Gå til innhold

Mister snart pappa


Gjest Minniemus

Anbefalte innlegg

Gjest Minniemus

Hei.

Jeg må bare få dette ut...

Pappa har kreft. Han har hatt det siden 2007, men for noen mnd siden fikk vi vite at det hadde spredt seg og at det ikke er mer å gjøre. Vi vet ikke hvor lang tid vi har, men sånn som ting ser ut har vi maks til sommeren.

Jeg har mange rundt meg og får pratet mye med dem, likevel føler jeg meg så tom. Jeg er begynt å tenke på hva jeg skal si i begravelsen, men føler meg frekk og egostisk som tenker så langt, han er jo ikke borte enda.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alt. Har eksamener og avsluttende oppgave som skal inn i mai :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

:klem:

Har desverre ikke så mye å si, men vet godt hvordan du har det siden jeg gikk igjennom det samme med mamma.

En ting er sikkert, når det kommer til eksamener og innleveringer så kan du, ved forespørsel på grunn av omstendighetene, få utsettelser. Det blir for mye å takle om du skal styre med alt samtidig, det vil ikke komme mye nytte ut av det. Bruk tiden du har med pappa'n din så godt du kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det viktigste her er å bruke tid sammen med pappaen din. Prøv å snakk om alt og ingenting - og ikke nødvendigvis tenk på negative ting hele tiden.

Jeg har en far som er hjerneskadet pga hjerneslag - og han kan når som helst få flere og alvorlige slag og skader - og muligens også dø av det. Så jeg vet egentlig at jeg bare har han i livet mitt på lånt tid. Er vanskelig å akseptere - men også eneste måten å leve videre på. Vi må bare bruke den tiden vi har igjen til å være sammen.

Har på mange måter mistet han allerede ettersom han har forandret personlighet en del, og har ikke mulighet til å delta i livet mitt som før. Men for din egen del er det viktig å akseptere situasjonen og sørge... det er lov å sørge allerede nå, og det er lov å tenke på praktiske ting som begravelsen. Du vet den kommer - og det er nok en slags forsvarsmekanisme du har for å slippe å tenke på de vonde følelsene.

Kan ikke si annet enn at de vonde følelsene vil blekne etterhvert, og du vil sitte igjen med alle de gode minnene til slutt.

Skolen kan du helt sikkert få utsatt pga omstendighetene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Det var leit å høre om faren din.

Du kan gå til legen og be om å få sykemelding for å få utsatt eksamen/oppgaver. Det skulle overhodet ikke være noe problem å få dette av legen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ta ut sykemelding er nok det absolutt lureste du kan gjøre, du må selv være syk, for at lånekassen kan gi deg støtte. Og det er ingen som forteller deg det. Systemene er ikke laget for pårørende.

Leit med faren din, men sånn er livet. Det positive er at du kanskje får lengre tid til oppgaven din. Det negative er at du kanskje må gjøre vanskelige økonomiske disposisjoner midt i sorgen, men staten skal ha penga sine, norges mest moralske og rettferdige kreditor, må vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Minniemus

Jeg går siste året da, så spørs om det er vanskelig med utsettelser, jeg vil gjerne bli ferdig nå... Jeg skal høre med dem da. Jeg vil være hjemme. Mamma ringte i natt, så nå må jeg hjem. Vi vet ikke hvor lang tid dette tar...

Huff..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg går siste året da, så spørs om det er vanskelig med utsettelser, jeg vil gjerne bli ferdig nå... Jeg skal høre med dem da. Jeg vil være hjemme. Mamma ringte i natt, så nå må jeg hjem. Vi vet ikke hvor lang tid dette tar...

Huff..

Du går inn i en fryktelig sørgelig tid nå - men husk at det alltid ordner seg til slutt. Er en lang prosess, men plutselig en dag så føler du deg bedre.

Masse lykke til. :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Minniemus
Du går inn i en fryktelig sørgelig tid nå - men husk at det alltid ordner seg til slutt. Er en lang prosess, men plutselig en dag så føler du deg bedre.

Masse lykke til. :klemmer:

Ja, jeg regner med "det går over", men savnet og minnene vil alltid være her. Jeg sitter ved sengen hans nå. Vil bare være her sammen med ham, selv om han ikke vet at jeg er her....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_André_*

Kjære Minniemus

Jeg føler med deg. Du og dine går gjennom noe som er helt forferdelig og som ingen fortjener å oppleve. Det er ubegripelig.

Min mor døde av kreft i fjor sommer. Et par måneder etter min 18års dag og et par uker før jeg startet på siste året på videregående. Hun hadde vært syk i ca to år. Det var spesielt. Det var rart. Det var tungt. Jeg prøvde vel å fortrenge det hele. Hun så i en lang stund helt normal ut, var hjemmeværende, men ingen hadde ingen fysiske trekk som indikerte sykdom. Vi dro til og med på ferie året før hun døde. Siste som hel familie. Men høsten 07 fikk hun beskjeden fra legene om at hun bare hadde tre måneder igjen å leve. Det var spesielt å sitte i stua og høre henne si: "Det går bra. Dere har verdens beste pappa." for å så holde rundt henne mens hun gråt.

Og bare så det er sagt, min pappa er verdens beste pappa. Virkelig en ekte mann. Han tok seg hele tiden av henne. Klaget aldri. Og etter dødsfallet har han fortsatt med å være pappa. Nå har han ansvaret alene. Kan ikke være lett med to tenåringer i huset, spesielt etter en slik opplevelse, men han gjør en god jobb. Jeg håper at jeg klarer å bli halvparten så god far som han er, hvis jeg en dag skulle få barn.

Etter juletider 07-08 kom de merkbare forandringene. Muttern hadde tatt cellekur før men skulle prøve på nytt. Det funket. Kreften hadde spredd seg flere steder, men hadde gått tilbake 50 %. "Dette er den eneste gladnyheten jeg har fått mens jeg har vært syk" fortalte hun meg. Det ble ganske kortvarig. Hun måtte ta stråling av hodet fordi kreften hadde nådd ditt også. Etter dette gikk alt i nedoverbakke.

Jeg hadde et negativt syn på situasjonen det halvåret. Hun hadde kreft. Ingenting funket. Det var ikke en forkjølelse der alle blir friske igjen, men kreft som er fullstendig uforutsigbar. Som det ikke finnes noen kur for. Det hjalp heller lite at venner, bekjente og familie sa: "Hold ut, det finnes håp. Hun kan bli frisk."

Jeg tok aldri ordene til meg. Jeg trodde aldri på det de sa. Hun kom til å dø. Det var ingenting å gjøre med det. Jeg forberedte meg antagelig på "worst case scenario." Det er vel normalt å gjøre slikt. Og i denne prosessen, som varte i en flere måneder, kom mange rare tanker i hodet mitt. Det er menneskelig. Jeg husker ikke alle, naturlig nok. Men noen handlet om hva som kom til å hende med meg etter at hun var død. Det var noe jeg skammet meg over. Det var i mine øyne en veldig egoistisk tankegang, som overhodet ikke sømmet seg. Jeg fortalte moren min om dette. Hun svarte beroligende: "Vi tenker mye rart vi mennesker" (Det var noe i den retningen, selv om jeg ikke husker det ordrett.) Det gjorde godt.

Jeg husker at jeg var stolt av henne. Hun holdt ut mye lengre enn de forbanna legene anslo. Det ble en spesiell sommer. Alle andre dro på ferie. Vi gjorde ikke det. Hun ble mer og mer sengeliggende. Det var rart å dra ut og henge med kompiser, og komme hjem til min dødssyke mor. Men hun ville ikke likt at jeg skulle vært hjemme hele tiden. Hun klarte ikke spise. Ble så tynn. Du kunne ta klokken neste helt opp til skulderen. Familie kom på besøk og ble værende. Da forstod jeg at det virkelig nærmet seg slutten. Kreftsykepleier kom også. Jeg og pappa begynte med litt kjøretrening, der vi fikk pratet litt ilag.

Jeg hadde ikke grått mye i denne tiden. Hadde mye som var stengt inne. Et par dager før hun døde veltet jeg ut alt sammen med en fetter, som er omtrent dobbelt så gammel som meg. Det føltes godt å få det ut, og få forståelse og ekte sympati fra en annen mann, som var eldre og ikke min far. Jeg har vel ikke vært klar over det før det øyeblikket jeg skrev dette. Det er vel en mann-to-mann greie. Kanskje, jeg vet ikke.

Jeg husker da hun døde. Det var ikke noe spesielt egentlig. Hun lå i sengen, med et morfindrypp i armen og pustet tungt. Alle stod rundt. Alle gråt. Lillesøster hylgråt. Jeg gråt litt. Jeg hadde ikke lyst til å gråte foran alle sammen. Jeg hadde ikke lyst til å gråte foran noen. Jeg var og har i ettertid vært preget av det gamle mannsidealet; steng det inne. Muttern pustet tungt. Veldig tungt. Hun var helt borte. Så sluttet hun å puste. Bare lå der. Ikke noe pusting. Og det var det. Jeg følte mest lettelse. Hun slapp å lide mer.

Ettertiden var spesiell. Hun ble båret ut under et hvitt laken av begravelsesagentene. Hun så ikke pen ut to dager senere. Jeg husket ikke hvordan ansiktet hennes så ut da hun var frisk, dødsansiktet var etset inn i hodet mitt. Det var tungt å prate om. Jeg kunne starte å gråte av å tenke på eller prate om henne. Og jeg tvang alltid meg selv til å tenke på noe annet. Jeg skulle jo ikke gråte. Jeg var delt mellom et ønske om å fortelle hele verden hvordan jeg hadde det og idealet om at ekte menn stengte slikt inni seg.

Jeg gråt bare et par tårer i begravelsen. Jeg hadde ikke lyst til å gråte foran presten og alle de andre i kirken. Jeg følte meg vel svak hvis jeg gjorde slikt. Det var rart med alle kondolansene, folk jeg egentlig ikke ville snakke med eller ta i hånden, men likevel gjorde jeg det. Jeg har jo vært på den andre siden av håndtrykket også. Livet gikk etterhvert sin gang. På skolen bet jeg tennene sammen og jobbet videre. Pratet ikke særlig om det. Har fått høre i ettertid at jeg virket helt ubrydd av det som hadde hendt. Det var et tomrom i huset. Det gikk etter en lang stund over. I dag merker jeg det ikke. Jeg savner henne fortsatt. Skulle f. eks: plutselig ønske at hun kunne rope opp "Nå må du stå opp" før jeg skulle på skolen. Det hjelper å prate om det. Bare spørre faren min: "Husker du da mor gjorde det og det og da hun brukte å.... etc". Det hjelper for meg. Skulle så gjerne ønske at hun var i live i dag, dette året uten henne har vært unødvendig tungt, mye pga andre (kommet i ettertid) årsaker, og hun kunne hjulpet meg i denne hektiske sluttspurten mot sommerferien. Hva jeg skal gjøre videre osv. Men jeg har og blir vel et sterkere menneske av denne opplevelsen. Og det vil du også bli Minniemus.

- Jeg husker ærlig talt ikke rekkefølgen på alt dette; for det skjedde jo så mye over et bredt tidsrom, men jeg har prøvd så godt jeg kunne å lime det sammen igjen.

Jeg beklager at dette ble langt. Jeg beklager at dette ble så rotete. Jeg beklager at dette ble så fokusert på meg. Jeg beklager hvis du blir skremt av dette Minniemus. Det føltes bare godt å få det ut, igjen.

Du må takle dette på den måten som passer deg best. Det finnes ingen fasit. Jeg taklet dette på min måte, og det var sikkert ikke den beste, men det var min måte. I ettertid ville jeg kanskje gjort det på en annen måte. Jeg var sikker på at støttegrupper ikke var min ting, og sorgbøkene som kreftsykepleieren og presten sendte i posten mente jeg var unødvendig, men det var oppløftende å få vite at andre unge mennesker også hadde følt lettelse når mennesker de holdt kjær gikk bort etter lang tids sykdom. At jeg ikke var den eneste. Det gikk etterhvert opp for meg at jeg ikke var den som hadde det verst her i verden, selv om det i mitt hode virket slik en god stund.

Angående skole: Skolen min fortalte meg at det var forståelse for min situasjon og at det ikke var noe i veien for å legge tilrette for dette. Det går sikkert an for deg også. Prøv å prat med dem.

Til slutt:

Du og dine fortjener ikke dette. Det hele er utrolig urettferdig og du har min dypeste medfølelse og sympati. Håper det går bra med deg og din familie.

Vennlig hilsen André.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære Minniemus, må bare si at jeg føler med deg! Min bestemor har også nettopp fått kreft. Hun har ikke lenge igjen og det føles tungt selv om hun er gammel. Så jeg kan forstå at det må være helt ubeskrivelig grusomt å ha en pappa som har fått det.

Og til Gjest_André_*, du skriver bra. Måtte felle noen tårer da jeg leste innlegget ditt!! Føler med deg også. Du høres virkelig ut som en sterk person som klarer deg fint.

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 uker senere...
Gjest Gjest

kjære TS, jeg er i akkuratt samme situasjon som deg.

min pappa fikk også kreft for 2 år siden. de fjernet kreften, men vi ante ugler i mosen da han aldri la på seg igjen og han sliter med å spise og kaster daglig opp.

men forrige uke fikk vi beskjed om at kreften hadde spredd seg til hele skjelettet, og legene har gitt han opp. det er helt forferdielig å se at han har slike smerter, selvom han endelig har fått morfin plaster som lindrer noe. men han klarer så vidt å gå, og orker ingenting. han blir snart helt sengeliggende. han er nå så sykt tynn at det ikke går snart å bli tynnere.

jeg gruer meg til mandag for da får han vite hvor lenge han har igjen..

jeg gråter hver dag, hele tiden. jeg ser ingen lysglimt lenger. livet er totalt meningsløst! jeg gruer meg så ufattelig mye til han forsvinner fra meg. det er jo pappaen min. han er helten og min trygge havn.

jeg gråt og gråt og gråt når jeg leste Andre sitt innlegg..

du beskriver så mange tanker og følelser som er så bra for deg å få ut.

jeg gråter i skrivende stund, nettopp fordi jeg vet akkuratt hvor vondt det her er.

aldri følt en slik smerte før! jeg er 26 år og trodde at jeg viste et par ting om sorg. men nei, alt annet jeg har følt av sorg tidligere kan ikke sammenlignes med dette. det er det her som er virkelig uutholdelig sorg!

alle tankene jeg sitter nå med.. pappa vil aldri oppleve mine barn, aldri gi meg bort ved alteret. aldri være bestefar til mine fremtidige barn.

det er helt for jævlig! det skulle ikke vært lov! han er 56 år! det er faen ingen alder å dø på.. jeg føler at visner innvendig.. det skremmer meg å tenke på det livet jeg skal leve etter at han blir borte. det enorme tomrommet som jeg alltid vil ha, og som ingen kan fylle.

jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til... jeg går rundt i konstant deppressiv tilstand. gudskjelov har jeg sommerferie nå, slik at jeg får bearbeidet sorgen. at jeg får stelt med han. for han trenger meg mer enn noen gang. han er blitt så utrolig ydmyk og utrolig takknemlig for at vi steller og hjelper han.

men etter sommeren begynner jeg i ny jobb.. guuuud! hvor mange tanker og bekymringer jeg har. jeg er et vrak nå! hvordan skal jeg kunne klare å jobbe om så kort tid??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Kjære André.

Innlegget ditt vil helt sikkert bety mye for andre i lignende situasjoner. Andre vil kunne se at de følelsene de har er helt normale i en sånn situasjon. Du viser utrolig stor omtanke for andre mennesker når du på nytt ripper opp i dine opplevelser rundt din mors sykdom og bortgang, og at du bruker av tiden din på å skrive et så godt og langt innlegg om det her.

Du har utvilsomt "vokst" mye på de opplevelsene du har, og oppi alt det vonde, er det en positiv virkning.

Jeg ønsker deg absolutt alt godt videre i livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...