Verste kommentar fra eller opplevelse med helsepersonell

[Stormborn]

Det er det som er problemet ja, jeg snakket med andre mødre på intensiven og de følte alle det samme. Jeg var på "besøk" hos sønnen min i tre uker, og hver gang jeg ville se han, om så bare for å vise ansiktet mitt til han, måtte jeg vandre gjennom hele sykehuset. Det var så rart, følte meg ikke knyttet til han i det hele tatt, og noe morsfølelse hadde jeg overhodet ikke de første månedene.

Jeg klagde når jeg var der, og prøvde å få hjelp fra en sosionom til å gå frem skriftlig med en klage under oppholdet, men de var så vanskelige at det var lettere å bare legge det hele bak meg.

Vet det er et gammelt innlegg, men ville bare si at det skal bedre seg på nyfødt intensiv etterhvert. I Drammen feks. er det innredet omtrent som et hotell med rom til babyen først og foreldre-rom innerst med eget bad og sånt Men det er ikke alltid moren kan bli med helt først uansett, for på nyfødt intensiv skal de ta seg av babyene og ikke moren. Faren kan være der uansett!

[Skygge]

Jeg er vanligvis i utmerket stand til å bite fra meg når jeg møter arrogante helsepersonell siden jeg jobber i yrket selv.

Men for en del år tilbake fulgte jeg mamma til legen på sykehuset. Hun hadde fått påvist kreft og skulle i gang med cellegift, i dette tilfellet kapseler som hun skulle ta hjemme. Jeg regner med at de fleste har hørt at kvalme er en bivirkning av cellegift, og jeg spurte derfor: " Hva om hun kaster opp en av kapslene? Skal hun ta ny, eller bare vente til neste dag?" Ganske viktig ikke sant, siden det tross alt dreide seg om liv og død medisin. Overlegen (og ja, han passet godt til den tittelen, overlegen som få) snøftet høyt, sendte et oppgitt blikk til sykepleieren før han lo hånlig. Nei, et sånn spørsmål hadde han da ALDRI fått før. Det var tydelig at han synes jeg var dum som spurte, og jeg fikk aldri svar heller.

Dessverre var jeg for ung og usikker i dette tilfellet. Hadde det vært i dag skulle han ha fått så ørene flagret. Måtte bare gå hjem og håpe på det beste. Og hun var rikelig plaget med kvalme.

En annen opplevelse var at jeg stakk innom sykehusapoteket for å spørre etter reisesyketabletter, da jeg hadde lært at det hjelper mot kvalme. Jeg forklarte damen bak disken hva jeg var ute etter og hvorfor. Da fikk jeg beskjed om at det var fullstendig feil, og ikke ville hun finne det til meg heller. Gikk slukøret ut igjen, og måtte vende hjem uten noe som kunne hjelpe mamma mot kvalmen.

Trodde jo rett og slett at jeg hadde forstått det feil. Men, nei! I dag gir jeg hyppig ut reisesyketabletter mot - nettopp kvalme!

[Rosalie]

Jeg var under utredning for narkolepsi, og måtte i det forbindelse innom lungeavdelingen. Den svenske spirrevippen av en lungelege (knapt nok tørr bak øra, seriøst), begynte å snakke om C-PAP uten å ha sett på resultatene mine, da jeg nesten på gråten sa at "det tror jeg ikke går, for jeg klarer ikke å sove med noe i ansiktet". Da ser han på meg og sier: "Jasså, så du vil egentlig ikke bli frisk du". Jeg hadde vel tidenes jaw drop, men han fortsatte: "Jaja, du er jo også svært overvektig, og det er jo bare å gå ned i vekt. Det vil nok hjelpe". Jaw drop kombinert med tårer i øya. Han så jeg var på gråten, og sa at "Du har ikke mange pustestopp, så du trenger ingen behandling for det. Nå er vi ferdig". Så vendte han ryggen til meg.

(Jeg har fått diagnosen narkolepsi med katapleksi, og overvekt er en vanlig følgeplage. Både fordi mangel på et hormon gjør at ikke bare søvnen er svært forstyrret, den forstyrrer også metabolismen kraftig, og fordi ubehandlet narkolepsi gjør at man aldri er helt våken. Noe som medfører at man fyser veldig hele tiden, spesielt på sukker. Sukker gjør en våken i et lite kvarter, før man må fylle på med mer for å ikke sovne stående. Dette kombinert med at man ikke har overskudd til stort annet enn å sove og spise, gjør man legger på seg. Mye.)

Tar også med et par eksempler som ikke har med kommentarer å gjøre, men generell ignorans:
Jeg var også på lungerøntgen i denne perioden. Ble ført inn i et kjempestort røntgenrom, som var iskaldt (sikkert 30 grader ute...). Radiografen ba meg kle av meg på overkroppen rett ved døren og legge klærne mine på en krakk. Så måtte jeg strutte tvers over rommet med alt hengende løs, og det var heldekkende vinduer ut i gangen der sykehuspersonalet gikk. Samme runde tilbake, og påkledning helt uten skjerming.

Jeg måtte ha ny resept på en av medisinene jeg går på, og siden den er klassifisert som narkotika, er det ikke mange leger som kan skrive den ut. Så avtalen er å ringe nevrologisk poliklinikk og be om ny resept. Dette fungerte fint så lenge helsesekretærene tok i mot beskjeden. Men så endret de rutiner til at beskjeden skulle tas i mot av sykepleier. Ble satt over til sykepleierkontoret. Sykepleieren i andre enden presenterte seg ikke, men tok i mot beskjeden. Det gikk to uker uten noen resept, og jeg ringte opp igjen. Ny sykepleier på tråden, fortsatt navnløs, "skulle sjekke opp saken, men hun visste ikke hvilken nevrolog det var lagt hos". Ble litt stum da, og hun benyttet anledningen til å avslutte samtalen. To uker til gikk uten noen resept (jeg var heldigvis svært føre var og ringte inn reseptbehovet i svært god tid). Jeg ringte igjen, og nok en gang kom jeg til navnløs sykepleier. Som jeg forlangte navnet på, "for det er vanlig høflighet å presentere seg". Denne prøvde seg også på "skulle sjekke opp saken, men visste ikke hvilken nevrolog...", da jeg avbrøt at "Det holder ikke å sjekke opp. Jeg har ventet på ny resept i en måned nå , og jeg forventer at den som tar imot en slik beskjed følger opp saken. Tenk om jeg skulle latt være å følge opp i min jobb, da hadde jeg vært arbeidsløs! Jeg forventer at du finner en nevrolog som kan skrive ut denne resepten i dag, og at den er meg i hende senest om tre dager. Jeg er faktisk helt avhengig av disse medisinene!" Spakt kommer de fra andre enden: "OK" og to dager var resepten i postkassa. Jeg sendte inn klage på dette til klinikksjefen, og fikk en lang, fin mail tilbake hvor han bl.a. takket for denne tilbakemeldingen og at praksis nok en gang skulle gjennomgås med sykepleierne.

Puh, dette ble langt... Man skal både være tykkhudet, ha galgenhumor og stor ståpåvilje for å være kronisk syk...

[Brimi]

Betyr det at du ikke får den hjelpen som du trenger i forbindelse med utmattelsen, pga at du ikke har ME?

Anonymous poster hash: 5a321...f2b

Tja, jeg får psykiatrisk sykepleier. Men jeg har funnet ut hvordan jeg skal få hjelpemidler hjemme. Det er ikke via legen som Nav sa.

[Brimi]

Diagnosen har alt å si for om du får den hjelpen du trenger.

Anonymous poster hash: 20de8...771

Det verste er at legen sa faktisk at jeg kom til å få lettere hjelp av nav f.eks med PTSD og ikke ME xD

[AnonymBruker]

Jeg var under utredning for narkolepsi, og måtte i det forbindelse innom lungeavdelingen. Den svenske spirrevippen av en lungelege (knapt nok tørr bak øra, seriøst), begynte å snakke om C-PAP uten å ha sett på resultatene mine, da jeg nesten på gråten sa at "det tror jeg ikke går, for jeg klarer ikke å sove med noe i ansiktet". Da ser han på meg og sier: "Jasså, så du vil egentlig ikke bli frisk du". Jeg hadde vel tidenes jaw drop, men han fortsatte: "Jaja, du er jo også svært overvektig, og det er jo bare å gå ned i vekt. Det vil nok hjelpe". Jaw drop kombinert med tårer i øya. Han så jeg var på gråten, og sa at "Du har ikke mange pustestopp, så du trenger ingen behandling for det. Nå er vi ferdig". Så vendte han ryggen til meg.

(Jeg har fått diagnosen narkolepsi med katapleksi, og overvekt er en vanlig følgeplage. Både fordi mangel på et hormon gjør at ikke bare søvnen er svært forstyrret, den forstyrrer også metabolismen kraftig, og fordi ubehandlet narkolepsi gjør at man aldri er helt våken. Noe som medfører at man fyser veldig hele tiden, spesielt på sukker. Sukker gjør en våken i et lite kvarter, før man må fylle på med mer for å ikke sovne stående. Dette kombinert med at man ikke har overskudd til stort annet enn å sove og spise, gjør man legger på seg. Mye.)

Tar også med et par eksempler som ikke har med kommentarer å gjøre, men generell ignorans:

Jeg var også på lungerøntgen i denne perioden. Ble ført inn i et kjempestort røntgenrom, som var iskaldt (sikkert 30 grader ute...). Radiografen ba meg kle av meg på overkroppen rett ved døren og legge klærne mine på en krakk. Så måtte jeg strutte tvers over rommet med alt hengende løs, og det var heldekkende vinduer ut i gangen der sykehuspersonalet gikk. Samme runde tilbake, og påkledning helt uten skjerming.

Jeg måtte ha ny resept på en av medisinene jeg går på, og siden den er klassifisert som narkotika, er det ikke mange leger som kan skrive den ut. Så avtalen er å ringe nevrologisk poliklinikk og be om ny resept. Dette fungerte fint så lenge helsesekretærene tok i mot beskjeden. Men så endret de rutiner til at beskjeden skulle tas i mot av sykepleier. Ble satt over til sykepleierkontoret. Sykepleieren i andre enden presenterte seg ikke, men tok i mot beskjeden. Det gikk to uker uten noen resept, og jeg ringte opp igjen. Ny sykepleier på tråden, fortsatt navnløs, "skulle sjekke opp saken, men hun visste ikke hvilken nevrolog det var lagt hos". Ble litt stum da, og hun benyttet anledningen til å avslutte samtalen. To uker til gikk uten noen resept (jeg var heldigvis svært føre var og ringte inn reseptbehovet i svært god tid). Jeg ringte igjen, og nok en gang kom jeg til navnløs sykepleier. Som jeg forlangte navnet på, "for det er vanlig høflighet å presentere seg". Denne prøvde seg også på "skulle sjekke opp saken, men visste ikke hvilken nevrolog...", da jeg avbrøt at "Det holder ikke å sjekke opp. Jeg har ventet på ny resept i en måned nå , og jeg forventer at den som tar imot en slik beskjed følger opp saken. Tenk om jeg skulle latt være å følge opp i min jobb, da hadde jeg vært arbeidsløs! Jeg forventer at du finner en nevrolog som kan skrive ut denne resepten i dag, og at den er meg i hende senest om tre dager. Jeg er faktisk helt avhengig av disse medisinene!" Spakt kommer de fra andre enden: "OK" og to dager var resepten i postkassa. Jeg sendte inn klage på dette til klinikksjefen, og fikk en lang, fin mail tilbake hvor han bl.a. takket for denne tilbakemeldingen og at praksis nok en gang skulle gjennomgås med sykepleierne.

Puh, dette ble langt... Man skal både være tykkhudet, ha galgenhumor og stor ståpåvilje for å være kronisk syk...

Ritalin? Du kan få det av fastlegen din, jeg gjør det. Fastlegen må bare søke fylkesmannen om godkjenning for å skrive ut ritalin og det får de uten problemer, går fort Eller kanskje du nå får det av fastlegen Greia er bare at en spesialist må ha startet behandlingen din med Ritalin og skrive et skriv om det til fastlegen, om doseringen.

Anonymous poster hash: cc286...00b

[AnonymBruker]

Det verste er at legen sa faktisk at jeg kom til å få lettere hjelp av nav f.eks med PTSD og ikke ME xD

Synd det er sånn men PTSD er liksom en akseptert diagnose og ME ikke

Anonymous poster hash: cc286...00b

[AnonymBruker]

Veninna mi fikk plutselig et hovet og ømt bein mens hun gikk på Diane p piller. Vi tenkte jo med en gang at det kunne være blodpropp. Søkte opp på nettet etter symptomer, og fann ut at hun hadde noe av det samme.

Ringte legekontoret for å høre om legen til veninna mi kunne ta en sjekk. Nei det kunne legen tydligvis ikke, fordi hun var altfor opptatt. Snakte en stund med helsesekretæren:

Jeg: Ja hva skal vi gjøre da?! Veninna mi kan jo ikke gå med et sånt bein. Tenk om det er blodpropp?

Helsesekretæren: Ja jeg vet ikke. Legen har iallefall ikke tid.

Jeg: Ja, skal jeg ringe legevakten da?

Helsesekretæren: NEI! Ikke ring legevakten. Det er bare for akutt-pasienter.

Jeg: Er ikke veninna mi akutt da?! Skal hun liksom vente i 2 uker for ledig time?

Helsesekretæren: Ja, må nok det.

Jeg: Nei vi drar nok til legevakten i dag.

Helsesekretæren: NEINEI, ikke reis til legevakten. Det er bare for akutt sa jeg.

Jeg: HADE!

Når vi kom opp der så tok veninna mi flere blodprøver. Til slutt kom de fram til at det var en blodpropp i beinet. Takker meg selv, og ikke helsesekretæren som sier at vi bare skulle holde oss hjemme!! Hun burde fått en klage altså, sånn skal det jo ikke være. Sier for eksempel ikke til en pasient som tror han har hjerteinfarkt at han bare skal holde seg hjemme. Hva faen... Tenk om blodproppen til veninna mi hadde gått opp i lungene.

Anonymous poster hash: 488e3...7cd

Åherregud! Hadde sendt en klage med en gang!

Anonymous poster hash: 63032...b67

[AnonymBruker]

Tja, jeg får psykiatrisk sykepleier. Men jeg har funnet ut hvordan jeg skal få hjelpemidler hjemme. Det er ikke via legen som Nav sa.

Det er fint at du har funnet ut hvordan du skal få hjelpemidler. Håper at du kan få det som du behøver, snart.

Anonymous poster hash: 5a321...f2b

[AnonymBruker]

Synd det er sånn men PTSD er liksom en akseptert diagnose og ME ikke

Anonymous poster hash: cc286...00b

Det er rart det med hjelpemidlene, når det er slik som du sier ang de to diagnosene.

Her er listet opp noen av de mange hjelpemidler som ME--pasienter kan søke om: http://www.meforum.info/viewtopic.php?t=10835

http://www.meforum.info/viewtopic.php?t=9167

Anonymous poster hash: 5a321...f2b

[AnonymBruker]

Kunne skrevet en bok om dårlige opplevelser med helsepersonell.

Det nyligste var vel at mamma var innlagt (invalid) og jeg måtte løfte henne rundt i sengen, tømme bekken, hente ditt og datt, sørge for at hun fikk medisiner etcetc.

Anonymous poster hash: 1c356...55d

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har vært utsatt for verre enn dette, må jeg si du er tander.

Eller kanskje hun ikke har opplevd noe verre, tenkt den tanken eller? Vi vet du har opplevd mye fælt og ingen verre ting enn deg, men kanskje du skal ta noen øvelser for å lette opp spenningen i kroppen din?

Anonymous poster hash: e688b...445

[Gjest Eurodice]

Eller kanskje hun ikke har opplevd noe verre, tenkt den tanken eller? Vi vet du har opplevd mye fælt og ingen verre ting enn deg, men kanskje du skal ta noen øvelser for å lette opp spenningen i kroppen din?

Anonymous poster hash: e688b...445

Du behøver ikke å være spydig. Jeg har aldri sagt at andre ikke kan ha opplevd mye vondt, eller at jeg har det mye verre enn alle andre. Hvor tar du det fra?

[Brimi]

Det er fint at du har funnet ut hvordan du skal få hjelpemidler. Håper at du kan få det som du behøver, snart.

Anonymous poster hash: 5a321...f2b

Takk:-) Må bare manne meg opp til å søke :-)

[Brimi]

Du behøver ikke å være spydig. Jeg har aldri sagt at andre ikke kan ha opplevd mye vondt, eller at jeg har det mye verre enn alle andre. Hvor tar du det fra?

Du vet at PTSD samsvarer med traumatisk hendelse også? Og jo, jeg har opplevd verre med helsepersonell osv. Det er ikke alt jeg føler for å dele og jeg har allerede svart i denne tråden før, men jeg husker ikke hvilken hendelser det var snakk om.

[AnonymBruker]

Første kommentar fra en lege jeg aldri har møtt idet jeg entrer legekontoret:

Hvor lang sykemeldning vil du ha?

Jeg endte kun med en resept på allergitabletter.

Anonymous poster hash: 00e19...a8a

[Gjest iGirl]

Jeg var i praksis og etter legen hadde sett til pasienten var det min tur, jeg ble briefet kort utenfor kontoret, med døren åpen inn til pasienten, en ung kvinne som ligger på benken og gråter stille. Det er helt åpenbart at hun hørte alt som ble sagt mellom oss.

"Hun er ca 4 mnd på vei. Sterke smerter, men så feit som hun er kan vi glemme ultralyd"

Jeg så ansiktet hennes da jeg kom inn og det var ingen tvil om hun hørte det. Hun beklaget at hun var for stor i forhold til hva hun burde være, fortalte mens hun hikstet at barnet ikke var planlagt.

Jeg angrer så utrolig den dag i dag på at jeg ikke sa til legen at SLIKT sier man faktisk ikke.

[Gjest Eurodice]

Du vet at PTSD samsvarer med traumatisk hendelse også? Og jo, jeg har opplevd verre med helsepersonell osv. Det er ikke alt jeg føler for å dele og jeg har allerede svart i denne tråden før, men jeg husker ikke hvilken hendelser det var snakk om.

Jeg vet det, kunne trengt hjelp selv, men det har jeg aldri fått. Jeg håper det går bra med deg, virkelig.

[Gjest Gjest_Piiiip]

Når jeg ringte legekontoret pga en utvekst på låret og fikk surt svar at du vet det er ikke sikkert at de fjerner det så det haster vel ikke så mye.

Var en som bad om unnskyldning når det viste seg at det var føflekk kreft med spredning og at det var av den agressive tonen. Er pinadø ikke rart at mange kvier seg for å ringe til lege for å få hjelp.

[Lucid]

Har slitt med depresjon i mange år, og så toppet det seg når jeg i tillegg begynte å slite veldig med fysiske plager som, etter mange år uten å ha blitt tatt seriøst, viste seg å være en kronisk sykdom. Så etter to operasjoner og en hel jævla mye styr var jeg så langt nede i kjelleren at jeg tok en overdose smertestillende sammen med ei flaske vodka fordi jeg ikke orka mer. Ble heldigvis oppdaga før det var for sent og endte opp på sykehuset. Der lå jeg over natta, og ble praktisk talt kastet ut med en gang jeg våkna dagen etter. Men ikke før jeg hadde fått en samtale med en psykolog. Denne fantastiske dama satte seg ned ved senga og begynte å stille spørsmål fra et skjema - det er sikkert helt riktig det, men hu gadd ikke en gang høre på hva jeg svarte. Hu stilte spørsmål, og siden jeg hadde gått så jævlig lenge uten å snakke med noen bare fossa det ut av meg når jeg endelig begynte å prate, midt inni avbryter hun for å stille et nytt spørsmål fra skjemaet - hadde hu hørt etter hadde hu kanskje fått med seg at jeg hadde svart på nesten alle spørsmålene hu hadde på skjemaet i fossen, men nei. Så jeg ga opp, og så svarte jeg bare kort og konsist på resten, og så gikk hu og jeg ble sendt hjem (nesten naken vel og merke. Når jeg ble henta hadde jeg bare på meg ei tskjorte og en boxershorts, og måtte pent forlate bygget i samme antrekk. - er forsåvidt jente også, for å gjøre tskjorta og boxeren litt værre).

Og for å toppe det hele insisterte denne fantastiske psykologen på at jeg skulle begynne å gå til henne fast fremover, men det ble ikke aktuelt, så jeg prøvde å finne en annen psykolog - noe som viste seg å være nesten umulig. Et års tid etter dro jeg til fastlegen med søvnvansker, han konkluderte med at det var depresjon og sendte meg på DPS, der de bestemte at jeg var frisk nok til å klare meg selv. Tok til tårene og fikk aller nådigst låne en psykolog for et par timer, etter 5 samtaler med henne, akkurat når jeg holdt på å åpne meg, bestemte hu at jeg var frisk og sendte meg på ræva ut igjen.

Heretter greier jeg meg selv, og de suicidale tendensene takler jeg med selvskading og smertestillende. Funker kjempefint og er utrolig bra for kroppen.. men psykolog gidder jeg ikke prøve å få til igjen, jeg er ikke sjuk nok fordi jeg ikke umiddelbart greier å åpne meg for fremmede mennesker, og de jeg prøver å åpne meg for lytter ikke. Dritt. Men fastlegen min er flink da, går jeg til han med et problem så får han alltid fart på sakene. Etter noen år der jeg ikke ble tatt seriøst vel og merke, og det viste seg at jeg var alvorlig sjuk og trengte operasjon.. Så jeg tror nok kanskje at han rett og slett ikke tør annet enn å sette himmel og jord i bevegelse når jeg først tropper opp på legekontoret nå.

Edit: Det skulle postes som anonym det der..

Endret 28. juli 2014 av Lucid