Igjen. Usikkerheten. Verre enn noen gang.

Jeg hadde bestemt meg. Dette var tredje gang i løpet av sommeren jeg hadde bestemt meg.

Det som er så merkelig er at hver gang jeg er skrå sikker og har bestemt meg for at nå orker jeg ikke mer, nå er det pause.

Det går toppen 2 timer fra jeg har sagt de ordene til jeg får en telefon eller en melding.

En telefon hvor han sier hvor mye han tenker på meg. Hvor mye han bryr seg. Eller akkurat det jeg trenger å høre akkurat da.

Og jeg ombestemmer meg. Det blir aldri nevnt noe om en pause. Det blir aldri snakket om at jeg føler at jeg har så lite kontroll. At jeg er så usikker at jeg ikke orker mer nå.

Så, fredag som var nå. Jeg hadde bestemt meg. Nå var det ferdig. Eller hvertfall pause frem til han vet hva han vil.

Jeg kan ikke bare sitte å vente. Jeg kan ikke sitte å se på at hans liv går en vei han ikke vil.

Igjen, nesten 2 timer etter at jeg hadde bestemt meg, igjen. Meldingen piper på telfonen.

Akkurat det jeg trengte å høre.

Jeg ombestemte meg. Da gikk det greit. All usikkerhet var vekk. Livet var fint.

Men, fra lørdagen når jeg sto opp så har usikkerheten vært intens. Idag har jeg ikke vært normal. Jeg har måtte gå ut å sette meg ute i parken helt alene og bare sitte der. Tårene har vært på kanten hele tiden. Uten at det har skjedd noe.

Den eneste kontakten vi har hatt siden fredag er noen meldinger på lørdagen. Helt vanlige. Ikke noe å rope halleluja for.

Jeg avlyste en avtale i kveld. Jeg orker ikke være hyggelig å smilende idag.

Nå gledere jeg meg bare til å komme meg på jobb. Slippe å måtte tenke på noe i det hele tatt. Bare jobbe, trene og sove.

Men før det, i morgen. Da snakker jeg med mannen. Da er det pause.

Vet jeg har sagt det før og jeg vet det ikke har blitt noen ting av. Men jeg har aldri vært så kaotisk i hodet før. Nå går det ikke lenger.

Nå går det virkelig på kompromiss med meg selv. Det går utover vennene mine nå. Jeg får ikke til å følge ordentlig med når de prater med meg. Jeg er et eneste stort kaos i hode.

Så derfor, denne gangen er det ferdig.

Selvom jeg er forelsket. Selvom jeg er veldig glad i han og bryr meg om han så er det bedre at han finner ut hva han har tenkt å gjøre, uten at jeg sitter å venter som en back up når han trenger. Når han har lyst.

Kanskje det kan være med på at han tar en avgjørelse. Tiden hans tikker veldig. Han må gjøre noe med situasjonen sin nå snart. Hvis ikke så ender han opp med noe jeg vet han ikke vil ha. Noe han ikke kommer seg vekk fra.

Jeg kan ikke sitte å se på at et menneske jeg bryr meg om ødelegger livet sitt. Egentlig med vilje. Fordi han ikke tørr gjøre noe.

Så denne gangen er det over.

Jeg snakket med han og sa hva jeg følte å mente dagen etter den forrige blogg oppdateringen. Så han vet hva jeg mener å tenker. Han vet hvor jeg står. Han vet jeg blir usikker noen ganger.

Men nå går det ikke mer.

Nå skal jeg finne frem joggeskoene å ta meg en løpe tur. Klarne hodet, eller bare løpe og slippe å tenke.

Nå er det over.

Håper det begynner å regne.