Å bli tatt på alvor.
Bortsett fra den første tiden min på kg, så har jeg aldri lagt skjul på at jeg er syk. Akkurat hva som feiler meg er litt for mye til å skrive om, men det feiler meg det meste og litt til. Sykdommen er en del ev meg og preger store deler av livet mitt - faktisk hele livet mitt. Jeg må hele tiden se an formen og tenke på om jeg klarer eller ikke om noe skal gjøres. Alle vennene mine vet om sykdommen og vet at når jeg sier nei, så er det ikke for å være kjip. De tar meg på alvor. Her på kg derimot er det ikke like lett. Mange brukere er flotte, hyggelige og viser forståelse og repsekt. Men dette gjelder desverre ikke alle. Jeg prøver å ikke la det gå innover meg, men det er ikke noe gøy å måtte forsvare at jeg faktisk ikke har de samme mulighetene som de fleste andre. At mitt liv er annerledes. Det er sårt. Ikke bare må jeg leve et liv der jeg må bruke mestepatrene av tiden på å vare ta vare på meg selv. Jeg går glipp av masse ting som andre kan. Jeg klarer ikke en gang å ha en liten deltidsjobb. Det er sårt at jeg da ikke engang blir tatt på alvor.
2 kommentarer
Anbefalte kommentarer