Grublerier en torsdagskveld...
I går dro jeg og ei venninne på hytta med bikkjene våre. (Eller jeg dro med mamma og pappas hund da om sant skal sies)Vi satt på verandaen og så ut over vannet og bare nøt stillheten. Sjelden er livet så godt å leve som når jeg er på hytta.Det er alltid noe å småpuske med. Det er stille, en sau eller to som gir lyd fra seg, en og annen bil som tuter fordi. Hyttenaboen som hugger ved eller P1 som surrer i bakgrunnen. Det er en uskrevet regel på hytta. Kun P1 er lov. Og blir gudstjenesten for plagsom slår man heller av.Tilbake til meg og min gode venninne. Vi hadde tatt med oss middagsmat og skulle egentlig ned igjen samme kveld. Men hei! Det sto en rødvinsdunk i skapet..Ringte pappa for å sjekke om de trengte bilen jeg hadde lånt, noe de selvsagt ikke gjorde.Vi stekte kyllingfilet surriet i baconstrips og woket en mengde ferske grønnsaker. Rødvinsglassene var til stadighet fulle. Før vi spise spilte vi scrabble. Bikkjene, ei jente og en gutt løp rundt løse og storkoste seg. Herjet og hadde det tydeligvis veldig godt de også.Sjelden er livet så godt som da. Hytta er mitt paradis. Ingensteder finner jeg så sjelefred som der oppe. Stresset og byen bare renner av meg og setter meg i hvilemodus. Alle burde ha en sånn hytte. Hvor alt er hjemmesnekret og snekret med kjærlighet. Ikke en kataloghytte hvor alt er nyinnkjøpt og belånt til over pipa.Et sted hvor generasjoner møtes og har hopprenn i påsken og drikker likør over et slag amerikaner eller fler. Et sted å elske, et sted å bli knyttet til. Hvor gode minner skapes og bevares i hytteboka.
1 kommentar
Anbefalte kommentarer