Helt alene er jeg da ikke.. Jeg har to små barn, men de er hos pappaen sin halve tida. Det vil si at jeg er "alene" i huset to av fire uker hver måned. Venninner har jeg da også, men de er mest opptatt av familie og jobb, og har bare tid til meg en gang i blant (og det skjønner jeg da egentlig svært godt). Mamsen må jeg ikke glemme, hun vil svært gjerne tilbringe tid sammen med meg, og bryr seg om meg. Men mammaer skal vite ALT, og det kan være litt plagsomt Så er det mannen jeg elsker, da . Han har tid til meg sånn cirka 2-3 kvelder i måneden, og synes det er best sånn, er ikke klar for noe forhold ennå, sier han.. når vi er sammen har vi det SÅ fint, men vi behøver da vel ikke være sammen hele tiden fordet..? ..det hadde aldri gått, sier han videre; dine barn, mine barn.., vi hadde kommet til å ødelegge hverandre..Men jeg vil jo være sammen med han HELE tiden, og savner han nesten HELE tiden!! - og du må ikke tro at jeg ikke har prøvd å komme over denne mannen, glemme han, komme meg videre i livet..., men det går jo ikke Dette ble mye klagings.., for egentlig har jeg vel lite å klage over; friske og greie unger, fin og utfordrende jobb, super eksmann, en familie som bryr seg og en delig elsker.. sukk..