Da jeg hadde jobbet 10 år hos ulike aktører i helsevesenet, fant jeg ut at det var tid for en akademisk ”make over”. Jeg søkte på Universitetet i Oslo og kom inn. I tre år surret jeg litt rundt i systemet. Jeg var i jobb, hadde små barn og visste vel ikke helt hva jeg ville studere. Men etter hvert fant jeg min plass innen Litteraturstudiene. I 2003 ble det opprettet en BA i Litteraturformidling og jeg var en av 20 heldige studenter som fikk plass på dette studieprogrammet. Tanken bak, fra UiOs side, var nok å spisse programmet slik at vi til slutt var egnet for ulike jobber innen forlagsbransjen, bokhandel og bibliotek. Nå om dagen blir denne retningen kalt BA i Kultur- og Samfunnsfag, kanskje enda mer loddent og upresist!

Men for all del, misforstå meg rett; jeg angrer ikke en dag på studiene. Jeg er den fødte student, mulig også ”den evige”, har et lidenskaplig forhold til de fire store og til litteratur generelt. Selvsagt var det slitsomt å balansere full jobb, fulltidsstudier og to barn, men alt går, bare man er motivert nok.

Oi, oi, oi, jeg noterer meg at jeg her tegner et bilde av den moderne superkvinnen, som har 48 timer i døgnet og likevel har tid til bollebaking med barna. Det er bare jug, jeg er ingen Wonderwoman, jeg bare later som!

(Nå skal det sies at jeg jobber om natten, og så lenge beboerne mine sov og hadde det bra, hadde jeg tid til studiene. Barna mine gikk ikke for lut og kaldt vann, men det var besteforeldrene som tok seg av bollebakingen)

Hva vil jeg og hva søker jeg på?

”Alle” sier: "Bare du får et bein innafor!" Men i forlagsbransjen er det allerede mange bein innafor, for ikke å snakke om mange om beinet!

Men, først og fremst søker jeg altså stillinger innen forlag og publishing, blant annet stillinger som forlagssekretær, nettopp fordi jeg tenker det med beina innafor og sånn.

Jeg har søkt stilling som resepsjonist i forlag av samme grunn, altså de beina. Jeg kan jo både smile og ta telefonen på en gang!

Jeg har søkt på stillinger som redaktør, eller redaksjonsmedarbeider i alt fra forlag til ukeblader. Her bør man være journalist, ha IT-utdannelse, lærer med litteraturinteresser, sykepleier med litteraturinteresser, utdannet ved BI, ha skrevet en doktoravhandling i litteraturvitenskap, eller ha god kunnskap om strikkeoppskrifter samt web-design. Eh ... jeg kan forskjellen på rett og vrang, hjelper det?

Siden lærerne sitter som redaktører i diverse forlag, tenkte jeg å søke jobb som lærer i skolen. Ok, jeg søker jobb som lærer: Jeg kan ta timer som lærervikar på timebasis for 127 kr i timelønn, lav lønn på grunn av manglende relevant erfaring og manglende pedagogikk. Og jeg som trodde vi var lavtlønnet i helsevesenet, så feil kan man ta!

Bibliotekar: Jeg ringte kontakten som stod oppført under stillingsannonsen og fortalte om min utdannelse som litteraturformidler. Da spurte damen i den andre enden: ”Men er du ikke bibliotekar da?” ”Nei,” svarte jeg, ”det står i stillingsannonsen: bibliotekar eller annen relevant utdannelse innen litteraturformidling, hva mener dere da med annen relevant utdannelse?” Men det visste visst ikke damen!

Jakten på nye utfordringer, blir i seg selv en utfordring. Å være jobbsøker kan være frustrerende, men spennende, det er omtrent som å studere. Søknadene og researchen man gjør blir som oppgavebesvarelser, og et intervju vil bli som en muntlig eksamen. Det rare er, for hver søknad jeg har ute et eller annet sted, er jeg overbevist om at jeg i hvert fall får komme på intervju. Lurer på om det skjer et aller annet inne i hjernen min når jeg skriver søknaden, jeg blir så engasjert at jeg hjernevasker meg selv til å tro at akkurat jeg er deres kandidat. Jeg forblir kanskje ”evig student”, men jeg er også evig optimist!

Er det andre ”der ute” som har liknende erfaringer? Kommenter gjerne, eller send meg en link til bloggen din.

Marie søker jobb