Etnisk norske kvinner

[K.A.]

om kristendommen skulle befunnet seg på samme nivå ville hebraisk og gresk stått like sterkt blant kristne som arabisk blant muslimer.

Gresk og latin, mener du vel. Hebraisk var aldri noe lingua Franca i Romerriket, som jo etablerte Kristendommen for ettertiden. Og latin har da vitterlig hatt nettopp denne rollen du sikter til, i den grad at vi selv i dag gir latinske navn på nye vitenskapelige oppdagelser.

Og alle kristne måtte hatt kristne navn, altså ville de gamle norske navnene forsvunnet for tusen år siden med kristningen av Norge.

Mange gamle norske navn har da forsvunnet, og de aller fleste navn vi bruker i dag har kristent/bibelsk opphav. Johann, Petter, Miriam, David, Aksel, Laila osv. osv.

Hvorfor sier du at vi "måtte" hatt kristne navn, forresten, når det ikke er noen regel - hverken i lov eller praksis - som sier at Muslimer "må" ha muslimske navn? Vet om flere 2. generasjonsinvandrere fra muslimske land med "gode gamle" norske navn.

Når det gjelder dette med navn i familier der en muslim gifter seg med en nordmann, er jo navnet bare et symbol på den skjevhet som ligger i at barna så vidt jeg har registrert nesten alltid oppdras som muslimer.

Så den muslimske part i et flerkulturelt ekteskap bør ikke få bestemme navn? Det er jo dine argumenter som er skakke, her. Norsk navn, uansett årsak: ok. "Muslimsk" navn, uansett årsak, synd og skam.

Det er jo også dette som så vidt jeg har forstått ligger under den uspiselig sjåvinistiske regelen at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimske menn, mens muslimske menn kan gifte seg med kristne eller jødiske kvinner. I muslimsk (middelaldersk) virkelighetsforståelse er mannen hodet i familien, og han har derfor det siste ord i oppdragelsen av barna. Og en muslims barn skal selvsagt bli muslimer, noe annet er helt uakseptabelt.

Den holdningen er da tradisjonell her til lands også, så ta ikke den. At mange henger etter med noen tiår i forhold til oss er jeg enig i. Og enkelte kanskje noen århundrer. Men dette er slett ikke noe "muslimsk" fenomen. Dette kommer rett og slett fra mannskultur, hvor man ikke godtar at "de der" tar "damene våre". Det er kvinner, ikke menn, som kan bli "urene", og på den måten medføre skam for familien. Man skal da vitterlig ikke så langt tilbake i tid for å finne identiske holdninger her til lands. Og for enkelte etniske nordmenn er det slik enda.

Men det er enda godt at vi ennå reagerer på det. Muslimsk kulturimperialisme og sjåvinisme har vunnet frem ved at folk har begynt å venne seg til det og godta det. Jeg er redd det også vil skje her. Det er et sunnhetstegn så lenge folk stusser og tar tak i skjevhetene, om ikke annet så som tema for debatt.

Det er den enkleste sak i verden å finne lyter på andre. Et sunnhetstegn ville nok heller vært om man i lik grad kunne se sine egne feil.

[AnonymBruker]

Det må være noe galt med synet ditt. Nordmenn er svært glad i å drive på med idrett og det gjenspeiles jo selvfølgelig på hvordan de ser ut. Og her står ikke menn tilbake for kvinnene, akkurat. Faktisk ser jeg langt flere dvaske og småfeite kvinner enn menn.

Og litt testosteron? Hva med å skaffe deg et afghansk pass snarest, så kan du menge deg med taliban-gutta så mye du lyster. Vi trenger i alle fall ikke nikkedukker som deg. Gro deg litt selvrespekt, hva?

I Norge ter menn seg som Valgerd. For å minnes hvordan menn ser ut, må vi utenlands. I Norge smiler alle menn og går rundt som feminiserte zombier. De gjør alt kvinnene sier, og er tause.

[Onkel Kemwer]

Ser AB og høyner med denne historien:

Presten gikk engang til kirken for å holde preken på grunn av et veddemål. Han hadde veddet med en mann: Jeg går til kirken om natten for å preke, og gjenferdene vil ikke gjøre meg noe.

Presten gikk inn i alterringen og talte. Han så at kirkedøra åpnet seg. Han så at gjenferdene kom. De nærmet seg alterringen. Noen manglet en fot eller en arm, noen hadde ikke nese eller lepper, bare tennene vistes. Noen bar hodet sitt under armen, men det var noen som så helt normale ut. Presten prekte. Han begynte å bli redd – han ønsket å komme seg ut, men turte ikke. Han prekte og gjenferdene sto rundt alterringen. Han prekte helt til det grydde av dag, og dagslyset skinte inn i kirken og gjenferdene gikk ut av kirken. Først da fikk han gå hjem.

En annen gang gikk presten igjen til kirken for å preke om natten på grunn av et veddemål. Han gikk oppå talerstolen. Han tenkte at gjenferdene nok ikke vil gjøre ham noe fordi han var så god til å tale.

Presten prekte. Han så at gjenferdene kom inn i kirken, de fylte kirken. Presten begynte å preke høyt. Han så at gjenferdene nærmet seg, han prekte enda høyere og kraftigere. Han så gjenferdene nærme seg talerstolen.

[Gjest gjestdeluxe]

Ser AB og høyner med denne historien:

[AnonymBruker]

Men det er det osm er hele poenget; gjør norske kvinner det? Kaster prinsippene for fremmedkulturelle menn? Jeg ser det ikke, vis meg noen artikler, noen tall, hvasomhelst for mitt inntrykk er veldig annerledes.

Norske jenter har mer bein i nesa og tro på seg selv enn noen gang, hvor er disse jentene som legger seg flat for det fremmedkulturelle?

Og hvor går egentlig grensen for å "legge seg under pisken"?

Ved at ungen får et utenlandsklinggende navn?

- Nei, det kan det ikke være, de aller fleste av oss har faktisk navn fra andre land og kulturer.

Ved at hun konverterer til islam?

- Nei, vi har religionsfrihet her i landet. Konvertering må være lov. (Selv om vi selvsagt helst skulle ønske de ikke var religiøse i det hele tatt)

Når hun slutter å jobbe og er hjemme med ungene sine?

- Nei, det må kvinner få lov til å bestemme selv. Likestillingen har faktisk kommet så langt her i landet at det er mer stuerent å si høyt at vi ønsker å prioritere andre ting enn karriere.

Jeg skjønner ikke hvor dere mener grensen går, hvordan kan dere vite at det er underkastelse som er årsaken til disse handlingene?

Jeg vil tvert i mot si at det er de tøffeste jentene som blir sammen med utlendinger, de får vireklig høre det!

Bare her inne på KG har jeg blitt kalt negermadrass (og på VGD enda verre ting) bare fordi jeg forsvarer liberale rettigheter - også for muslimer så jeg kan bare forestille meg hva disse jentene får høre av ukvemsord.

Det mener jeg er et mye, mye større problem!

Hør. Tallmateriale som underbygger påstandene i denne tråden blir nok vanskelig å oppdrive, av den enkle grunn at slikt materiale neppe foreligger. At det hittil ikke er forsket på fenomenet betyr naturligvis IKKE at fenomenet ikke eksisterer, i tilfelle du skulle bli fristet til gripe til denne illusjonen.

Angående navn: nei, det er forsåvidt riktig at foreldrene i et blandet ekteskap kan velge et internasjonalt eller et arabisk navn uten at dette nødvendigvis betyr at den etnisk norske kvinnen er underkastet sin fremmedkulturelle ektemann. Men dette betyr ikke at slik underkastelse aldri eller sjeldent forekommer. For navnevalget har symbolverdi, og valget av et arabisk (el. engelsk, el. fransk osv.) navn på poden KAN avspeile en underliggende skjevhet i forholdet - f.eks. at mannens livssyn teller mer enn hennes - som kvinnen FRIVILLIG godtar. Men som flere av oss har vært inne på: at kvinnen samtykker til dette uten tvang betyr på ingen måte at hun ikke er underdanig. Cuckold forklarte dette fint da han sa at underdanighet nettopp gjør bruk av tvang overflødig. Altså er det dette som ER underdanighet.

Ad konvertering: jada, det er riktig at vi har religionsfrihet, og dette er jo slik det bør være. Men her blander du kortene, for selv om etnisk norske kvinner iflg. loven har rett til å konvertere til f.eks. islam så kan de jo like fullt motiveres til å gjøre dette FORDI de er underdanige. Kanskje konverterer de fordi de ønsker å føye ektemannens ønsker i denne saken, eller så innordner de seg uten at ektemannen har sagt noe om dette rett og slett fordi de vil følge hans eksempel. Dette er såklart noe kvinnene det gjelder har rett til, men VI har også rett til å kritisere dem selv om de har jussen på sin side. Tror du noe annet så får du tro om igjen.

Angående likestilling: likestilling innebærer ikke bare friheten til å være hjemme med ungene og prioritere familieliv fremfor karriere. Feminismen har helt fra begynnelsen - og med rette - kritisert patriarkalske samfunnsstrukturer, så som arbeidsfordelingen hvor mannen (patronen) arbeider og skaffer inntektene og kvinnen (klienten) er hjemme og oppdrar ungene. Nå da vi endelig har fått et oppgjør med disse skjevhetene så søker altså reaksjonære kvinner seg tilbake til den patriarkalske folden igjen hvor mannen - som hovedforsørger - er lederfiguren i familien. Dette leder meg til å tro at kvinnene dette gjelder ønsker å bli forsørget, ønsker å overlate tøylene til mannen, ønsker å bli ledet. Igjen: selv om ikke loven forbyr dette så er ikke kvinnene dette gjelder unndratt kritikk.

Det er forbløffende hvilken evne kvinner har til å bedra seg selv. Prøv å ransak deg selv lite grann, kanskje du også vil finne spor av denne passive og føyelige kvinnen som liker å se opp til mannen, beundre ham og la seg lede av ham. Og ja: slike holdninger ER en styggedom.

[AnonymBruker]

I Norge ter menn seg som Valgerd. For å minnes hvordan menn ser ut, må vi utenlands. I Norge smiler alle menn og går rundt som feminiserte zombier. De gjør alt kvinnene sier, og er tause.

Hvis du synes det er noe galt i å smile foreslår jeg at du tar kontakt med nærmeste psykiatriske poliklinikk. Kanskje du kan få utredet problemet ditt der. Og om du mener menn gjør alt kvinnene sier så retter du baker for smed. Skylden får dette må nemlig kvinnene selv ta på seg. Men nå tror jeg nok du selv innser hvor grenseløst absurd og tåpelig påstanden din er.

[Gjest BettyBoop28]

I Norge ter menn seg som Valgerd. For å minnes hvordan menn ser ut, må vi utenlands. I Norge smiler alle menn og går rundt som feminiserte zombier. De gjør alt kvinnene sier, og er tause.

HÆÆ? Det der er jo bare tull.

[Tabris]

Sorry Cuckold, men da har jeg lest en helt annen debatt enn deg. Det er klart det er mulig jeg misforstår Tabris, men jeg oppfatter det som om det er nettopp dette premisset hun mener er grunnlag for diskusjonen og som hun ikke er enig i. Har jeg misforstått deg så totalt Tabris?

Nei, du har forstått meg helt riktig. Jeg er uenig i både premisset om at kvinner generelt i forhold med ikke-norske menn er underdanige (inntil jeg ser tall på det motsatte), og jeg er også uenig i Cuckolds definisjon på både ordet "ubalanse" og "underdanighet". Så alle premissene hans for denne debatten er noe jeg ikke er villig til å godta uten videre.

Endret 8. desember 2010 av Tabris

[Cuckold]

Dette har ikke bare med norsk underdanighet å gjøre, men norsk underdanighet i møte med muslimsk sjåvinisme og kulturimperialisme. Det blir en spesielt uheldig miks. Islam er en om mulig enda mer kulturimperialistisk religion enn kristendommen, om kristendommen skulle befunnet seg på samme nivå ville hebraisk og gresk stått like sterkt blant kristne som arabisk blant muslimer.

Gresk og latin, mener du vel. Hebraisk var aldri noe lingua Franca i Romerriket, som jo etablerte Kristendommen for ettertiden. Og latin har da vitterlig hatt nettopp denne rollen du sikter til, i den grad at vi selv i dag gir latinske navn på nye vitenskapelige oppdagelser.

Vi kunne nok trenge en opprustning av historieundervisningen i skolen. Enhver med kjennskap til kristendommens opprinnelse ville umiddelbart forstå at jeg ikke snakket feil, Bibelen er skrevet på gresk og hebraisk, og latin var lingua franca i Romerriket, et rike som ikke oppstod eller kjempet med våpen i hånd for utbredelsen av kristendommen, tvert imot, mange av de første kristne ble forfulgt og henrettet til offentlig fornøyelse, derav historiene om martyrene. De kristne martyrene døde ikke i kamp idet de på hesteryggen forsøkte å erorbre nytt land for kristendommen, tvert imot var det et kjennetegn på de første kristne at de gikk døden rolig i møte som straff fordi de nektet å tilbe andre guder, men uten å krumme et hår på sine fienders hode. Noe som nok må ha gjort et visst inntrykk på de som så dette og som kanskje kan ha bidratt til at kristendommen vant frem blant folk flest, altså på grasrota. Men det var først i 330, under keiser Konstantin, altså bare en mannsalder før Romerriket ble delt for godt i 395, kristendommen ble innført som statsreligion. Jeg er ingen fan av kristendommen. men det vidner om historieløshet å sammenlikne latin og arabisk og kristendomen og islam på dette punkt.

Og alle kristne måtte hatt kristne navn, altså ville de gamle norske navnene forsvunnet for tusen år siden med kristningen av Norge.

Mange gamle norske navn har da forsvunnet, og de aller fleste navn vi bruker i dag har kristent/bibelsk opphav. Johann, Petter, Miriam, David, Aksel, Laila osv. osv.

Hvorfor sier du at vi "måtte" hatt kristne navn, forresten, når det ikke er noen regel - hverken i lov eller praksis - som sier at Muslimer "må" ha muslimske navn? Vet om flere 2. generasjonsinvandrere fra muslimske land med "gode gamle" norske navn.

Nå må du lese hva jeg skrev: Og alle kristne måtte ha kristne navn. Jeg vet ikke hvor lenge du har bodd i Norge, men det myldrer av førkristne navn her. Så det er åpenbart at kristendommen ikke har betydd slutten på navn som Eirik, Harald, Olav, Jostein, Geir osv osv.

Hvis det ikke er slik at muslimer helst bør ha et muslimsk navn er det jo desto mer bemerkelsesverdig at de likevel nesten alltid har det. Da må det jo bare være kulturell underdanighet når norske muslimske konvertitter tar arabiske navn idet de konverterer (som Trond Ali Lindstad, Ola Amir Thune).

Når det gjelder dette med navn i familier der en muslim gifter seg med en nordmann, er jo navnet bare et symbol på den skjevhet som ligger i at barna så vidt jeg har registrert nesten alltid oppdras som muslimer.

Så den muslimske part i et flerkulturelt ekteskap bør ikke få bestemme navn? Det er jo dine argumenter som er skakke, her. Norsk navn, uansett årsak: ok. "Muslimsk" navn, uansett årsak, synd og skam.

Nei, det er en helt unødvendig feiltolkning. Hvis du leser hva jeg skriver i denne tråden skulle det gå klart frem at det jeg reagerer på er forhold der den fremmedkulturelle fars religion og kultur dominerer i hjemmet, ikke forhold der partene er jevnbyrdige. Jeg har overhodet ikke kritisert par der barna får ett navn fra hver kultur, og som jeg har sagt ved gjentatte anledninger: Om så alle barna konskevent kun får navn fra den fremmedkulturelle fars kultur er det heller ikke så negativt som om mor godtar at barna skal oppdras etter fars religion slik at fars religion dominerer i hjemmet. Det er dette siste jeg først og fremst kritiserer. Selve navnvalget er ikke så avgjørende, selv om det selvsagt kan si noe om en mangel på balanse som kan være der også på andre områder.

Det er jo også dette som så vidt jeg har forstått ligger under den uspiselig sjåvinistiske regelen at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimske menn, mens muslimske menn kan gifte seg med kristne eller jødiske kvinner. I muslimsk (middelaldersk) virkelighetsforståelse er mannen hodet i familien, og han har derfor det siste ord i oppdragelsen av barna. Og en muslims barn skal selvsagt bli muslimer, noe annet er helt uakseptabelt.

Den holdningen er da tradisjonell her til lands også, så ta ikke den. At mange henger etter med noen tiår i forhold til oss er jeg enig i. Og enkelte kanskje noen århundrer. Men dette er slett ikke noe "muslimsk" fenomen. Dette kommer rett og slett fra mannskultur, hvor man ikke godtar at "de der" tar "damene våre". Det er kvinner, ikke menn, som kan bli "urene", og på den måten medføre skam for familien. Man skal da vitterlig ikke så langt tilbake i tid for å finne identiske holdninger her til lands. Og for enkelte etniske nordmenn er det slik enda.

Nei, dette er uriktig og må bygge på manglende kunnskap. Det er ikke del av vår kultur at kristne menn kan gifte seg med muslimske eller jødiske kvinner, mens kristne kvinner bare kan gifte seg med en kristen mann. Når det gjelder islams forskjellsbehandling bygger den nettopp på at kvinnen anses som den svake i ekteskapet og at barna i ekteskap der hun og han har ulike religioner naturlig vil anta mannens religion (noe som fortsatt ser ut til å være gyldig i Norge i 2010, i hvert fall når mannen er muslim, dette handler om regler som skal sikre islams ekspansjon, det må aldri bli færre muslimer, alltid flere):

http://kilden.forskningsradet.no/c17344/artikkel/vis.html?tid=36769&within_tid=17514

– Kvinnekonvensjonen er faktisk ikke uforenelig med islamsk lov, understreker Sardar Ali.

– Men islamsk lov er komplisert, den består av både Koranen og hadith (profeten Muhammeds ord). Dessuten er det mulig å tolke islamsk lov på ulike måter, forklarer hun videre. Koranen består av 6666 vers. Av disse er det bare 6 som på en eller annen måte underordner kvinnen. Disse versene har sin opprinnelse i bestemte historiske forhold. For eksempel det at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimer, mens det samme ikke gjelder for muslimske menn. Det skyldtes at da islam ble grunnlagt, var det viktig at religionen ble spredt til så mange som mulig. I og med at det er kvinnen som føder barn, var det nødvendig at hun giftet seg muslimsk, slik at hun kunne føre gruppen videre.

Men det er enda godt at vi ennå reagerer på det. Muslimsk kulturimperialisme og sjåvinisme har vunnet frem ved at folk har begynt å venne seg til det og godta det. Jeg er redd det også vil skje her. Det er et sunnhetstegn så lenge folk stusser og tar tak i skjevhetene, om ikke annet så som tema for debatt.

Det er den enkleste sak i verden å finne lyter på andre. Et sunnhetstegn ville nok heller vært om man i lik grad kunne se sine egne feil.

Er det noe som kjennetegner Vesten er det vår hang til selvkritikk, ja av og til går det så langt som til selvpisking. Mye av den er av det gode, og jeg ønsker ikke at vi skal legge selvkritikken på hyllen. Det er kanskje nettopp i vår vedvarende selvransakelse og dårlige samvittighet vi finner et av Vestens største fortrinn slik jeg ser det. For det er vanskelig å finne tilsvarende i den muslimske verden.

Endret 9. desember 2010 av Cuckold

[Cuckold]

Men det er det osm er hele poenget; gjør norske kvinner det? Kaster prinsippene for fremmedkulturelle menn? Jeg ser det ikke, vis meg noen artikler, noen tall, hvasomhelst for mitt inntrykk er veldig annerledes.

Norske jenter har mer bein i nesa og tro på seg selv enn noen gang, hvor er disse jentene som legger seg flat for det fremmedkulturelle?

Og hvor går egentlig grensen for å "legge seg under pisken"?

Ved at ungen får et utenlandsklinggende navn?

- Nei, det kan det ikke være, de aller fleste av oss har faktisk navn fra andre land og kulturer.

Ved at hun konverterer til islam?

- Nei, vi har religionsfrihet her i landet. Konvertering må være lov. (Selv om vi selvsagt helst skulle ønske de ikke var religiøse i det hele tatt)

Når hun slutter å jobbe og er hjemme med ungene sine?

- Nei, det må kvinner få lov til å bestemme selv. Likestillingen har faktisk kommet så langt her i landet at det er mer stuerent å si høyt at vi ønsker å prioritere andre ting enn karriere.

Jeg skjønner ikke hvor dere mener grensen går, hvordan kan dere vite at det er underkastelse som er årsaken til disse handlingene?

Jeg vil tvert i mot si at det er de tøffeste jentene som blir sammen med utlendinger, de får vireklig høre det!

Bare her inne på KG har jeg blitt kalt negermadrass (og på VGD enda verre ting) bare fordi jeg forsvarer liberale rettigheter - også for muslimer så jeg kan bare forestille meg hva disse jentene får høre av ukvemsord.

Det mener jeg er et mye, mye større problem!

Her begår du jo nøyaktig samme kardinalsynd som Tabris: Slik du snakker skulle man tro underdanighet forutsetter tvang, at det bare er de som hylende og sprellende tvinges til noe man ikke ønsker å være med på som er underdanige. Men det motsatte er tilfelle. Som jeg skrev til Tabris:

innlegg 160:

Det får jeg leve med. Men du baserer deg jo på en misforstått oppfatning av begrepet underdanig hvis du tror det ikke kan benyttes dersom den underdanige selv er enig i ordningen og skjevheten. Det er ikke slik at underdanighet forutsetter tvang. Tvert imot: Underdanighet opphever langt på vei behovet for tvang.

og innlegg 162:

Det gjør jeg da ikke. Les igjen. Det jeg skriver er at vi mennesker sjelden eller aldri innrømmer at vi er underdanige i en relasjon, unntaket er i SM-relasjoner, der kan man snakke åpent om det. Men det trenger vel ikke bety at underdanighet ikke forekommer utenfor SM-relasjoner, gjør det vel? Det er bare at den som er underdanig overfor kongen, konsernsjefen eller professoren føler at ulikheten er så reell at det er helt naturlig å være annerledes overfor dette mennesket enn overfor sine likemenn. Underdanigheten føles nettopp som noe naturlig, noe man ikke trenger å spille eller anstrenge seg for å fremkalle. Og man føler det ikke urettferdig fordi man anser ulikheten for å være fundamental. Men underdanighet er det like fullt. Ja, det er nettopp dette som er underdanighet.

Det er for øvrig ikke slik at jeg kritiserer alle norske kvinner i tokulturelle forhold, slik du ser ut til å forutsette. Det jeg kritiserer er de som er ettergivende og som lar sin fremmedkulturelle mann dominere hjemmet.

Endret 9. desember 2010 av Cuckold

[Cuckold]

Hvis du faktisk tar deg tid til å lese gjennom debatten ser du at både Tabris og Christina reagerer på at jeg kaller det kulturell underdanighet om en norsk ikke-muslimsk kvinne godtar at hennes og mannens livssyn ikke skal stille likt i hjemmet, men at barna skal oppdras som muslimer. Gå tilbake og les. Så ser du hva vi faktisk er uenige om.

Jeg ber deg gå tilbake og lese innleggene mine før du prøver å sitere meg, og mene at du vet mine meninger. Fordi her fremstår det som du ikke har lest innleggene mine i det hele tatt.

Edit: Ble for fristet til å si det selv. Jeg har aldri sagt at barna skal oppdras som muslimer, men at det er vanskelig å oppdra barn innenfor to trosretninger. Jeg har bedt deg fremlegges hvor det står hend i biblen, at man kan både være kristen og muslim, samtidig, og det samme med koranen. Jeg har i tilegg bedt deg forklare hvordan det skal være mulig å tro på Gud, og samtidig ikke tro på Gud. Dette har du valgt å ikke svare på.

Edit 2: Jeg satser på du svarer på det denne gangen istedenfor! Altså - la meg gjenta meg:

1. Hvor står det i biblen at man kan være både kristen og muslim, kristen og katolsk, eller kristen og buddist? (f.eks) Gjerne ta med flere kombinasjoner!

2. Hvor står det i koraen at man kan være både muslim og kristen, muslim og katolsk, eller muslim og buddist? (f.eks) Gjerne ta med flere kombinasjoner.

3. Hvordan kan man tro på Gud, samtidig at man ikke tro på Gud?

Her er innlegget ditt, jeg tar med det du svarte på også så alle kan se sammenhengen:

Ja, det er vi helt enige om. Og hvis det var slik at norske kvinner ikke hadde noe valg, at det var logisk nødvendig at de måtte være kulturelt underdanige i den grad de inngikk forhold til fremmedkulturelle menn hadde jo ikke debatten hatt noe for seg. Det er jo nettopp fordi dette ikke trenger å være sånn det har noe for seg å debattere. Og det er derfor jeg tillater meg å peke på problemet og kritisere de norske kvinnene som ligger under for denne kulturelle mindreverdighetsfølelsen. Men det er altså ikke slik det må være, det er vi helt enige om.

Men det betyr ikke at de er kulturelle underdanige fordi de velger å gi barna et muslimsk navn, oppdra barna til å bli muslimer. Det handler som sagt om kompromisser, og valg man gjør som foreldre til sine barn. Noen ganger er man enige, andre ganger ikke. Samtidig er det sånn at man må ha samtykke til foreldrene som tar del i foreldreansvaret for å melde barn i et trosamfunn. Jf. barnelova.

I tilegg når man bor i Norge så vil den norske kulturen dominere.

Når det gjelder organisering har livssyn aldri vært og vil aldri bli det samme som tilknytning til en organisasjon. Selv om de store livssynsgrupperingene jobber iherdig for at det skal være slik. Ditt livssyn er det du tror på, dine oppfatninger og overbevisning om de eksistensielle spørsmål.

Jeg har overhodet ingen sans for politisk forskjellsbehandling av livssyn, at noen livssyn skal godkjennes og sponses av det offentlige. Livssyn er en privatsak, og enhver får bekoste sine livssynsaktiviteter (om man har noen) selv.

Barns livssynsrettigheter er for øvrig et kapittel for seg: Opp til i dag har barns rett til sitt eget livssyn vært tilsidesatt også i FN og andre multinasjonale organisasjoner fordi de dominerende krefter både i vest og i øst ser det som viktigere å verne om foreldrenes rett til å bestemme over sine barns livssyn. På mange måter er barn uten reell livssynsfrihet, og dette er et område vi kunne jobbet mye med, og der jeg gjerne skulle sett at samfunnet utviklet seg videre. Det er veldig lett å misbruke sin makt som forelder til å presse barna inn i en bestemt religiøs form.

Endret 9. desember 2010 av Cuckold

[AnonymBruker]

Jeg er forresten etnisk norsk, men har selv et navn som er vanlig i både arabiske og muslimske land. Det er langt mer kjent i den muslismke verden enn i Norge.

Samme her, og jeg elsker navnet mitt

Har alltid fått mange komplimenter for det, og er glad jeg fikk det navnet på tross av at vi bare er etnisk norske i familien.

[Gjest Airi]

Gresk og latin, mener du vel. Hebraisk var aldri noe lingua Franca i Romerriket, som jo etablerte Kristendommen for ettertiden. Og latin har da vitterlig hatt nettopp denne rollen du sikter til, i den grad at vi selv i dag gir latinske navn på nye vitenskapelige oppdagelser.

Det samme gjelder til en viss grad gresk også, om enn ikke i like stort omfang som latin. Ikke uten grunn...

[K.A.]

Vi kunne nok trenge en opprustning av historieundervisningen i skolen. Enhver med kjennskap til kristendommens opprinnelse ville umiddelbart forstå at jeg ikke snakket feil, Bibelen er skrevet på gresk og hebraisk, og latin var lingua franca i Romerriket, et rike som ikke oppstod eller kjempet med våpen i hånd for utbredelsen av kristendommen, tvert imot, mange av de første kristne ble forfulgt og henrettet til offentlig fornøyelse, derav historiene om martyrene. De kristne martyrene døde ikke i kamp idet de på hesteryggen forsøkte å erorbre nytt land for kristendommen, tvert imot var det et kjennetegn på de første kristne at de gikk døden rolig i møte som straff fordi de nektet å tilbe andre guder, men uten å krumme et hår på sine fienders hode. Noe som nok må ha gjort et visst inntrykk på de som så dette og som kanskje kan ha bidratt til at kristendommen vant frem blant folk flest, altså på grasrota. Men det var først i 330, under keiser Konstantin, altså bare en mannsalder før Romerriket ble delt for godt i 395, kristendommen ble innført som statsreligion. Jeg er ingen fan av kristendommen. men det vidner om historieløshet å sammenlikne latin og arabisk og kristendomen og islam på dette punkt.

Alt det du sier er fullstendig irrelevant. Selvfølgelig er Bibelen skrevet på hebraisk og gresk. Gresk nettopp fordi dette var lingua Franca i mesteparten av romerriket på den tiden, mens latin vedvarte som administrativt språk i store deler av riket, ikke bare i det vestlige Romerriket. Når jeg sier at det du sier er irrelevant, er det fordi du har skumlest innlegget mitt. Hva du i følgende setning, fra mitt foregående innlegg:

"Hebraisk var aldri noe lingua Franca i Romerriket, som jo etablerte Kristendommen for ettertiden."

Det er jo nettopp via den romerske kulturen Kristendommen har spredd seg. Hadde ikke Constantin gjort Kristendommen til statsreligion hadde aldri Kristendommen fått et slik hold på Europa, og ville fortsatt vært uorganisert og kult-preget i lang tid fremover. Kristendommen i seg selv, lik alle andre religioner, er bortimot maktesløse til å vokse på egen hånd. Religion sprer seg via kultur, og Romerriket var den store katalysatoren for Kristendommen. Hva romerne gjorde med kristne før Constantin er da revnende likegyldig i denne sammenhengen.

Altså, kort fortalt: Fordi Romerriket stort => stor spredning av Kristendommen. Hvis Romerriket lite => liten spredning av Kristendommen. Og fordi Kristendommen ble spredt nordover i Europa av romerne i første instans (senere, og i meget større grad, av karolingerne), var Kristendommen i romersk hu. Hadde Kristendommen spredt seg til våre trakter via kineserne kan du banne på at vi ville hatt en kinesisk Kristendom, med tilhørende kinesiske kulturelle elementer, og vi ville hatt en god del kinesiske ord og navn. Vi ville kanskje også hatt det kinesiske skriftspråket.

Det er altså ganske så misvisende å snakke om "kristen", "muslimsk" eller annen religiøs kultur. Det er kultur som former religion, ikke omvendt. Dette ser man ganske enkelt ved å observere at Kristendommen er forskjellig alt etter hvor den er praktisert; likeså med Islam og alle andre religioner.

Nå må du lese hva jeg skrev: Og alle kristne måtte ha kristne navn.

Jo, jeg leste det du skrev, og jeg svarte på nettopp dette også. Det er nok du som må frem med lesebrillene. Jeg siterer fra mitt forrige innlegg:

"Hvorfor sier du at vi "måtte" hatt kristne navn, forresten, når det ikke er noen regel - hverken i lov eller praksis - som sier at Muslimer "må" ha muslimske navn? Vet om flere 2. generasjonsinvandrere fra muslimske land med "gode gamle" norske navn."

Nei, jeg gjentok ikke ordet "alle", for det er da overflødig når man "må". Om "vi må", er det ensbetydende med at "vi ALLE må".

Jeg vet ikke hvor lenge du har bodd i Norge, men det myldrer av førkristne navn her. Så det er åpenbart at kristendommen ikke har betydd slutten på navn som Eirik, Harald, Olav, Jostein, Geir osv osv.

Har da ikke sagt noe om at det ikke finnes førkristne navn, jeg. Det var DU som av en eller annen merkelig grunn begynte med at "ALLE" måtte hatt kristne navn om Kristendommen var lik Islam. Dette er da bare tøv. Det er da ingen som "MÅ" ha muslimske navn i muslimske land, heller. Du kunne likesågodt sagt, "om Kristendommen var som Islam, måtte vi spise barna våre"; det ville vært like feil.

Hvis det ikke er slik at muslimer helst bør ha et muslimsk navn er det jo desto mer bemerkelsesverdig at de likevel nesten alltid har det.

Nei, hvorfor det? Man følger jo gjerne tradisjoner, og det er da bare å vente at det er en overvekt av arabiske navn i arabiske kulturer, og følgelig i familier med arabisk bakgrunn. Hadde jeg skulle bosatt meg et annet sted i verden, uansett hvor det måtte være, ville jo jeg også gitt mine barn norske navn (men som ikke var så vanskelig å uttale på det lokale språket). Jeg vil jo ikke gi avkall på mine norske røtter, og ville beholdt dem så langt det lot seg gjøre, mens jeg samtidig føyde meg lokal kultur.

Da må det jo bare være kulturell underdanighet når norske muslimske konvertitter tar arabiske navn idet de konverterer (som Trond Ali Lindstad, Ola Amir Thune).

Det "må" ingen verdens ting. Det kan godt hende i mange tilfeller, men å dra alle over en kam og kalle dem underdanige er det ikke belegg for. Det du sier er jo at de er en slags nasjonale hanreier, men det er visst bare i de tilfellene hvor det skjer i den retningen du ikke liker. Om utlendinger tok til seg norske navn ville du ikke sagt noe på det, da ville du kalle dem "integrerte". Men det er da akkurat samme "underdanigheten" som om det skulle gått andre veien.

Nei, det er en helt unødvendig feiltolkning. Hvis du leser hva jeg skriver i denne tråden skulle det gå klart frem at det jeg reagerer på er forhold der den fremmedkulturelle fars religion og kultur dominerer i hjemmet, ikke forhold der partene er jevnbyrdige. Jeg har overhodet ikke kritisert par der barna får ett navn fra hver kultur, og som jeg har sagt ved gjentatte anledninger: Om så alle barna konskevent kun får navn fra den fremmedkulturelle fars kultur er det heller ikke så negativt som om mor godtar at barna skal oppdras etter fars religion slik at fars religion dominerer i hjemmet. Det er dette siste jeg først og fremst kritiserer. Selve navnvalget er ikke så avgjørende, selv om det selvsagt kan si noe om en mangel på balanse som kan være der også på andre områder.

Da er vi nok mer på vei mot å bli enige. Om det er slik at man faktisk kan si at den ene dominerer forholdet med sin kultur, er det ganske klart ubalanse i forholdet, og den andre blir en underdanig part.

Nå er ikke dette alltid tilfelle: dersom den ene forelsker seg i den andres kultur, og at de på den måten er "enige" om kulturen. Det være seg den etnisk norske kvinnen som forelsker seg i gresk kultur og gifter seg med en greker; det er ikke sikkert det er pga. ham hun ble grekofil. Og om hun ble betatt av gresk kultur fordi hun ble betatt av sin greske ektemann, betyr ikke det at han dominerer forholdet, da det ikke dermed er sagt at han ville motsatt seg en kulturell norsk kvinne.

Nei, dette er uriktig og må bygge på manglende kunnskap. Det er ikke del av vår kultur at kristne menn kan gifte seg med muslimske eller jødiske kvinner, mens kristne kvinner bare kan gifte seg med en kristen mann.

Jo, det er faktisk det. Jeg har selv vært sammen med ei tyrkisk jente, ateist, men det sto "muslim" stemplet i passet hennes. Min far var ikke videre fornøyd med valget, men motsatte seg det ikke. Men han presiserte at han aldri ville godtatt det om søsteren min hadde funnet seg en muslimsk mann, og dette kommer av de samme fordommene du selv utviser. Og om du bare våger å forhøre deg rundt omkring i eget nabolag, vil du møte akkurat det samme: muslimsk jente, forsåvidt greit nok. Det er harmløst. Men norsk jente, muslimsk mann? Nei, huff, da får man straks assosiasjoner til konebanking, underkastelse, æresdrap og det som verre er. Det ER del av vår kultur, som i bortimot alle verdens kulturer, at vi har en slags beskyttelsestrang overfor våre egne jenter, mens guttene, ja, boys will be boys.

Når det gjelder islams forskjellsbehandling bygger den nettopp på at kvinnen anses som den svake i ekteskapet og at barna i ekteskap der hun og han har ulike religioner naturlig vil anta mannens religion (noe som fortsatt ser ut til å være gyldig i Norge i 2010, i hvert fall når mannen er muslim, dette handler om regler som skal sikre islams ekspansjon, det må aldri bli færre muslimer, alltid flere):

Slik er det da overalt. Mannen anses universelt som "mannen i huset", og om han danser etter fruas pipe blir han latterliggjort som tøffel. Det reageres riktignok også på kvinner som føyer seg, men ikke på samme måte. Kuede kvinner blir blant annet ikke latterliggjort.

http://kilden.forskningsradet.no/c17344/artikkel/vis.html?tid=36769&within_tid=17514

– Kvinnekonvensjonen er faktisk ikke uforenelig med islamsk lov, understreker Sardar Ali.

– Men islamsk lov er komplisert, den består av både Koranen og hadith (profeten Muhammeds ord). Dessuten er det mulig å tolke islamsk lov på ulike måter, forklarer hun videre. Koranen består av 6666 vers. Av disse er det bare 6 som på en eller annen måte underordner kvinnen. Disse versene har sin opprinnelse i bestemte historiske forhold. For eksempel det at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimer, mens det samme ikke gjelder for muslimske menn. Det skyldtes at da islam ble grunnlagt, var det viktig at religionen ble spredt til så mange som mulig. I og med at det er kvinnen som føder barn, var det nødvendig at hun giftet seg muslimsk, slik at hun kunne føre gruppen videre.

Joda, og jeg håper du ser at det står at kvinnekonvensjonen ikke er U-forenelig med islamsk lov, det vil se at de ER forenelige. Og fra din egen link:

I Pakistan finnes flere konkurrerende regelsystemer. – Tre regelsystemer styrer pakistansk juridisk praksis når det gjelder likestilling. Grunnloven er den ene kilden, og artikkel 25, som kalles likestillingsklausulen, er den viktigste for kvinnen, forklarer Sardar Ali. – Men det er bestemt at grunnloven skal leses i lys av islamsk rett, som er den andre typen regler som har direkte betydning for kvinner. Sedvane er den tredje. Sedvane er det settet av regler som i sterkest grad påvirker kvinner, sedvanen kan til og med overprøve islam. Det ser vi for eksempel når det gjelder kvinners rett til arv. Nesten ingen kvinner i Pakistan arver fra familien sin, til tross for at Koranen sier at de skal det. Fenomener som tvangsekteskap og æresdrap har også sin rot i sedvane. Som et fjerde sett med regler nevner Sardar Ali internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, som Kvinnekonvensjonen.

Men dette er en tangent til det vi egentlig snakker om, for det har ikke så mye med diskusjonen å gjøre i hvilken grad kulturelle innslag er lovfestet i innvandrernes hjemland, og dertil et meget spesifikt hjemland som ikke er alle muslimers hjemland.

Er det noe som kjennetegner Vesten er det vår hang til selvkritikk, ja av og til går det så langt som til selvpisking. Mye av den er av det gode, og jeg ønsker ikke at vi skal legge selvkritikken på hyllen. Det er kanskje nettopp i vår vedvarende selvransakelse og dårlige samvittighet vi finner et av Vestens største fortrinn slik jeg ser det. For det er vanskelig å finne tilsvarende i den muslimske verden.

Selvkritikken som kjennetegner Vesten er ikke den selvkritikken vi snakker om her. Den selvkritikken vi er rent ut stolte av er den gode, gamle Ola Dunk-kritikken. Når det gjelder kulturelle spørsål er Vesten derimot polarisert: du har liberale som ønsker fremmedkulturelle innflytelser velkomne med åpne armer, og du har konservative som mener dette er en farlig utvikling. De som vil verne om sine egne tradisjoner er ihvertfall de mest høylytte, da det er disse som føler seg på defensiven, skjønt hvem som faktisk er i flertall tør jeg ikke spekulere på. Men skulle jeg sagt hva som i større grad kjennetegner vestlig kultur av xenofobi og xenofili, ville jeg valgt førstnevnte.

[cilja]

...

Wow! Ville vært kjekt å ha deg i baklomma neste gang jeg skal diskutere dette temaet.

[Gjest Gjest]

Ja la oss kalle en neger for OLA eller OLAV? Bra valg.... Eller hva med meg selv, jeg er 1000% norsk å heter Maria, ikke et TYPISK norsk navn det...

[AnonymBruker]

Wow! Ville vært kjekt å ha deg i baklomma neste gang jeg skal diskutere dette temaet.

Kvinner elsker å beundre menn og se opp til dem, som Cilja viser her. Ekkelt.

[Gjest Eventyr3]

Kvinner elsker å beundre menn og se opp til dem, som Cilja viser her. Ekkelt.

jeg digger også å "beundre" kvinner.

finnes ikke noe bedre enn å se en dame kicke ass i en diskusjon :gjeiper:

[AnonymBruker]

jeg digger også å "beundre" kvinner.

finnes ikke noe bedre enn å se en dame kicke ass i en diskusjon :gjeiper:

Deg om det. Beundring er for tåper, altså beundrer jeg ingen.

[Cuckold]

Vi kunne nok trenge en opprustning av historieundervisningen i skolen. Enhver med kjennskap til kristendommens opprinnelse ville umiddelbart forstå at jeg ikke snakket feil, Bibelen er skrevet på gresk og hebraisk, og latin var lingua franca i Romerriket, et rike som ikke oppstod eller kjempet med våpen i hånd for utbredelsen av kristendommen, tvert imot, mange av de første kristne ble forfulgt og henrettet til offentlig fornøyelse, derav historiene om martyrene. De kristne martyrene døde ikke i kamp idet de på hesteryggen forsøkte å erorbre nytt land for kristendommen, tvert imot var det et kjennetegn på de første kristne at de gikk døden rolig i møte som straff fordi de nektet å tilbe andre guder, men uten å krumme et hår på sine fienders hode. Noe som nok må ha gjort et visst inntrykk på de som så dette og som kanskje kan ha bidratt til at kristendommen vant frem blant folk flest, altså på grasrota. Men det var først i 330, under keiser Konstantin, altså bare en mannsalder før Romerriket ble delt for godt i 395, kristendommen ble innført som statsreligion. Jeg er ingen fan av kristendommen. men det vidner om historieløshet å sammenlikne latin og arabisk og kristendomen og islam på dette punkt.

Alt det du sier er fullstendig irrelevant. Selvfølgelig er Bibelen skrevet på hebraisk og gresk. Gresk nettopp fordi dette var lingua Franca i mesteparten av romerriket på den tiden, mens latin vedvarte som administrativt språk i store deler av riket, ikke bare i det vestlige Romerriket. Når jeg sier at det du sier er irrelevant, er det fordi du har skumlest innlegget mitt. Hva du i følgende setning, fra mitt foregående innlegg:

"Hebraisk var aldri noe lingua Franca i Romerriket, som jo etablerte Kristendommen for ettertiden."

Det er jo nettopp via den romerske kulturen Kristendommen har spredd seg. Hadde ikke Constantin gjort Kristendommen til statsreligion hadde aldri Kristendommen fått et slik hold på Europa, og ville fortsatt vært uorganisert og kult-preget i lang tid fremover. Kristendommen i seg selv, lik alle andre religioner, er bortimot maktesløse til å vokse på egen hånd. Religion sprer seg via kultur, og Romerriket var den store katalysatoren for Kristendommen. Hva romerne gjorde med kristne før Constantin er da revnende likegyldig i denne sammenhengen.

Altså, kort fortalt: Fordi Romerriket stort => stor spredning av Kristendommen. Hvis Romerriket lite => liten spredning av Kristendommen. Og fordi Kristendommen ble spredt nordover i Europa av romerne i første instans (senere, og i meget større grad, av karolingerne), var Kristendommen i romersk hu. Hadde Kristendommen spredt seg til våre trakter via kineserne kan du banne på at vi ville hatt en kinesisk Kristendom, med tilhørende kinesiske kulturelle elementer, og vi ville hatt en god del kinesiske ord og navn. Vi ville kanskje også hatt det kinesiske skriftspråket.

Det er altså ganske så misvisende å snakke om "kristen", "muslimsk" eller annen religiøs kultur. Det er kultur som former religion, ikke omvendt. Dette ser man ganske enkelt ved å observere at Kristendommen er forskjellig alt etter hvor den er praktisert; likeså med Islam og alle andre religioner.

Jeg stusser over at du tar en så offensiv tone når du åpenbart mangler argumenter til å følge opp. Her beskylder du meg for å være på viddene og snakke om ting som ikke er relevant, men det du sier videre har jo for å bruke dine egne ord ingen relevans overhodet til det vi snakker om. Det hadde kanskje hatt en viss relevans om jeg hadde påstått at kristendommen ikke er en imperialistisk religion, men utgangspunktet for denne diskusjonen var jo følgende utsagn:

Dette har ikke bare med norsk underdanighet å gjøre, men norsk underdanighet i møte med muslimsk sjåvinisme og kulturimperialisme. Det blir en spesielt uheldig miks. Islam er en om mulig enda mer kulturimperialistisk religion enn kristendommen, om kristendommen skulle befunnet seg på samme nivå ville hebraisk og gresk stått like sterkt blant kristne som arabisk blant muslimer. Og alle kristne måtte hatt kristne navn, altså ville de gamle norske navnene forsvunnet for tusen år siden med kristningen av Norge.

Kristendommens historie er ikke noen solskinnshistorie, men man må mangle både elementær kunnskap og intellektuell redelighet for å forsøke å kverulere på det jeg her påpeker. Kristendommen vokste frem uten maktbruk på grasrota i Romerriket, et rike som allerede var vel etablert innen kristendommen oppstod og som først i siste århundre før delingen, i år 330 under keiser Konstantin antok kristendommen som statsreligion. Når skriftene i Det nye testamente ble skrevet på gresk var det ikke fordi det var det var dette språket Jesus talte, det var fordi det var gresk som var det lærde skritfspråk i Levanten på denne tiden, ja helt frem til muslimene erobret områdene og sørget for at arabisk ble det dominerende språk. Allerede i starten ser vi altså at de kristne skiller seg fra muslimene ved å godta språket som er fellesspråk i området uten å opphøye Jesu eget språk til noe hellig alle kristne burde lære.

Hadde de første kristne vært like kulturimperialistiske som muslimene på området språk hadde man forsøkt å utbre hebraisk eller arameisk (som var språket Jesus talte). Da ville også Det nye testamente vært skrevet på hebraisk. Det skjedde altså ikke. Man ønsket å spre budskapet, men ikke på den måten at folk skulle lære seg Jesu eget språk. Det var innholdet som var det viktige, ikke språket. Det er per definisjon det motsatte av kulturimperialisme. (Kristendommen har jo også vært en svært kulturimperialistisk religion, men enhver med et minimum intellektuell redelighet vil innrømme at kristendommen i sin fremvekst tross alt stod for mindre språklig kulturimperialisme enn islam.)

Ser vi på islam er det en helt annen historie. Det var ikke arabisk som var fellesspråk i det enorme området muslimske hærførere på kort tid erobret for islam. Kristendommen tok bare i bruk de språk som allerede hadde rollen som fellesspråk, mens islam stod for en språklig imperialisme, et aktivt program for å gjøre språket fra Den arabiske halvøy til et nytt lingua franca i de erobrede områder.

Nå må du lese hva jeg skrev: Og alle kristne måtte ha kristne navn.

Jo, jeg leste det du skrev, og jeg svarte på nettopp dette også. Det er nok du som må frem med lesebrillene. Jeg siterer fra mitt forrige innlegg:

"Hvorfor sier du at vi "måtte" hatt kristne navn, forresten, når det ikke er noen regel - hverken i lov eller praksis - som sier at Muslimer "må" ha muslimske navn? Vet om flere 2. generasjonsinvandrere fra muslimske land med "gode gamle" norske navn."

Nei, jeg gjentok ikke ordet "alle", for det er da overflødig når man "må". Om "vi må", er det ensbetydende med at "vi ALLE må".

Du skrev:

Mange gamle norske navn har da forsvunnet, og de aller fleste navn vi bruker i dag har kristent/bibelsk opphav. Johann, Petter, Miriam, David, Aksel, Laila osv. osv.

Hvorfor sier du at vi "måtte" hatt kristne navn, forresten, når det ikke er noen regel - hverken i lov eller praksis - som sier at Muslimer "må" ha muslimske navn? Vet om flere 2. generasjonsinvandrere fra muslimske land med "gode gamle" norske navn.

Det er jo nytteløst å benekte at førkristne navn lever i beste velgående i vår del av verden. Påstanden at "de aller fleste navn vi bruker i dag har kristent opphav" er selvsagt ikke i samsvar med virkeligheten, og det mistenker jeg at du er klar over. I Norge er både kristne navn og før-kristne navn utbredt. Mens jeg ennå har til gode å treffe en muslim (og jeg har truffet hundrevis, ja antagelig tusenvis av muslimer) som ikke har et muslimsk navn.

Jeg vet ikke hvor lenge du har bodd i Norge, men det myldrer av førkristne navn her. Så det er åpenbart at kristendommen ikke har betydd slutten på navn som Eirik, Harald, Olav, Jostein, Geir osv osv.

Har da ikke sagt noe om at det ikke finnes førkristne navn, jeg. Det var DU som av en eller annen merkelig grunn begynte med at "ALLE" måtte hatt kristne navn om Kristendommen var lik Islam. Dette er da bare tøv. Det er da ingen som "MÅ" ha muslimske navn i muslimske land, heller. Du kunne likesågodt sagt, "om Kristendommen var som Islam, måtte vi spise barna våre"; det ville vært like feil.

Du skrev: Mange gamle norske navn har da forsvunnet, og de aller fleste navn vi bruker i dag har kristent/bibelsk opphav. Hvilket ikke bare er en drøy påstand, de aller fleste vil vite at det er uriktig, antagelig også du selv.

Hvis det ikke er slik at muslimer helst bør ha et muslimsk navn er det jo desto mer bemerkelsesverdig at de likevel nesten alltid har det.

Nei, hvorfor det? Man følger jo gjerne tradisjoner, og det er da bare å vente at det er en overvekt av arabiske navn i arabiske kulturer, og følgelig i familier med arabisk bakgrunn. Hadde jeg skulle bosatt meg et annet sted i verden, uansett hvor det måtte være, ville jo jeg også gitt mine barn norske navn (men som ikke var så vanskelig å uttale på det lokale språket). Jeg vil jo ikke gi avkall på mine norske røtter, og ville beholdt dem så langt det lot seg gjøre, mens jeg samtidig føyde meg lokal kultur.

Les litt historie så vil du vite at arabisk ikke er den opprinnelige kultur i hele det området muslimene la under seg og arabifiserte. Arabisk er ikke det samme som muslimsk. Det er ikke slik at alle muslimer er arabere. Det er jo nettopp det at arabiske navn har blitt så fullstendig dominerende i den islamdominerte del av verden jeg kritiserer, det er da ingen unnskyldning at det er tradisjon. Det er jo nettopp denne tradisjonen jeg peker på og kaller ved sitt rette navn: kulturimperialisme.

Endret 10. desember 2010 av Cuckold