt for et bredt spekter av aktiviteter og transport og mange mennesker er tilreisende og på gjennomfart fra flere kontinenter i tillegg til den mangfoldige befolkningen som bor her. Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utlistrekkelig og uheldig. I alt ¾ av de 152 kjente gjerningsmennene som ble anmeldt i 2010 har europeisk statsborgerskap, i all hovedsak norsk. Halvparten har etniske røtter i Europa og igjen hovedsakelig Norge. De øvrige gjerningsmennene hadde herkomst fra ulike kontinenter og land. Utenom Norge som den vanligste landbakgrunnen med 50 gjerningsmenn, var 9 fra Pakistan, 8 fra Irak og 7 fra Litauen for å nevne de største gruppene. Den etniske profilen på gjerningsmenn varierer innenfor de ulike lovbruddene og voldtektstypene, men forskjellene er samtidig så små at det snarere er likheten som er påfallende. For samtlige voldtektstyper unntatt overfallsvoldtekt er europeiske gjerningsmenn i flertall, hvorav flest norske. Overfallsvoldtektene omhandler imidlertid kun 5 identifiserte, unike personer. Disse har utenlandsk opprinnelse, men 2 var svært unge (under 18 år) og 2 hadde alvorlige psykiatriske diagnoser og kan ikke regnes som representative for sin etniske kultur. Gjerningspersonene som ikke er identifisert i de øvrige 16 overfallsvoldtektene, beskrives både som av norsk/europeisk, afrikansk/mørkhudet, og asiatisk utseende. Hvor mange forskjellige personer dette utgjør er ikke mulig å si siden overfallsvoldtektsmenn ofte begår flere overgrep. Den mest markante forskjellen mellom norske og ikke-norske gjerningsmenn er aldersprofilen. Gjennomsnittsalder for ikke norske gjerningsmenn er 26,7 år, hvilket er betydelig lavere enn snittalder for norske voldtektsmenn (35 år). Voldtektsanklager er et langt mer aldersspesifikt problem for utenlandske menn enn for de norske. Dette kan forklares på mange måter og kan blant annet ha med de mange unge utenlandske mennenes enslige tilværelse i Oslo å gjøre. Anmeldelsestilbøyeligheten kan dessuten være høyere når seksuelle krenkelser erfares i relasjoner til fremmede enn når det skjer med personer man kjenner både personlig og nettverket til.

Endring i seksualkultur bak voldtektsbegrepet?

Skarpe motsetningsfylte bilder av kvinner som uskyldige ofre og menn som drevet av dyriske drifter er sterkt forbundet med begrepet voldtekt. Begreper som ”overfallsvoldtekt” og ”gruppevoldtekt” forsterker dette inntrykket. Noen av hendelsene som anmeldes til politiet som voldtekt er dramatiske og har likhetstegn med stereotypiene, men variasjonene er store når det gjelder hendelsesforløp og innhold i de anmeldte voldtektene. Mange skjer i relativt hverdagslige sammenhenger, relasjoner og forhandlinger som mange kjenner igjen fra egne liv. Andre skjer i sammenhenger som er historisk nye og på arenaer som er fremmede for den eldre generasjonen. Atter andre skjer i svært spesielle situasjoner der det kan være vanskelig for de fleste å forstå både den fornærmedes motiver og rasjonaliteten bak gjerningsmannens handlinger. Det er tendenser til et nytt innhold bak voldtektsbegrepet som avspeiler nye forventninger til hvordan seksuelle forbindelser skal være og hva som skal betraktes som tvang. Relativt ofte er det en svært aktiv kvinnerolle som framtrer i anmeldelsene som inngis og endringene i skam og i liberal holdning har vært store i løpet av det tiåret undersøkelsene har pågått. Mange av voldtektene synes forbundet til problemene de unge kvinnene og mennene i dag har med å finne grensene for egen seksualitet, respektere disse og samstemme dem med hverandre. Anmeldelsene synes i økende grad å være en måte å markere egen grense på og gjenvinne selvrespekten i etterhånd av en seksuell relasjon man opplever som krenkende. Trusselen om at det er tatt kompromitterende bilder som kan legges ut på Internet og i sosiale medier er ny. Noen anmeldelser handler om at man angrer for det man har gjort, enkelte også om å projisere eget ansvar over på andre.

Økning i anmeldelsesandelen – et generelt mål?

Fremdeles er voldtekt en form for lovbrudd som er beheftet med store mørketall. Især gjelder dette voldtektene som skjer mot kvinner som lever i mishandlingsforhold og som av skamfølelse, frykt for represalier og av lojalitet til partner ikke tørr å anmelde. Det er fremdeles behov for åpen og aksepterende holdning fra politiets side overfor de fornærmede som anmelder voldtekt slik at anmeldelsesterskelen holdes lav for denne gruppen. Denne lave terskelen kan imidlertid også bidra til at andre typer hendelsesforløp lett anmeldes til politiet. Det er grunn til å tro at den sterkt liberaliserte seksuelle kulturen har medvirket til å øke anmeldelsesfrekvensen for en enkelte hendelser. Skamfølelser er ikke framtredende i disse tilfellene. Noen av disse handler om krenkelser av en ny type, som ikke nødvendigvis tilfredsstiller kravene til voldtekt slik de per i dag er definert i straffeloven. Det kan derfor være et behov for å nyansere og spesifisere målsetningen om økning i voldtektsanmeldelsene.

Henleggelsesmengden for høy?

De fleste saker som henlegges synes å ha med sakenes egenart å gjøre. De henlegges på grunn av bevisets stilling, men gjerne etter omfattende og grundig etterforskning. I flere tilfeller har etterforskningen blitt gjort til tross for utfordringer i politiets samarbeid med fornærmede. Kvinnedominanstesen om at den høye graden av henleggelser kan skyldes en lav terskel mot anmeldelse av ulike hendelsesforløp som 88 voldtekt, kan også få også en viss støtte i dette materialet. Selv om dette ikke gjelder majoriteten av saker, anmeldes det i tråd med den liberaliserte seksualkulturen også en del krenkelser som ikke tilfredsstiller det tradisjonelle voldtektsbegrepet. Anmeldelsene representerer noen ganger en forsinket grensesetting. Å senke henleggelsesfrekvensen for disse vil kunne innebære en trussel mot menns rettssikkerhet. Det er imidlertid behov for et nyansert bildet av krenkelsene som anmeldes og motivene for å anmelde. Tvang, press og makt kan anta nye former i en sterkt liberalisert seksualkultur med aktiv kvinner og til dels speilvendte roller med hensyn til grad av aktivitet, samt med it-tekonologi og sosiale medier. Muligens bidrar det viktoriansk forankrede voldtektsbegrepet til at nye former for krenkelser lett defineres ut som ”ikke voldtekt” og henlegges. Det kan være grunn til å spørre om både dagens lovverk og støtte- /behandlingstilbud er tilstrekkelig tilpasset for å møte endringen i seksualkulturen.

Når man her på KG prøver å komme til sakens kjerne så dør diskusjonen ut m.m. noen aktivt enten prøver å fjåse det vekk, later som man ikke forstår problemstillingen (kokettering) eller prøver å rekrutere andre som kan gå i mot/ legge på et press av at man ikke har noe her å gjøre... man blir fryst ut.

Selv om kvinner ikke forstår sin egen uforstand, så forstår de når man lyver/ manipulerer.. de gjør det underforstått at de vil ofre andre for seg selv, men de må lyve om at det er riktig å ofre seg selv for andre fordi sannheten kan de jo ikke fortelle.

Er det slik at de vet at noen vil etterhvert makte den fryktlige jobben som det er å ta ansvar/ skjære igjennom/ bryte av?

Hvilke konsekvenser får dette i et større perspektiv når man også tar med dagens kjønnsrollemønster, det å bli krenket og hvordan lovverket håndheves?

Det er ganske klart for min del at her er det ugler i mosen, når jeg ser tilbake på mai husker jeg tøsemarsjen og at noen aldri vil gjøre noe annet enn å legge all skyld på mennene. Kanskje ikke så rart når til og med alle svina på stortinget sto på trappa utenfor og gryntet velvillig med i at nå må oss ta et tak. Justisministeren vil på toppen av det hele ha bevisstgjøring rundt voldtekter inn på barneskolen, så nå skal alle gutter lære om vagina (der hvor en putter gutttetissen inn) og alt som går galt når man gjør dette på et nachspiel om en 6-7 år.

Overfallsvoldtektene er egentlig en ikke-diskusjon, det er metadiskusjonen som ligger der som den kulørte pressen ikke tørr ta tak i.... da er det fint med en svarteper når man PLUTSELIG ser dagens problemer.. som egentlig har ligget der en stund.

Hvorfor skal ikke kvinner se på sin nye aktive rolle og muligens kanskje også tenke på dette med å begrense seg bitte litt?

[Gjest Siw]

Det med å se sammenhenger og at ting er dynamiske er altfor avansert.

Kan vi ikke heller snakke om krig og fred og sånn?

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger henvist til og referert til denne rapporten i tråder her på KG den siste tiden.

Jeg var tilstede ved et seminar om dette rapporten ved UiO nå i høst. Der kom det frem noe kritikk mot rapporten, bl.a. fra professor Ragnhild Hennum. Hun påpekte at de som sto bak rapporten hadde misforstått hva som ligger i det juridiske voldtektsbegrepet. Hun trakk frem dette konstruerte eksemplet fra rapporten:

En venninnegjeng har vorspiel. De drikker betydelige mengder med øl og vin, noen drikker også sprit. De drar sammen ut på et av utestedene i byens sentrum, hvor de danser, drikker shots og har det gøy. Jenta som anmelder voldtekt kan ikke huske mer enn bruddstykker av kveldens hendelsesforløp for øvrig. Hun våkner morgenen etter tett omslynget av en annen person. I halvsøvne tror hun det er kjæresten, men hun oppdager så at dette er en hun ikke kjenner fra før. Hun ligger naken i en fremmed seng, i et fremmed rom. Hun kjenner på kroppen at hun har hatt sex. Hun føler angst over ikke å huske hva som har skjedd og oppsøker en venninne fra dagen før. Sammen blir de enige om at dette bør anmeldes som voldtekt og venninnen blir med til voldtektsmottaket. Han forteller imidlertid under avhøret at han møtte jenta på veien hjem fra byen. De flirter, kysser og snakker sammen. Han likte henne veldig godt. Hun spør om å få være med ham hjem siden hun har kommet bort fra sine venner og ikke har noe sted å overnatte. Ifølge han våkner han i løpet av natta av at hun gjør seksuelle tilnærmelser og de gjennomfører et vaginalt samleie uten tegn til noen protester. Ifølge henne vet hun ikke helt hva som har skjedd, men hun synes ikke det er trolig at hun kunne ønske sex med denne fremmede mannen, som hun i nykter tilstand ikke finner det minste tiltrekkende.

Det Hennum påpekte var dette: Sett at dette ikke blir sett på som et forhold som rammes av strl § 192. Så gjør vi det grep med å bytte ut jenta med en 42 år gammel lesbisk kvinne. Er det da så klart at det ikke er voldtekt?

Som jeg har påpekt før: den største trusselen for jenter flest er ikke å bli utsatt for en overfallsvoldtekt, men å bli utsatt for en festrelatert voldtekt eller overgrep. Da er ikke ting så sort/hvitt lenger. Man står både overfor vanskelige bevisspørsmål og vanskelig juss. Ikke at jeg har alle svarene, jeg blir bare så oppgitt over den fordummende debatten som foregår...

[waco]

Dere er altfor avanserte, - ikke glem at dere snakker om kvinner som vil bli med negere hjem på asylmottaket for å snålte kokain og drikke gratis, - og etter smellen, da skulle de ønske tante stat hadde forhindret dette her.

Kan det egentlig underliggende faktor være at kvinner faktisk ønsker at vi har et slags moralpoliti som går rundt i gatene og påpeker risikofaktorer? Ingen kvinner vil jo innrømme dette, men alle vet at egen ferd har hundreprosent og si om man havner i situasjoner eller ikke.

Hadde noen menn egentlig trodd på dama om hun sa hun ble voldtatt på vaterland klokka fem om morningen? Hva gjorde hun der da? Bare å oppholde seg der det omsettes aller mest dop i norge uten annen grunn enn og bare "være der" er slik jeg oppfatter det veldig mistenktsomt og mystisk.

[Gjest Siw]

Det Hennum påpekte var dette: Sett at dette ikke blir sett på som et forhold som rammes av strl § 192. Så gjør vi det grep med å bytte ut jenta med en 42 år gammel lesbisk kvinne. Er det da så klart at det ikke er voldtekt?

Dette er kun en retorisk finte (som tydeligvis fungerer). Om "det er klart at det ikke er en voldtekt" spiller ingen rolle. Det som teller er "om det er klart at det er en voldtekt." Forskjellen på de to utsagnene er enorm.