Dagen det umulige skjedde...
Eggene smakte litt rart den morgenen, men jeg var sent ute på jobb, og rakk såvidt å kysse min kjære på vei ut døra. Jeg tenkte på henne mens jeg løp til trikken, samtidig som jeg virkelig forsøkte å få bort smaken av eggene med en jordbærtyggegummi. Forholdet til min kjære hadde fått seg noen dype bulker, og følelsene var ikke det samme lenger, men det var allikevel godt og trygt. Det var en stund siden vi hadde hatt sex, men det var nok bare en fase. Hun hadde hatt en del å tenke på den siste tiden, så jeg regnet med det var derfor jeg ble avvist. Det å bli avvist i en slik setting er ikke moro, spesielt når det begynner å bli et mønster. Allikevel var jeg positiv, og i et forhold ser jeg ikke på andre damer.
Denne morgenen smalt bomben. Jeg kastet meg på trikken, og så rett inn i de klareste blå øynene jeg noensinne hadde sett. Jeg ble litt forfjamset, og tittet nok litt for lenge, for hun smilte utfordrende til meg. Hun var usedvanlig vakker. Eller... egentlig ikke. Vakker og veldreid var hun, men ikke usedvanlig. Noe var det allikevel. Som gjorde henne så utrolig spesiell. Hennes sjarm og sensualitet viklet seg rundt meg der vi stod rett ovenfor hverandre. Tiden stoppet omtrent opp. En tur på fem minutter føltes som en evighet. Våre øyne møttes mange ganger, og ofte holdt vi blikket så lenge at jeg følte vi fikk et innblikk i sjelene til hverandre. Intenst. Jeg var innom hele følelsesregisteret. Spenning, glede, lidenskap, men mest av alt skam. Dette hadde aldri skjedd før. Jeg registrerer at andre kvinner er vakre, men aldri noe mer enn det. Det er som å se på en flott bil. Nå slet jeg med alle disse følelsene. Jeg måtte av trikken. Men da ville jeg kommet forsent. Jeg ble. Da jeg skulle av, dultet hun lekent borti meg. Jeg ga henne et særdeles fårete smil som jeg var flau over etterpå. Jeg som aldri pleier å bry meg om slik. Så gikk trikken. Jeg hadde overlevd. Jeg ble stående og se etter trikken, selvom jeg hadde dårlig tid. Så forsvant jeg inn på jobben.
Det hadde gått i ett, men da det endelig var lunsj og jeg var med en kollega ut for å spise, kjente jeg plutselig noe i lomma. Et visittkort. Med et bilde av denne vakre blondinen med de fantastiske øynene på. Jeg var helt ute av fokus resten av dagen.
Nå, en uke etterpå, sitter jeg her med visittkortet i hånden, og med mobilen i den andre. I hodet mitt har jeg ringt minst 20 ganger. I morgen blir det nok en samtale med min kjære. En som ingen av oss vil komme til å like. Ikke nødvendigvis på grunn av denne blondinen. Men fordi ting tydeligvis ikke er bra mellom oss, siden jeg fikk denne kraftige reaksjonen. I et forhold ser jeg aldri på andre...
8 kommentarer
Anbefalte kommentarer