Telefonen ringer. Hun løper lettbent bort til telefonen. Hun ser farlig flott ut. Pilatestrening snart. Hun snur seg og smiler lekent til meg. Vet at jeg ser på rumpa hennes. Hun vifter med den lekent før hun svarer. Det er venninna hennes. Den besteste beste. Shit. Da tar det sin tid. De prater om alt. Deler alt. Bruker god tid til kommunikasjon. De har et godt forhold. Jeg ser hun går inn i et annet rom, mens jeg må rette litt på boxeren. Har så lyst. Så lenge siden. Hun er jo så deilig. Hvorfor vil hun ikke? Bare leke litt?

Den kosete jenta er forsvunnet, og tilbake står en forvirret og stresset kvinne. Lidenskapen har forsvunnet fra kyssene, kjærtegnene minimale. Vi har ikke vært sammen så lenge, så dette har dukket opp altfor tidlig. Noe er i gjære, og frustrasjonen er stor. Jeg ser henne sakte skli fra meg, uten at jeg får gjort noe som helst. Jeg har flerfoldige ganger engasjert samtaler, uten noe som helst resultat. "Det er ingenting". "Jeg har det fint". "Det er ikke noe". "ikke bekymre deg". "Ikke mas på meg". Alle frasene kvinner lirer av seg som gjør oss til skjelvende aspeløv. Her dukker også tvisten opp. Hun som er så vanvittig god til å kommunisere ellers. Hadde telefonsamtaler vært OL-gren, hadde hun vært en selvsagt kandidat. Hun er intelligent, velartikulert og er en god diskusjonspartner. Hun gir sin venninne gode råd og har ingen spesielle emner som er tabu. Så hvorfor klarer hun ikke snakke med meg om dette? Alarmsignalene har kimet en stund nå, og jeg vet jeg må få svar. Jeg orker ikke en stille og flau jul. Derfor tar jeg det som et plaster i kveld. Enten får jeg klare svar eller så kan hun la være å kommunisere med meg i det hele tatt.

Kommunikasjon i et forhold sørger for å binde oss tettere sammen. Kommunikasjon sørger for problemløsing. Kommunikasjon sørger for at man unngår misforståelser. Kommunikasjonen er selve limet som sørger for at delene holdes sammen. Hvorfor skal det være så vanskelig? Snakk sammen om det dukker opp et problem. Snakk sammen!