sosial "angst".

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har opplevd en del ting gjennom barndommen, har vokst opp på et lite sted, og de få som bodde der "stengte" meg ute da jeg var mindre så jeg har veldig store vansker med å skjønne at folk kan like meg, ved å tro at jeg er noe, og det å klare å føle at jeg har noe å komme med når forsamlinger går fra 2-3 til flere. Går til psykolog som har hjulpet meg, men jeg klarer bare ikke å skjerpe meg. har begynt på studier, men jeg synes det er så vanskelig. Det å bli kjent med mange nye folk, tror ikke at jeg har noe interessant å si så det ender med at jeg ikke sier noe særlig. Har prøvd å skjerpet meg i det siste, men i dag satt jeg med to andre, en jeg kjenner og en annen og de bare pratet og pratet og jeg hadde ingentin gå komme med. Synes det var helt fælt. Og jeg skammer meg over å gå til psykolog, hadde ikke synes det var noe rart om noen ville fortalt meg at de gjorde det, men jeg vil ikke at noen skal tro noe dumt om meg. Samtidig kan jeg være litt rar i blant og vil gjerne fortelle de jeg blir kjent med at jeg har litt problemer..Uansett, er så redd for at de skal si det videre..Så da blir det en ond sirkel, jeg later som alt er OK når det absoutt ikke er det, og nesten ingen vet om det....Hvis dere hadde møtt noen ganske nettopp, hva ville dere trodd? Ville dere frastøtet den personen, eller stilt opp? Har aldri våget å fortalt det til noen..

[Gjest Gjest]

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg synes ikke det er rart om noen går til psykolog eller har problemer med forsamlinger, sosialangst osv. Antagelig ville jeg syntes det var lettere å forstå om det f eks er ting du takker nei til å bli med på og sånt om jeg visste at du sleit, enn om jeg trodde du ikke gadd (<- det gjelder vel mest om man "alltid" avlyser). Blant vennene mine er det noen som ikke fungerer "normalt" i folkemengder, mens andre gjør det - noen er også typen til å ta initiativ til å holde taler, foredrag etc; jeg synes ingen av delene er grunn til å ikke like noen...

[Frustrert]

Ville bare si at du ikke er alene

Tar meg gjerne et halvt år med daglig kontakt (jobb, idrett o.l.) før jeg tør prate og komme med mine meninger.

Jeg har så smått begynt å "kaste meg ut i det". Jeg prøver å si noe, og ser hvordan reaksjonen er. Så har jeg masse selvironi, så dersom noen tar tingene feil, så ler jeg bare og bortforklarer med at jeg er litt "blond". Dette selv om det sårer meg inni meg, for jeg vil jo helst ikke være "blond". Vil jo være smart slik at folk respekterer meg for den jeg er.

Jeg går ikke til psykolog. Er for redd for det. Men har lest masse på nettet, og kommet frem til at en psykolog ville sikkert bare sagt at jeg må tvinge meg selv til å være sosial. Så derfor prøver jeg det.

Kommer sikkert til å bruke noen år, men prøver likevel

Lykke til

Og husk at alle trenger ikke like deg. Det er nok at noen få gjør det

Ikke bry deg om de som ikke liker deg. De er ikke verdt din tid og tanke

[Gjest Gjest]

Det heter ikke "angst", det heter angst. Og det er en sykdom man skal ta på alvor.

Sosialangst er faktisk et veldig vanlig problem, og tusenvis av mennesker føler det samme som deg. Du er ikke alene.

Angsten din er jo ikke selvpåført så hvorfor skulle du skamme deg? Hvem som helst kan rammes av angst, det er ikke noe som kun hender med "svake" mennesker.

Fortsett å gå til psykolog, for ubehandlet angst kan forverres og bli svært alvorlig. Det finnes mennesker som er uføretrygdet pga sosialangst, og det finnes mennesker som tar tatt livet sitt pga det.. Bare for å gi en pekepinn på hvor langt denne sykdommen kan utvikle seg.

Desverre er det fremdeles mye skam og tabu knyttet til psykiske sykdommer, så hvis man buser ut med sine problemer til gud og hvermann risikerer man nok at enkelte blir skremt og trekker seg unna. Man må føle seg frem. Tabuene er i ferd med å løsne, og dersom du søker etter det finner du helt sikkert noen som vil/kan lytte til deg med forståelse.

[Gjest Gjest]

Jeg går ikke til psykolog. Er for redd for det. Men har lest masse på nettet, og kommet frem til at en psykolog ville sikkert bare sagt at jeg må tvinge meg selv til å være sosial. Så derfor prøver jeg det.

Kommer sikkert til å bruke noen år, men prøver likevel

Jeg har sosial fobi så det holder, jeg har vært i terapi i fire år, og tvang har det aldri vært snakk om.

Det handler om å finne årsak, om å føle på hva det er som trigger, og deretter finne en trygg måte å utforske det.

Det er i alle fall sånn det skal være.

[Frustrert]

Jeg har sosial fobi så det holder, jeg har vært i terapi i fire år, og tvang har det aldri vært snakk om.

Det handler om å finne årsak, om å føle på hva det er som trigger, og deretter finne en trygg måte å utforske det.

Det er i alle fall sånn det skal være.

Ja er enig der. Tvang var et dårlig valg av ord :/

Mente å presse meg selv til de tingene jeg helst unngår. Slik som å ta ordet på jobben eller blant venner. Altså presse meg litt hver dag. Har merket at det hjelper. Mye oftere tar jeg ordet, og kan kome med innspill. Men mye avhenger av humøret mitt. Hvis jeg er nedfor/deprimert, tør jeg såvidt å gå i butikken. Er jeg glad/lykkelig og trygg på meg selv, kan jeg gjøre "hvasomhelst", holde foredrag eller noe ;-)

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;hl=meditasjon

[desert_rose]

hei ts

skal ikke skrive så langt svar nå da teksten jeg skrev isted forsvant...

jeg gjennkjenner akuratt det du skriver -kunne skrevet det selv og vet hvordan det er. ble også utestengt da jeg var mindre og dette har satt dype spor dessverre. synes det er vanskelig forstå at folk liker meg, vanskelig å akseptere megselv 100% osv.

er også i en studiesituasjon, og takler det egentlig dårlig. synes det er vanskelig å bli kjent med folk. føler meg merkelig ol. går ikke t psykolog nå, men vurderer det heller sterkt.. det jeg vegrer meg for er at det blir vanskelig å forklare hvorfor, følelser ol...få vedkomdende til å forstå..kjenner til følelsen av å ville fortelle folk rundt om det som står på samtidig som man kjenner på skammen og frykten om å bli avvist--

jaja, godt på en måte å vite at men ikke er helt alene om å fle det slik.. håper det går bedre for deg. send meg gjerne en PM hvis du vil, kanskje vi studerer på samme sted. mvh meg:)

[Gjest Gjest]

Hei igjen:) Jeg studerer i Trondheim...tipper du ikke gjør det.. typisk min råttige flaks.....p

[Gjest engstelig student]

Hei, har ikke skrevet i denne tråden tidligere. Jeg studerer også i Trondheim og kjenner meg veldig igjen i trådstarters situasjon mht angst og det å komme fra et lite gjennomsiktig sted hvor man ikke er en del av fellesskapet. Min sosiale angst er såpass ille at jeg for tiden ikke klarer snakke med andre enn folk innen behandlingsapparatet (går til samtaleterapi med en psyk. sykepleier og en vernepleier følger meg opp i fritida). Angsten fører til at jeg ligger på etterskudd med studiene og mesteparten av kreftene går med til å bare fungere i hverdagen. Det er utrolig tøft å være student med sosial fobi!

Jeg vil tipse om et opplegg som studentsamskipnaden i Trondheim i samarbeid med NAV skal igang med på nyåret. Det heter "studier med støtte" og er en prosjekt hvor studenter som sliter psykisk (angst, depresjoner) får nær tilrettelegging slik at man kan fullføre studier og få seg et sosialt nettverk til tross for den sosiale angsten. Ta kontakt med NAV i Trondheim for mer info og påmelding! Ellers bør du kontakte kommunen og/eller få legen din til å kontakte den psykiatriske poliklinikken du "sogner til" i byen for å melde deg på gruppeterapi. Der får du øvd deg på å snakke med flere mennesker til stede, i tryggere omgivelser enn sammen med medstudenter man føler man må holde masken ovenfor.

[Gjest Gjest_juni_*]

Hei

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver. Det er nok mange av oss

Jeg har gått til psykolog tidligere, og jeg fortalte det heller ikke til så mange. På den ene siden er man litt redd for at folk skal tro man er skikkelig skrudd i hodet, men på den andre siden: hvorfor trenger du fortelle det? Det angår jo først og fremst deg selv.

Sosial angst er utrolig vanlig. De fleste mennesker er sjenerte i enkelte situasjoner, men for noen utvikler det seg til et stort problem. Jeg tror det er stor forståelse for slike problemer, i og med at de fleste har følt det på kroppen en eller annen gang. Jeg ville ikke likt noen dårligere om de fortalte at de slet med angst av og til, tvert i mot kunne det jo ført til bedre forståelse. Det er ikke alltid så lett å se på andre at de har angst.

Også vil jeg si til slutt at du må slutte å "skjerpe deg", jeg er sikker på at du prøver hardt nok. Start heller med å forsøke å akseptere den du er. Faktisk er angsten en bitteliten og nokså ubetydelig del av deg!

[Gjest engstelig student]

På den ene siden er man litt redd for at folk skal tro man er skikkelig skrudd i hodet, men på den andre siden: hvorfor trenger du fortelle det? Det angår jo først og fremst deg selv.

Sosial angst er utrolig vanlig. De fleste mennesker er sjenerte i enkelte situasjoner, men for noen utvikler det seg til et stort problem.

Ville bare kommentere dette du skriver her, Juni, siden du tar opp to askepter som nok gjør det særlig vanskelig å være student med sosial angst.

Det å ha sosial angst er jo noe folk flest holder for seg selv. Det angår bare en selv, det er bare en selv som går igjennom angsthelvetet. Min erfaring, etter å ha levd med angst i endel år som student, er at det skaper mer angst å kjempe for å skjule at man har angst. Hvis man bestemmer seg for å ikke fortelle andre at man har sosial angst, så forteller man samtidig seg selv at dette er noe man ikke vil at andre skal få vite. Man prøver å skjule angsten. Å forsøke skjule angsten er vel noe man gjør uansett om folka til stede vet at man sliter eller ikke, men man kjemper nok ekstra for å kamuflere problemene sine hvis man har bestemt seg for at angsten ikke må avsløres. Dette gjør iallefall til at jeg kaver mer enn strengt tatt nødvendig.

Mange oppfatter meg nok som rar fordi jeg er stille av meg og når jeg først skal si noe så skjelver stemmen. Pga. dette i seg selv forstår kanskje folk automatisk at jeg har sosial angst og tenker derfor ikke på meg som rar. Men så lenge jeg ikke har fortalt folk at jeg har sosial angst, kan jeg ikke vite at de forstår at jeg har angst eller om de bare synes jeg er en vandrende fruktkake. Jeg opplever å kunne slappe mer av når folk faktisk vet hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. De vet at jeg sliter med en psykisk lidelse og synes de jeg er rar pga. dette er det kanskje de selv de burde jobbe med.

Det sies at sosial angst er vanlig. Hvilket stemmer. Men som mangeårig student har jeg til gode å komme over andre studenter som sliter såpass som meg selv. Har faktisk aldri opplevd en medstudent som ser ut til å ha angst. Mulig de er flinke til å kamuflere. Selv sliter jeg med å skjule angsten da jeg har en tendens til å skjelve veldig i stemmen når jeg blir nervøs. Å oppleve seg selv som den eneste sosiale avvikeren i en større gruppe, er skikkelig tøft. Selv med vissheten om at sosial fobi er en folkesykdom. Jeg tror mange studenter deler min erfaring her. De oppfatter seg selv som den eneste med angst i en gruppe av medstudenter. De andre studentene snakker sammen uanstrengt, og man fatter ikke hvordan man noensinne skal kunne være sammen med de andre på en avslappet måte.

Nå skal det sies at jeg har ekstrem sosial angst. Antar at mange som sliter med samme angstnivå som meg dropper ut av studiene.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg kjenner meg også igjen i trådstarters situasjon. Jeg kan slite kjempemye i sosiale situasjoner, mens andre ganger fungerer jeg helt topp. Folk har vanskelig for å se hvor store probler jeg har siden det er så variert når det dukker opp. Mange tror det bare er å ta seg sammen, men det er ikke så enkelt. Noen ganger står det helt stille inne i hodet, og ordene kommer liksom ikke ut.

Det kan jo også være at det er noe som feiler deg. Jeg fant ut at jeg har adhd i voksen alder, og det ble mye enklere å forstå ting etter det.

[desert_rose]

Hei igjen:) Jeg studerer i Trondheim...tipper du ikke gjør det.. typisk min råttige flaks.....p

studerer i bergen jeg. typisk ja.. mn du kan godt sende e adressen din på melding så kan vi snakkes på msn eller noe.

[Gjest Gjest]

sosial angst sjenanse http://butikk.tapirforlag.no/no/node/1070

lav selvfølelse http://butikk.tapirforlag.no/no/node/945

panikk http://butikk.tapirforlag.no/no/node/1182

Disse bøkene tror jeg er fine.

Siden du studerer i Trondheim vil jeg gjette at du lett kan finne meditasjons kurs holdt av organisasjonen Acem. De lærer deg en enkel meditasjonsteknikk som har en sterkt dempende effekt på angst. Det kombinert med litt teknikker for å puste dypt, rolig og "fritt" og gjerne et yogakurs vil hjelpe svært mye.

[lolita90]

jeg har sosial angst, og jeg kjenner godt til problemet i hverdagen hos andre som også har det...

husk at du ikke er alene om det ts...

[Gjest sara_86 (22)]

Sliter sykt mye selv, blir bare mer og mer sjenert for hvær uke som går;

etter som det en nye ting i livet mitt som går inn på meg (gjør meg trist, at folk jeg trudde jeg kunne stole på bryter min tillitt/baksnakker nedlatende om meg evt andre nære venner av meg, eller at jeg blir mer og mer frustrert over å hele tiden få angsten i halsen; tørr snart ikke være sosial lenger på normal måte; holde roen rundt nye folk og samtaler med folk gennerelt.

det å møte blikke er helt j... fortiden heldst lyst til å bare forsvinne langt vekk, spess når jeg må på jobb, sliter noe j... der.

gått til psykolog for 4 år siden, da var ikke angsten så ille.

også gått i angst gruppe i år føler det ikke funket, eneste utveien er vell å legge meg inn på MODUM BAD men tanken på og avslutte lærling tiden gjør meg trist.

vil heldst bare bli ferdig med lærling tiden fortest å komme meg videre i livet.

ligger alle rede 3 4 år bak folk flest på min egen alder pågrunn av ny utdannelse valg og sosial angst/angst generelt. enda ikke lappen og bor fortsatt hjemme og aldri hatt kjæreste.

slike ting gjør meg mer og mer trist for hver dag.

sosial angsten plager meg mest. og det er når jeg blir trist angsten river mer og mer tak lisom.

[Gjest Gjest]

Jeg har også sosial angst. Ikke alle symptomene. Er ikke redd for å gå i butikken og sånn... Men har derimot store problemer med det å skulle snakke i forsamlinger. Har alltid hatt problemer med det, men har gjort det. Nå har det blitt så ille at jeg unngår det så og si helt. Det vil si at jeg ikek drar noen steder som jeg ikke er 100 % sikker på at jeg slipper å presentere meg, holde innlegg osv.

Har veldig lyst til å komme i kontakt med andre i samme situasjon. Vennene mine har jeg mer eller mindre kuttet ut. Har forsøkt å få til ordninger der jeg kan slå følge med en venninne hvis vi er bedt steder o.l. men det er ingen som skjønner meg og/ eller bryr seg. Skuffet! Har oppdaget at det er mest "partyvenner" uansett. Vi må liksom møtes mange hver gang. Jo fler, jo bedre. Jeg savner litt nærmere kontakt med noen få innimellom. Ikke bare middagselskaper eller fester med mange.

Noen som er i slutten av 20-åra/ begynnelsen av 30-åra som bor i Oslo eller nordover mot Gardemoen? Vil gjerne ha kontakt!!

Sendte i dag henvisning til psykolog, så skal begynne å jobbe aktivt med dette. Men uansett: Psykologen kan ikke skaffe nytt nettverk og jeg vil trenge flere å sosialisere med for å mestre sosialangsten bedre.

[Gjest Gjest]

hei. jeg sliter voldsomt med sosial angst som bare gjør meg mer og mer isolert.

klarer ikke snakke i grupper og er ikke flink med enkeltpersoner heller,nå har jeg nesten ingen rundt meg lenger og syntes det er veldig trist. synes ikke psykolog eller gruppeterapi har fungert,snart ser jeg ingen måte å forbedre mitt liv på...

bor i oslo for øyeblikket og ønsker gjerne kontakt. det finnes ikke noe partyjente iboende i meg,men skulle så gjerne hatt noen å snakke med som kjenner til det å lide med angst.

[Gjest Gjest]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...;hl=mindfulness

Tråd om suksess med å fjerne negative tanker