Jeg og Baby P
Man blir jo tross alt voksen, ikke sant.
På ett eller annet tidspunkt slutter du å tro at man kan redde miljøet og den søte pandaen, du kan ikke stoppe kriger eller støtte revolusjonære i deres kamp for det gode. Du leser side opp og side ned om drivhuseffekten, om barn med krigstraumer, barn med mineskader, og alt du kan tenke på er hvordan du skal rekke å følge barn A til korpset samtidig som B skal på håndball. Det er sånn det skal være.
Man blir tross alt voksen, og for min del er idealismen lagt bort til fordel for hverdag. Det forhindrer ikke at jeg den siste uka har sittet foran PCen og grått. Bokstavlig talt. Takket være en forkjærlighet for engelske aviser har jeg fulgt Baby Ps sak fra den spede begynnelse, via politisk splid og krangel, til en altfor detaljert, hjerteskjærende slutt.
Og jeg griner. Et voksent, relativt rasjonelt menneske griner over en gutt som døde for over et år siden, hans sjel er forhåpentligvis på et bedre sted, eller i det minste er ikke hans lille sjel bosatt i en møkkete kåk i nord-London, der moren lå på sofaen og så på Reality-TV mens stefaren slo ham helseløs. Nuvel, det er uansett altfor sent å tenke på Baby P. Selv om detaljene fra Telegraph år det å gå kaldt nedover ryggen på meg. "Baby P hadde åtte ribbensbrudd" "60 besøk fra Sosialtjenesten" "Hadde ørene revet av og fortannen hadde han svelget" "Brukket rygg og avrevne negler".
Det er for sent, og det er ingen vits.
Allikevel er det tre spørsmål som melder seg.
Det første er, hvordan kunne Social Services ta denne sjansen? Hvordan kunne de overse tegnene, hvordan kunne de overhøre politiets råd, hvorfor lot de morens hensyn gå foran barnets? Baby Ps mor fødte en datter mens hun var i fengsel, og Social Services nektet å ta barnet bort, i forhold til morens rettigheter av Menneskerettighetskonvensjonen og nødvendigheten av å la moren utvikle følelsesmessige bånd til babyen.
En mor som lot sin lille sønn mishandles til døde og ikke brydde seg, skal utvikle biologiske bånd til sin nye baby?? Ut fra det jeg leser på engelske nettaviser, håper moren å være hjemme til jul, for julen er jo så koselig.
Det andre spørsmålet er hva som er galt med England.
Som sagt leser jeg Daily Mail regelmessig. Først og fremst som ferieavis, på papir, men når vi er i Norge leser jeg den ofte på nett. Og tro meg, Daily Mail er en drittavis. En krysning mellom Dagbladet og Se og Hør, med en kraftig konservativ slagside. En del av Daily Mails kronikører er så reaksjonære at du får frysninger på ryggen. Mors hjemmelagde kjøttkaker og hat mot homofile skal liksom være kuren mot alt.
Men jeg skvatt i stolen da jeg for en gangs skyld var enig med Littlejohn. Hvilken sjanse hadde egentlig Baby P? Sett at han levde i dag, hvordan ville livet hans ha blitt?
Optimalt sett ville Social Services gjort jobben sin, og overlatt gutten til det fosterhjemmet som faktisk var klart flere måneder før hans død. Men hvis ikke? Han ville vokst opp i en dysfunksjonell, voldelig familie der analfabete stefedre som samlet på Nazi-effekter og flådde hamstre levende, kom og gikk. Der leieboere med mindreårige kjærester bodde innimellom, når kreditorene ble for nærgående. En familie der mor trøkka ut den ene ungen etter den andre og løy seg til sosialstønad, lot hunden drite på gulvet uten å tørke opp, og overså at samboeren trakk neglene ut på Baby P.
Om 15 år ville Baby P trolig vært en sint, kunnskapsløs, oversett ung mann, uten sjanser, godt i gang med sin kriminelle løpebane. Nydelige lille Baby P ville vokst opp til å bli "scum". Det er en av den reaksjonære avisa Daily Mails kronikørers uttrykk, og selv han hadde store problemer med å bruke det. Jeg finner det enda vanskeligere, som ung kvinne på venstresiden. Eller som Bridget Jones ville uttrykt det- pro abortion, pro nature, pro single mothers, pro Nelson Mandela. Jeg liker ikke å kalle folk "scum". Men finnes det egentlig noe annet dekkende uttrykk? I min karriere som Daily Mail-leser har jeg lest et par hundre tragiske historier. Sist jul hadde en mor i Camden latt ungene være to uker alene, siden hun skulle på ferie med kjæresten. Det var dog ikke noe problem, siden hun hadde nok av frossenpizza i fryseren og eldstemann var tross alt ti år, herregud, hvorfor skulle hun ikke reise? Og samtidig som Baby Ps tragiske historie dominerte overskriftene, var det en sak om en ung mor som regelrett slaktet sine to små sønner, og en annen om en mor som lot sin niårige datter dopes ned og leve en måned under en seng- for at moren skulle få fiktive løsepenger. Det hører med til historien at ørtenbarnsmoren, som stilte opp på TV og gråt store krokodilletårer, slo spøker om å ligge med den kjekkeste av politimennene, mens han lette etter hennes "savnede" datter.
For å si det sånn, jeg ler ikke av Little Britain. Riktignok er det hysterisk morsomt, men det er faktisk too close to home. For disse menneskene finnes.
England har et sosialt problem, og et strukturelt problem. Social Services må skjerpe seg. Deres oppgave er å være føre var, ikke etterpåklok.
Og det var de jo, på en trist måte. De visste at noe var galt. Men de gjorde ikke noe med det. Lenge leve det biologiske prinsipp- ungen blir muligens banket av kjæresten til en hodeløs mor, men hun er i det minste biologisk.
Jeg griner for Baby P, selv om det er fullstendig nytteløst. Jeg griner over nettaviser, og over referater fra Old Bailey. Allikevel brenner tårene mest når jeg ser på min datter, noen måneder yngre, og ser det lykkelige fjeset hennes når hun ser mamma. Hun kan ikke styre sin glede, mamma er himmelen, tryggheten, og alt det det skal være. Baby P hadde det ikke bare fysisk vondt, det som smerter meg mest er sviket. Han stolte på noen, det var hans instinkt, og de svarte med å slå ut tennene på ham og knuse ribbeina. Han har hatt det vondt og han har vært redd- det er ille nok. Men det at hans småbarnstillit ble misbrukt gang på gang står for meg som det aller groveste. Hva føler en baby når selve Tryggheten går til angrep på ham? Jeg er ikke sikker på om jeg vil vite det.
Det tredje spørsmålet er hvorvidt all ståheien omkring Baby P overhodet har noen hensikt. Gordon Brown og Ed Balls påstår det, og har satt i gang ikke mindre enn fire granskninger. Men hva med oss andre, som bare sitter foran PCen og ønsker foreldrene til et glohett sted? Kan vår indignasjon og vårt sinne brukes til noe?
Baby P er død, jeg kan til min store sorg ikke hjelpe gutten med de store blå øynene. Å ønske menneskene som torturerte Baby P død og pine er en ting, men hva kan man praktisk talt gjøre?
Svaret er vel "ikke stort", er jeg redd. Men den følelsen av avmakt som melder seg når vi leser om mishandlede barn, må ikke overskygge det faktum at vi HAR muligheten til å hjelpe mange andre. Baby P er en mishap i en rik (dog noe degenerert) verden, og brutaliteten sjokkerer oss. Men for øvrig dør unger av sult hver dag, eller de blir slaktet i krig. Og de er vårt kollektive ansvar. At samfunnet sviktet Baby P er myndighetenes ansvar, vårt felles ansvar- det vi ikke må glemme- er de barna vi faktisk kan gjøre noe for.
En annen side av ansvaret er at vi må lære ungene våre å tenke. På alle måter. Ta ansvar, gjøre det som er riktig. Alt det som ikke ble gjort av Baby Ps omgivelser. Den dagen barna våre vokser opp som scum, uten verdier og uten holdepunkter, uten mål, mening og ambisjoner, uten ansvarsfølelse og empati- da har vi lagt grunnen for at lille Baby P får selskap av mange, mange flere, og ondskapen fritt for boltre seg der kjærligheten skulle ha vært.
For ondskap finnes. Og jeg håper da, at den dagen jeg ser ondkapen i hvitøyet- i form av en nabo, venn eller noen du ser på gaten- så våger jeg å gjøre det som er riktig. Uansett hvor ubehagelig det er. Ikke feige ut, ikke ta alt med det gode. For det holder ikke.
Lille Baby P, for din skyld håper jeg det finnes en himmel. En himmel med ballonger, karuseller, latter og glede. Med all den kjærligheten du skulle ha fått, men ikke fikk. Og så mye is du bare orker!
1 kommentar
Anbefalte kommentarer