Jeg er der for deg
Alltid! Det er tøft å si, det. Enda tøffere er det å gjennomføre det. Alltid kan bli veldig veldig lenge det.... Men, man regner jo sjelden med at tilstanden er evigvarende.. Sånn over helga lissom, bør mye være gjort. Ja, hadde det vært så enkelt å alltid være der, så... Nei, det kan faktisk være livsforpliktende. Det kan ta mange år å være der, og være den sterke, den som holder ut og holder hånda. Hva om jeg blir sliten av å holde? Hva om jeg trenger å holdes? Det husker man ikke alltid på når man lover seg bort. Ikke før man virkelig har prøvd å være der for noen som krever i overkant av hva man kan klare å leve med, bør man vurdere å være der til evig tid for noen. Og, er det lov å slutte? Kan man si opp noe sånt? Antagelig. Man hører jo om folk som tilogmed gir opp ungene sine fordi det blir for mye å holde ut med. Mange, mange ganger står det respekt av det, altså! For all del. Kjenn din besøkelsestid og be om hjelp! Men, noen slutter med en gang det butter litt imot. Også foreldre... Det var ikke akurat slik vi hadde tenkt at det skulle bli... Phu! Nei, ære være de som er der og er der og er der. Jeg har hatt lyst til å kaste inn hånkledet mange ganger jeg. Noen ganger er det virkelig virkelig vanskelig å strekke til. Og hva skal vi strekke oss etter? Jeg personlig pleier å strekke meg etter det som er innen rekkevidde, for da er jeg noenlunde trygg. Komfortsonen min er relativt liten, og jeg er evig takknemlig for at jeg ikke trenger å strekke meg etter det naboen eller venninna har eller kan eller skal. Takk og lov at jeg trives med mitt lille...
Men, noen ganger får man bare kastet over seg mer enn det man visste fantes. Andre menneskers bekymringer, sykdommer, plager, gardiner, blomster, unger , gubber og alt annet fantastisk. Er man midt i egen lykkerus merker man det jo knapt, men de fleste jeg omgås er ikke der så lenge av gangen. Motsatsen av lykkerusen kan jo være det lille mørke hullet som flere opplever å finne seg selv i innimellom, men det er som regel ikke så langvarig. Noen ganger er det det, og for noen er det alltid det. Det er da det er skummelt å ha lovet bort forståelsen og tålmodigheten sin for evig til denne. Men tilbake til de som som overfaller en med lykke da. Er det egentlig så mye lettere å håndtere? Noen ganger er det direkte irriterende, men alle oppegående vesener forstår jo at det er den irritertes problem. Ikke irritasjonen! Og hvis du i tillegg da har lovet deg bort til noen i det hullet, mens denne overlykkelige andre står på kanten og overvelder deg med intetsigelser, ja da.. DA er det lov å puste med magen og telle til noenåtjue! Det er omtrent det du får gjort. Man kapper ikke armene på noen av de, for det gjør man jo bare ikke, så man må puste og lytte og være der og puste litt til og regne med at man overlever denne gangen også. For det gjør man jo, og det er da i det minste deilig:)
-
1
1 kommentar
Anbefalte kommentarer