Nå er bagen pakket igjen.Jeg er visst stadig på farten for tiden. *sukk*Å rydde er noe mer enn å la hver ting komme tilbake på sin plass.Det er å gå gjennom livet ditt.Du tar ting du har kjøpt, fått, laget eller arvet og ser om du har plass til dem i livet ditt.Det er ganske merkelig egentlig hvor knyttet man blir til ting. Jeg har for eksempel et laken jeg arvet etter morfar. Et deilig himmelblått ett som er istykkervasket. Det kan ikke brukes mer, men søren ta meg om det skal kastes! Det er så mykt og deilig. Og det minner meg om Morfar.Jeg har ting jeg har fått i gave som jeg kaster uten å blunke, jeg har ting jeg har laget på barenskolen på håndarbeidssalen som aldri skal kastes. Mens ting jeg lager som voksen ikke har samme betydning. Affeksjonsverdien er større enn den matrielle verdien i livet mitt finner jeg ut.I går kastet jeg ei slags souvernidokke som mamma og pappa fikk av meg da jeg hadde vært på et eller annet slags møte i sverige som 19ring. Jammen tror du ikke hun sitter og gliser til meg nå foran meg på kontoret Dokka er stygg som juling(synes jeg da) men for mamma representerer den lillejenta som ble stor og reiste til utlandet for å delta på møter og si sin mening i store forsamlinger med "gubber".Så hun kom tilbake "flickan från Sverige"Jeg tilhører den sorten mennesker som tar vare på kinobilettene mine. Eller tok vare på.Har blitt litt flinkere.Jeg tar vare på postkort jeg får fra venner på tur, på flybilletter og programmer fra Operaen.Jeg har fire skoesker som er stappfulle av brev og små lapper fra venninner, gamlekjærester og familie. Bursdagskort og små byttebilder fra barneog ungdomsskolen. Russekort og visitkort med hilsner på baksiden. En liten zip lock pose med småstein fra stranda på Kreta. Min første sykkelnøkkel ligger der den også. Min første klokke som jeg fikk av Farfar før han døde.Kanskje jeg er for knyttet til slike ting. Men for meg representerer det venner, mennesker jeg elsker, er glad i, minner, tider og stunder som aldri kommer tilbake og som jeg ikke vil glemme.Jeg er visst ganske sentimental.Men eskene er bare mine. Ingen andre ser i dem.Jeg trenger nesten ikke åpne dem lenger for å vite hva som befinner seg i hver av dem. Jeg tar vare på alt for å ikke glemme hvem jeg var som usikker og redd 16 åring. For å huske hvem som var mine venner og hvem jeg var forelsket i. Hva jeg var opptatt av og hva som gjorde meg glad og lei meg og forbannet.Det er dagboken min egentlig. Jeg skrev litt i en dagbok. Men eskene mine sier mye mer om meg enn dagboken min gjør.