Sorgen legger seg som en klam og tung sky av dårlig lukt over hodet mitt, slører blikket og stopper halsen, lammer tungen. Bare fingrene klarer flytte på seg og jeg merker at de finner de riktige tastene helt av seg selv. Forbauset ser jeg ordene framfor meg lysende opp fra skjermen som avslører hva som skjer i hodet på meg.

Det er tungt og det varer, ansiktet hennes dukker opp, ordene hennes og væremåten hennes. Alt som var er ikke borte, for det lever enda inne i meg et sted som en slags hemmelighet bare for meg.

Å dele gjør sorgen håndterbar, gjør at den ikke er skummel. Den skal ikke skjules eller legges lokk på, den skal ut og fram. Når jeg trekkes mot meg selv og min indre verden, ja da er det riktig. Når jeg vil omgås andre, ja da er det riktig. Å legge bånd og forsøke å styre sorgen er det eneste jeg tror ikke er lurt.

Sorg er naturlig og frisk. Ikke farlig, bare vondt.