Hva slags mor har du?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Heisann kg-gjeng,

Jeg har så lyst å lufte mine dystre tanker hos dere.

Jeg har alltid tenkt at jeg har hatt en rik og trygg barndom. En far som sjelden snakket, men tok meg med på fisketurer. En mor som var hjemmeværende.

Nå som jeg er året før 30 og min mor har begynt å mase om barnebarn, så har jeg tenkt litt ekstra etter. Det dukker opp greier jeg har vansker med å sette pris på..jeg oppdager jeg ikke orker så mye kontakt med min mor, og jeg gleder meg ikke til jul når familien skal samlest.

Jeg husker jeg satt mye alene. Jeg husker at min mor unngikk samtaler med meg. Hun tok fra meg mine kjæreste eiendeler; Mine tegnestifter og ark., fordi jeg tegner for mye.

Jeg husker at i klasserommet hadde jeg tvangstanker,og ristet på hodet til ingen grunn.

Jeg husker jeg ble kjeftet på om natten når jeg skrek, selv om det var min form for trøst etter et grusomt mareritt. Jeg husker at min mor gjorde skremmende ting, og vannt tilbake min tillit med godterier. Jeg husker at min mor jaget meg med en stor kjøkkenkniv. Jeg husker jeg gikk rundt noen dager å tenkte på å ringe til barnevernet. Jeg husker at min eldre bror,bare en eneste gang, berørte meg på merkelige steder, men jeg kunne ikke fortelle det til noen, ei heller bevege meg vekk fra ham.

I hele mitt liv har jeg hatt et anstrengt forhold til min eldre bror. Jeg brukte å gråte på julaften og få en enorm skyldsfølelse pga underliggende problemer som han tok opp ved samvær.

I jul vet jeg ikke om jeg orker å være hjemme mere enn et par dager..

Nå som jeg er voksen strever jeg fortsatt med selvtilliten. Jeg tror det kommer av at min mor alltid sa at jeg skulle vende kinnet til når noen mobbet meg. Jeg ble mye mobbet i min barndom og ungdom og var et offer. Det holder på å rette seg ut nå.

Jeg vil ikke bli slik som henne, men jeg har til tider vanskelige tanker og kan slå fra meg om jeg blir presset av noen. Jeg tror min familie har div mentale problemer, som gjør at jeg tviler på mine evner som mor.

Jeg ønsker å bli en mor som er bestemt trygg og selvsikker. En mor som bringer opp selvstendige selvsikkre sterke barn og som ikke legger opp til at de skal bli usikkre trampematter. Jeg føler jeg at må komme meg over de vanskelige tankene som jeg har fra barndommen og at det ikke hadde vært rettferdig å la min oppvekst påvirke måten jeg oppdrar mine barn på.

[Gjest Melchizedek]

Jeg kan ikke si hva slags mor jeg vil bli siden vel jeg kan ikke bli mor siden jeg har ingen livmor eller noe av det andre man trenger for og bli mor.

Men jeg kan si hva slags mor jeg har. En veldig god mor men litt vel masete og blander seg litt for mye i hva jeg gjør.

[Gjest Badabing]

Jeg har hatt noen av de samme tankene og har derfor tenkt at jeg ikke vil ha barn. Likevel får jeg høre av andre at jeg bør få barn, for de kan ikke tenke seg en bedre mor enn meg.

Jeg tror du vil bli en super mor, for du vet hva slags mor du _ikke_ vil bli. Vi hadde en forferdelig mor, men mine to søstre har blitt fantastiske mødre.

Edit: Og husk at du ikke har noen plikt til å troppe opp hos familien din, det er _ditt_ valg. Jeg er et mye lykkeligere menneske etter at jeg sluttet med det.

Endret 11. september 2009 av Badabing

[Tante]

Min mor var veldig kritisk, ingenting var bra nok. Det at jeg "ikke akkurat er tynn" har også blitt behørig kommenter.

Jeg vet hun sa en del ting fordi hun ville at jeg skulle gjøre mitt beste, og ikke bli som henne, men det har gjort meg til en veldig perfeksjonist, kritisk og kravstor, spesielt til meg selv.

Jeg håper jeg klarer å gi barna mine noe jeg savnet i min barndom, nemlig det å høre "jeg er glad i deg og stolt av deg slik du er"

[Mila*]

Jeg har ikke noe særlig god kontakt med min familie, jeg liker dem ikke, de liker heller ikke meg.

Min far pleide å slå, han har også tatt på meg, på steder han ikke burde ha tatt på. Har altid hatet han for det, tåler ikke trynet hans. Og av og til ønsker jeg bare at han skal dø. Min mor gjør alt min far sier. Hun mener at hun er forelsket, så da spiller det ingen rolle for henne hva min far gjorde/gjør mot meg. Hun var/er som regel frekk når vi snakker. Hun kan kalle meg alt fra a til å. Hun har også slått meg, men bare to ganger. Så, nei hun er ikke en god mor, hun kommer aldri til å bli en heller. Har en lillebror som de behandler bra. De har aldri slått han, eller gjort noe annet som kan skade et barn.

Du er desverre ikke den eneste som har dumme foreldre. Jeg kommer nok ikke til å ha noe kontakt med mine foreldre når jeg flytter ut. Av og til hilser vi ikke på hverandre en gang om vi ser hverandre på gata, og vi bor i samme hus.

Jeg har ingen barn nå, vet ikke om jeg tør å få barn heller. Men om jeg en dag blir mor, vil jeg gjerne være gift, jeg vil ha en stabil mann i livet. Jeg kommer nok til å gi barna mine veldig mye oppmerksomhet, jeg kommer til elske dem over alt på jord, og aldri aldri gjøre noe av det mine foreldre gjorde mot meg. Jeg kommer også til å elske barna mine mer enn mannen min.

[Gjest Gjest]

jeg har en mor som har lært meg at man ikke har noe kontroll over livet sitt. man må bare holde ut. hun er/var umoden og uselvstendig. hun har gitt meg kjærlighet men har også slått meg mange ganger frem til jeg var 16 og truet med å slå tilbake.

hun var veldig opptatt av at jeg skulle gjøre det bedre enn henne.

derfor var det litt press på at jeg skulle skaffe meg en bra utdanning og ikke bli mor for tidlig.

når jeg var 27 og ikke helt feridg med studiene ble jag gravid og hun sa "dritt" når jeg fortalte det til henne.

så hadde jeg en spontanabort. hun satt ved siden av meg på sykehuset, jeg gråt og hun trøstet meg ikke.

hun kranglet stadig med faren min og ga han alt skylden. hun fikk oss til å mislike faren våres.

hun var veldig religiøs og tvang oss barn til å bli medlem i hennes kirke og å gå dit hver søndag. kjentes som hjernevasking.

jeg fikk sjelden lov til å gå på fester og hvis ja, måtte jeg jobbe hardt for det og ble allikevel hentet kl 22.

vi var veldig fattige, men jeg gikk på skolen med flest som hadde romslig økonomi. derfor ble jeg mobbet gjennom utelukking-/ stegning.

hun var en dårlig husmor og jeg tørte ikke å invitere noen hjem fordi det var så skittent og stakkarslig.

jeg fikk ikke lov til å få undervisning i ballett eller piano som jeg hadde ønsket meg siden jeg var fem.

jeg sliter fortsatt veldig med alt mulig rart og går i terapi.

jeg ønsker å ta ansvar for livet mitt og "rise above my raising" som dr. phil pleier å si.

noen ganger er jeg misunnelig på andre som har hatt en lykkelig barndom. det er mye som jeg må lære meg på nytt.

også synes jeg at det er viktig å tilgi foreldrene sine. uansett har de sikkert prøvd å gjøre sitt beste.

nå synes jeg også at det er slitsomt å snakke med henne. det likner mer på arbeid enn noe annet.

[Gjest TS]

Jeg har hatt noen av de samme tankene og har derfor tenkt at jeg ikke vil ha barn. Likevel får jeg høre av andre at jeg bør få barn, for de kan ikke tenke seg en bedre mor enn meg.

Jeg tror du vil bli en super mor, for du vet hva slags mor du _ikke_ vil bli. Vi hadde en forferdelig mor, men mine to søstre har blitt fantastiske mødre.

Edit: Og husk at du ikke har noen plikt til å troppe opp hos familien din, det er _ditt_ valg. Jeg er et mye lykkeligere menneske etter at jeg sluttet med det.

Tusen tusen takk for dette svaret. Det var veldig godt å lese! Tusen takk.

Jeg tror du har rett..samtidig ønsker jeg jo å jobbe med meg selv..Mine søskens barn elsker meg, så jeg vil anta det ikke kommer av ingenting..Jeg tror også du vil bli en like god mor som dine søstre, og samtidig har du jo dem å rådføre deg med.

Og til neste svar:

Dette med kroppslig kritikk har jeg også fått. Hun forteller meg gjerne at jeg er overvektig, at jeg ikke passer med det og det antrekket, gjerne blant flere andre mennesker. Du skulle sett hennes fornøyelse da jeg prøvde et kjole i for liten størrelse i fjor. "ÅHH passet den ikke nei.." 'smiler og lager litt trutmunn i forsøk på å se trist ut' Butikkdamen sa da. "Modellen er litt liten i størrelsen!' og masjerte betuttet for å hente en større størrelse som passet meg flott. Min mor gikk bare, uten en kommentar.

Men i år har jeg gått ned flere størrelser v sunn kost, så til jul skal jeg bli flott.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med en mor med sosialangst. Da jeg var yngre var det for meg normalt at ingen hjalp meg med leksene, at jeg måtte spise frokost alene og at jeg ikke fikk lov til å ha bursdagsselskap hjemme.

Jeg ante på barneskolen at noe var galt hjemme, men jeg visste ikke hva. Jeg kunne ikke sette fingeren på det. Jeg var misunnelig på barn som fikk en eller annen form for oppfølging. Da en klassekamerat skulle dra tidlig fra skolen en dag pga familien skulle til samtale hos en familieterapeut ble jeg misunnelig.

Om jeg kom på besøk til andre var det alltid like overraskende å oppdage at deres foreldre faktisk kunne finne på ting i fritiden. De hadde musikkanlegg i stua, hadde voksne venner på besøk, de dro på besøk til sine venner. Jeg har aldri opplevd at min mor har vist slik interesse for andre mennesker. Hun drar aldri på besøk, og ingen kommer på besøk til henne.

Hun ville aldri bli med på ferie, om det da ikke var for å besøke slekten hennes.

Til jul ville jeg sette meg ned med henne og lage kurver, lenker og julepynt, men hun ville aldri.

Hun handlet aldri klær til barna; hun handler ikke en gang klær til seg selv. Hun har ingen klær i skapet, og hun skylder på faren min fordi han aldri tar henne med ut.

Til orientering bor vi bare noen få km fra sentrum, og det går mange busser.

Hun betaler ikke sine egne regninger; jeg tror ikke hun vet hvordan man gjør det.

Da det var tid for foreldreamtaler på skolen klagde hun fælt, og jeg fikk dårlig samvittighet. Hun prøvde en gang å betale meg for å gå i foreldremøte da min bror gikk på skolen.

Hun lot meg i det store og det hele gå for lut og kaldt vann. Hun skryter av seg selv og sier at barn har så godt av å ha en hjemmeværene husmor, men hva hjelper det når hun ikke er mentalt til stede for barna? Hun går så godt som aldri på butikken. Om det manglet toalettpapir og jeg var på skolen, tørket hun seg med servietter, kjøkkenpapir eller kaffefilter. Og Prix er bare et steinkast unna. Man kan fint stikke inn, kjøpe papir og være hjemme igjen i løpet av 5 minutter.

Hun hater yrkesaktive mødre, og lar ikke en sjanse gå fra seg til å fortelle hvor usunt det er for barna å ha en mor som slenger dem i barnehage. Yrkesaktive mødre er hekser, og det er Satan som ødelegger samfunnet slik at kvinner nå er ute i arbeidslivet.

At det er usunt for barn å ha en mor som verken hjelper dem med leksene eller lar dem ha bursdagsselskap, ikke kjøper klær til dem og ikke lager frokost til dem tror jeg ikke hun vil forstå.

Det verste er at hun nekter å innse at det faktisk går an å gjøre noe med problemet. Jeg ser noen brukere her manner seg opp og oppsøker situasjoner de er redd for, og klarer på den måten å komme seg ut av sosialangsten. Min mor nekter å innse at det er et problem. Hun mener det er naturlig at mannen er kvinnens overhode, og følgelig er det han som må ta seg av absolutt alt i huset. Det eneste min mor gjør, er å vaske og å lage enkle middager à la Toro-supper.

Hun bruker ikke medisiner, går ikke til psykolog, og hun nekter å innse at sosialangsten påvirker familien negativt.

Vi hadde fryktelig dårlig råd da jeg var liten, og jeg husker fortsatt gleden min da vår familie var på ferie sammen med min onkels familie og vi kjøpte mat på McDonalds. For meg var dette avsindig dyrt, det reneste sløseri, men det var deilig å endelig kunne gjøre noe "alle andre" gjorde.

Jeg gikk på ungdomsskolen da jeg for første gang bestemte meg for at jeg ville kjøpe et stykke Dolly-pizza. Da hadde jeg tjent meg noen kroner på sommerjobb og bestemte meg for at jeg ville finne ut hva det er verden "utenfor" spiser om de er ute og vil hygge seg.

Jeg håper å bli en bedre mor. Det skal ikke så mye til, tross alt.

[Gjest TS]

Vil gi alle her "Rise above your rising" Den er fin

[Gjest Gjest]

Det var altså rise above your raising

[Gjest fisk]

Jeg har hatt en kjempegod mor. Nær og tilstedeværende, og alltid interessert i oss barna. Jeg syns jeg har lært mye om hva slags mor jeg selv ønsker å bli.

[TanteBrun]

Jeg har hatt noen av de samme tankene og har derfor tenkt at jeg ikke vil ha barn. Likevel får jeg høre av andre at jeg bør få barn, for de kan ikke tenke seg en bedre mor enn meg.

Jeg tror du vil bli en super mor, for du vet hva slags mor du _ikke_ vil bli. Vi hadde en forferdelig mor, men mine to søstre har blitt fantastiske mødre.

Edit: Og husk at du ikke har noen plikt til å troppe opp hos familien din, det er _ditt_ valg. Jeg er et mye lykkeligere menneske etter at jeg sluttet med det.

Samme her, vennene mine tror jeg jeg kommer til å bli en fantastisk mor, nettopp fordi jeg vet hva slags mor jeg ikke vil bli. De tror jeg vil angre bittert dersom jeg ikke får barn.

Men det som plager meg er hva man gjør ubevisst. Plutselig gjøre og si ting jeg i hatet og hater i dag uten å være klar over det.

Min mor er kritisk til det meste, en nervøs type, plaget mye av sykdom og brukte det når det var noe. Men mest av alt var og er hun, og til dels min far, redd for å skille seg ut. Alt for fasaden.

Jeg har også fått min dose med kroppslig kritikk. Og annen kritikk.

Hadde det ikke vært for min far hadde jeg brutt med henne for lenge siden.

Så jeg koker det ned til et absolutt minimum. Ingen plikt nei, men det er vanskelig med dette med forventninger.

Orker ikke å ta hensyn lenger, ei heller ta imot sårende kommentarer. Hun har sagt mye opp gjennom årene, og jeg er redusert til en trassig, men forsvarsløs tretteåring hver gang. De to-tre gangene jeg har kommet med noe har jeg fått kjeft for at jeg alltid skal kritisere.

Jeg nærmer med 40 og fremdeles usikker på om jeg vil ha barn...

Endret 11. september 2009 av -TanteBrun-

[Gjest Gjest]

Min mors evne til å gi oppmerksomhet er utrolig svak. Mine foreldre forstår ikke hva jeg driver med ,de forstår ikke verdien i å forstå det jeg gjør. I all nervøsitet tok jeg med min kjære hjem til de for første gang. I ettertid lurte han på hvordan i alle dager det var for meg som barn, da min mor ikke prøvde å forstå det han sa en gang.

[Noli]

Min mor var et fantastisk eksempel på alt det jeg ikke vil bli; som kone, mor, venninne, arbeidstaker osv. Det eneste hun har lært meg er hvordan jeg absolutt ikke vil være som menneske.

[Vera Vinge]

Jeg syns det er interessant å tenke på dette. De fleste har vel både ting de har vært fornøyd og misfornøyd med hos sine foreldre, og jeg er også nysgjerrig på hva jeg vil videreføre i praksis og hva jeg vil forsøke å la ligge.

Selv føler jeg at jeg i praksis har vokst opp med to mødre, siden jeg hadde en bestemor i nabohuset, som jeg følelsesmessig stod nærmere enn min egen mor. Og jeg har lært mye av dem begge, på godt og vondt.

Noe av det jeg har satt mest pris på hos min egen mor, er at jeg aldri har vært i tvil om at hun har vært glad i oss barna. Hun har alltid prøvd sitt beste, og gjort det hun har kunnet for oss. Dessverre har hun likevel gjort en del feil, fordi hun ikke alltid forstod hva vi hadde behov for. Derfor hadde jeg en stor styrke i å ha bestemoren min så nær, hvor jeg fikk dekket en del av det jeg manglet hjemme. Bestemoren min har alltid stilt opp for meg, og virkelig lært meg mye om livet og diverse praktiske saker, og hun og jeg hadde mange kvelder med samtaler og kortspill på kjøkkenbenken i oppveksten.

Nå handler denne tråden om mødre, og det virker som om mange kvinner har et nærere forhold til mødre enn til fedre (hvertfall er det sånn for de fleste av mine venninner, men jeg vet jo ikke om det stemmer sånn generelt). Men jeg vil også trekke fram at jeg har lært mye om hva slags forelder jeg vil bli av min far.

Oppsummert, vil jeg også si at det er en del ting jeg ikke ønsker å gjenta når jeg får barn. Men jeg har samtidig vært opptatt av hva jeg ønsker i stedet, og jeg syns det kan være fornuftig å reflektere rundt det også.

[Gjest Gjest]

Min mor var et fantastisk eksempel på alt det jeg ikke vil bli; som kone, mor, venninne, arbeidstaker osv. Det eneste hun har lært meg er hvordan jeg absolutt ikke vil være som menneske.

Hear, hear. Det er mange elendige mødre...

Heia fedrene, sier mange kvinner anno 2009!

Barn behøver sine fedre mer, hele veien.

[Gjest Gjest]

Det virker som om mange kvinner har et nærere forhold til mødre enn til fedre (hvertfall er det sånn for de fleste av mine venninner, men jeg vet jo ikke om det stemmer sånn generelt). Men jeg vil også trekke fram at jeg har lært mye om hva slags forelder jeg vil bli av min far.

Pussig det der. Alle jenter og kvinner jeg kjenner har et nærest og mest verdifullt forhold til sine fedre: Det er fedrene som hr lært de å lage mat, som har diskutert med de og som har kommet med konstruktive innspill. Fedrene har vært mest tilstede, spesielt mentalt.

Men det var muligens bare vår bekjentskapskrets?

[Gjest Purple Haze]

Ingen foreldre er perfekte, men enkelte mennesker burde ikke fått lov å være foreldre. Mange innlegg her viser det, og jeg ser det hver dag i min jobb.

Min mor gjorde så godt hun kunne, ut fra sine forutsetninger og sin bagasje. Hun hadde sosial angst og depresjoner, levde i et ulykkelig ekteskap, og var martyr. Begge mine foreldre brukte spill på min samvittighet som oppdragermetode. Det funket som bare rakker`n, og jeg lider av "snill pike-syndromet". Først i voksen alder har jeg klart å legge vekk noe av det.

Når det er sagt, så hadde jeg det trygt og godt. Mine foreldre var veldig glad i meg, og jeg var et svært etterlengtet barn. Moren min var bare et produkt av sin egen oppvekst, og skjønte nok aldri at hennes metoder var utdaterte og virket mot sin hensikt.

Jeg har alltid vært veldig viljesterk, men viljen min skulle helst knekkes. Heldigvis har ingen klart det, for viljen min har fått meg gjennom mange kriser.

Dessverre døde mamma for mange år siden, og jeg savner henne.

Jeg har et mer komplisert forhold til min far, men det var ikke det tråden handlet om, så det hopper vi over.

Jeg har selv to voksne barn, og håper jeg har vært/er en god mor. Jeg har i hvert fall et veldig nært og godt forhold til begge to, så jeg tar det som et tegn på at de ønsker opprettholde den kontakten uten å føle det som en plikt.

Og jeg har vært bevisst på å unngå mange av de tingene jeg mente mine foreldre gjorde feil i forhold til meg.

[Gjest najki]

Trist å høre hvor mange som har et dårlig forhold til sin mor. På den andre side har de som sier at man da kan lære hva man ikke ønsker å gjøre ganske rett!

Min mor er flott på de fleste måter, og jeg håper jeg greie å være like flink. Hun har satt livet på vent i litt for stor grad, i mine øyne, for meg og min søster, men vi har på den måten fått den beste oppveksten vi kan få.

Det eneste jeg ønsker å forbedre i forhold til hvordan hun gjorde det er å ta opp tema som er en smule tabu ovenfor mine barn. Eller, sagt på en bedre måte, jeg håper at barna mine ikke vil kvie seg for å snakke med meg om sånt! Jeg vil ha et åpent forhold, selv om at det kan være vanskelig å få til. Det er iallefall en visjon!

[Gjest emmeline]

Mamma er verdens snilleste, men sparsom med å vise kjærlighet, hun er ikke kald, hun har bare vanskelig for å vise det. Om jeg blir mor en gang vil jeg være mer kjærlig i hele væremåten min. Ellers håper jeg jeg blir som henne når det gjelder uselviskheten, tålmodigheten og grensebalansen.