Jeg tror jeg gikk i 7 klasse. Hadde med meg en venninne hjem for å hente noe. Pleide unngå besøk når pappa drakk. Han hadde perioder der han drakk i flere uker i strekk. Han pleide som regel forsvinne, vase rundt i skogen eller gjemme seg bort. Derfor tror jeg ikke jeg tenkte så mye på hva de andre ungene kom til å se hvis de ble med meg hjem. Det var mere stemningen i huset jeg unngikk. Atmosfæren var nesten til å bli kvalt av!! Mamma var mutt og stille, og ble fort sur og grinete hvis vi snakket til henne. Søsknene mine ble stille og rare. Tenkte at alle som evt kom innom måtte merke at noe var galt med oss. Det måtte jeg unngå. Pappas alkoholmisbruk var tabu. ingen snakket om det, og vi turde ikke fortelle det til noen.

Av og til måtte vi jo likevel innom hos meg også - sånn er det å ha ett hjem. Venninna mi gikk på do nede i kjelleren, rett ved inngangen, for å slippe å ta av seg skoene. Jeg var sammen med henne da hun åpnet dodøra. Der inne lå pappa, avstarvet på gulvet. Ett gulv på ca en kvadratmeter. Han lå sammenkrøllet, i en stank av alkohol og toalett. Vi skyndet oss å lukke døra, og sprang inn på kjellerstua. Jeg måtte der fortelle henne at jeg ikke trodde pappa var død, men full. Husker ikke helt hva jeg følte i den situasjonen, men ble litt redd for at pappa hadde drukket og faktisk kom til å dø der inne. kjente meg helt handlingslammet. Gjorde ingenting for å undersøke det videre. Bare ble med venninna mi hjem, men stakk etterhvert derifra. Tror det var da jeg begynte å røyke. Pappa hatet røyk, og jeg satt på den bortgjemte skoletrappa og øvde på innhalere. Vet ikke om det var fordi jeg var sint på ham, men det kan være derfor.

Dette var en sånn venninne som man ler og har det moro sammen med, men som det er vanskelig å ha seriøse samtaler med. Sånn er det faktisk ennå den dag i dag. Jeg ba henne likevel istendig om å ikke fortelle det hun hadde sett til noen. hun var tross alt min beste venninne, og nå visste hun også min store hemmelighet. Tror jeg var både skamfull og lettet der og da, over at hun endelig visste min hemmelighet. Nå trengte jeg ikke skjule så mye lenger.

Min far hadde en jobb som gjorde at alle i bygda følte at de kjente ham veldig godt. Venninna mi hadde derfor en kjempestor nyhet å fortelle når hun kom tilbake til skolen. Hun hadde lovet meg dyrt og hellig å ikke si noe, men klarte det likevel ikke. Jeg gikk meg på henne når hun sto mitt i en gjeng og lo høyt og snakket om pappan min, som lå som en død mann - på det bitte lille badegulvet. Det kjentes som ett stort svik. Likevel konfronterte jeg aldri venninna mi med det jeg hadde observert. Vi snakket aldri om hendelsen igjen. Dette var en av de tingene jeg ikke tillot meg selv å tenke mer på.

Jeg vet at venninna mi ble lei seg for at hun ikke ble spurt om å være forlover i bryllupet mitt. Vi hadde tross alt fulgt hverandre siden vi satt i hver vår barnevogn. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at hun ikke kunne bli forlover, eller fadder for noen av mine barn - pga hendelser som denne.