Dagbok fra april . . .
Det var i april at livet mitt ble snudd oppned. Her kommer starten:
18. april
Jeg kjøpte ei dagbok for mange år siden. Da jeg åpna den og oppdaga at arkene var uten linjer mista jeg skrivelysten. Boka ble brukt til å lime inn utklipp fra blader og aviser. Sofie som bor i Skien sender meg noen dikt av og til som hun har klipt ut fra Telemarkavisa. Sofie og jeg arbeidde sammen for mange år siden og har hatt brevkontakt siden da. Hun kjenner til planen om å snu opp ned på livet mitt.
Når jeg blir seks og seksti – da gjør jeg som jeg vil . . . Det var da jeg begynte å leke med tanken og har brukt siste året til å manne meg opp. Venne meg til tanken på å bli selvstendig og starte mitt eget liv når jeg blir 67.
Sofie som har vært plaga med leddgikt og sitter i rullestol har oppmuntra meg og vært med på planlegginga. Vi har ikke sett hverandre på 35 år, og en tur til Telemark for å besøke henne ligger i planen min.
Pensjonen rekker nok ikke så langt, men jeg vet det er mange ledige husrom i kommunesenteret der folk flest bor. Hjørnesteinsbedriften ble oppkjøpt og lagt ned og mange har flytta til andre steder der det er arbeid å få. Mange hus står tomme og det er stadig annonser for bortleie og salg av møblerte og umøblerte husrom.
I en avisartikkel for noen år siden, sto det at en kunne få leie gratis bare en holdt orden. Da blir det ikke innbrudd og ødeleggelser. Det var vel da tanken begynte å spire.
Jeg kjøpte ei kladdebok og har skrevet litt nå og da, men livet mitt har vært rutine og jeg har ikke hatt stort å skrive om. Når jeg prøver å ta frem minner fra gamle dager går jeg gjerne i stå. De riktig gamle minnene har jeg stuet så langt bak i hukommelsen at de er nesten borte.
19.april
Jeg sa til Gustav et par ganger i høst at vi burde sende flere kyr til slakt. Han har vært pensjonist i noen år og jeg har når jeg var sliten mint han på at når jeg ble pensjonist ble det ikke mer gårdsarbeid på meg. Jeg vil ikke slite meg ut når det ikke er nødvendig.
Det kjennes på kroppen særlig om morgenen at det hadde vært godt å slippe.
Kanskje kunne vi ta oss ferie og reise litt. Det kom stadig tilbud om bussturer i Norge og utenlands. Hadde vært artig å se noe annet.
Men han hadde det han trengte her på Tveit og tenkte med gru på hvordan det skulle bli å gå her uten dyr i fjøset.
Hans liv har vært ansvar for dyr og høsting av gras. Dessuten vil han ikke gi slipp på tanken om at en av brorens barnebarn vil ta over gården, og da ble det lettere når besetninga var intakt.
Egentlig føler jeg meg litt lurt. Jeg hadde sett for meg familie med barn da jeg gifta meg og flytta hit. Det lå ikke i Gustavs planer.
Derfor sier jeg til meg selv at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Jeg har jobba full arbeidsdag i de aller fleste av årets dager med unntak av en ”bytur” om våren og en tur i november.
Signy kommer til å rase når hun får høre at jeg har flytteplaner. Da vil hun få mer ansvar for vår felles svigermor. Det er lite vi har sett henne på Tveit. Hun kan ikke utstå fjøslukta.
Gustav går av og til opp til Knut og Signy på lørdagskvelden og tar et glass øl sammen broren. Jeg var med de første årene jeg bodde her, men vi har lite til felles Signy og jeg. Hun har hyllene fulle av nips og skifter gardiner flere ganger i året. I hele desember kryr det av julenisser, blinkende lys og julegardiner i alle vindu. Så kommer det opp nye gardiner før påskegardiner og kyllinger inntar huset.
Det er overflod av det meste – nesten amerikanske tilstander – uten at jeg vet så mye om det.
20. april
I dag ga Gustav kalvene melk midt på dagen og jeg hadde flere timer fri.
Da gjorde jeg det jeg hadde tenkt å gjøre en dag til uka. Jeg pakka litt mat og en termos med kaffe og gikk skogstien mot Storenut.
Jeg har tatt denne turen noen ganger når vi ikke har hatt kalver som må fores midt på dagen. Det er ikke så ofte det har vært tid. På våren har det vært lamming, så har det vært gjerding og i slåtten har det vært mer enn nok å gjøre.
I dag har det vært sol og ganske varmt. Snø har det vært lite av i år og det var greit å komme seg til topps.
Å sitte der oppe å se utover bygda og viddene til alle kanter er ganske enormt.
Jeg ser vegen som slynger seg forbi Tveit og huset til Knut og Signy og videre opp til de øverste gårdene i grenda. Bussen står på snuplassen der den står parkert når den ikke er i rute.
Nå er det bare en dag til jeg skal bli med den til Øra og prøve å finne en liten leilighet. Jeg har ikke sagt annet enn at jeg skal ta fridagen min og har fått ei lita handleliste fra svigermor.
Det kribler litt i magen, men jeg er glad for at jeg fikk oppleve denne utsikten for siste gang i strålende sol.
21.april
Litt vemodig i kveld. Brukte ekstra lang tid etter melking og felte noen tårer da jeg klappa alle kyrne farvel.
I morgen skal jeg på den årlige vårturen til Øra og det blir punktum for arbeidslivet mitt.
Jeg har vært i arbeid fra jeg ble konfirmert og til nå. Hvis jeg hadde hatt lønn de siste 30 åra da jeg har vært fjøsrøkter og onnehjelp her på gården så hadde jeg fått en god pensjon.
Likevel – 12 tusen hver måned som jeg selv skal rå over – det blir som i gamle dager da jeg tjente egne penger. Regner med at jeg kan få en brukbar plass å bo til under 5 tusen i måneden. Har fulgt med i avisannonser og har sett på kartet og funnet flere plasser ganske nært sentrum.
Jeg skal nok klare meg, og jeg grugleder meg!
22.april – en merkedag i livet!
Tok tidligbussen til Øra i dag. Halvtimes reise fra vinter til vår. Her er det frost om natta og ikke antydning til noe grønt. Fire adresser med husrom til leie sto oppskrevet på en lapp i veska, men da jeg kom forbi banken gjorde hjertet et hopp.
I vinduet sto bilde av drømmehuset som var til salgs for 350 tusen!
Banksjefen stussa da jeg sa at jeg ville leie det. Jeg fortalte at jeg ville flytte fra Tveit og fra Gustav. Nesten 30 år med fjøsstell 3 ganger om dagen, 360 dager i året i 30 år.
Han så litt forvirra ut, var vel ikke sikker på hvem jeg var. Da han hørte historia, sa han at skilsmisse ville gjøre meg til millionær og jeg kunne kjøpe både hus og mer til. Hvis vi hadde felleseie ville jeg eie halve eiendommen og Gustav måtte betale meg ut.
For meg var ikke det aktuelt. Skilsmisse hadde aldri vært i mine tanker. Det ville knekke både Gustav og mora.
Jeg ville bare flytte og se folk rundt meg. Kunne gå i butikker uten at folk snudde seg fordi jeg lukta fjøs. Dette drømmehuset hadde jeg sett på hver gang jeg tok bussen til eller fra Øra. Rødt lite hus som lå for seg selv med kvitt stakittgjerde rundt.
En liten egenkapital ville gi meg boliglån, sa han - og jeg kunne kjøpe huset på dagen.
Låne penger var ikke aktuelt, men jeg hadde regna ut hva jeg kunne strekke meg til i månedsleie. Jeg har fått min første pensjonsutbetaling.
Jeg hadde en konto i banken, men den var vel ganske tom. Jeg tok ut 50 tusen i 1985 da traktoren til Gustav havarerte midt i høyonna. Kontoen hans sto i null etter nybygd fjøs.
Banksjefen tasta på datamaskina si og så på meg. Du har 23 466 kroner på konto. Hvis de 50 tusen som du kjøpte traktor for i 1985 hadde stått på konto, så hadde du hatt mer enn 131 tusen i dag.
Han tasta videre, og så på meg over brilleglassene: "Er du klar over at Gustav har mer enn 600 tusen på sparekonto? Hvis dere har felleseie kan du kjøpe drømmehuset på dagen."
Det tok litt tid før jeg oppfatta hva han sa . . .seks hundrede tusen!
Det demra for meg at Gustav sa han hadde fått spørsmål om selge noen hyttetomter i høst. Spørs om det var slik at han hadde solgt og fått så godt betalt.
Gustav tok seg av alt som hadde med penger og økonomi å gjøre. Han ordna med regnskap og sjølmelding og han ringte etter mat og det vi trengte og så kom det med bussen.
Vi hadde ikke bil og reiste aldri noe sted. Ferie var for slike som hadde kjedelig, lønna arbeid. De fikk jo feriepenger . . . .
Jeg kvapp til da banksjefen ringla med et nøkkelknippe.
"Her er nøklene. Gå bort og se hva du synes. Jeg skal finne ut om selgerne kan gå ned noe i pris. Mange har sett på det som feriehus, men ettersom det er boplikt er det ikke så lett å selge. Det er bare to rom og kjøkken, men det var nok for han som bodde der sist. Han var forresten snekker og holdt huset i god stand."
Jeg vakla ganske forvirra bort over fortauet. Dette ble så helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Nå kan jeg åpne den kvite grinda, liste meg innafor og bort skiferhellene mot inngangsdøra.
Handa med nøkkelen skalv og døra gikk opp med et lite klikk. Vel innafor ble jeg stående med hjertebank og ryggen mot døra.
Fra den smale gangen var det 4 dører som sto på gløtt. Døra på venstreveggen førte meg inn i ei lys stue med en vedovn. Et av vinduene vendte ut mot vegen og det andre mot et åpent jorde. Ei ny dør fra stua førte inn i et lite rom som måtte være soverom.
Skulle gjerne ha satt meg, men huset var tomt for møbler.
Iveren førte meg til gangen igjen og til dørene på motsatt side. Syntes jeg kjente kjøkkenlukt da døra gikk opp og et gulmalt kjøkken med mosegrønne skapdører åpenbarte seg. Skuldrene senket seg: her vil jeg bo!
En litt sliten komfyr sto på plass, men den var god nok for meg. Et lite bord, noen stoler og et kjøleskap må til. Jeg dro ut nederste skuffen og heiste meg opp på benken. Godt å sitte. Dette rommet vil jeg trives i!
Synes jeg kjenner kaffelukt allerede etter å ha sjekka at platene på komfyren virker. Steikeovnen blir varm også. Skal tro om jeg kan bake like gode brød som svigermor . .
Fant papir og blyant i veska og satte opp ei liste over hva som måtte til i første omgang: Kaffekjele, kjøleskap, bord og en krakk til kjøkkenet. Seng, nattbord og stol til soverommet.
Kommode og et par pinnestoler vil jeg ta med fra Tveit. Stolene fra skraploftet malte jeg grønne og de ville passe bra her.
Så får jeg se hvordan svigermor og Gustav reagerer på flyttinga. Vil helst ikke ta med mer enn det jeg føler er mitt. Men noen kopper og litt kjøkkensaker kan jeg vel ta med.
Jeg skal i alle fall ikke ha TV. I mange år hadde jeg hatt eget rom på loftet hvor jeg satt etter kveldstellet i fjøset og til jeg køya. TVen i stua sto på hele kvelden med så høy lyd at det var ubehagelig. Både Gustav og mora hører dårlig.
Jeg satt oppe på loftsetasjen og strikka eller leste.
Et par dører igjen. Første rommet var smalt med hyller og kjellernedgang i enden. Kjellertrappa var bratt og smal og ikke fristende å prøve. Ei stang med krok sto støtta opp til veggen og en firkant i taket viste veg til et loftsrom. Fikk sjekke senere om det var tegn til utett tak eller pipe.
Måtte trekke pusten før jeg åpna siste døra. Det var et baderom med dusj og vannklosett. Jeg dumpa ned på dolokket og gråt befriende. Dette VAR drømmehuset!
Jeg hadde mast på Gustav i flere år om å bygge på huset heime på Tveit så vi fikk bad og vannklosett inne. Det ble stadig utsatt. Han mente vi kunne gå over tunet til doen der. Mora var sprek og klaga ikke, men når en måtte på do vinterstid var det like utrivelig for alle. Ikke for Gustav kanskje som slo lens rett utafor ytterdøra når han var oppe om natta.
Mora brukte ei bøtte som sto i en krok på soverommet.
Turen var kommet til å ta utsida av huset i øyesyn. Jeg skrev opp på huskelista at vinduer, takrenner, nedrekanten av ytterpanel måtte sjekkes, og jeg måtte ned i kjelleren for å se etter fukt.
Det lå snø på bakken etter takras på ene sida av huset, ellers var det snøfritt. Jeg hadde skifta til småsko og vårjakke på buss-stasjonen. Veska med vinterhabitten lå i en oppbevaringsboks. Såpass hadde jeg lært etter 30 vårturer hit at det var stor forskjell på hvor langt våren var kommet her og på Tveit.
To gleder på utsida av huset. Ei redskapsbu og en kjellerlem. Bua var låst, men nøkkelen jeg raspa med meg fra en knagg i gangen passa til kjellerlemmen. Den åpna jeg lett og fant en tørr kjeller med hyller, en potetbinge og en fryser.
Dette måtte feires. Klokka gikk mot 12 og jeg tenkte mat og kaffe, men innom banken først med nøklene.
Banksjefen hadde det travelt, men sa jeg kunne beholde nøklene hvis jeg mente at det ble kjøp. Han ga meg et brev der han hadde skrevet ned summene vi snakka om og ønska meg lykke til.
I lykkerus dansa jeg til varehuset der det var kafé. Rekesmørbrød og Napoleonskake var normalt luksus, men dette var en merkedag, og den var ikke slutt enda. En kaffekjele, et krus, kokekaffe og tre stykker Napoleonskake lå i veska da jeg stoppa foran oppslagstavla.
Det var to oppslag som fanga oppmerksomheten: Strikkekafé hver onsdag kl 12 – 15 og Bruktbua har åpent fra 13.00 til kl 18.00 tirsdag, torsdag og fredag. Det ble notert før jeg traska opp mot drømmehuset igjen.
Jeg så på det rødmalte huset som mitt og snek meg ikke inn som forrige gang. Om Gustav ikke ville dele bankinnskuddet sitt, så fikk jeg heller ta opp lån. Dette skulle bli mitt hjem.
Hvis jeg tok skolebussen kom jeg hjem til middag og det ble mer tid til å diskutere fremtidsplanene med de to på Tveit og jeg kunne flytte om et par dager.
Da jeg gifta meg og flytta inn på Tveit tok jeg over svigermor sin fjøsjobb sammen med Gustav. Jeg hadde aldri melka ei ku før, men det tok ikke lang tid før jeg var ei dreven budeie. Svigermor tok alt innearbeid, så jeg regna med å komme hjem til ferdig middag i dag også, og de to hjemme regna med Napoleonskake til dessert som alltid når noen hadde vært på bytur.
Mens svigermor kokte kaffe tok jeg mot til meg og sa til Gustav: "Jeg har sagt til deg et par ganger siste året at når jeg ble pensjonist ville jeg ikke i fjøset lenger, og jeg har bedt deg trappe ned på drifta. Nå har jeg vært pensjonist i 14 dager og har fått første pensjonsutbetalinga. Så da blir du alene med fjøsarbeidet."
Han gjorde det lettere for meg da han sa: "Det blir nok langsamt for deg å gå her utan å gjere noko. Mor er sprek nok til å laga mat og to kokkar på kjøkenet er det vel ei for mykje . . "
Nei, svara jeg og hoppa i det: "Jeg fant meg en plass å bo da eg var på Øra i dag, og kommer til å flytte ganske snart. Etter 30 år med fjøslukt har jeg lyst til å se folk rundt meg, gå i butikker og være med på pensjonistturer. Jeg har hatt det godt her og likt fjøsarbeidet, men jeg kjenner at kroppen har fått nok, og jeg vil oppleve noe annet før jeg blir for gammel."
Jeg fortalte om drømmehuset, om hva banksjefen hadde sagt og at Gustav ville arve huset om jeg skulle dø først. Det vil jo bli felleseie som resten av gården.
Det ble stille da svigermor fylte kaffe i koppene: "Dette kan du vel ikkje meine for alvor? Det var ei ulukke at de ikkje fekk barn saman. Da hadde du vel ikkje kome på slike tankar."
Gustav reiste seg og gikk ut for å ta kveldsstellet. Svigermor gikk for å ta middagshvil og jeg pusta letta ut, satte koppene i oppvaskmaskina og gikk ovenpå. Gustav og jeg hadde ikke delt seng på mange år. Han sa ifra rett etter at vi var gift at han ikke ville ha barn, og det ble aldri noe normalt samliv på oss. Likevel har vi hatt et godt ekteskap. Vi har vært gode venner, jenka oss etter hverandre og arbeidd godt i lag.
23. april
Jeg våkna klokka 6 som vanlig, men ble liggende å høre på de to nede på kjøkkenet. En kopp kaffe før han fora kyrne. Så kom han inn til frokost litt senere og gikk ut igjen for å melke. Jeg sto opp og fant termokanna med kaffe og svigermor som så bekymra ut: ”Vil du verkeleg dette da, Anna? Det blir stilt her utan deg, og det fell mykje arbeid på han Gustav. Bra at de sende sauene i haust elles hadde det vore rett før lamminga no, og da kunne du ikkje ha reist.”
Gustav hadde helst kvitta seg med sauene for mange år side, men jeg hadde holdt igjen. Jeg gledde meg hvert år til lamming. Det varme sauefjøset og den spesielle lukta av nyfødte liv var det fineste på hele gården. Og det var bare mitt ansvar. Hver høst de siste åra ville Gustav helst sende hele flokken til slakt og han var fornøyd i fjor da jeg sa at det var greit. Jeg hadde begynt å drømme om et nytt liv uten fjøslukt og med egne penger.
Ved formiddagsmaten spurte jeg om det var greit for han å overføre penger til min konto. 300 tusen som var halvparten av sparepengene på hans konto og 77 tusen som var halvparten av mine sparepenger når han hadde betalt tilbake traktorpengene.
Jo, han hadde grunna på dette og sa at jeg hadde sannelig jobba for pengene. Jeg hadde jo snakka frempå noen ganger at vi burde ha delt inntekta fra gården. Det hadde vært skrevet mye om det i Bondebladet. Gustav hadde regna på det og mente at det lønte seg dårlig. Vi hadde felles økonomi og jeg fikk de pengene jeg ba om.
Det var vel dumt at han hadde vært så bestemt på ikke å ha egne barn. Han regna med som sikkert at en av guttene til Knut ville overta gården - særlig etter at han bygde nytt fjøs på 80-tallet. Han skulle nok ha kjøpt bil han også når alle andre gjorde det, så hadde livet blitt annerledes.
Han skulle overføre pengene.
Utpå ettermiddagen tok jeg en tur nedover vegen. Regna med å møte Knut, broren til Gustav på veg hjem fra jobb. Hadde jeg venta til han kom hjem, ville kona Signy laga sirkus. Knut ville forstå.
Han kom og vi fikk en prat som endte med at han ville komme ned med bilhengeren i kveld. Jeg kunne fylle den opp og han ville komme innom og ta med meg og hengeren ned til Øra når han dro på jobb en dag når det passa for meg.
Han kom før jeg hadde regna med. Yr meldte regn på fredag, så hvis jeg rakk det, var det best å reise i morgen tidlig.
Jo før jo bedre – tenkte jeg og bar ned pakkenellikene. Gustav kom og hjalp til med stabling og hadde med slike strammebånd som jeg aldri har lært meg å bruke.
Han så betenkt ut. Det hele hadde vært så overraskende og gått så raskt at ingen helt skjønte hva som virkelig var i ferd med å skje.
24. april
Vi spiste frokost før Knut kom og Gustav gikk i fjøset. Svigermor var bekymra for alt nytt jeg måtte kjøpe og stakk til meg en tusenlapp. Hun hadde ikke mer liggende. Hun kom med ett av de nybakte brødene fra i går også.
Knut hadde det travelt da han kom, kobla på hengeren og jeg flytta fra Tveit.
Mer spennende enn vemodig.
Knut og jeg hadde alltid vært gode venner og hadde en fin prat i bilen nedover. De to sønnene var vel etablerte med gode jobber og egen familie. Verken de to eller sønnene deres hadde noen gang tenkt på å overta Tveit, men den eldste sønnen hadde ei datter som gikk på landbrukslinja. Hun hadde vært på Tveit et par ganger, men Gustav hadde ledd av interessen hennes. Jenter og traktor . . .
Flyttelasset var ikke rare greiene. Raskt av hengeren og innafor grinda, så kjørte Knut videre på jobb. Kommoden var tyngst, og alt var på innsida av døra før jeg satte meg ned med første kaffekoppen i eget hus.
Det var andakt og spenning i kroppen før jeg nappa veska med meg og spaserte til banken med litt nervøst hjerte. Jeg hadde jo flytta inn i et hus jeg ikke eide – hadde bare lånt nøkkelen.
Banksjefen hadde strålende nyheter. Han hadde fått tak i to av de tre selgerne som hadde arva huset. De var villige til å gå ned i pris så mye at summen ble 350 tusen inklusive salær, avgift og gebyr. Han kunne også bekrefte at Gustav hadde overført pengene som vi avtalte. Kjøpekontrakt ble satt opp og underskrevet og jeg svevde lykkelig ut døra - og var fri som fuglen!
Jeg fløy til kjøpesenteret. Hadde lang huskeliste, med seng og kjøleskap øverst. Fant kjøleskap til kr 3 500, men kunne ikke bestemme meg for seng med skuffer under, eller madrass på bein som ble litt billigere.
Etter rekesmørbrød, napoleonskake og kaffe ble avgjørelsen seng med skuffer under. Ingen plass for hybelkaniner til å slå seg ned da. Heldigvis kunne butikkene samordne transport slik at jeg får både kjøleskap og seng i morgen.
Når en starter dagen i otta blir det tid til litt av hvert. Litt tørrmat ble med hjem før turen gikk til Bruktbua som hadde åpent fra kl 13.00.
Store vinduer med antikviteter og blomsterbed med påskeliljer på begge sider av blåmalt inngangsdør. Det så innbydende ut og jeg ble møtt med plingelyd da jeg gikk inn i et rom som så ut som ei vanlig stue. Neste rom var kjøkken med kokekar og kjøkkenredskap på bord og benker. Jeg så til min forskrekkelse at en splitter ny kaffekjel maken til min nyanskaffelse hadde prislapp med kr 100.
Akkurat da kom eieren og jeg kommenterte at prisen var alt for lav. Han lo og sa at ingen vil ha slikt nå, selv om den var ubrukt. Folk brukte kaffemaskiner, traktere eller presskanner.
”Kom og smak. Jeg har ei moderne kaffemaskin her borte” Han viste veg til en sofakrok der det sto et lite monster som pøste kaffe i to kopper etter å ha blitt fora med to kapsler.
Kaffen var god og mannen trivelig. Han hadde overtatt Bruktbua da han ble pensjonist og reiste rundt i nærområdet og henta dødsbo og annet som folk ville bli kvitt. Noe gikk på søppelfyllinga og noe fikk han plassert i butikken. Jeg måtte bare se meg rundt og be om hjelp hvis det var noe spesielt jeg var ute etter.
Jeg fant et lite bord med klaff til å slå ut. Overflata var umalt og understellet var grønnmalt omtrent i samme farge som skapdørene på kjøkkenet. Prisen var grei, og jeg lurte på om han hadde ei trillebår. Han så litt forskrekka ut da jeg løfta bordet opp i trillebåra og han tilbød seg å kjøre sakene hjem for meg. ”Neida, jeg bor ikke langt unna” sa jeg og trilla av gårde.
Dagen har vært innholdsrik og kvelden ble kort. Jeg ligger snart på flatseng på gulvet.
25. april
Våkna ganske forvirra i sekstida på gulvet i et fremmed rom. Måtte lokke øynene og memorere gårsdagen. Vanskelig å forstå at så mye kunne ha hendt på en dag. De siste 30 årene har vært repetisjon fra en dag til den neste. Noen få ganger var det nattevåk på grunn av kalving og så var det lammeperioden på våren som var det store avbrekket.
Hva skulle skje i dag? Jo, kjøleskap og seng skulle komme på formiddagen. Det ble kaffe og ei skive av svigermors brød mens jeg planla dagen. Ei kladdebok ble med fra butikken i går og jeg noterte hva som måtte kjøpes, hva som skulle gjøres og hva jeg skulle lete etter neste gang jeg skulle innom Bruktbua.
Småkaldt i hagen, men en inspeksjon måtte til. Litt snø lå igjen etter takras, men krokus i blått og gult sto inntil husveggen, og noen andre blader som trolig ville bli påske- eller pinseliljer. I et hjørne ved stakittgjerdet der morrasola skinte, lyste det kvitt. Det var ei stor tue med kvitveis – aldeles nydelig. Må passe på å ta vare på den flekken. Hadde vært fint å plante noen andre blomster i utkanten å ha et blomsterbed der.
Det som pirra nysgjerrigheten mest var ei låst bu lengst nede i hagen. Ingen nøkkel inne i huset. Den kunne ligge over dør eller vinduskarmer eller en annen lur plass.
Letinga ble forstyrra av bilhorn fra stor varebil som sto på vegen utafor grinda.
To karer bar inn kjøleskap og fikk det på plass. De tok med papp og plast ut og kom inn med det som skulle være seng – ei stor flat pappeske som ble plassert på stua. De mente det var bra å ha god plass til å sortere skruer og deler.
Jeg sto tafatt med tårer i øynene, mens de forklarte at det var bruksanvisning i pakken og alt som trengtes av verktøy.
Dette greier du, sa de på vegen ut.
Dette går aldri bra, tenkte jeg da jeg åpna pakken med kniv.
Bruksanvisninga besto av tall, bokstaver og strektegninger og var ganske uforståelig. Jeg putta den i lomma og ilte til butikken for å klage min nød. Jeg forventa å få ei seng, ikke et byggesett!
Fredag er handledag og betjeninga var opptatt. ”Dette greier du. Se på det som ei utfordring og ta en luftetur hvis du står fast”, sa ei ekspeditrise som jeg endelig fikk tak i. ”Lurt å ha en vater til skuffene som skal være under senga, og kanskje litt mannfolkhjelp.”
Turen gikk til Bruktbua igjen. Han hadde ingen vater til salgs, men jeg kunne få låne hans egen. Hvis jeg ville passe butikken i 5 minutter skulle han dra hjem og hente.
Puslespillet så ikke så ille ut nå. Skuffedelene var lett å sortere ut. De skulle bankes sammen med litt lim og det var en overkommelig jobb.
Resten fikk vente til neste dag. Jeg er ikke 20 år lenger.
26. april
Etter enda ei natt på golvet våkna jeg til ny dag i eget hus. Jeg hadde ingen andre planer for dagen enn å få senga ferdig så jeg slapp flere netter på flatseng.
Før klokka var 12 sto senga ferdig med skuffer under og madrass oppå. Nydelig å strekke seg ut etter flere timer bøyd over bruksanvisning, skruer og dingser. Nå måtte jeg ut i frisk luft og hagen fikk en ny inspeksjonsrunde som endte ved den låste bua. Det måtte finnes nøkkel et sted, mest sannsynlig på utsida av huset. Jeg lette systematisk og fant den mellom grunnmur og kledning.
Spennende øyeblikk for å se om den passa i låsen og enda mer spennende da døra gled opp. En lysbryter på veggen og rommet lå bada i lys fra lysrør i taket. Rommet var stapp fullt av gressklipper, redskap og verktøy. Et par hagestoler lå under en arbeidsbenk og det var stabla firkanta kasser fra golv til tak lengst inne i rommet. En hagestol som hadde trengt et strøk maling og ei løvrive ble med ut. Arbeidslysten var borte og sulten krevde sitt. Dessuten begynner det å skumre og jeg gleder meg til å gå tidlig til sengs.
27. april
Dagen starta med regn. Hadde vært fint med en tur ut, men jeg har verken regntøy eller paraply. Regndressen min henger igjen i gangen på Tveit. Den lukter nok for mye fjøs til bybruk.
Det meste av flyttelasset er pakka ut og jeg ble sittende litt tafatt med kaffekoppen. De siste dagene hadde vært et maraton med nye inntrykk og opplevelser. Etter det første møtet med banksjefen har det gått slag i slag.
Godt å sitte bare å tenke på opplevelser og inntrykk. Notisboka i kjøkkenskuffen har mange overstrekinger av planlagte saker som er utført, men mange flere punkter som skal kjøpes eller gjøres.
Jeg må lage meg et budsjett og finne ut hvor mye penger jeg må sette av til kommunale utgifter og strøm.
Stua virker stor og naken. En vedovn, en lenestol, et lite bord og en kommode fyller ikke opp stort.
Stue var et ukjent begrep da jeg voks opp. På prestegården der jeg var barnepike hadde de finstue som ble brukt bare i jula og når de hadde selskap, og senere i livet bodde jeg på møblerte hybler helt til jeg kom til Tveit.
Der var det dagligstue med TV. Både svigermor og Gustav hører dårlig og lyden var så høy at jeg rømte ut ganske snart.
Jeg satt på kjøkkenet eller oppe på soverommet mitt med ei bok eller strikketøy – og radioen.
Tørr ved fant jeg både i skjulet og i kjelleren og fikk fyr i ovnen. Stua ble straks triveligere, og røyken gikk rett opp i pipa. Jeg satte meg i lenestolen med en halvferdig sokk. Gustav brukte opp noen sokkepar i året, og jeg hadde både garn og ull. Rokken hadde jeg ikke tatt med, så hva jeg skulle med ulla er jeg sannelig ikke sikker på.
Tanken på sofa og salongbord frister lite – ikke har jeg penger til det heller. Kjøper jeg brukt så kan jeg risikere å få en sofa som hadde stått hos noen som røkte, og det var ikke aktuelt å leve med. Da fikk heller stua stå ganske tom foreløpig. Kanskje et stort spisebord hadde vært tingen.
28.april
Bra vær i dag, og jeg brukte formiddagen i hagen. Et blomsterbed holder på ta form rundt der kvitveisen står. Jeg flytta steiner fra ei røys ved uthuset, gravde de litt ned og spavendte jorda innafor. Bra at jeg fant spader og anna redskap i bua. Så vendte jeg jorda på et stykke der det så ut til å ha vært kjøkkenhage. Da sa ryggen ifra at det var nok. Merkelig så ivrig en blir når en er i starten på noe nytt.
Første året jeg bodde på Tveit laga jeg også blomsterbed. Kjøpte stemor og sådde ringblomster og blomkarse. Det ble liten tid til å luke og etter som lamminga tok all tid på våren så ble det bare med det ene året. Dessuten lå det som kunne kalles hage på baksida av huset, og der var vi nesten aldri. Men her skal det blomstre. Jeg vil kjøpe noen gule løkblomster og sette ned. De tåler kalde netter.
Kjøleskapet var ganske tomt og en ”bytur” var nødvendig. Speilet på badet viste ei svett og sliten kjerring. En tur i dusjen gjorde underverker, men det tok tid før håret tørka og det slo meg at håret trengte en klipp. Lenge siden svigermor var der med saksa.
Jeg spurte meg frem til kommunehuset. Der fikk jeg beskjed om kommunale avgifter og de var så greie at de ringte elverket for meg. De fant ut hva den forrige eieren hadde brukt av strøm siste året han bodde der, og kunne stipulere en cirkapris på hva jeg kunne vente meg i strømutgifter. Det hørtes ikke så ille ut og jeg er ikke i tvil om at jeg skal få endene til å møtes.
Strømregning kommer 6 ganger i året og kommunale avgifter skal betales 4 ganger.
Store utskeielse blir det ikke, men noen nye klær må jeg ha. Det er lett å se at jeg skiller meg ut i klesvegen med den gamle crimplenebuksa med strikk i livet som har vært finbukse i sikkert 20 år. Regnfrakk må også til og støvler. Kan ikke sitte inne om det regner en skvett.
Hvis jeg skal driste meg til å møte opp på strikkekafé så må jeg innom en klesbutikk i morgen.
29. april
Dagen starta med en handletur. Jeg hadde lest i en ”bli ny –reportasje” i et ukeblad at det var lurt med et basisantrekk, og jeg fant en butikk med dameklær.
Ei drøvtyggende ungjente virka ganske uinteressert da jeg prøvde å forklare hva jeg var ute etter og jeg rømte ut fra butikken ganske mismodig.
Det gikk bedre i neste butikk. Ei godt voksen ekspeditrise forsto hva jeg mente og hun fant frem flere bukser og skjørt med jakke i samme stoff. Da kunne jeg velge bluse eller jumpere etter hvor fin jeg ville være. Jeg falt for et mellomblått sett med en nydelig bluse og skjerf i halsen. Jeg så virkelig ut som ei ekte bydame!
Men gleden varte ikke så lenge. Jeg holdt på å gå i gulvet da jeg så prisen. Det ble nesten tre tusen kroner.
Det ble til at jeg gikk ut med buksa, jakken og to bluser fra et billigstativ.
Etter en tur hjemom gikk turen til Bruktbua med vateret jeg hadde lånt. Jeg gikk rundt og så på alt han hadde i hyllene. Noe ligna på ting jeg hadde sett og eid tidligere og andre saker plukka jeg frem og la i ei handlekurv. Kjøkkenet mitt er ganske tomt og her var det kopper, glass og redskaper for en slikk og ingenting. Jeg hadde ikke bruk for serviser til 12 og plukka gladelig med enslige kopper og fat som var pene å se på. Om de hørte sammen var ikke så nøye.
Jeg fant ei skål av samme slaget som de hadde i prestegården der jeg var første årene etter at jeg flytta hjemmefra. Den ble med til mitt nye hjem.
Da jeg skulle betale lurte han på om jeg trengte ei ny trillebår eller om jeg ville ha en trillebag. Han hadde en slik stående og mente at det var noe for meg. Jeg slo til og var enig i at trillebår sikkert ikke var egna for bydamer.
Dessuten fant jeg ei trillebår i bua i hagen, så nå hadde jeg to . .
30.april
Jeg har bodd her snart ei uke og har ikke savna Tveit et øyeblikk. Ikke har jeg hatt dårlig samvittighet heller. Enhver har ansvar for sitt eget liv, og kan ikke regne med at andre skal stille opp til enhver tid. Nå er tida inne for meg til å leve mitt eget liv, så får Gustav leve sitt. Jeg har fulgt han i tykt og tynt de siste 30 årene.
Nå er jeg over 66 – og jeg gjør som jeg vil.
Planen i dag var strikkekafé nede på kjøpesenteret. Jeg har garn og et påbegynt sokkepar, men jeg kjente at tida ikke var helt riktig. Jeg møtte opp med nyklær på, men da jeg så damene som gikk inn den åpne døra, så rømte jeg unna. Må nok manne meg litt opp før jeg tør å gå inn til alle de andre som så ut til å kjenne hverandre godt fra før.
Regntøy, støvler og hårklipp sto øverst på huskelista mi. Det var mye å velge mellom på støvelfronten, og det ble et par ”joggestøvler” med gode såler. Jeg vil ut i skogen fremfor å gå i bygatene.
Valget sto mellom en rød og en grønn regnfrakk. Jeg ville gjerne være litt anonym å velge grønn, men ekspeditøren overtalte meg til å ta den røde hvis jeg skulle i skogen. Det er jakttid hele høsten frem til jul og da er ikke grønt den lureste fargen. Så da ble det rød frakk med hette.
Da jeg kom hjem lå det lapp fra Posten Norge om at jeg måtte skaffe meg postkasse eller leie en postboks.
Det hadde jeg ikke tenkt på og det ble ny tur til kjøpesenteret. På vegen ut kikka jeg litt på gjerdet ved grinda. Der var det merker etter en postkasse som var tatt ned.
Hvem solgte postkasser? Måtte spørre meg litt frem og kunne velge mellom modeller fra 500.- til nesten 2 tusen kroner.
Må tenke på det til i morgen. Kanskje det er like greit med en postboks, hvis det ikke er lenger unna enn at jeg kan gå dit nesten hver dag.
-
1
2 kommentarer
Anbefalte kommentarer