Stemor/stefar?

[Gjest =tentacle=]

Jeg er i en bli kjent-fase med en mann som har et barn i småskolealder. Han har vanlig samvær med barnet. Jeg har ikke barn selv.

Jeg har lest ganske mye forskjellige meninger rundt stebarnsspørsmål her på KG, og fått passet mitt påskrevet en rekke ganger for det jeg skriver selv. Noen ganger får jeg inntrykk av at en stemor skal være en kombinert fjernstyrt moder Theresa/selvrensende dørmattefunksjon, konstant smilende, blottet for rettigheter og med ubegrensede plikter. "Hele pakken" er et mystisk begrep som stadig dukker opp, men hva som innbefattes av den pakken er det delte meninger om.

Jeg håper noen vil dele sine meninger og/eller erfaringer (alt etter hva dere har ) om temaet, fritt eller ved å plukke ut noen av spørsmålene under. For enkelthets skyld utformes alle spm til å handle om meg. Bytt ut kjønn/tittel med det som passer.

Poenget her er å få litt inntrykk av hva som forventes av steforelder generelt, ikke hvor lite jeg kan slippe unna med om det blir aktuelt, selv om det kan se slik ut på spørsmålsstillingen. Håper på en konstruktiv debatt, men det er selvsagt ikke et krav

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

Hvis du er eller har vært i en familie med særkullsbarn, hva ble mest annerledes i forhold til hva du hadde tenkt, og hva var mest positivt/negativt?

Hva, hvis noe, mener du er forskjellen på fars og stemors forpliktelser overfor barnet mens de bor sammen?

Hva er fars forpliktelser overfor meg?

På hvilke områder bør evt hans status som far tippe vektskålen hvis vi er uenige i avgjørelser som par?

Hvis jeg må kompromisse mye av hensyn til hans barn, bør da han kompromisse tilsvarende for meg i andre saker, eller blir barnet begges like store plikt, slik at vi står likt i andre spørsmål uansett?

Hvordan forandrer en eventuell skjevhet i avgjørelsesmyndighet seg hvis vi får felles barn?

Hvor mye av oppgavene i forhold til barnet bør eller må jeg påta meg?

Har jeg rett eller plikt til å være med på å utforme mål eller metoder i oppdragelsen? Dvs innflytelse hjemme hos oss og/eller innflytelse på hva far står for i møter med mor?

Hvem bør far ta hensyn til hvis mor og stemor har motstridende ønsker/krav i en sak, og far ser begge løsningene som likeverdige for barnet?

Hvor mye sosial kontakt må det være greit at far og eks har for barnets del? Fellesjul, felles bursdager, sammenkomster med øvrig familie, hyppige kaffebesøk, ingenting ut over nødvendig diskusjon/samarbeid?

Bør et langvarig forhold mellom steforelder og barn videreføres etter eventuelt brudd, dersom de to ønsker det?

Ville du stilt de samme forventningene til en stefar og en stemor (kvantitativt og kvalitativt)?

Må man være 100% fleksibel i forhold til deltagelse i ekstrasamvær/endring av samværsavtale, selv om storparten av samværet da blir med stemor og ikke med far?

[la Flaca]

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

Nei. I utgangspunktet ikke. Hvis du ikke vet med sikkerhet at foreldrene samarbeider bra og at du er villig til å ta til deg et barn som ikke er ditt, som om det var ditt eget. Med den risiko at barnet har en oppdragelse og væremåte du ikke har så lett for å svelge. Mange får seg en overrskelse der, det er mange forbudte følelser som dukker opp.

Hvis du er eller har vært i en familie med særkullsbarn, hva ble mest annerledes i forhold til hva du hadde tenkt, og hva var mest positivt/negativt?

At foreldrene samarbeidet så dårlig som de gjorde og hva det betydde for oss. At pappan fant seg i å bli herset med og ikke egentlig ikke kunne gjøre noe med det heller. At jeg ikke synes det er så utelukkende ok å ta vare på andres barn med alt det følger med seg. Som Madam Felle sa i et annet innlegg, så er det kanskje enklere å være steforelder på fast basis enn bare i helger og ferier. En helgepappa har mye mindre mulighet til å forme barnet og overgangen til å "bli foreldre" de dagene blir stor.

Hva, hvis noe, mener du er forskjellen på fars og stemors forpliktelser overfor barnet mens de bor sammen?

Forpliktelsene er de samme for begge.

På hvilke områder bør evt hans status som far tippe vektskålen hvis vi er uenige i avgjørelser som par?

Hvis det angår barnet er det far som bestemmer, som regel. Det er ofte noe av det som er vanskelig å svelge enkelte ganger. Jeg har foreks. måttet planlegge min egen ferie (og alt som følger med det på arbeidsplassen) i forhold til når moren til barnet skal ha sin ferie. Man er liksom bare "med på lasset" på mange måter.

Hvis jeg må kompromisse mye av hensyn til hans barn, bør da han kompromisse tilsvarende for meg i andre saker, eller blir barnet begges like store plikt, slik at vi står likt i andre spørsmål uansett?

Tja, det er vel ikke akkurat sånn det fungerer.

Hvordan forandrer en eventuell skjevhet i avgjørelsesmyndighet seg hvis vi får felles barn?

Felles barn bestemmer man over begge to, særkullsbarnet er det fortsatt far som har myndighet over. Men oppdragelsen bør jo være den samme uansett da.

Hvor mye av oppgavene i forhold til barnet bør eller må jeg påta meg?

Så mye som du er komfortabel med. Jeg påtok meg kanskje vel mye i begynnelsen, og da ble det forvententet i fortsettelsen også. Datteren til mannen min så mye mer til meg enn til faren de første årene for å si det sånn.

Har jeg rett eller plikt til å være med på å utforme mål eller metoder i oppdragelsen? Dvs innflytelse hjemme hos oss og/eller innflytelse på hva far står for i møter med mor?

Du bør absolutt ha noe du skulle ha sagt i oppdragelsen. Hva far står for i møter med mor blir det jo vanskelig å ha kontroll på.

Hvor mye sosial kontakt må det være greit at far og eks har for barnets del? Fellesjul, felles bursdager, sammenkomster med øvrig familie, hyppige kaffebesøk, ingenting ut over nødvendig diskusjon/samarbeid?

Det kommer an på forholdet dem imellom. Det er ikke positivt at de knapt har kontakt heller, fordi det gjør samarbeidet om barnet dårligere. Faren må nesten tilpasse seg litt, ut ifra hvor tolerant du er.

Må man være 100% fleksibel i forhold til deltagelse i ekstrasamvær/endring av samværsavtale, selv om storparten av samværet da blir med stemor og ikke med far?

Man MÅ jo ikke, men som regel er det forventet.

[regine]

Jeg er ikke stemor, men mor.

Jeg orker ikke ta alle spørsmålene dine kronologisk, men generelt kan jeg si følgende:

Det virker som et gjennomgående tema at mange kvinner tar for mye ansvar for fars barn. Min forventning som mor er at når ungen har samvær, så er det FARs ansvar, ikke stemors. Det betyr i praksis at det er FAR som stort sett er til stede mht. daglige rutiner etc i forbindelse med samværet, ikke at han på normal basis overlater dette til stemor. Et annet poeng her er jo også at barnet allerede har en mor, ergo er en ny mor unødvendig. Mao: ikke forsøk å "bli" barnets mor....

Jeg har kjæreste og vi vil flytte sammen etterhvert. Hva forventer jeg da av han i fht. ungen min? Ikke veldig mye. Det er fortsatt mitt barn og dermed mitt ansvar. Jeg forventer at mannen behandler barnet bra, jeg "gir" også rom for oppdragelse etc, men jeg forventer IKKE at han skal "ta over "ansvaret for barnet. Jeg ville f.eks. aldri forventet at HAN tok seg fri om barnet måtte passes. Spørre om det kunne jeg, men ikke forvente.

Samtidig forventer jeg at han skjønner at barnets behov i en del tilfeller MÅ ha førsteprioritet, dvs. at tilværelsen faktisk er annerledes med enn uten barn. Og at han "tar med" barnet i vurderingen av hva vi skal gjøre når, og skjønner at en del ting kan vi ikke gjøre, mens andre ting på vi gjøre på andre måter. Det er helt klart glidende overganger i fht. hva som bestemmes og forventes av hvem når, og det er nok vanskelig å sette opp helt klare grenser med en gang.

Å være sammen med noen med barn fra før ER en utfordring. En større utfordring enn å bli sammen med noen uten barn. Og det burde en del - kanskje særlig kvinner? - tenke litt nøyere gjennom, før de "kaster" seg ut i et forhold med barn. Det virker også som om fedre generelt forventer mye mer av sine kjærester i fht. egne barn, enn det mødre gjør av sine kjærester.

Det KAN være noe fordi samfunnet forventer at kvinner skal ta ansvaret for barn, egne eller andres, mens menn ikke forventes å gjøre det. sAmtidig tror jeg en del kvinner gjør seg selv en bjørnetjeneste, ved at de nærmest "tar over " samværet når de kommer inn i et forhold til en mann med barn. Også forundrere det meg at fedrene lar dette skje - at de ikke selv er villige til å ta ansvaret for sine egne barn..... (virker det som iallfall!)

lykke til - det meste går, men man skal ikek tro at alt bare er rosenrødt og at barn er søte.

[Gjest =tentacle=]

Jeg orker ikke ta alle spørsmålene dine kronologisk,

←

Må bare ta tak i denne, det er ikke meningen å forsøke å få folk til å kjøre gjennom hele listen

[Gjest Turi]

Jeg er stemor og vi har også felles barn. Jeg har også vært stebarn/hatt stemor. Jeg er litt uenig med La Flaca. Eller - det er jeg nok ikke, men jeg har en annen opplevelse enn henne, så derfor svarer jeg også litt. Uansett finnes det ikke noe fasitsvar på spørsmålene dine, mye kommer an på deg, barnet, foreldrenes forhold til hverandre, hvordan bruddet deres var etc.

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

Jeg vil ikke ANBEFALE det. For meg er det optimale å treffe en mann uten barn, så kan man få barna sammen. Dette er ikke fordi det er fælt å være stemor, men fordi jeg oppriktig mener at det er optimalt for barn å bo sammen med mor og far. Men det er jo en HELT annen diskusjon da .

Jeg vil anbefale å gå inn i et forhold til en mann som har likt verdigrunnlag som deg i forhold til barneoppdragelse, og det gjelder SPESIELT om han allerede har barn.

Eneste forbeholdet for å gå inn i et forhold med en som har barn fra før er at han a) tar seg godt av barnet sitt b)har et avklart, og helst godt, forhold til moren og c) ikke introduserer deg for barnet før dere er blitt skikkelig kjent (har noe med respekt for de små å gjøre...)

Hvis du er eller har vært i en familie med særkullsbarn, hva ble mest annerledes i forhold til hva du hadde tenkt, og hva var mest positivt/negativt?

Jeg hadde ikke barn, og var ikke vant med barn. Så det mest annerledes for meg ble rett og slett å forholde seg til en 4-åring, for meg et ukjent vesen som var litt skummelt. Det mest uventede var at det var utrolig hyggelig, jeg trodde det skulle være bare slitsomt. Og så var det uventet at han så gjerne ville være sammen med meg, jeg har aldri trodd jeg har barnetekke. Alt i alt en utelukkende positiv overraskelse. Det ble også annerledes i forhold til mor. Trodde kanskje det skulle bli konfliktfylt. Det har det ikke blitt.

Det vanskeligste/mest negative var da jeg selv skulle ha barn. Det var rart å bli førstegangsmor uten at far ble førstegangsfar... Så var det positivt igjen at søskenforholdet ble så fantastisk

Hva, hvis noe, mener du er forskjellen på fars og stemors forpliktelser overfor barnet mens de bor sammen?

Mye. Far har hovedomsorg. Han har oppdrageransvar og ansvar for å følge opp aktiviteter, passe på klær, lese lekser etc. Det betyr ikke at jeg ikke hjelper til, men det er fars hovedansvar. Far er også forpliktet til å være tilstede når det er samvær, og evt. spørre om jeg kan være hjemme dersom han må ut (gjelder jo ikke nå som vi har egne også, da...). Før vi fikk egne barn, så jeg meg fri til å gå ut når vi hadde barnet, det var ikke mitt ansvar å "passe" ham. Når det er sagt gjorde vi det sjelden slik, men forpliktelsen var klart fars og ikke min.

Hva er fars forpliktelser overfor meg?

Akkurat de samme som i alle andre forhold. Pluss at han har ansvar for å holde forholdet til moren til barnet på et nivå dere begge kan leve med.

På hvilke områder bør evt hans status som far tippe vektskålen hvis vi er uenige i avgjørelser som par?

Der barnets beste kommer inn i bildet.

Hvis jeg må kompromisse mye av hensyn til hans barn, bør da han kompromisse tilsvarende for meg i andre saker, eller blir barnet begges like store plikt, slik at vi står likt i andre spørsmål uansett?

Han bør ikke kompromisse tilsvarende for deg, men barnet er ikke like mye din plikt. Spørsmålet blir feil. Dere bør være i et likeverdig forhold som voksne personer, og forholde dere som voksne til kompromissløsninger. Så må barnet løses som par, til tross for at han har størst ansvar, eller "plikt" som du kaller det.

Far har allerede mange kompromisser han må inngå siden han har barn. Det ville vel ikke være rettferdig at han skulle få enda flere i forhold til deg?

Hvordan forandrer en eventuell skjevhet i avgjørelsesmyndighet seg hvis vi får felles barn?

Du har ikke spurt om avgjørelsesmyndighet før, men plikter ansvar og kompromisser. Du bør være med på avgjørelser hele tiden, når de berører din personlige hverdag. Men du må selvsagt ta hensyn til at det er et barn i bildet. Når du får egne barn er min erfaring at dette blir mindre problematisk, fordi dere begge er bundet.

Hvor mye av oppgavene i forhold til barnet bør eller må jeg påta meg?

Du bør eller må ikke ta på deg noe annet enn å være normalt høflig og omgjengelig. Men vil du ha et godt liv med disse menneskene må du være tilgjengelig og imøtekommende og interessert i barnets liv i tillegg. Hvilket nivå det ligger på avhenger av hvordan du er som menneske. Selv var jeg lekekamerat, matmor og godnatthistorieleser bl.a. Ikke omsorgsperson. Men det var fordi det var det jeg syntes var gøy.

Har jeg rett eller plikt til å være med på å utforme mål eller metoder i oppdragelsen? Dvs innflytelse hjemme hos oss og/eller innflytelse på hva far står for i møter med mor?

Nei, det syns jeg ikke. Men du har ansvar for å vite at du kan leve med foreldrenes mål og metoder før du blir en del av hjemmet. Hjemme hos deg har du innflytelse på hva du aksepterer i ditt hjem, men om du overhodet ikke kan akseptere måten de har det hjemme på uten deg (dvs. far og barn) bør du vurdere om det er riktig å flytte sammen eller om dere er for ulike. Du har ikke rett til innflytelse på hva far står for, men dere bør jo kunne snakke sammen og diskutere ting da.

Hvor mye sosial kontakt må det være greit at far og eks har for barnets del? Fellesjul, felles bursdager, sammenkomster med øvrig familie, hyppige kaffebesøk, ingenting ut over nødvendig diskusjon/samarbeid?

Felles bursdager, 17. mai og av og til ellers, men ikke ofte praktiserer vi. I tillegg har de noen møter når det er viktige ting, da gjerne i forbindelse med henting/levering. Jeg er i mot fellesjul og sammenkomster med øvrig familie, utover barnets bursdag, 17. mai og konfirmasjon. Har man splittet lag, så har man det.

Bør et langvarig forhold mellom steforelder og barn videreføres etter eventuelt brudd, dersom de to ønsker det?

Ja, dersom BARNET ønsker det.

Ville du stilt de samme forventningene til en stefar og en stemor (kvantitativt og kvalitativt)?

Nei.

Må man være 100% fleksibel i forhold til deltagelse i ekstrasamvær/endring av samværsavtale, selv om storparten av samværet da blir med stemor og ikke med far?

Nei. Jeg har aldri vært det ihvertfall. Endring av avtale har kun skjedd om far har vært hjemme og det har passet.

Men du - jeg tror ikke det er så lurt å planlegge så mye på forhånd, for ting blir aldri slik som man tror. Alle mennesker er ulike. Det viktiste er at dere er grunnleggende enige om oppdragelsesprinsipper og at dere kan prate sammen når det er noe som er vanskelig, i stedet for å trekke seg unna. Du må forvente at livet ditt blir vesentlig endret, og du vil bli bundet nesten som om du har barn (i den grad du ønsker å tilbringe tid med far da). I tillegg kan det være ok å avklare hvordan han stiller seg til felles barn.

[Gjest Lovely]

Vil du anbefale noen å gå inn i et forhold til en som har barn fra før?

Eventuelt med hvilke forbehold?

Ja, hvis du er glad i barn generellt, og ikke er unormalt sjalu, ikke har lett for å føle deg tilsidesatt, ikke får hetta hvis du ikke har 100% kontroll på ting(sånn som at barnet kommer uventet på samvær, eller at du må ta eksens planer i betraktning når du skal planlegge dine ting )

Du bør finne ut hvilket klima som er mellom mor og far, om det er slik at du kan leve med det - dine grenser vet bare du(f.eks: mange menn finner seg i mye fra eks for å beholde freden rundt barnet, er det slik med denne fyren så kjenn etter om du takler det).

Treff barnet og kjenn etter om dere har kjemi, om du synes barnet er sympatisk, hvis negativt: så spring fort

Tenk over dine verdier i forhold til oppdragelse, diskuter med pappaen og finn hans ståsted, noen er flinke med ord men ikke med utførelse så hvis det er mulig så følg med når dere er sammen med barnet. Hvis dine og hans verdier ikke lar seg forene så spring da og

Snakk også om økonomi.

Sjekk om barnemor er sjalu i forhold til mann eller barn, er hun sjalu på andre som tar seg av barna så spring fortere enn svint

Forpliktelser ovenfor barnet gror frem etterhvert som barn og steforelder etablerer et forhold hvis det er jevnt samvær, normale omstendigheter og harmoni, etter et par år vil jeg si at forpliktelsene for forelder og steforelder er lik.

Avgjørelser rundt barnet henger sammen med forpliktelser i min verden, er jeg og far uenige så får vi ta en runde på det tenker jeg, akkurat som med fellesbarn, men jeg har ikke gode eksempler for vi er foreløpig enige om det meste her i huset når det gjelder barna. Biologiske foreldre ser seg lettere blind på barna, steforeldre mer realistisk, så det er viktig å lytte godt, og huske at det er lov å skifte mening begge veier.

Kompromisse: "Nå har du fått viljen 2 ganger så nå må jeg får viljen 2 ganger" Nei det funker ikke slik, normalt er det (bør være)vell harmoni i hva man gir og hva man tar, og stebarnet bør bli en felles "oppgave".

Hvis far skal inn i en diskusjon/sak med mor, så er du og far enige hvis du har fulgt mine råd ovenfor, hehe, da vil han gå inn i den situasjonen med deres felles mening tenker jeg, og gjøre sitt beste utifra det.

Å være 100% fleksibel når det gjelder endring av samvær, ekstrasamvær med steforelder som må ta "jobben: Det kommer ann på forholdene, men stort sett ja Men er du gravid i 9.måned og blir satt til å passe en ellevill 2 åring i en uke uten å bli spurt så hadde jeg nok syntes at det var å la fleksibiliteten gå litt for langt

Hos oss stiller både stemor og stefar like mye opp for særkullsbarna.

Endret 21. februar 2007 av Lovely

[Gjest Mayamor]

Viktig og flott emne som gjelder så mange av oss. Synes det er fornuftig å kunne snakke om fordeler og ulemper med det å bli sammen med noen med barn i livet sitt. For det er det: både fordeler og ulemper.

Jeg kan ikke rangere opp noen liste over positive og negative sider, er heller ikke kjønnsnøytral, men aspekter jeg tenker på akkurat nå som mamma/bonusmor (hulter til bulter...):

* for det første er jeg lei meg for at pappan til eldstemann og jeg ikke fikk livet til å fungere sammen

* jeg er glad for at vi har et så godt forhold nå, og ser at vi ikke kunne blitt lykkelige sammen - det burde bare ikke tatt 9 år å finne det ut...

* men jeg er den jeg er med den "baggasjen" jeg har

* hadde ikke eksen og jeg gått fra hverandre, ville jo ikke jeg fått sjangsen til å møte min kjekke samboer

* at han hadde 3 barn fra før skremte meg litt, men han var så kjekk og god at det ble satt litt til side

* vi tok ting i sakte tempo og så at barna likte hverandre og oss

* jeg er like glad i samboers barn som jeg er i mine nieser og nevøer - jeg kan ikke likestille det med egne barn, men jeg så inderlig glad i dem

* jeg ser ikke på meg som en morserstatning - heller et supplement i livet deres - og hvem er det som har råd til å si nei takk til flere som er glad i og bryr seg om sine barn...

* jeg har en samboer som gjør hva han kan for barna sine: de to som bor her og de to som bor med sin mor

* i tillegg er han en flott rollemodell for gutten min og tar ham med på likt med egne barn

* hadde han ikke gjort det - ville vi vært grunnleggende forskjellig - da tror ikke jeg vi kunne ha fungert sammen

* men vi kan gjerne finne på ting med bare et barn, akkurat som andre kjernefamilier kan

* jeg ser på en mann som ikke tar ansvar for sine barn som kald

* ønskelig skulle vi hatt et like godt forhold til samboers eks som min eks, men desverre innser jeg at det aldri kommer til å skje

* av samboer til min eks "forventer" jeg ingenting, men er glad for at hun bryr seg om gutten

* jeg føler meg ikke truet av henne, jeg er trygg i min rolle som mor (barnet bor en uke hos far/samboer og en uke her)

* jeg er glad for at gutten min liker fars kjæreste

* samboers eldste bor hos oss

* jeg skulle ønske at mor godtok dette og støttet sitt barn

* mor er veldig sjalu på meg, og jenten føler at hva hun opplever ikke stemmer med mors lektyrer

* guttene takler bra at søsteren deres bor her, men de savner hverandre

* synes det trist med splitting av søsken, men det er barnas ønsker som har gått foran

* jeg passer ikke samboers særkullsbarn, ei heller han mitt særkullsbarn - like lite som noen av oss passer vårt felles barn

* vi deler oppdragelsen, men siste ord har bioforelder

* har bonusforelder sagt nei til barnet, støtter bioforelder opp og omvendt

* akkurat som en vanlig familie med felles barn

* det viktigste er kommunikasjon - men også i forhold uten barn eller bare egne barn...

* ha respekt for hverandre følelser og meninger

* gi og ta

* bruk nettverket rundt dere og prioriter en barnefri helg eller kveld som kjærester innimellom

* en får ikke den kjærestetiden på rosenrøde skyer med barn fra tidligere forhold, en blir mer praktisk anlagt: forenes våre drømmer og vyer?

* skal gjerne innrømme at ved flere annledninger har jeg tenkt: "herrejemini: hadde jeg visst hvor mye pluder det skulle bli med denne pakkeløsningen - skulle jeg aldri gått inn i det"

* MEN det har ikke med samboer og meg å gjøre direkte: men de gangene vi har måttet gå igjennom rettsaker pga samværstrenering og det har kostet oss fra 30 000 til 80 000 som er surt da vi kunne pusset opp el

* misforstå meg rett: vil jo heller ha barna enn eks et flott kjøkken, men er frustrert over hvorfor ekskonen må dra oss igjennom dette og hvorfor hun ikke må dekke våre saksomkostninger når hun taper gang på gang

* ellers når det gjelder økonomi er det klart at vår økonomiske situasjon ville vært mye bedre om vi hadde "bare" våre barn å forsørge, enn slik som det er nå med bidrag

* da jeg møtte samboer var jeg vandt med å være alene med ett barn

* de som har/ikke har egne barn i baggasjen skjønner nok ikke den andre like godt som "likesinnede"

* men er viljen tilstede og en genuint bryr seg om vedkommende - tar en de utfordringer på stark arm

* jeg har nok en mer positiv innstilling til forandringer i hverdagen nå enn da vi møttes - vi har vokst sammen og påvirket hverandre - både voksne og barn

* jeg som stemor (uff - liker ikke ordet...) - æhh bonusmor vil ikke utslette meg selv for barnas skyld

* noen ganger må jeg bite i gresset, akkurat som samboer

* noen ganger må barna bite i gresset

* jeg stiller opp for barna/samboer, og forventer den tjenesten tilbake

* jeg er ikke skapt til å leve livet alene, men det er bedre å være alene, alene enn alene i et forhold

* gjensidig respekt mellom samboer og meg er et must

Ikke lett emne, jeg har sikkert glemt en rekke ting.

Og jeg ser at det er rotete og laaangt, men poster det likevell.

[Gjest mata]

Blir du sammen med en som har barn, er det foreldrene som har hovedansvaret, men er f.eks. du og barnets far helt uenige om barneoppdragelse, må du nesten tenke over om dere passer sammen (dere vil kanskje få egne barn en dag og du kan ikke skyve problemet helt under teppet).

Du må tilpasse ferien din til når det passer for mor, hvis du ikke vil feriere alene.

Jeg har hatt stemødre som har hatt et godt forhold til meg og motsatt, men jeg har også hatt en stefar som skulle bestemme for mye over meg og det var frustrerende. Det var sikkert også frustrerende for han, men min mor ble sammen med han da jeg var tenåring og han hadde et helt annet syn på hva jeg kunne og ikke kunne få lov til enn henne.

Dette ble et problem mellom meg og han, men det gikk heldigvis ikke så langt at det forsuret hele huset (en tid, men ikke så lenge).

En venninne av meg giftet seg med en mann som hadde en fireåring fra før som han hadde helgesamvær med. Hun ble gravid med mannen sin. Han overlot alt ansvar for begge barna til henne og hun ble så frustrert at hun gikk fra han.

Ikke lek mamma som stemor, men vær tilstede som en voksen person, og vær bevisst på at det er fars ansvar å stå opp tidlig sammen med barnet, skifte bleier og å lage middag. Dette er ingen regel, men ikke gjør alt det praktiske som følger med barna uten at han bidrar i større grad eller like stor grad som deg.

Det er positivt om far og barnets mor har god kontakt og at du også har kontakt med henne selv om dere ikke blir venninner. Hvis faren har dårlig kontakt med mor, kan det være at det er pga. av hans personlighet og ikke fordi alt han forteller deg om henne akkurat er sannheten.

Jeg ville blitt skeptisk om det var et dårlig forhold mellom foreldrene. Problemer kan oppstå, men hvis de ikke kan prate sammen og ikke kommuniserer (til det beste for barnet), så ville jeg ikke automatisk tenkt at alt er morens feil...

Den viktigste er barnet, men som stemor skal ikke du overta alt ansvaret når barnet er hos dere. Da forteller det jo bare at barnets far er en egoist, og hvem vil være sammen med en ego-tripper.

Barnets mor (hvis barnet bor hos mor) bør fortelle om det har skjedd noe, så det blir lettere å forstå f.eks. dersom barnet oppfører seg litt annerledes f.eks. pga. mobbing.

Som ste-foreldrer må man også være bevisst på at det faste samværet kan forflytte seg til en annen helg/uke.

Det er mye ansvar med barn, men det er barnets beste som teller (og ditt også, hvis barnefaren dytter alt ansvaret over på deg...)

[Gjest Mayamor]

Du må tilpasse ferien din til når det passer for mor, hvis du ikke vil feriere alene.

Nei: Mor og far må bli enige om ferie. Du og kjæresten må bli enige. Det er ikke slik at din kjærestes eks skal hvert år bestemme deres ferie. 

vær bevisst på at det er fars ansvar å stå opp tidlig sammen med barnet, skifte bleier og å lage middag. Dette er ingen regel, men ikke gjør alt det praktiske som følger med barna uten at han bidrar i større grad eller like stor grad som deg.

Millimeterrettferdighet er grobunnen til mye konflikt. Jeg har mer tro på kompromisser enn hardt mot hardt.

Det er positivt om far og barnets mor har god kontakt og at du også har kontakt med henne selv om dere ikke blir venninner. Hvis faren har dårlig kontakt med mor, kan det være at det er pga. av hans personlighet og ikke fordi alt han forteller deg om henne akkurat er sannheten.

Hvem sier hvem som innehar fasiten og at fasiten stemmer?

Jeg ville blitt skeptisk om det var et dårlig forhold mellom foreldrene. Problemer kan oppstå, men hvis de ikke kan prate sammen og ikke kommuniserer (til det beste for barnet), så ville jeg ikke automatisk tenkt at alt er morens feil...

En konflikt har to sider, men min erfaring tilsier at skylddelingen ikke alltid er 50/50 heller.

Ellers mye jeg er enig i. 

←

[Gjest =tentacle=]

Hvis jeg må kompromisse mye av hensyn til hans barn, bør da han kompromisse tilsvarende for meg i andre saker, eller blir barnet begges like store plikt, slik at vi står likt i andre spørsmål uansett?

Tja, det er vel ikke akkurat sånn det fungerer.

←

Jeg bør kanskje forklare denne litt Når partner binder opp en ganske stor prosent av sin, vår og min tid i samvær, og også må kunne forvente at felles planer for resten av tiden blir tilsidesatt når det kommer opp noe uforutsett i forhold til barnet, så ville jeg satt det på smidighetskvoten. Jeg ville da forventet tilbake at partner er villig til å gjøre en større prosent av sin ikke-samværstid tilgjengelig for mine ønsker, enn om det ikke var barn med i bildet. F.eks i hva han tar på seg av valgfri overtid, jobbreiser, frivillige forpliktelser utenfor hjemmet, veldig tidkrevende hobbyer og slike ting. Ikke etter ti års samliv, eller om det er felles barn slik at tiden uansett er bundet opp i barnevennlige aktiviteter.

Er det urimelig, og i så fall hvorfor?

[Gjest =tentacle=]

Jeg er ikke stemor, men mor.

Jeg orker ikke ta alle spørsmålene dine kronologisk, men generelt kan jeg si følgende:

Det virker som et gjennomgående tema at mange kvinner tar for mye ansvar for fars barn. Min forventning som mor er at når ungen har samvær, så er det FARs ansvar, ikke stemors. Det betyr i praksis at det er FAR som stort sett er til stede mht. daglige rutiner etc i forbindelse med samværet, ikke at han på normal basis overlater dette til stemor. Et annet poeng her er jo også at barnet allerede har en mor, ergo er en ny mor unødvendig. Mao: ikke forsøk å "bli" barnets mor....

Jeg har kjæreste og vi vil flytte sammen etterhvert. Hva forventer jeg da av han i fht. ungen min? Ikke veldig mye. Det er fortsatt mitt barn og dermed mitt ansvar. Jeg forventer at mannen behandler barnet bra, jeg "gir" også rom for oppdragelse etc, men jeg forventer IKKE at han skal "ta over "ansvaret for barnet. Jeg ville f.eks. aldri forventet at HAN tok seg fri om barnet måtte passes. Spørre om det kunne jeg, men ikke forvente.

Samtidig forventer jeg at han skjønner at barnets behov i en del tilfeller MÅ ha førsteprioritet, dvs. at tilværelsen faktisk er annerledes med enn uten barn. Og at han "tar med" barnet i vurderingen av hva vi skal gjøre når, og skjønner at en del ting kan vi ikke gjøre, mens andre ting på vi gjøre på andre måter. Det er helt klart glidende overganger i fht. hva som bestemmes og forventes av hvem når, og det er nok vanskelig å sette opp helt klare grenser med en gang.

Å være sammen med noen med barn fra før ER en utfordring. En større utfordring enn å bli sammen med noen uten barn. Og det burde en del - kanskje særlig kvinner? - tenke litt nøyere gjennom, før de "kaster" seg ut i et forhold med barn.  Det virker også som om fedre generelt forventer mye mer av sine kjærester i fht. egne barn, enn det mødre gjør av sine kjærester. 

Det KAN være noe fordi samfunnet forventer at kvinner skal ta ansvaret for barn, egne eller andres, mens menn ikke forventes å gjøre det. sAmtidig tror jeg en del kvinner gjør seg selv en bjørnetjeneste, ved at de nærmest "tar over " samværet når de kommer inn i et forhold til en mann med barn. Også forundrere det meg at fedrene lar dette skje - at de ikke selv er villige til å ta ansvaret for sine egne barn..... (virker det som iallfall!)

lykke til - det meste går, men man skal ikek tro at alt bare er rosenrødt og at barn er søte. 

←

Heldige er de som skal inn i alternative familieløsninger med deg

[Gjest allium]

Heldige er de som skal inn i alternative familieløsninger med deg

←

Enig. Og jeg er (som vanlig) veldig enig med regine.

Ellers tror jeg egentlig din partner er heldig også. Det virker som du har tenkt grundig igjennom dette.

[Gjest Turi]

Jeg bør kanskje forklare denne litt    Når partner binder opp en ganske stor prosent av sin, vår og min tid i samvær, og også må kunne forvente at felles planer for resten av tiden blir tilsidesatt når det kommer opp noe uforutsett i forhold til barnet, så ville jeg satt det på smidighetskvoten. Jeg ville da forventet tilbake at partner er villig til å gjøre en større prosent av sin ikke-samværstid tilgjengelig for mine ønsker, enn om det ikke var barn med i bildet. F.eks i hva han tar på seg av valgfri overtid, jobbreiser, frivillige forpliktelser utenfor hjemmet, veldig tidkrevende hobbyer og slike ting. Ikke etter ti års samliv, eller om det er felles barn slik at tiden uansett er bundet opp i barnevennlige aktiviteter.

Er det urimelig, og i så fall hvorfor?

←

Jeg syns det er urimelig. Som småbarnsmor vet jeg at tiden som er "fri" er utrolig viktig. Og når man er forelder og ikke kan reise når man har barnet, må man jo flytte jobbreisene og overtiden til perioder uten barnet. Hobbyer og slikt må jo balanseres som i ethvert forhold med eller uten barn, men det blir helt urimelig å skulle forvente at dine behov skal være hovedfokus når barnet er hos sin mor.

Du mener det sikkert ikke slik, men for meg høres det nesten ut som om mannen din vil ha to hovedprioriteter: enten barnet eller deg. Og at hans hobbyer og jobb alltid må nedprioriteres. Hvis jeg fikk et slikt valg, ville jeg valgt å forbli alene som alenemor ialle fall.

Men nå reagerer jeg sikkert litt sterkt altså - jeg leser jo bare det du skriver og vet ikke helt hva du tenker på.

Men jeg må ærlig innrømme at hårene reiser seg på armene mine når jeg leser tråder på KG der man uttrykker glede over å få en "ordentlig familie nå som VI skal ha barn" og gir uttrykk for at dette er HELT annerledes enn den familien man har fra før og at alt nå skal bli SÅ mye mer idyllisk enn lissomfamilien med mannens snørrunge fra forrige forhold på slep.

Jeg var kjempeglad og syntes det var helt annerledes å få eget barn i tillegg til familien jeg hadde fra før. For uansett hvor høyt jeg elsker stesønnen min, er han ikke min. Dessuten er det ikke et normalt familieliv i mine øyne å ha barn etter vanlig samværsmodelle, og være barnløse ellers. Jeg opplevde det som til dels anstrengende, og følte at familien ble mer "ordentlig" for oss voksne når vi har barn hos oss i hverdagen.

Men idyllisk er det naturligvis ikke med egne barn heller. Annet en en sjelden gledesstund av og til :-)

Min stesønn er en viktig og veldig positiv del av livet mitt. Allikevel er det noe HELT annet med mitt eget barn. Ingen mor eller stemor kan vel bli støtt av at noen føler det slik? Trodde faktisk at alle gjorde det jeg...

[Gjest =tentacle=]

Jeg er med på det meste du skriver, men det er noen ting jeg stopper opp ved.

Far har allerede mange kompromisser han må inngå siden han har barn. Det ville vel ikke være rettferdig at han skulle få enda flere i forhold til deg?

Fars reduserte frihet/økte ansvar er en konsekvens av at han har valgt å sette barn til verden. Jeg ville selv, om jeg hadde særkullsbarn, gjort mitt for å sørge for at ny partner ikke skulle måtte svelge flere kameler fordi jeg var mor enn nødvendig, og derfor forventet at jeg noen ganger måtte møte partner litt mer enn på halvveien i den barnefrie perioden. Mener du at far har redusert ansvar for å holde på gi og ta-balanse i forhold til meg, fordi han i utgangspunktet har flere forpliktelser? Eller mener du at jeg påtar meg ansvar for barnet i samme grad som han hvis vi blir samboere, slik at jeg ikke skal ha noen kred for det jeg gjør for hans barn?

Har jeg rett eller plikt til å være med på å utforme mål eller metoder i oppdragelsen? Dvs innflytelse hjemme hos oss og/eller innflytelse på hva far står for i møter med mor?

Nei, det syns jeg ikke. Men du har ansvar for å vite at du kan leve med foreldrenes mål og metoder før du blir en del av hjemmet. Hjemme hos deg har du innflytelse på hva du aksepterer i ditt hjem, men om du overhodet ikke kan akseptere måten de har det hjemme på uten deg (dvs. far og barn) bør du vurdere om det er riktig å flytte sammen eller om dere er for ulike. Du har ikke rett til innflytelse på hva far står for, men dere bør jo kunne snakke sammen og diskutere ting da.

Dette temaet synes jeg er vanskelig. I utgangspunktet er barnets oppvekst foreldrenes suverene valg, så lenge de gjør jobben selv. Samtidig vil det barnet være søsken til eventuelle felles barn, og sette et sterkt preg på deres oppvekst. Og der er jeg lite villig til å kompromisse, og det vil i hvertfall ikke skje som en blankofullmakt. Åpenbart inkompatible syn kan man jo styre unna, men å forutse hvilke situasjoner som kan oppstå etterhvert som barnet vokser til, og hvordan hver av foreldrene vil håndtere dem, er jo en umulighet.

[Gjest vsn]

Hvis ungen har samvær med far, synes jeg ikke du skal ta så mye del i oppdragelsen. Dette er mor (evt stefar) og far sitt ansvar. La faren få sette grenser når ungen er hos dere.

6,5 åringen min klager på at stemora bestemmer for mye over han (i.f.t hva faren gjør). Så han kan si at han ikke vil dit pga stemora. Og det er jo synd. Jeg kjenner henne ikke, har bare pratet med henne noen ganger og synes hun virker veldig ok. De må finne ut av det selv, for det nytter ikke for meg å si noe til faren hans. Dårlig samarbeid.

[Gjest Turi]

Fars reduserte frihet/økte ansvar er en konsekvens av at han har valgt å sette barn til verden. Jeg ville selv, om jeg hadde særkullsbarn, gjort mitt for å sørge for at ny partner ikke skulle måtte svelge flere kameler fordi jeg var mor enn nødvendig, og derfor forventet at jeg noen ganger måtte møte partner litt mer enn på halvveien i den barnefrie perioden. Mener du at far har redusert ansvar for å holde på gi og ta-balanse i forhold til meg, fordi han i utgangspunktet har flere forpliktelser? Eller mener du at jeg påtar meg ansvar for barnet i samme grad som han hvis vi blir samboere, slik at jeg ikke skal ha noen kred for det jeg gjør for hans barn?

Jeg har jo ikke fasiten her. Men hans reduserte frihet/økte ansvar er en del av "pakka" du aksepterer om du flytter sammen med en samværspappa. Jeg ville dersom jeg hadde særkullsbarn, være fulltidsmor når jeg hadde barna, og forvente normal deling av kamelsvelging og kompromisser i tiden vi bare var oss voksne. Jeg ville måttet legge mye reising til disse periodene, rett og slett fordi jeg har en jobb som krever det. Jeg ville ikke gitt slipp på alle mine hobbyer, selv om et forhold naturlig innebærer at man må kutte ned noe uansett om man har barn eller ikke.

Jeg mener ikke at far har mindre ansvar for balansen enn deg, men han har et ansvar I TILLEGG til deg. Siden du ikke har det, er dere ikke i utgangspunktet i samme situasjon. Dette gjelder KUN når det er barn i bildet, han har TO balanser å holde orden på, du kan da ikke kreve utvidet ansvar for deg i barnløse perioder.

Nei, du påtar deg ikke ansvar for barnet i samme grad som han. Du har ansvar for å være en høflig og imøtekommende og trygg voksenperson når du er sammen med barnet. Thats it. Men venter du deg annen kred for det du gjør enn kjærlighet fra mannen og barnet, tror jeg du kan bli skuffet. Eller slite ut mannen.

Dette temaet synes jeg er vanskelig. I utgangspunktet er barnets oppvekst foreldrenes suverene valg, så lenge de gjør jobben selv. Samtidig vil det barnet være søsken til eventuelle felles barn, og sette et sterkt preg på deres oppvekst. Og der er jeg lite villig til å kompromisse, og det vil i hvertfall ikke skje som en blankofullmakt. Åpenbart inkompatible syn kan man jo styre unna, men å forutse hvilke situasjoner som kan oppstå etterhvert som barnet vokser til, og hvordan hver av foreldrene vil håndtere dem, er jo en umulighet.

←

Det er vanskelig. Og det blir på mange måter vanskeligere når det er særkullsbarn og felles barn, nettopp pga søsken bør ha like regler samtidig som dine og mors regler kanskje ikke matcher.

Jeg kan ikke løse denne for deg. Mor til min stesønn er helt på linje med far og meg om barneoppdragelse, eller kanskje litt strengere, så jeg opplever ingen problemer.

Enkeltsituasjoner kan komme uansett om man bare har felles barn. Problemet her er at mor til stebarn indirekte kan påvirke eget barns oppdragelse. Det er en del av "pakka". Det beste er i allefall om man kan bli enige. Og jeg mener helt oppriktig at du ikke bør forvente å ha påvirkning på stebarns oppdragelse. Jeg har ihvertfall ikke det, men jeg kan jo overbevise far om at jeg har rett da...

[Gjest =tentacle=]

Jeg syns det er urimelig. Som småbarnsmor vet jeg at tiden som er "fri" er utrolig viktig. Og når man er forelder og ikke kan reise når man har barnet, må man jo flytte jobbreisene og overtiden til perioder uten barnet. Hobbyer og slikt må jo balanseres som i ethvert forhold med eller uten barn, men det blir helt urimelig å skulle forvente at dine behov skal være hovedfokus når barnet er hos sin mor.

Du mener det sikkert ikke slik, men for meg høres det nesten ut som om mannen din vil ha to hovedprioriteter: enten barnet eller deg. Og at hans hobbyer og jobb alltid må nedprioriteres. Hvis jeg fikk et slikt valg, ville jeg valgt å forbli alene som alenemor ialle fall.

Men nå reagerer jeg sikkert litt sterkt altså - jeg leser jo bare det du skriver og vet ikke helt hva du tenker på.

Jeg var kjempeglad og syntes det var helt annerledes å få eget barn i tillegg til familien jeg hadde fra før. For uansett hvor høyt jeg elsker stesønnen min, er han ikke min. Dessuten er det ikke et normalt familieliv i mine øyne å ha barn etter vanlig samværsmodelle, og være barnløse ellers. Jeg opplevde det som til dels anstrengende, og følte at familien ble mer "ordentlig" for oss voksne når vi har barn hos oss i hverdagen.

Men idyllisk er det naturligvis ikke med egne barn heller. Annet en en sjelden gledesstund av og til :-)

Min stesønn er en viktig og veldig positiv del av livet mitt. Allikevel er det noe HELT annet med mitt eget barn. Ingen mor eller stemor kan vel bli støtt av at noen føler det slik? Trodde faktisk at alle gjorde det jeg...

←

Ikke nødvendig å gå forsiktig i dørene her

Som ikke-småbarnsmor er min fritid også viktig, men jeg er ganske low maintenance, så jeg tror ikke at partner i praksis vil få problemer med at jeg sluker fritiden hans

Jeg vil ta tak i det du sier om at du opplever forskjell på å ha ditt stebarn og ditt eget barn. Jeg tenker at jo mer glad man er i barnet, jo mer berikende og selvbelønnende er det å være sammen med det, og jo mindre anstrengende er det. Slik opplever i hvertfall jeg det er å være sammen med barn jeg har ulik grad av nærhet til. Et stebarn vil i starten være helt fremmed for meg, og mens far får dekket mange av sine behov ved å være sammen med barnet, er det kanskje for meg en lang vei å gå før det i det hele tatt oppleves som fritid å være sammen med med dem. Det vil jo blant annet være avhengig av hvor åpent barnet er for en ny person, og hvor godt h*n og jeg kan passe sammen, i tillegg til hvordan jeg selv møter barnet.

Samværstiden er ikke bare tilfredsstillelse av barnets behov, men av fars også, slik jeg ser det.

[Gjest =tentacle=]

Du bør finne ut hvilket klima som er mellom mor og far, om det er slik at du kan leve med det - dine grenser vet bare du(f.eks: mange menn finner seg i mye fra eks for å beholde freden rundt barnet, er det slik med denne fyren så kjenn etter om du takler det).

Viktig poeng der. Jeg tror jeg er ganske romslig i forhold til å godta at mors behov er relevante fordi hun er viktig for barnet, men maktmisbruk provoserer meg. Å sitte i en rottefelle og ikke kunne protestere mot urimeligheter med en mor som er troende til å trenere samvær, baksnakke og andre skitne triks for å trumfe sin vilje igjennom, ville vært lite fristende. Jeg blir provosert når folk ikke oppfører seg redelig i slike saker.

Forpliktelser ovenfor barnet gror frem etterhvert som barn og steforelder etablerer et forhold hvis det er jevnt samvær, normale omstendigheter og harmoni, etter et par år vil jeg si at forpliktelsene for forelder og steforelder er lik.

Hvis far skal inn i en diskusjon/sak med mor, så er du og far enige hvis du har fulgt mine råd ovenfor, hehe, da vil han gå inn i den situasjonen med deres felles mening tenker jeg, og gjøre sitt beste utifra det.

Her er jeg enig. Det bør være et mål at man blir en familie og ikke en trekant med motstridende interesser som skal forhandles rundt. Jeg synes at graden av medansvar og medbestemmelsesrett bør stå i forhold til hvor langt man har kommet i den prosessen. For meg er det uaktuelt å være nestenforelder fra dag en, og uaktuelt å gå inn i noe hvor jeg etter 10 år fortsatt ikke har noen ting jeg skulle ha sagt i viktige saker.

[Gjest rabrabara]

Altså; jeg skjønner at det ikke alltid kan være lett, men trenger det virkelig å være SÅ vanskelig? Kan du ikke bare legge godviljen til og se hva som skjer? Det viktigste er nok at du kvitter deg med det martyrstemplet om at man som steforelder må være selvutslettende. Da tror jeg nemlig du kommer til å slite mer enn nødvendig.

Når man først blir kjent med unger er det ikke vanskelig å bli bli glad i de dersom man aksepterer at ingen er perfekte, ikke en selv og ikke barna heller.

Det fins ingen her som kan gi deg en oppskrift eller råde deg om hvorvidt du bør bli involvert med en som har barn. Det kan bare du sinne ut av, men vær så snill, ikke lag problemer før de har oppstått...

[Gjest Turi]

Jeg vil ta tak i det du sier om at du opplever forskjell på å ha ditt stebarn og ditt eget barn. Jeg tenker at jo mer glad man er i barnet, jo mer berikende og selvbelønnende er det å være sammen med det, og jo mindre anstrengende er det. Slik opplever i hvertfall jeg det er å være sammen med barn jeg har ulik grad av nærhet til. Et stebarn vil i starten være helt fremmed for meg, og mens far får dekket mange av sine behov ved å være sammen med barnet, er det kanskje for meg en lang vei å gå før det i det hele tatt oppleves som fritid å være sammen med med dem. Det vil jo blant annet være avhengig av hvor åpent barnet er for en ny person, og hvor godt h*n og jeg kan passe sammen, i tillegg til hvordan jeg selv møter barnet.

Samværstiden er ikke bare tilfredsstillelse av barnets behov, men av fars også, slik jeg ser det.

←

Jeg er mer glad i stebarnet mitt enn i vennebarn. Vil si han er på linje med annen familie for meg. Men mitt eget barn er i særklasse allikevel. De følelsene er det ingenting som kan matche, og ingen er viktigere for meg enn henne. Derfor er det en forskjell. Og så er det en forskjell på et menneske du er 100% ansvarlig alltid for (faren er selvsagt også 100% ansvarlig ), og et du er 50% ansvarlig for 50% av tiden.

I starten er det en jobb med stebarn, som det er jobb med alle mennesker man skal bli kjent med. Det er jobb å bli kjent med nye kolleger, det er jobb å opparbeide nye venner. Sånn bør du tenke på det å bli kjent med barnet også. Bare at dette er et menneske du MÅ komme godt overens med for å få et godt liv - så det er ekstra viktig. Det betyr SELVSAGT ikke at du skal ligge flat og dekke behov, men legge litt ekstra innsats i startfasen. Jeg jobbet mye i starten med stesønnen min, og ble sakte og rolig kjent med ham i mer enn ett år før jeg flyttet inn hos pappaen hans. Det var godt for alle tror jeg. For selv om far tilfredstiller sine behov ved samvær hele tiden, er han også "på jobb" i perioden der to mennesker som er veldig viktige for ham skal bli kjent.

En ting til som du bør være klar over, er at du ikke må stille ultimater. Dersom far føler at han må velge mellom deg og barnet sitt, har han egentlig ikke noe valg. Derfor er dette viktig og nervøst for ham også.