Kjæresten døde, jeg gravid

[AnonymBruker]

Jeg sliter virkelig om dagen. Kjæresten mine døde i en bilulykke for tre uker siden. Har hatt det helt jævlig siden. Vi hadde vært sammen i 1 år, og jeg elsket han virkelig. I går fant jeg ut at jeg er gravid! Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid visst at om jeg skulle bli gravid, så skulle jeg ta abort med en gang. Det hadde både jeg og kjæresten snakket om og avklart. Er ikke klare for barn i en alder av 22. Men nå er alt helt annerledes. Vet ikke om jeg skal beholde barnet eller ikke. Det blir jo en del av kjæresten min. Litt rart å se på barnet som et minne av han. Men dette barnet er det eneste som kan bli en del fra han. Så hadde vært fint å sett sider fra han i barnet. Skulle jeg hatt barn, er det ingen andre enn han jeg ville hatt barn med. Jeg klarer ikke helt å ta abort nå heller, blir som å drepe han på nytt. Men på den annen side er jeg ikke klar for barn. Og å vite at jeg må bli alenemamma er ikke så kjekt å tenke på, i forhold til hvordan det kunne blitt med barn med han om noen år da vi kunne blitt en liten familie.

Har ikke fortalt noen at jeg er gravid enda. Må finne ut hva jeg skal gjøre først. Burde jeg si noe til familien hans? Kjenner de godt, har vært mye sammen med de siden han døde. Men hvis jeg forteller om barnet hans, så tipper jeg de vil få meg til å beholde barnet, siden det er det eneste barnebarnet de kan få av han. Bør vel vente med å fortelle de det til jeg har bestemt meg hva jeg skal gjøre sikkert. Men hvis jeg ikke beholder barnet, bør jeg da la være å si noe til dem i det heletatt? Vet ikke hvem jeg skal fortelle det til, for tar jeg abort vil jeg få mange fordommer mot meg, i at han nå døde. Skal jeg beholde barnet eller ikke? Å, aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre :frown:

[AnonymBruker]

Hva med å ta kontakt med Amathea?

Forferdelig vanskelig situasjon. Jeg håper du finner ut av det.

[Carrot]

INGEN kan svare på dette for deg, men kanskje si noe om hva de ville gjort...

JEG ville beholdt barnet, jeg ville gledet meg over at en del av han fortsatt var hos meg og jeg ville gjort ALT i min makt for at jeg og barnet skulle ha et godt liv...

Det vil ikke gjøre sorgen lettere å bære - men det ville vært det riktige for meg..

[AnonymBruker]

Er enig med de før meg her.

Kan skrive hva JEG ville ha gjort, sier på ingen måte at dette er det du bør gjøre:

Jeg hadde beholdt barnet. Hadde jeg ikke beholdt det, hadde jeg ikke fortalt det til familien hans.

[Gjest Consensio]

Har ikke noe råd til deg angående det å beholde barnet, men jeg ville rådet deg til å ikke fortelle noe til spesielt hans familie før du har bestemt deg.

Om du velger å ikke beholde barnet, så kan det hende at du vil oppleve mye press til å gjøre det motsatte fra hans familie dersom de vet det. Har selv sett noe lignende i nær familie..det hele endte med at hun beholdt barnet selv om hun egentlig ikke ville.

[trudelu]

Jeg skjønner veldig godt det du skriver om at å ta abort vil bli å ta bort den siste delen av han. Samtidig må du tenke på at barnet ditt da vil vokse opp uten en mulighet til å møte sin far. Du er enda ung, du kommer til å møte noen senere som du også vil elske, selv om du nok aldri vil komme over dette. Det finnes ingen fasitsvar på hva du burde gjøre i denne situasjonen, og jeg er ikke sikker på hva jeg synes du bør gjøre heller. Det eneste du må huske er å gjøre det du ønsker, og ingen andre. Jeg ville ikke fortalt familien hans om det før du eventuelt har bestemt deg for å beholde.

For en utrolig vanskelig situasjon

[AnonymBruker]

Har desverre ikke noen gode råd å komme med, vil bare si kondolerer og lykke til med avgjørelsen

[Gjest Vampen]

Først og fremst

For en forferdelig vanskelig situasjon, jeg føler virkelig med deg. Kondolerer så mye.

Når det er sagt, jeg syntes ikke du skal si noe til familien hans med mindre du beholder. De har mistet en av sine, det er tungt nok. Jeg tror ikke de trenger dette på toppen om du ikke skal beholde.Jeg tror det vil gjøre mer skade enn godt.

Utover det syntes jeg det er vanskelig å råde deg til noe. Jeg forstår alle argumentene dine godt. Jeg tror nok at om jeg hadde vært i en slik situasjon, så hadde jeg nok beholdt. Men jeg er også noen år eldre enn deg. Jeg tror det nærmeste jeg kommer råd akkurat nå er å ta kontakt med f. eks Amathea. Jeg tror du trenger noen å snakke med, og der kan du få veiledning av noen som ikke er ute etter å overbevise deg om at du skal gjøre det ene eller det andre. Ellers, hva skal man si? Ord strekker liksom ikke til.. Enkelte ganger blir ikke livet slik man hadde tenkt seg. Men ting har en tendens til å ordne seg uansett. Jeg syntes du skal lytte til hjertet ditt, vil du ha dette barnet? Det praktiske, som tilværelsen som alenemor, ordner seg alltid på et vis. Samtidig syntes jeg du skal la dårlig samvittighet styre deg i ditt valg. Om du velger abort, så dreper du ham ikke igjen. Han er dessverre borte, ditt valg, verken den ene eller andre veien, kommer til å endre på det. Dette barnet blir barnet deres, men det er ikke ham. Prøv å skyve slike tanker vekk, selv om jeg skjønner at dte er vanskelig. Dette er ditt liv og din fremtid.

Lykke til uansett hva du velger!

[frisørmester :)]

Føyer meg i rekken til de andre. Kondolerer!

For min del ville jeg nok ha beholdt barnet, men jeg er 25, og hadde kansje vært mer "klar" enn det du er.. prøv og snakk med de som er foreslått tidligere her..

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg personlig ville beholdt barnet. Men det er hva JEG ville gjort, du må virkelig sette deg ned og vurdere. Kondolerer så mye, håper det går bra med deg.

[suzie]

Stakkar deg - for en utrolig vanskelig situasjon. Et helt grusomt dilemma.

Tror det beste rådet er å ta kontakt med Amathea - og få noen der å snakke med. Jeg ville nok beholdt - men hva som er best for deg er umulig å si noe om. Hadde jeg tatt abort hadde jeg ikke informert familien hans. Det ser jeg ingen grunn til - og vil nok bare vært til ekstra byrde for de.

[fruBeist]

[Lumos]

For en grusom situasjon, kondolerer

Jeg synes du burde snakke med noen, helsesøster, lege, Amathea. Så får du iallfall snakket ut med noen som har kompetanse til å hjelpe deg videre, uansett hva du velger.

Det er ikke noen fasitsvar på om du burde beholde eller ikke, det må være helt opp til deg.

Jeg personlig tror jeg hadde beholdt barnet, men det er jo umulig å si når man ikke sitter oppi det selv...

[AnonymBruker]

Det finnes ikke et riktig svar, husk på det. Alt er din egen sannhet:

Om du tar abort, sier du til deg selv at du fjerner det siste av han. Dette er egentlig ikke sant, men det er din sannhet som du selv sier til deg selv.

Det er nemlig slik at dette gjør det vanskelig for deg å velge abort. Samtidig må du huske på at det ikke er feil av deg å ta abort. Du er ikke klar, barnefar er ikke til stedet. Han vet hvor gammel du var da dere hadde sex, i tillegg har dere diskutert dette tidligere.

Selvsagt er situasjonen også slik at du ikke trenger å ta abort. Beholde barnet, og jeg tror nemlig at det vil gå bra uansett hva du velger!

Å si noe til hans familie før du er sikker, kan være ganske trist for dem. De kan føle at de mister noe av han på nytt, eller de kan bli glade for den nyheten om at du eholder barnet.

Ingenting er feil i denne sammenhengen. Ergo står du over et vanskelig valg. Det er bare du som kan finne ut av hva som er rett!

God klem til deg <3

[Gjest LonelyAngel]

Huff veldig trist så lese Jeg så faktisk at det samme skjedde med emily som deltor på "the bachelor" sesong 15. Hun valgte å beholde barnet.

Jeg tror det beste for deg er å beholde barnet ( det er i alle fall det jeg ville gjort). Jeg tror det kommer til å bli vanskelig, men når du har født barnet kommer du garantert ikke til å angre et sekund

Foreldrene hans får en del av han (og bli besteforeldre)

Du får barn med den gutten du elsker

Du får en del av han

Du hedrer kjæresten din med å beholde barnet

Huff.. dette var trist Men jeg tror du vil få det bedre med å beholde det

[Rainbow]

Så utrolig trist. Det må føles grusomt!! Får vondt inni meg av å tenke på det du har opplevd av å miste ham du elsker.

Det er vanskelig for oss å komme med et svar, for det er umulig for oss å sette oss inn i hvor grusomt du har det nå. Men er nok enig i at du bør vente med å fortelle det til familien hans før du har bestemt deg. Men noen i din egen familie kan det være fint å snakke med, du trenger støtte og råd fra noen som er glad i deg.

Jeg er fast bestemt på å aldri få barn, men om noe sånt hadde skjedd hadde jeg nok revurdert det. (Det er umulig for meg å sette meg inn i ordentlig, jeg har jentekjæreste som ikke kan gjøre meg gravid. Men jeg prøver å forstå likevel).

Det vil nok føles godt for deg å få noe som gjør at han lever videre likevel. Det vil han gjøre gjennom barnet. Når dere bestemte dere for å vente med barn lenge tenkte dere ikke på at en av dere skulle kunne dø. Kanskje er det dette som er meningen i alt det bunnløst tragiske?

Ser en over her nevnte Ungkaren, som sikkert virker teit for deg, men jeg så også det. Hun mista kjæresten da hun var 18 år i en flyulykke, og fant ut at hun var gravid etter at kjæresten døde. Da følte hun at det var en mening i livet hennes igjen etter at han døde, og ungen ble veldig viktig for henne, og en stor hjelp i sorgen. Er klar over at dette er tv, men det er jo virkelige folks skjebner likevel.

Du vil sikkert få full støtte både fra egen familie og fra hans familie. De vil kunne støtte deg, så du blir ikke helt alene.

Skjønner det er et utrolig vanskelig valg, bare du vet hva som er riktig for deg og om det blir vanskeligere å gå gravid med alle følelsene og hormonene det innebærer midt i sorgen eller å slite med ettervirkningene av en abort.

Men jeg tror at å beholde barnet vil være best for deg, da har du en del av han hos deg for allti...!

[Lulilelu]

Jeg kan ikke forstille me hvor tungt dette må være for deg. Kondolerer så masse

Hadde det vært meg så hadde jeg absolutt beholdt barnet.

Hvis du velger å ta abort så hadde jeg ikke fortalt det til foreldrene hans. Det ser jeg på som helt unødvendig, at de skal minste både sin sønn og barnebarn samme år.

[Gjest norah]

Jeg kan virkelig ikke sette meg inn i din situasjon, men håper du finner ut av dette...

Oppsøk gjerne Amathea som andre her sier, aller helst tror jeg du kan ha godt av å få henvisning til psykiatrisk sykepleier/psykolog.

Det er veldig få situasjoner hvor jeg ville vurdert abort, men dette er nok en situasjon hvor jeg ville vurdert det. Ikke idag som jeg er eldre og vi har planer om barn, men som ung og uten planer om barn - ja.

Aner ikke hva jeg faktisk ville gjort, men jeg forstår det veldig godt uansett hva du velger å gjøre.

Du er jo uansett nå i en situasjon hvor du er i stor sorg, og dette er kanskje ett av de vanskeligste valgene du noensinne vil stå ovenfor i livet ditt.

Derfor synes jeg du skal forsøke å få veiledning hos en nøytral part, som kan rydde opp i hva de ulike valgene kan bety for deg både emosjonelt og rent praktisk. Og du bør bruke litt tid på å ta valget.

Enig med alle andre her som sier at du ikke bør si noe til hans familie om du velger abort.

Men du må ta det valget som er riktig for DEG, ikke for andre. Ikke tenk på hva andre vil tro eller synes, det er ditt liv - og du bestemmer selv hva du vil og må gjøre.

Du kan ikke tenke på hva som hadde vært det riktige i en annen situasjon eller i fortiden, du må tenke på hva som er rett for ditt liv, nå og i fremtiden.

Jeg kan forstå at endel tenker at å beholde barnet er å "hedre minnet av kjæresten" - men samtidig er det ikke et barns oppgave å skulle hedre eller være minne for et annet menneske....det er en veldig vanskelig oppgave å få - og det er ikke riktig at de som lever skal ta viktige livsvalg påvirket av noen som ikke lengre er i live og kan ta et felles ansvar - det kan være en veldig vanskelig oppgave for den som må ta alt ansvaret alene, spesielt når man er i stor sorg.

Dette er virkeligheten, og TS må ta den beslutningen som er riktig for henne idag, uavhengig av hva som har vært i fortiden.

Men jeg kan ikke si hva som er riktig beslutning, jeg tror du vil kunne bygge deg et fint liv etterhvert uansett hva som blir valget.

En veldig stor og varm klem til deg.....

Endret 9. mai 2011 av norah

[AnonymBruker]

Først av alt vil jeg kondolere deg . Ikke lett det du går gjennom nå og jeg kan bare støtte dei andre her om at det er kun du som kan ta denne avgjørelsen.

Jeg vil likevell bare nevne at jeg selv ble mamma i en alder av 19 år. I dag har jeg en fantastisk sønn på 17 og jeg selv er 36. Det har ikke vært like lett bestandig men jeg har aldri angret på at jeg beholdt han. Han har flyttet bort for å gå vidergående skole og klarer seg aldeles utmerket! Og jeg er kun 36 år og har livet forran meg.

Som nevnt er det kun du som kan ta denne avgjørelsen, men jeg håper likevell du beholder barnet. Om du fjernet barnet og angrer tror jeg sorgen vil bli en enda større byrde. Jeg er helt overbevist om at du ikke vil angre på at du får barnet, når du har fått det;-)

Lykke til!

[Felicity]

Huff, dette er vanskelig!!! tenker på deg altså.... det er bare du som må ta det endelige avgjørelsen, men jeg hadde nok beholdt barnet... Også må jeg si at det å få et barn er største gaven jeg har fått og jeg har to, og det er så innmari god følelse å være mamma... lykke til