Opplevelse av angstanfall?!?

[Gjest Tiit]

Noen som har opplevd angstanfall og som kan beskrive hvordan dette føles? Visste du at det var et angstanfall? Trodde du det var hjertet? Hvordan beskrive redselen(som å bli angrepet av en elefant, dødsangst, eller....)

Kan man bli kvitt angst? Hvordan kan man hjelpe seg selv best?

Noen der ute som vet....?

[Gjest Anonymous]

Jeg har et par venninner som er diagnosert med kronisk angst-anfall "panic attack disorder", og under hele den tiden der de ikke forstod at det var en "sykdom" sa hadde de det veldig vondt. De var redde for a vare rundt for mange mennesker for da fikk de folelsen av panikk, eller det var ofte slitsomt a bare treffe venner og familie. De trodde hele tiden at noe skulle skje, og var nervose og over-engstet seg. Det hendte flere ganger at de bare besvimte, bade ute pa gaten eller inne i en butikk, for de folte plutselig at det var "alt for mye som skjedde rundt dem".

Mange mistet kontakten med dem for de sluttet a treffe vennenne sine, og de folte seg ofte deprimerte og ensomme.

Jeg vet ikke helt hvordan folesen er nar du far denn angst-folelsen, men det virker som om man bare foler at man holder pa og sprekke eller man svimer av. Man mister helt kontrollen.

De har begge sokt hjelp, og de er mye bedre na. Jeg tror ikke det er lett a hjelpe seg selv hvis tillfellet er alvorlig; det er det samme med depresjon - hvis det er veldig alvorlig sa ma man soke profesjonell hjelp. Det finnes medisiner som man kan ta, og sa hjelper det a ga til psykolog.

Dette er har faktisk blitt en veldig "vanlig" sykdom de siste arene, for folk klarer ikke presset rundt seg, osv. Hvis du lider v dette ville jeg sokt hjelp, for det er ikke verdt a prove a skjule det eller hape pa at det gar over hvis det bare forer til a det blir verre.

[Susi Q]

Hei

Jeg hadde i en lang periode angst. Jeg fikk aldri noe anfall som jeg besvimte av eller lignende, men jeg var reelt livredd og hadde kjempe angst.

Jeg var i et forhold hvor jeg ble misshandlet fysisk og psykisk. Da jeg flyttet fra han gikk det greit en stund, så begynte han å plage igjen.

Han kom hjem til meg og til slutt måtte jeg tilkalle politiet. Det var så vidt jeg klarte det, men de kom og hentet han, kjørte han ti min lenger ned i veien og slapp han av igjen.

Jeg måtte selfølgelig rømme vekk fra hjemmet mitt, med en liten gutt på armen. Etter jeg anmeldte han fikk jeg skikkelig angst. Jeg sov maks to til tre timer hver natt, eller utpå morgen kvisten. Jeg fulgte med alle bilene som kom kjørende utenfor leiligheten, jeg hadde buss ruten foran meg og fulgte med alle bussene som kom, om han kom med en av de.

Og i helgene selvfølgelig til etter nattbussene var kjørt.

Både jeg og min sønn sov på stuen da soverommet hadde vindu som var lett tilgjengelig. Hver kveld boltret jeg soveroms døren slik at om han kom seg inn der så tok det litt lenger tid for han å komme ut derfra.

Det var ikke så ille på dag tid for da var det folk rundt ute så da hadde jeg vitner i hvertfall...

Slik levde jeg i 6 måneder. Jeg fikk diagnose post traumatisk stress syndrom, og endte til slutt opp med store betente byller i magen.

Jeg fikk aldri noen tabeletter eller medisiner for angsten, men jobbet meg igjenom det sammen med en utrolig dyktig psykolog.

Det er ikke lett å takle angst, men jeg tror at med rette psykologen så klarer man å overvinne den. Men det må være en psykolog som gir litt ekstra. Jeg har klart det. Det var utrolig hardt og tungt men nå bor jeg i en leilighet i første etg. og kan til og med sove med vinduet på gløtt.

Jeg sover hele natten og er ikke redd hele tiden lenger.

Og har lært en ting...

det som ikke knuser meg.....det vokser jeg på...

Klem fra meg

[Gjest gjest1]

Hva skal jeg si.

Tenk deg at du går nedover gaten og plutselig kommer det en trailer rett mot deg, men du klare ikke å flytte deg. Og den kommer nærmere og nærmere. Du får panikk, det føles som om hjertet skal hoppe ut av brystet ditt. Du svetter og det føles som en ekstrem influensa. Du får vanskeligheter med å puste, og blir da enda reddere for å stoppe å puste helt. Redd for å dø, redd for at noen skal komme og ta deg. Redd for å få en sykdom som ikke kan helbredes. Du skjelver og er sikker på at dette aldri kommer til å gå over. Kvalmen når deg og du er sikker på at du kommer til å kaste opp. Det hele er så uutholdelig forferdelig at du midt i angsten skulle ønske du bare kunne dø eller i hvert fall forsvinne. For du orker ikke dette mer! Selv om du for noen sekunder tidligere var redd for å dø eller forsvinne...

Sånn føler jeg det i hvert fall...

[Gjest Tiit]

Takk for svar, alle sammen. Dette er nok noe som man må kjenne på kroppen selv for å forstå fullt ut hvordan det er. Det er heldigvis ikke meg selv det gjelder, men ei jeg kjenner. Hun er usikker på hva som skjer med henne, lurer på om hun har en fysisk sykdom, eller om det er noe psykisk som setter henne ut av spill.

Jeg føler med alle som har angstlidelse. Det må være veldig vondt, og samtidig er det ikke like akseptert som f.eks å ha brukket foten, eller ha en annen fysisk sykdom. Jeg tror mange går rundt og har det veldig vondt, og ingen kan se det, og det er ikke lett å snakke om det.

Ønsker det beste for alle som kjemper.

[Gjest Gjest]

Noen som har opplevd angstanfall og som kan beskrive hvordan dette føles? Visste du at det var et angstanfall? Trodde du det var hjertet? Hvordan beskrive redselen(som å bli angrepet av en elefant, dødsangst, eller....)

Kan man bli kvitt angst? Hvordan kan man hjelpe seg selv best?

Noen der ute som vet....?

har hatt angstanfall en periode nå.trodde selv det var hjertet,og var flere ganger til ekg.det hele gikk så langt at jeg fikk ett så kraftig anfall at jeg endte opp med innleggelse på sykehus.da først fikk jeg svar på hva som feilte meg,og innså selv også hvorfor jeg hadde det slik.da jeg fikk reise hjem var alle "instanser"koblet inn.og nå går jeg til psykolog,i tillegg til tett oppfølging av fastlegen min.i tillegg har jeg en super samboer,som har vært der for meg hele tiden.Nå går alt mye lettere,og jeg håper jeg med tiden vil bli helt bra.

[Gjest Gjest]

Akkurat hva som hjelper best varierer litt fra person til person og med hva det er som trigger angsten. Å først komme seg til en psykolog og få en grunnleggende forståelse for hva som skjer og hvordan man kan jobbe seg ut av det er som regel det viktigste. Medisiner er en hjelp for mange og for noen få alvorlig rammede den eneste tingen som kan hjelpe dem.

Jeg annbefaller altid meditasjon og yoga mot angst. Det har vist like gode resultater som medisiner på kort sikt, men virker på lang sikt mye bedre fordi effekten øker jo mere man praktiserer mens medisinene ikke hjelper mere enn de har begynt å gjøre etter en tre måneder (ca) periode (de fortsetter å hjelpe, men effekten slutter å øke). Hvis man søker på MBSR og (Jon Kabat-Zinn) så finner man cder og bøker om gode meditasjonsprogrammer laget for folk med angst. Blant de som har gjennomført kursene i MBSR har de aller fleste blitt kvitt all angst innen 6 måneder. En kombinasjon av å gå på yogakurs og benytte cdene og å gå til psykolog (og eventuelt bruke medisiner) burde i de fleste tilfeller virke svært godt. Akkupunktur har også moderat dokumentert effekt mot angst og kan være veldig bra å gå til i en periode for å få dempet den værste angsten. All form for avspening og rolig pusting hjelper. Det finnes også en del kosthold man bør ungå og noe som er fordelaktig å spise. For mye koffein er ikke bra.

[Gjest AnonymBruker]

Det er så jævlig at det kan ikke beskrives med ord !

[Gjest AnonymBruker]

Hvordan beskrive panikkangst anfall.. huff.

Hjerte som banker så hardt at det føles som hjerte og brystkassen skal eksplodere vært sekund, det suster i hodet og blir tåkete.

Krampe i så og si hele kroppen, en skjelver, får ukontrolerte rykninger i vær eneste muskel en har (musker en ikke vet en har også)

Pusten øker på, en klarer ikke stoppe puste fortere, fortere, fortere,,, det suser i hodet, svir i halsen og brystet forde en puster så kraftig. Hiver etter pusten, kjenper for å få luft.

Etter en stund slik begynner det å prikke i fingrene, tærne som sprer seg oppover armene og leggene. Det prikker noe fryktelig til slutt før en ganske raskt begynner å miste følelsen i armer og ben.

Prikkingen og nummenheten kryper opp i kroppen, mage, bryst , hals og hodet,,, en kjenner kroppen blir mer og mer borte... får ikke kontakt med musklene,, mister kontroll på alt.

Tungen blir tykk, det er vanselig å puste, hele kroppen er vissen og nummen uten følelser er som den ikke er din lengre.

Er da tåken kommer for øynene, det blir grått og det begynner svartne. Det en ser er i en liten tunellåpning. Brystet er vondt av hjertebanken, det svir og er sårt i brystet, resten av kroppen er lam.

En er 110 % sikker på at dette,,,, dette er siste minutt en skal leve.... men en vill ikke dø og kjemper i mot alt en kan,,,,,,,

... til det svartner helt..

Da en kommer til seg selv er en utrooolig sliten,, forvirret og sår i hele kroppen. Det er vanskelig å prate, vanskelig å "finne igjen" kroppen. En har hyperventilert så lenge at det er blidt altfor mye surstoff i blodet (forklaring på nummenheten, stikking ets)

Så sliten så sliten,,, stuper i seng og sover i mange timer. En er trist, lei seg, fortvila og forbanna på at en har det slik,,, hvorfor meg ?

Etter X antall slike anfall har får en bare lyst å gi slipp på livet, orker ikke mer,,, la meg "gå".. det er så slitsomt at det ikke kan beskrives.

Slik -hadde- jeg det. Havnet på sykehus flere ganger, de fant ingenting og sendte meg hjem, hjem uten noe forklaring på hva det var.

Jeg var sikker på at jeg holdt på å bli gal, det rablet for meg,, eller jeg var døds syk for noe legene ikke fant ut av.

Huff for en tid,,, er så glad den er forbi.

Ja for den er forbi nå. Men det krevde mye jobb,, egenjobbing. JEG måtte jobbe selv i MITT tempo for å bli bedre.

Psykolog hjalp ingenting men hadde nok en feil type psykolog. Medisiner ville jeg ikke ha og kunne ikke ha tatt det heller.

Det tok tid og en må være tålmodig og viljesterk. Ta litt om gangen, tøye grenser litt etter litt. Fokusere positivt, snu neggativt til positivt. Nei det var ingen enkel jobb, det krevde alt jeg hadde av tid, krefter og energi i lange perioder og jeg holdt på å gi opp mang en gang. Men det gikk til slutt. Håper jeg aldri aldri mer kommer så langt ned en gang til......!!!

[Gjest Elin]

Hvordan beskrive panikkangst anfall.. huff.

Hjerte som banker så hardt at det føles som hjerte og brystkassen skal eksplodere vært sekund, det suster i hodet og blir tåkete.

Krampe i så og si hele kroppen, en skjelver, får ukontrolerte rykninger i vær eneste muskel en har (musker en ikke vet en har også)

Pusten øker på, en klarer ikke stoppe puste fortere, fortere, fortere,,, det suser i hodet, svir i halsen og brystet forde en puster så kraftig. Hiver etter pusten, kjenper for å få luft.

Etter en stund slik begynner det å prikke i fingrene, tærne som sprer seg oppover armene og leggene. Det prikker noe fryktelig til slutt før en ganske raskt begynner å miste følelsen i armer og ben.

Prikkingen og nummenheten kryper opp i kroppen, mage, bryst , hals og hodet,,, en kjenner kroppen blir mer og mer borte... får ikke kontakt med musklene,, mister kontroll på alt.

Tungen blir tykk, det er vanselig å puste, hele kroppen er vissen og nummen uten følelser er som den ikke er din lengre.

Er da tåken kommer for øynene, det blir grått og det begynner svartne. Det en ser er i en liten tunellåpning. Brystet er vondt av hjertebanken, det svir og er sårt i brystet, resten av kroppen er lam.

En er 110 % sikker på at dette,,,, dette er siste minutt en skal leve.... men en vill ikke dø og kjemper i mot alt en kan,,,,,,,

... til det svartner helt..

Da en kommer til seg selv er en utrooolig sliten,, forvirret og sår i hele kroppen. Det er vanskelig å prate, vanskelig å "finne igjen" kroppen. En har hyperventilert så lenge at det er blidt altfor mye surstoff i blodet (forklaring på nummenheten, stikking ets)

Så sliten så sliten,,, stuper i seng og sover i mange timer. En er trist, lei seg, fortvila og forbanna på at en har det slik,,, hvorfor meg ?

Etter X antall slike anfall har får en bare lyst å gi slipp på livet, orker ikke mer,,, la meg "gå".. det er så slitsomt at det ikke kan beskrives.

Slik -hadde- jeg det. Havnet på sykehus flere ganger, de fant ingenting og sendte meg hjem, hjem uten noe forklaring på hva det var.

Jeg var sikker på at jeg holdt på å bli gal, det rablet for meg,, eller jeg var døds syk for noe legene ikke fant ut av.

Huff for en tid,,, er så glad den er forbi.

Ja for den er forbi nå. Men det krevde mye jobb,, egenjobbing. JEG måtte jobbe selv i MITT tempo for å bli bedre.

Psykolog hjalp ingenting men hadde nok en feil type psykolog. Medisiner ville jeg ikke ha og kunne ikke ha tatt det heller.

Det tok tid og en må være tålmodig og viljesterk. Ta litt om gangen, tøye grenser litt etter litt. Fokusere positivt, snu neggativt til positivt. Nei det var ingen enkel jobb, det krevde alt jeg hadde av tid, krefter og energi i lange perioder og jeg holdt på å gi opp mang en gang. Men det gikk til slutt. Håper jeg aldri aldri mer kommer så langt ned en gang til......!!!

[Gjest AnonymBruker]

Hadde angstanfall i mange år uten å vite hva det var.

Jeg ble kvalm, begynte å kaldsvette, svimmel, følte jeg ville besvime, orket ikke å stå, måtte ut i frisk luft. Dette hadde jeg daglig over mange år uten å vite hva det var. Først 20 år etter så skjønte jeg at det var angstanfall. Jeg var nemlig aldri redd eller fikk panikk. Det var bare ubehagelig.

Nå kan jeg få de samme anfallene av og til. Det som er ok i dag er at jeg ser sammenhengen med noe som skjer i livet mitt. Jeg ser hvorfor det skjer og at det gir meg en pekepinne på at noe er en stor belastning.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg får ikke angst-anfall til vanlig ute blant folk. Jeg får det hvis jeg er utrolig sliten, syk, fysisk utslått, er for varm etc. Først kjenner jeg at jeg blir veldig stressa, og så begynner pusten å dra seg til, og da tenker jeg som regel "nei nei nei!" og så går det, og jeg gråter og hikster og får ikke pusten ned. Kjenner det svartner i hodet, og ser stjerner, veldig svimmel. Pusten går og går, jeg prøver å roe meg selv ned, sitter på huk med ansiktet i hendene og tar dype åndedrag, men noen ganger er jeg så ute å kjøre at samboeren min må hjelpe meg med å roe meg ned. Jeg forstår hva han sier, men det er vå sondt. Jeg gråter høyt og lenge og hikster, og alt er så forferdelig trist. Og så er det over.

Har hatt det slik siden ungdomsskolen etter en hendelse der, men vet ikke hva som egentlig trigger det.

[Gjest AnonymBruker]

Ja det har jeg hatt. Det føles som en storm i hodet mitt, og at alt jeg gjør skjer for sakte.

[Gjest påtuppa]

Akkurat hva som hjelper best varierer litt fra person til person og med hva det er som trigger angsten. Å først komme seg til en psykolog og få en grunnleggende forståelse for hva som skjer og hvordan man kan jobbe seg ut av det er som regel det viktigste. Medisiner er en hjelp for mange og for noen få alvorlig rammede den eneste tingen som kan hjelpe dem.

Jeg annbefaller altid meditasjon og yoga mot angst. Det har vist like gode resultater som medisiner på kort sikt, men virker på lang sikt mye bedre fordi effekten øker jo mere man praktiserer mens medisinene ikke hjelper mere enn de har begynt å gjøre etter en tre måneder (ca) periode (de fortsetter å hjelpe, men effekten slutter å øke). Hvis man søker på MBSR og (Jon Kabat-Zinn) så finner man cder og bøker om gode meditasjonsprogrammer laget for folk med angst. Blant de som har gjennomført kursene i MBSR har de aller fleste blitt kvitt all angst innen 6 måneder. En kombinasjon av å gå på yogakurs og benytte cdene og å gå til psykolog (og eventuelt bruke medisiner) burde i de fleste tilfeller virke svært godt. Akkupunktur har også moderat dokumentert effekt mot angst og kan være veldig bra å gå til i en periode for å få dempet den værste angsten. All form for avspening og rolig pusting hjelper. Det finnes også en del kosthold man bør ungå og noe som er fordelaktig å spise. For mye koffein er ikke bra.

[Gjest Cathrine]

Når jeg får angst, virker alt rart, omgivelsene , tingene jeg ser på blir liskom rare, som om jeg ser på en film, på en måte en uvirkelighetsfølelse, så begynner jeg og tru jeg er gal, så svetter jeg noe enormt uten at jeg merker det med en gang, så får jeg en panikk og blir så redd, jeg ønsker heller og dø en og ha det sånn, det er en grusom kiling i hele magen , jeg tenker at dette aldrig skal gå over, jeg tenker er jeg gal, så blir jeg svimmel og så kjenner jeg pulsen i hele kroppen, noen ganger mister jeg pusten helt, eller puster ekstemt fort, noen gangen kan jeg skjenne pulesen lang opp i halsen.

SÅ begynner jeg og gråte, så kaster jeg som regel opp etter på.

Men kansje det verste av alt er at jeg er redd mange dager etter på, og da er jeg trøtt og sliten uskikker og redd, og venter bare på at angsten skal kome og ta meg igjen!

Angst for ansgten som det heter ?! I noen dager etter på kan jeg føle meg svimmel, og ha en sånn uvirkelighetsfølelse, at alt vriker rart... men så forsvinner den! Heldigvis!

For meg så hjelper det og tenke posetivft for dem om det e grusomt vanskelig,og snakka med mine nærmeste om det og kansje gråte litt, men den beste medesinen er nok trenig og holde meg fysik og prøve og kose meg, da glemmer jeg disse tankene, og da kommer angst anfallene mine skjeldenere, og jeg er fast bestemt på og overvinne angsten, men stresser ikke med, men tar det sakte men sikkert ! Jeg bruker og si til meg selv at skal ansgeten min styre live mitt eller jeg ??!! OG MEDESINER NEI ! jeg skal bli frisk på andre måter..

Skal prøve medeistajson og kansje en healer, vet mange som har blitt friskere av det

Men øsnker alle med slike problmer lykke til, vi er ikke alene! vi har hverandre.

Hilsen jente 18

[Gjest Cathrine]

Vat er par skrive feil på innlege mitt, håper dere klarer og tolke det

jente 18

[Troilltøva]

da jeg fikk angstanfallene så var det veldig likt som de andre som skriver over her.

det aller første anfallet glemmer jeg aldri, det var midt under en handballkamp da jeg var 12 år. jeg hadde lagt merke til at lyset ble skarpere mens jeg hadde spillt en stund, men ikke orket og tenke over det. så plutselig ble jeg LIVREDD, stoppet midt i et angrep og bare måtte løpe av banen og inne i garderoben. jeg gråt og gråt og gråt og hyperventilerte og skjønte ikke hva som skjedde med meg. lyset virket skarpere, og jeg fikk den uvirkelighetsfølelsen, hjertet hamret og jeg ble varm og svett og følte for og rømme (sånn har det vært under hvert anfall)..jeg trodde jeg skulle dø rett og slett! heldigvis var mammaen min der og såg på kampen (vi pleide og samkjøre med de andre og det var heldigvis mamma sin tur), så brukte jeg over en time på og roe meg ned. det var kveld så jeg gikk rundt om i sentrumen sammen med min bestevenninne og mamma med en pose og puste i, mens de prøvde og få meg på andre tanker.

det var helt grusomt

etter det ble livet snudd på hodet, jeg greide ikke være med på handball lengre eller andre aktiviteter, og greide egentlig ingenting. jeg kom meg etter en stund og angsten var så og si borte i årene på ungdomsskolen og på videregående før den kom tilbake for fullt da jeg var 18 og jeg fikk en ny smell som var den verste. men jeg har kommet meg ut av det også og sitter med en tonn med erfaringer og et helt nytt liv

jeg får også mere angst når jeg er sliten og det har vært en periode med mye som har skjedd, da kan turer til butikken bli litt vanskeligere for eksempel. men jeg kommer meg gjennom det med og passe på og få tid for meg selv og slappe av, gjøre ting som gir meg energi og gjennomføre de tingene som blir litt ekstra vanskelig i de periodene.

[AnonymBruker]

Som å ha høydeskrekk mens man står på bakken....

[Gjest hajen]

det kan variere veldig, men jeg har aldri hatt sånn at jeg tror jeg skal dø eller besvime.

jeg blir kvalm, kaldsvetter, kjenner en sterk indre uro og trang til flykte fra situasjonen.

blir veldig ukonsentrert, og går liksom "inn i meg selv".

jeg vil helst ikke snakke med andre, og får mer en indre panikk enn ytre.

til vanlig er jeg relativt utadvendt og verbal, men når jeg har panikkangst blir jeg veldig stille og innadvendt.

tankene raser inni hodet, og hjertet slår fortere. litt som når man nettopp har løpt og er susete i hodet.

på en måte blir jeg ekstremt fokusert på hva som skjer inni kroppen, og på den andre siden mister jeg helt kontakt.

ved generell angst så er jeg bare nervøs og spiller veldig mye "mentale filmsnutter" hvor jeg ser for meg ulike situasjoner, og ting som går galt.

nå har jeg nesten aldri hverken panikkangst eller generell angst, og da er jammen livet herlig

kan tenke mange av de samme tingene, men angsten klarer liksom ikke ta skikkelig tak med fysiske sensasjoner.

har jobba ganske mye med det både hos psykolog og gjennom mindfullness på egenhånd. eksponering hver eneste dag.

[Gjest Mille]

Kan det være angst, når jeg prikker/ svir i halsen og føler jeg må brekke meg, uten å være kvalm. Føles som jeg ufrivillig svelger tunga. Lurer på om det er mulig at halsen virkelig snørper seg og at jeg ikke får puste så lenge at jeg kan svime av eller kveles i verste fall?