«Kjære venner…» Håkon tok en kunstpause. Jeg håper jeg kan kalle dere det nå. Jeg får i hvert fall benytte anledningen, for jeg er usikker på om dere vil tillate meg å bruke en slik tiltaleform etterpå. Når dere har hørt hva jeg har å fortelle.»

Folk humret.

«Dette er egentlig ganske flaut. Faktisk mer enn det. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle det til noen, men oppdaget i går kveld at historien på et vis var kommet ut. Jeg forstår ikke hvordan. Den er selvsagt ikke kommet presist ut, så jeg får benytte anledningen til å korrigere – til å komme med den rette versjonen nå.»

Ikke engang under denne innledende doseringen slappet advokatens formidable ereksjon av. Den pekte skrått mot himmelen som armen på en stor gravemaskin og tiltrakk seg blikkene til samtlige rundt bassenget. Forhuden hadde for lengst trukket seg tilbake og av og til kunne man se en dråpe piple frem ytterst på det digre hodet. Dråpene falt jevnlig ned på den fliselagte bassengterrassen og dannet etter hvert en dam, der et stort antall maur samlet seg. Håkon la ikke merke til de grådige insektene.

«Vi skal til Sør-Frankrike», sa han.

Han var invitert til et sommersted i åsene innenfor Cannes for å avslutte en stor kontrakt. Det dreide seg om en fusjon mellom to større selskaper i to forskjellige land, en prosess som førte til at over tusen mennesker fikk ny arbeidsgiver og en rekke kontrakter ble overdratt. Han representerte den ene parten og skulle få på plass det endelige transaksjonsbeløpet. Han hadde et visst slingringsmonn, men håpet å gjøre en bra deal, noe som ville bety enormt for hans omdømme – og for hans bonus.

Stedet var imponerende, nesten som et lite gods. Hans motpart, Henri, hadde tatt imot ham, innlosjert ham og etterlatt ham med den siste versjonen av avtaleteksten mens han selv skulle bort i møter frem til neste formiddag. Meningen var at Håkon skulle lese gjennom dokumentene før de signerte neste morgen etter frokost.

«Problemet var jenta», sa Gro.

Hun hadde spankulert forbi dem mens de lunsjet, kun iført en mikroskopisk bikinibukse. Hun hadde spisse tenåringsbryster og en sånn bortskjemt underleppe som man ellers forbinder med ungdomsskolejenter.

«Hadde det vært min datter hadde jeg bedt henne kle på seg noe», forklarte Håkon. Men det hadde jenta ikke gjort, og ingen hadde bedt henne om det heller. I stedet fikk Håkon beskjed om at hun het Yvonne og at hun kom til å være der, men at Håkon ikke skulle bry seg. Hun bare solte seg og badet og hørte på musikk likevel, hadde Henri sagt litt oppgitt. Yvonne kom til å finne sin egen mat, og det var også mat og drikke til Håkon på kjøkkenet.

Yvonnes hånd hadde vært ungpikeslapp da hun hilste på ham. Selv hadde Håkon strevd med å holde øynene unna henne. Bikinibuksen lå stramt mot skrittet hennes og avslørte tydelig myke puter med en vertikal kløft imellom. Så dro Henri…

«Jeg skal hoppe over detaljene», sa Håkon, mens Gro ristet mildt på hodet ved siden av. «Men vi hadde sex før det var gått en time».

Han hadde bestemt seg for å se litt på…ehm…omgivelsene, før han skulle i gang med jobbingen. Og da var det jo naturlig å gå rundt hekken og ta en titt på bassenget, var det ikke? Alle lo nå, mennene kunne godt sette seg inn i situasjonen.

Yvonne satt der da han ankom, hun var helt avkledd nå. Splitter naken. Hun foreslo et bad, han sa han ikke hadde badebuksen der og hun sa det ikke gjorde noe. Hun hadde åpnet glidelåsen i dressbuksen hans og hatt ham i munnen før han hadde rukket å protestere.

Resten av ettermiddagen knullet de. Først ved bassengkanten, senere på det som må ha vært rommet hennes.
«Hun var stram, struttende, mjauende og kom bare jeg så på henne. Det var umulig å tenke fornuftig. Jeg var i henne…here, there and everywhere, som det heter i sangen». Håkon himlet med øynene.

Moroa hadde fortsatt utover kvelden og inn i natten. Det var morgenen etter helvetet startet.

Henris øyne hadde vært harde som stål da de møtte hans. Håkon forsto at han visste, noe som ga Håkon panikk. For dette var katastrofe. Storkontrakt, enorme summer, mye på spill – og han ligger med motpartens datter!

«Hun har sin sekstenårsdag i oktober», hadde Henri sagt – og latt det henge i luften.

Opplysningen slo ned i Håkon som en bombe. Dette var virkelig katastrofe. Storkontrakt, enorme summer, mye på spill – og han ligger med motpartens mindreårige datter!

Håkon hadde ikke klart å si noe, bare sittet taus.

Da Henri trakk frem papirer, var det en ny versjon. Summene var endret, de lå nå helt på grensen til Håkons fullmakter. Alt han hadde tenkt å spare på transaksjonen var borte, hele omdømmegevinsten var tryllet bort. Det var også hans bonus. Avtalene ville bli gjennomført, men til kraftig ugunst for Håkons klient. Dette var ille. Akseptabelt, slik situasjonen nå var blitt, men ille. Det sa seg selv at historien med Yvonne ville bli begravet i taushet, men prisen måtte Håkons klient betale.

Håkon hadde signert og deretter gått opp på rommet for å pakke.

«Og der var hun», sa Håkon. «Jeg kom inn og hun kom ut fra mitt bad, med bare et håndkle rundt seg. Splitter naken, nybarbert og med et ertende smil».

Hun hadde spurt om han hadde blitt sint? Og så hadde hun latt håndkleet falle.

«Så hadde vi hatt sex igjen. Jeg var maktesløs. Jeg nærmest kastet meg over henne. Og jeg må innrømme at den uregjerlige kåtheten kom av det forbudte. Jeg hadde mer lyst på henne nå enn dagen før. Jeg bare måtte.»

Ikke engang måkene brøt stillheten nå. Men i hjørnet av bassenget kom et hikst fra de to som klinte. Hun hadde fortsatt å kjæle med mannens lem og da Håkons historie nådde klimaks, nådde også han sitt. Utløsningen la seg støtvis over hennes underarm.

"Etterpå tok jeg trappene ned og gikk inn i den ventende drosjen», fortalte Håkon.

Det hadde blitt stille rundt bassenget. Sekundene gikk. En hånd la seg over pikken til Einar. Han se ned og oppdaget at kvinnen ved siden av hadde strukket ut armen. Men fengslet som hun var av Håkons historie hadde hun glemt at mannen hennes sto til høyre og ikke til venstre. Dermed hadde hun grepet om feil mann. Einar sa ikke noe, bare nøt den kompetente behandlingen.

«Skjedde det noe mer?», spurte en stemme.

«Jo», sa Håkon, «det gjorde det».