Noen ganger er det så lite som skal til. Alle kjenner til konseptet: Et smil, en hilsen, litt sol, det lille, den lille, det store, det lyse og det lette. Så blir dagen så meget bedre. Det kan være et treffende visdomsord eller bare noen vise ord. Mange ganger er ingen ord også nettopp det som skal til. I andre tilfeller er det skikkelig skravling og myldring. Men, komplett ro og engasjert tankevirksomhet kan ofte gjøre susen det også. Vi er fortsatt ikke like og derfor.....osv. Et spark bak fra en venn eller uvenn er heller ikke å forakte. I altfor mange tilfeller er det det som skal til. Rart det der at andre absolutt skal se det først. Da kan man jo ikke gjøre det med en gang, for da er det opplagt at noen annens ide er genial eller bare rett og slett god, så det må ta litt tid, en slags modnins-tid, eller "satser på at de glemmer det---" - tid. Venter man akurat passe lenge vil den kloke heller aldri ta dette opp igjen, om vedkommende virkelig er klok, så æren tilfaller den lykkelige. En sjelden gang kan man oppleve at det er noe vondt som skal til, tilogmed noe man misliker veldig eller aldri verden skulle kunne gjøre. Selvfølgelig er det fælt mens det står på, men det er ofte en innmari tøff følelse man sitter igjen med. Både fordi man har overgått egne forventninger, brutt noen barrierer og inngått kompromiss med seg selv. Men også fordi man vet at det vil blir bra i lengden og til det beste for alle, særlig (og viktigst) en selv. Da, er det nettop det som er dagens lille solstråle, og den gjør at det hele alikevel blir ganske deilig:)