Champagneball eller Soave Bolla
En gjennomsnittlig 28-åring i Norge er deprimert.OK, den påstanden er kanskje i sterkeste laget. "Deprimert" er en diagnose man bør unngå å tulle med, så jeg trekker den tilbake. Og prøver på nytt.En gjennomsnittlig 28-åring i Norge er skuffet.En gjennomsnittlig, norsk 28-åring ser rundt seg, på den daffe samboeren i den slitte sofaen, i en leilighet som selv om den var rådyr, både er slitt og full av hybelkaniner. En gjennomsnittlig, norsk 28-åring betaler regninger over internett, konstaterer at kontoen er så slunken at den snart dør av næringsmangel, og gruer seg til å gå på jobben i morgen. Helvetes, kjedelige drittjobb. Komplett med drittsjef og ikke minst drittlønn.Og hvis vår gjennomsnittlige, norske 28-åring er virkelig heldig, kan hun kjøre av gårde til drittjobben i en drittbil. Ikkeno' Lexus her i gården, en lettere rusten Mazda med eksosrøret i bagasjerommet er det man klarer, den høye husleia og studielånet tatt i betraktning.En gjennsomsnittlig, norsk 28-åring føler seg lurt.Hvor er champagneballet? Hvor er rikdommen, hvor er statusen, hvor er det spennende, Viktige yrket, den store kjærligheten og den flotte leiligheten?Vel, alle disse tingene finnes ett eller annet sted, det er alltid noen andre som har dem. Men de finnes iallefall ikke her, og bare det er grunn nok i seg selv til å føle seg skuffet. Og snytt.Det var jo det vi var lovet, 'sant. Vi hadde alle muligheter, vi hadde all mulig oppbacking (og til og med press) på å komme opp og frem. Bli noe. Helst noe stort, og viktig. Så fort som mulig, og gjerne før de andre i klassen.I min omgangskrets skal det godt gjøres, ettersom mitt kull fra videregående allerede har fostret et titalls jurister og siviløkonomer, gjerne ansatt i departement eller det private næringsliv til latterlig høye lønninger. Det finnes også ti-femten nyutdannede leger. En fire-fem organisasjonspamper in spe, og en aspirant i UD. Journalistikk er også bra. Du kan ikke åpne en avis uten at navnet fra en håndfull tidligere venner ler deg i fjeset- de hotteste av dem har til og med bildebyline. To stykker har gitt ut bøker med rimelig suksess, to er ditto skuespillere. Mine gamle klassekamerater sitter i bystyret, og jaggu er vi ikke representert på Stortinget også!Mitt gamle kull har også en skremmende høy andel som sliter med livene sine. På den ene eller andre måten, og de mest uheldige har ikke lenger et liv å slite med. Og det er blant de såkalt "vellykkede". Jeg tør ikke tenke på dem jeg aldri har hørt noe om siden siste skoledag.Tjueårskrisen har blitt et begrep, et begrep som synes latterlig for alle de som er over 30. Hva er det de gnåler om, de som har alle muligheter?Jeg velger å skyve alderen litt oppover, til midten av tjueåra. 25-årskrisen. For det er da du våkner opp og ser hva du har. Det er da du risikerer å få skuffelsen midt i fleisen.Når du innser at alle andre har fått det til, bortsett fra deg selv. Eller når du har fått drømmejobben, etter lang og hard innsats, og oppdager at- vel, det er bare en jobb, det også. Ikke Det Store Målet, ikke løsningen på ett og alt. Eller når du leverer Masteroppgaven i Statsvitenskap til stående ovasjoner, og så ikke får jobb.Du trodde du skulle få et champagneball, og alt du sitter igjen med er fuckings soave bolla, ubetalte regninger, uvaskede gulv, og en følelse av at du er snytt for... ettellerannet.Det kan synes som et luksusproblem, og det er det kanskje også. Men for de som svømmer rundt i soave bolla og ønsker at de var noen andre, et annet sted, er nok følelsen i høyeste grad reell. Våre foreldre misunte oss alle mulighetene våre, det de ikke advarte oss mot er at ubegrensede muligheter fører med seg ubegrenset risiko for å velge feil. Eller for å tro at du valgte feil. Eller verst av alt, for å velge- og likevel mislykkes. Kombinert med skyhøye forventninger om hva livet skal inneholde, blir det i tøffeste laget for mange. Norske medier velter seg i vellykkethet, gjerne inntil det uspiselige. Hvem eier hva, hvem tjener hvor mye, hvem har mest makt? Hvem redder verden på fritida, hvem tatoverer inn en sekser på skulderen etter kritikerros? Hvis det er dette, foreldres forventninger og ubegrensede muligheter som er unges startpunkt i livet, er det ikke uventet at de fleste er dømt til å gå på snørra en eller annen gang i løpet av tjueårene. Det er en logisk konsekvens, og det burde gi oss alle litt å tenke på når det gjelder hvilke verdier vi ønsker å gi videre til våre barn.Suksess er fint, bevares. Men er det en ting jeg skal innprente ungene mine, sånn henslengt over lørdagsavisen som forteller om de Rike, Berømte og (inntil det motsatte er bevist, for eksempel ved at de hopper ut fra 32. etasje,) Lykkelige- så er det at for absolutt alle finnes det dager hvor det mest konkret virkningsfulle du gjør er å vaske gulvet. Du får ingen applaus, Skavlan kommer ikke til å invitere deg til Først & Sist. Men gulv må vaskes, slik er nå en gang livet, og er du virkelig smart, bevilger du deg et bittelite glass champagne til kvelds. For når alt kommer til alt, er det du selv som setter kriterier for hva som er et godt liv. Og absolutt ingen trenger å la seg avspise med soave bolla, selv om champagneballet lar vente på seg- eller aldri kommer. Med mindre man går inn for å ha det fælt da, men det er en annen historie...
6 kommentarer
Anbefalte kommentarer