Jeg har en spiseforstyrrelse...

[AnonymBruker]

Jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke regulere matinntaket, og jeg trener hele tiden pga frykten for kaloriene. Tanken på mat styrer hele livet mitt, og jeg planlegger hva jeg skal spise, ikke skal spise og hvordan jeg skal unngå sosiale sammenhenger der mat er en del av det.

Tingen er bare den at jeg har ikke anoreksi eller bulimi. Jeg har overspisingsforstyrrelse. Det virker som om det er et hiarki i hvor akseptert spiseforstyrrelser er, der anorektikeren er den vellykkede spiseforstyrrede, mens bulimikeren er den mislykkede anorektikeren, og overspiseren er den totale taperen. Jeg blir bare sett på som en person uten selvkontroll i det hele tatt, uten at noen tenker over at det faktisk også er en sykdom å spise for mye i den grad jeg gjør når jeg først setter i gang.

Jeg har fullført et svært vanskelig studium som mange har droppet ut av, og jeg har oppnådd ting mange andre ikke klarer på flere områder. Jeg drikker ikke alkohol, og har trent 5 ganger i uken i 5 år (med en ukes unntak da jeg var syk). Å si at jeg ikke har selvkontroll blir rett og slett bare feil, for det har jeg demonstrert at jeg har i mange andre sammenhenger. Det er ikke det det handler om. Det handler om følelser.

Jeg klarer meg altså fint på andre områder i livet mitt. Men maten, den klarer jeg ikke å styre. Det er ikke slik at jeg spiser når jeg er trist eller pga følelser - hadde det bare vært så lett! Jeg blir sårbar for overspising når jeg er sliten eller sulten, og ting kommer ut av kontroll. Før jeg vet ordet av det har jeg spist en hel isboks helt alene. All treningen til tross så opprettholder jeg en meget overvektig kropp (40 kg i overvekt i forhold til BMI), pga de episodiske overspisingene som avløser det som ellers er et sunt kosthold. Jeg har gått opp og ned de samme 3 kgene 13 ganger til nå. Med opptil flere dager overspising i uka er det lett at det skjer. Det er veldig slitsomt.

Ingen ville bedt en person med anoreksi om å bare "ta seg sammen," der skjønner de fleste i alle fall at det er en sykdom det er snakk om. Jeg føler derimot ikke at jeg kan si at jeg har en spiseforstyrrelse, fordi min ikke er "godkjent" i andres øyne.

Familien min og andre maser støtt og stadig om at jeg må slanke meg. Lite vet de om at jeg er konstant på diett. Folk rundt meg kommer med slengkommentarer. Hvis jeg tar meg et kakestykke i bursdager osv får jeg stygge blikk, selv om jeg spiser så lite resten av dagen at jeg kommer under 1200 kcal, som er det jeg lever på til vanlig.

Av legen får jeg bare tips om å spise mindre og trene mer. No shit. Jeg vet absolutt hva som skal til for å gå ned i vekt. Det har jeg blitt jævlig flink på. Jeg trenger bare å lære meg hvordan jeg skal hindre å gå opp igjen når trangen til å overspise kommer. Følelser er sterkere enn selvkontroll i slike tilfeller, spesielt når det er mye annet vondt i livet mitt.

Jeg prøver å finne psykolog med driftsstøtte i Oslo som jobber med dette, men hver gang det er snakk om spiseforstyrrelser så er det anoreksi eller bulimi som nevnes. Min nevnes ikke i det hele tatt, verken på nettsider eller andre steder, og jeg mestrer ikke dette på egen hånd. Hvis noen har tips til meg blir jeg veldig glad!

Det jeg lurer på er vel egentlig hovedsaklig hvordan jeg skal forholde meg til alt slankemaset fra andre. Jeg slanker meg jo konstant, men føler jeg ikke kan si det heller fordi da forventer jo folk resultater, noe jeg ikke får fordi jeg vet at jeg ikke har kontroll på overspisingen. Hva ville dere sagt når folk kommenterer vekten din og du føler at du ikke har kontroll i det hele tatt? Tips mottas med stor takk!

Jeg blir bare lei meg. Jeg prøver og prøver, og det går så bra, helt til det sprekker. Alle gode og konstruktive råd blir satt veldig pris på!

(Og ja, jeg har kontaktet foreningen for spiseforstyrrelser, men der fikk jeg bare info om anoreksi og bulimi. Typisk...)

[skuggfaks]

Oi, dette var ikke så gøy å lese. Jeg håper virkelig at det etterhvert går bedre med deg. Det er ikke lett når livet styres av mat. Stor og varm klem til deg

Nå vil jeg ikke være ufølsom, og jeg håper ikke jeg høres ut som en bedreviter for det er ikke min hensikt: Hvis vi tar bort det følelsesmessige i dette, tror du det er så enkelt som at du overspiser fordi du vanligvis lever på 1200 kcal om dagen, og kroppen din trenger mer? Når du i tillegg trener så mye som du gjør så kanskje kroppen går i underskudd, noe som resulterer i overspising og overvekt? Hvis det du ønsker er å få kontroll over matinntaket og gå ned i vekt, så anbefaler jeg vektklubb.no (eller lignende greier), kun fordi da kan du skrive ned alt du spiser som gir deg bedre oversikt, du vil se hvor mange kalorier du spiser, og hvor mye av det som er protein, karbohydrater osv. Kanskje kroppen din faktisk behøver 2000 kcal om dagen av variert mat (i tillegg til treningen)? Kanskje den "nødvendige" overspisingen forårsaket av kroppen stopper, så du kan fokusere på hvorfor du føler slik du gjør om mat?

Også til spørsmålet ditt da: Hvis noen kommenterte vekten min hele tiden så hadde jeg fortalt dem at når de hele tiden kritiserer meg så får jeg kjempedårlig selvtillit, og at jeg føler meg jævlig. Jeg er sikker på at familien din/venner ikke ønsker å få deg til å føle deg slik.

[Kajal]

Når du overspiser med kompensering (i ditt tilfelle trening) så er det per definisjon bulimi. Men det er synd at overspisingslidelser overses i så stor grad i hjelpeapparatet.

Skuggfaks er inne på noe viktig. Når du hele tiden ligger i kaloriunderskudd skaper dette denne "ulvehungeren" som gjør at du overspiser.

Håper du finner noen som kan hjelpe deg med dette. Har stor tro på behandlingen for spiseforstyrrelser (CBT og dialektisk atferdsterapi).

[AnonymBruker]

Jeg vet at ved seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland (bergen) har de et kjempebra behandlingstilbud for overspisningslidelse(og der regner de det som overspisningslidelse selv om man kompenserer med trening/oppkast/avføringstabletter etc).

Og der kan man få både individuell behandling og være med i et kombinert gruppe/individuelt program.

Be fastlegen din om en henvisning. Om nødvendig, fake symptomene dine slik at det ser mer ut som bulimi. Hvis du bare kommmer deg til en psykolog der, vil du jo få formidlet hvor seriøst problemet ditt er. Og de kan helt sikkert hjelpe deg.

Har overspisningslidelse selv og vet godt hvor kjipt du har det, forresten. For meg hjalp det helt enormt å gå over til å spise "ekstrem" LCHF.

Og: det at man sulter seg kan nok være en del av det store bildet. Alle "regler" opprettholder overopptattheten av mat, vekt og kropp. Men emosjonelle triggere spiller som regel også en stor rolle. Så det er ikke BARE det at man sulter seg som spiller inn.

Men: Få fastlegen til å skrive en henvisning til seksjon for spiseforstyrrelser.

[Kajal]

^ TS så etter psykolog i Oslo-området. Der er det RASP som gjelder. Men er ikke så lett å komme inn der. Fra hjemmesidene til Oslo Universitetssykehus:

"Pasienter kan søkes til RASP når utredning og behandling etter gjeldende kliniske retningslinjer i spesialisthelsetjenesten ikke har gitt tilfredstillende resultat innen rimelig tid."

[AnonymBruker]

Veldig trist å lese. Skjønner at det må være veldig frustrerende for deg. Håper du har styrke til å fortelle folk rundt deg at det ikke handler om å ta seg sammen, men at du har et alvorlig problem på linje med bulimi, anoreksi og andre spiseforstyrrelser og at du trenger hjelp. De nærmeste rundt deg gjør best i å ikke snakke om mat og kommentere forholdet ditt til mat, vekt og trening, men heller spørre hvordan du har det.

Ser du har fått en del gode innspill her. Tror det hadde vært lurt om noen med ernæringskunnskap kunne sett på spisemønsteret ditt, for det kan hende at noe av det skyldes at blodsukkeret ditt er ute å kjøre. Du burde også kanskje fått en generell sjekk for å utelukke stoffskiftesykdommer.

Det ser ut til at du allerede har forsøkt å finne en spesialist på dette. Det finnes antagelig, men det virker ikke akkurat lett å finne vedkommende. Og hvem vet, kanskje er det lang ventetid. Kunne du gått til en "vanlig" psykolog istedenfor? En innsiktsfull psykolog kan nok hjelpe deg selv om han/hun ikke vet spesielt mye om spiseforstyrrelser som sådan.

Ellers vil jeg nesten råde deg til å bytte lege. Den du har høres verken spesielt empatisk eller klok ut...

Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

kan også være enig i noe av det skuggfaks sier. og hvorfor har du is hjemme? ALDRI handle når du er sulten!!!!!! da ender det opp med at du har sånn i skapet. Men neste gang du er å handler, så handle inn frukt og grønt, nøtter og andre ting som er GREIT å spise mye av.

så neste gang du får 'munch' så har du ikke noe annet valg enn å spise frukt og nøtter...

med mindre du har en butikk rett i nærheten da... :S

[lys]

Jeg synes det mønsteret du beskriver høres nokså bulimisk ut av type. Selv om du ikke kompenserer med oppkast kompenserer du jo i form av diett/trening.

Bulimikerne har akkurat de samme overspisingsepisodene, der de totalt mister kontroll over matinntaket og kompenserer deretter med oppkast/medikamenter/overtrening/matrestriksjon. (Hvis jeg husker riktig tror jeg en overopptatthet av kropp og en viss grad av kroppsforstyrrelse hører med i diagnosekriteriene, men om du ikke nødvendigvis helt oppfyller alle kriterier for diagnosen, kan det likevel godt være at du vil ha effekt av en liknende behandling).

Som nevnt tidligere kan jeg anbefale terapiformen CBT/kognitiv atferdsterapi som studier har vist har best effekt på bulimi. Så mitt råd er å prøve å finne en psykolog/terapeut som driver med slik terapi. (Det er en veldig konkret terapiform og går mer på å endre atferd heller enn å finne svaret på problemene barndom/tidligere hendelser ... etc)

Jeg tror også det kunne vært nyttig for deg å få hjelp til å sette opp en kostliste som du bør følge i en lengre periode. Det er godt mulig at din ellers strenge diett virker som trigger på overspisingsepisodene. Andre nyttige ting kan være å ikke kjøpe inn matprodukter som du vet du har en tendens til å begynne å overspise av. Bare ha det du absolutt trenger i hus. Ellers prøve å finne frem til triggerfaktorer; du sier jo selv at det lettere skjer om du er sliten - som man kan forsøke å gjøre noe med.

Lykke til!

[Yogamann]

Aa meditere er noe av det beste man kan gjore for psyken. Meditasjonen inner smile er spesielt.gunstig for a.utvikle selvaksept, kjaerlighet til en selv og et godt forhold til egen kropp. Prov ogsa gjerne six healing sounds og springforestqigong

[Gjest Gjest]

Jeg har en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke regulere matinntaket, og jeg trener hele tiden pga frykten for kaloriene. Tanken på mat styrer hele livet mitt, og jeg planlegger hva jeg skal spise, ikke skal spise og hvordan jeg skal unngå sosiale sammenhenger der mat er en del av det.

Tingen er bare den at jeg har ikke anoreksi eller bulimi. Jeg har overspisingsforstyrrelse. Det virker som om det er et hiarki i hvor akseptert spiseforstyrrelser er, der anorektikeren er den vellykkede spiseforstyrrede, mens bulimikeren er den mislykkede anorektikeren, og overspiseren er den totale taperen. Jeg blir bare sett på som en person uten selvkontroll i det hele tatt, uten at noen tenker over at det faktisk også er en sykdom å spise for mye i den grad jeg gjør når jeg først setter i gang.

Jeg har fullført et svært vanskelig studium som mange har droppet ut av, og jeg har oppnådd ting mange andre ikke klarer på flere områder. Jeg drikker ikke alkohol, og har trent 5 ganger i uken i 5 år (med en ukes unntak da jeg var syk). Å si at jeg ikke har selvkontroll blir rett og slett bare feil, for det har jeg demonstrert at jeg har i mange andre sammenhenger. Det er ikke det det handler om. Det handler om følelser.

Jeg klarer meg altså fint på andre områder i livet mitt. Men maten, den klarer jeg ikke å styre. Det er ikke slik at jeg spiser når jeg er trist eller pga følelser - hadde det bare vært så lett! Jeg blir sårbar for overspising når jeg er sliten eller sulten, og ting kommer ut av kontroll. Før jeg vet ordet av det har jeg spist en hel isboks helt alene. All treningen til tross så opprettholder jeg en meget overvektig kropp (40 kg i overvekt i forhold til BMI), pga de episodiske overspisingene som avløser det som ellers er et sunt kosthold. Jeg har gått opp og ned de samme 3 kgene 13 ganger til nå. Med opptil flere dager overspising i uka er det lett at det skjer. Det er veldig slitsomt.

Ingen ville bedt en person med anoreksi om å bare "ta seg sammen," der skjønner de fleste i alle fall at det er en sykdom det er snakk om. Jeg føler derimot ikke at jeg kan si at jeg har en spiseforstyrrelse, fordi min ikke er "godkjent" i andres øyne.

Familien min og andre maser støtt og stadig om at jeg må slanke meg. Lite vet de om at jeg er konstant på diett. Folk rundt meg kommer med slengkommentarer. Hvis jeg tar meg et kakestykke i bursdager osv får jeg stygge blikk, selv om jeg spiser så lite resten av dagen at jeg kommer under 1200 kcal, som er det jeg lever på til vanlig.

Av legen får jeg bare tips om å spise mindre og trene mer. No shit. Jeg vet absolutt hva som skal til for å gå ned i vekt. Det har jeg blitt jævlig flink på. Jeg trenger bare å lære meg hvordan jeg skal hindre å gå opp igjen når trangen til å overspise kommer. Følelser er sterkere enn selvkontroll i slike tilfeller, spesielt når det er mye annet vondt i livet mitt.

Jeg prøver å finne psykolog med driftsstøtte i Oslo som jobber med dette, men hver gang det er snakk om spiseforstyrrelser så er det anoreksi eller bulimi som nevnes. Min nevnes ikke i det hele tatt, verken på nettsider eller andre steder, og jeg mestrer ikke dette på egen hånd. Hvis noen har tips til meg blir jeg veldig glad!

Det jeg lurer på er vel egentlig hovedsaklig hvordan jeg skal forholde meg til alt slankemaset fra andre. Jeg slanker meg jo konstant, men føler jeg ikke kan si det heller fordi da forventer jo folk resultater, noe jeg ikke får fordi jeg vet at jeg ikke har kontroll på overspisingen. Hva ville dere sagt når folk kommenterer vekten din og du føler at du ikke har kontroll i det hele tatt? Tips mottas med stor takk!

Jeg blir bare lei meg. Jeg prøver og prøver, og det går så bra, helt til det sprekker. Alle gode og konstruktive råd blir satt veldig pris på!

(Og ja, jeg har kontaktet foreningen for spiseforstyrrelser, men der fikk jeg bare info om anoreksi og bulimi. Typisk...)

Du har bare ikke kommet til de rette folkene som har kompetanse på å hjelpe. Fastlegen din er tydeligvis en av dem som ikke forstår hva dette handler om.

Føler med deg.

Har selv en dame som sliter med vekt og mat. Det er svært vasnkelig åfinne folk som har kompetansen til å være til hjelp

[Gjest Sara]

Kjære TS, så bra at du tørr å sette ord på hvor tungt du har det. Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser (sf) i mange år. Og selv om du kanskje føler at du havner nederst på "rangstigen" av SF-typene (og derfor har ventet i det lengste med å søke hjelp?) så håper jeg at du bestemmer deg for at du og _fortjener_ hjelp og støtte på lik linje med en bulimiker, ortorektiker eller anorektiker.

Jeg tror mange med bulimi eller overspising tror at gresset er grønnere hos anorektikeren. Og at de får mer forståelse da lidelsen er så mye mer synlig. Det er ikke alltid tilfellet. Da jeg utviklet SF i relativt ung alder har jeg vært i kontakt med mange som sliter opp igjennom årene og det gjennomgående er at det er vanskelig å forholde seg til noen som sliter med mat: "kan du ikke bare skjerpe deg", "det er jo bare mat", "du ødelegger for alle","superegoist" etc.

Poenget er at alle får tyn. SF er vanskelig og frustrerende. Og selv når du kroppslig ser frisk ut OG spiser normalt sliter mange med tanker. Men det er dette livet man har fått. Og man må tørre å utfordre seg selv. Du har alt å vinne, jeg lover!

Veien til å bli bedre er vanskelig og utfordrende. Velg dine medhjelpere med omhu, skriv gjerne ned på forhånd hva du vil si til dem og hvorfor du vil si det til dem (sikkerhetsnett). Mange får hjelp av gruppeterapi, mens andre blir "trigget". Finn ut hva som passer for deg. Og for all del ikke la deg overraske av uvitenheten hos venner, familie, leger, psykologer og annet helsepersonell. De mener ikke å være stygge det er bare uvitenhet/dumskap. Ikke la deg vippe av lasset om du møter på en person som ikke skjønner din situasjon.

Ser mange skriver at du ikke bør ha is i kjøleskapet etc. Det er sikkert et klokt råd, og kanskje det kan hjelpe deg noe å ha handle liste når du går i butiken. Handle hver dag for en dag av gangen etc, lage en ukesplan for mat og en treningsplan (trening fra 18.00-19.00 på onsdag, hvis jeg ikke rekker den må jeg vente medå trene til neste planlagte økt og jeg skal stoppe å trene presis kl.19.00 selv om jeg begynte 18.10 etc[kan hjelpe deg på vei med å unngå tvangstrening]) Men som sikkert du og jeg vet er det ikke bare is man kan overspise når man kjenner "prikkinga i kroppen". (jeg unngår å skrive mer utfra hva som kan virke triggende for andre som leser denne tråden)

Håper svaret mitt hjelper deg noe Lykke lykke til! Jeg heier på deg

[Gjest Sara]

Tenkte bare å kommentere noen innlegg her:

1. Fastlege: En fastlege har en travel hverdag. Hvis man har et SF-problem er min erfaring at man må komme med en "tilståelse" om hva man sliter med. Det trenger ikke alltid å ha med inkompentanse å gjøre men ofte at det er svært hektisk på jobb, redd for å såre/høflighet etc. Da jeg kom inn på Gaustad på SF-enheten måtte jeg samarbeide med bl.a fastlege hvor vekt og blodprøver med målt med jevne mellomrom for å beholde plassen min. Hadde det ikke vært for folkene på Gaustad vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Om jeg husker rett er det et intervju, hovedproblemet ditt er SF (inge andre psykiske lidelser som gir SF som en bivirkning[klønete sagt]) og at du har prøvd andre tilbud (som regel) før. Jeg ble henvist fra sykehus/psykiater og var svært dårlig på det tidspunktet (men motivert!) så husker ikke alt om søknadsprosessen. Men poenget er: ikke døm fastlegen din nord og ned. Det er om å gjøre å skape flere støttespillere for deg selv. Gi han e sjanse og hvis han er en dust fortsatt så er d bare å skifte!

2. RASP. Nå er det en stund siden jeg ble vurdert for dette tilbudet (heldigvis!) men om jeg husker det rett er dette et siste tilbud til mange som er svært syke og har vært gjennom flere behandlingsrunder uten suksess. Det kan være altfra ekstrem undervekt til elektrolyttverdier (bulimi/oppkast) som kan gi hjertestopp. Dette er nok ikke første steg på veien dersom du ikke er svært akutt syk. Få plasser og kø.

3. Modum har også et tilbud som skal være bra, men jeg er som sagt ikke helt oppdatert lenger..

Ellers har jeg vært innom min del av "alternativ" behandling dvs div terapeuter (noe jeg ikke er så imponert over, det er ikke nok at man er flink med mennesker og har gått på kurs i mine øyne), gruppeterapi, studenthelsetjenesten, in-/kompetente psykologer, in-/kompetente psykiatere, nyutdannede som man ender med å trøste siden de føler at kasuset (dvs meg) ble for vanskelig til div sykehuspersonell.

[AnonymBruker]

Kjære TS, så bra at du tørr å sette ord på hvor tungt du har det. Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser (sf) i mange år. Og selv om du kanskje føler at du havner nederst på "rangstigen" av SF-typene (og derfor har ventet i det lengste med å søke hjelp?) så håper jeg at du bestemmer deg for at du og _fortjener_ hjelp og støtte på lik linje med en bulimiker, ortorektiker eller anorektiker.

Takk til deg og dere andre som har vært så støttende. Jeg forventet ikke det i det hele tatt, og ble faktisk helt rørt nå! Skal ta mot til meg og ta det opp med legen mer eksplisitt takket være dere

Dette er så skambelagt for meg, så det er nok derfor jeg har ventet så lenge med å søke hjelp. Hvorfor fikser jeg ikke dette når jeg kan fikse alt annet..? Det er vel det det går på tror jeg.

Jeg har aldri is hjemme, eller andre usunne ting. Problemet er at jeg overspiser stort sett ved å gå innom butikken på vei hjem fra jobb når jeg er så sliten. Mat har blitt en måte å regulere ekstremt lave energinivåer på tror jeg. Før eller senere i løpet av uka må man jo innom butikken, og det er gjerne da det skjer. Og med butikken rett i nærheten blir det ekstra viktig å få kontroll på dette. Det skjer også når jeg er alene og samboeren ikke er hjemme.

Takk for mange gode tips til dere alle sammen! Jeg skal prøve LCHF litt fremover. Jeg har også merket bedring før når blodsukkeret er stabilt. Mye mindre cravings da.

...men det jeg ikke skjønner er hvordan jeg skal kunne gå ned i vekt uten kaloriunderskudd. Hvis det er kaloriunderskuddet som trigger overspisingen vil jeg jo være dømt i en evig vond sirkel nesten?

Godt mulig at det er en kombinasjon av bulimi og overspising det er snakk om i mitt tilfelle. Skal se nærmere på det!

Tusen takk til dere alle, og spesielt takk for at dere ikke var slemme med meg når dette alt var så vondt for meg.

- Ts.