Lett sosial angst? Eller er dette normalt?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er litt over 30 år. Kommer normalt greit overens med folk, og liker å være med venner selv om jeg ikke har sånn kjempemange av dem. 

Det som er, og som jeg har begynt og følt veldig mye på spesielt nå i det siste, er om det er noe galt med meg. Om jeg har noen form for feil oppi hjernen min, om jeg burde gå på noe legemidler eller oppsøke en psykolog eller om det er helt normalt å føle som jeg gjør.. 

Saken er den at jeg kvier meg veldig til sosiale sammenhenger. Ikke alle typer, men spesielt de jeg ikke kjenner noen. Før brydde det meg ikke så mye, holdt meg da for meg selv eller avlyste ting og holdt meg heller hjemme i mine trygge omgivelser. Men nå kan jeg ikke det lenger. Vel, ikke alltid. For jeg har barn som har begynt på skolen og det skjer endel både der og på fritidsaktiviteter som jeg er nødt å være med på. Og jeg synes det er helt forferdelig!!! Jeg gruer meg, får nesten ikke sove, er redd for å føle meg teit og utenfor. Selv om ikke det er meg det handler om, det er jo mine barn. Men de andre foreldrene er helt annerledes virker det som. Og flere av de kjenner hverandre og de er også alle mor og far. Jeg er kun meg..Er alenemor og føler jeg blir sett ned på. Blir kanskje ikke det, men det føles slik. Og når jeg i tillegg ikke har peiling på hvordan jeg skal snakke med folk blir det bare verre. Bare det å skulle hente dattera min hos ei venninne og vite at jeg må snakke med de andre foreldrene gjør at jeg blir helt fra meg. Grillfest med klassen er hvertfall helt ille. Jeg takler det ikke!! Og trist for mitt barn, prøver jeg å legge andre planer for oss akkurat den ettermiddagen /helga det skjer noe sosialt i skolesammenheng. Jeg kan jo ikke gjøre det her mot barna mine, jeg forstår det jo så godt!! Men jeg føler meg så utenfor. Herregud, suck it up, right? Jeg bare klarer det ikke!!! Vet ikke hvordan!! Kan det være tegn på lett sosial angst? Hva hjelper i så fall mot det?? 

Har faktisk gått så langt som at jeg tenker på å flytte til sommeren. Vet ikke om det ville ha hjulpet, men føler jeg allerede har blitt den asosiale rare mora som ikke er super-initiativrik og utadvendt som alle andre tilsynelatende er. Vil komme meg til et annet sted og prøve på nytt, bli en annen. 

Isj, hva skjer egentlig med meg..Vil helst bare holde meg kun med mine barn. Slippe å se andre. Men det går jo ikke. Det er jo ikke bra for ungene. Og sikkert ikke for meg. Men hva bør jeg gjøre?  Oppsøke psykolog? 

Anonymkode: 6badf...8e2

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det opp med fastlege, eventuelt oppsøkt psykolog, familievernkontoret eller lignende selv. Jeg tviler på at problemet ditt forsvinner selv om du flytter, det er nok best å ta tak i det, både for sin og for barna sin del  viser det seg å være angst kan du jo få behandling og evt. medisinering - bruk det som motivasjon: du kan bli frisk! 

Hvis det er noen trøst så har jeg barn selv, og har aldri tenkt negativt om aleneforeldre eller foreldre som ikke er supersosiale.

Anonymkode: b7f3a...b2a

[AnonymBruker]

Synes dette høres mer ut som ganske sterk sosial angst, kanskje t.o.m unnvikende personlighetsforstyrrelse. Når det hemmer deg sånn i hverdagen og også kan komme til å påvirke det sosiale til barnet/barna dine negativt, så se det viktig å søke hjelp (fastlege som kan henvise videre). Det handler kanskje om at du tidligere i livet kunne unnvike vanskelige sosiale situasjoner (som ikke er noen varig løsning), men nå som du er mor så er det vanskeligere og skaper mer problemer og symptomer.  Sikkert derfor det viser seg så sterkt nå. Det er forøvrig ikke noe å skamme seg over ved å være alenemor, og jeg tviler på at de andre foreldrene tenker nedlatende om det. Kanskje det finnes flere alenemødre der ute du kunne søke et felleskap med? 

Anonymkode: e91e6...153

[AnonymBruker]

det virker som dette er noe som hemmer deg ganske mye og går utover barna dine i tillegg til deg selv. jeg ville tatt en tur til legen i hvertfall og hørt hva han/hun anbefaler. jeg er selv det som kan kalles introvert. jeg trives aller best i mitt eget selskap og kvier meg av og til for sosiale sammenkomster. synes det virker deiligere å bare være hjemme  men det går som regel bra når jeg først er der!

Anonymkode: dfe16...227

[AnonymBruker]

Det er tydelig at dette hemmer deg i altfor stor grad. Det har gått så langt at du vurderer å lage en ustabil hverdag for barna ved å flytte for å unngå problemene det skaper for deg. Å flytte løser ikke dette, dette er i deg. Du er sikkert ei fantastisk mor og besitter egenskaper andre garantert ville verdsette selv om du ikke betrakter deg selv som den mest inititativrike og utadvendte mamman. Om du kunne klare å tenke at nettopp ved våre forskjeller skaper vi samlet det unike og interessante mangfoldet. Det er forskjellene våre som gjør  det hele interessant. Alle like = trøttendes og kjedelig Jeg tror kanskje, ut i fra det du skriver, at dette ikke er noe du vil klare helt på egenhånd, så snakk med lege om dette for å finne det som kan hjelpe deg til å blomstre blant andre Ja, gjør det så du gir andre muligheten til å bli kjent med unike deg

Anonymkode: 4c49e...267

[AnonymBruker]

Den 19. januar 2016 at 20.27, AnonymBruker skrev:

Hei.

Jeg er litt over 30 år. Kommer normalt greit overens med folk, og liker å være med venner selv om jeg ikke har sånn kjempemange av dem. 

Det som er, og som jeg har begynt og følt veldig mye på spesielt nå i det siste, er om det er noe galt med meg. Om jeg har noen form for feil oppi hjernen min, om jeg burde gå på noe legemidler eller oppsøke en psykolog eller om det er helt normalt å føle som jeg gjør.. 

Saken er den at jeg kvier meg veldig til sosiale sammenhenger. Ikke alle typer, men spesielt de jeg ikke kjenner noen. Før brydde det meg ikke så mye, holdt meg da for meg selv eller avlyste ting og holdt meg heller hjemme i mine trygge omgivelser. Men nå kan jeg ikke det lenger. Vel, ikke alltid. For jeg har barn som har begynt på skolen og det skjer endel både der og på fritidsaktiviteter som jeg er nødt å være med på. Og jeg synes det er helt forferdelig!!! Jeg gruer meg, får nesten ikke sove, er redd for å føle meg teit og utenfor. Selv om ikke det er meg det handler om, det er jo mine barn. Men de andre foreldrene er helt annerledes virker det som. Og flere av de kjenner hverandre og de er også alle mor og far. Jeg er kun meg..Er alenemor og føler jeg blir sett ned på. Blir kanskje ikke det, men det føles slik. Og når jeg i tillegg ikke har peiling på hvordan jeg skal snakke med folk blir det bare verre. Bare det å skulle hente dattera min hos ei venninne og vite at jeg må snakke med de andre foreldrene gjør at jeg blir helt fra meg. Grillfest med klassen er hvertfall helt ille. Jeg takler det ikke!! Og trist for mitt barn, prøver jeg å legge andre planer for oss akkurat den ettermiddagen /helga det skjer noe sosialt i skolesammenheng. Jeg kan jo ikke gjøre det her mot barna mine, jeg forstår det jo så godt!! Men jeg føler meg så utenfor. Herregud, suck it up, right? Jeg bare klarer det ikke!!! Vet ikke hvordan!! Kan det være tegn på lett sosial angst? Hva hjelper i så fall mot det?? 

Har faktisk gått så langt som at jeg tenker på å flytte til sommeren. Vet ikke om det ville ha hjulpet, men føler jeg allerede har blitt den asosiale rare mora som ikke er super-initiativrik og utadvendt som alle andre tilsynelatende er. Vil komme meg til et annet sted og prøve på nytt, bli en annen. 

Isj, hva skjer egentlig med meg..Vil helst bare holde meg kun med mine barn. Slippe å se andre. Men det går jo ikke. Det er jo ikke bra for ungene. Og sikkert ikke for meg. Men hva bør jeg gjøre?  Oppsøke psykolog? 

Anonymkode: 6badf...8e2

Ja, du oppsøker psykolog. Jeg kjenner meg veldig igjen i deg og jeg har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det betyr ikke at du har det, men du har i alle fall sterke sosiale problemer når du vurderer å gå til det skritt å flytte pga dette. Det kan jeg si deg med en gang, det vil være dødfødt. Nissen flytter med på lasset. Problemet vil ikke bli bedre på et nytt sted. Ungene skal på skolen der også, det er nye foreldremøter, nye grillfester. 

Gå til fastlegen, be om henvisning til dps og psykologspesialist for utredning. Fortell det du skriver her, selv om du føler det er forferdelig flaut og ekkelt. Jeg, og mange andre, har gjort det før deg. Og, det har blitt bedre i ettertid. 

Anonymkode: 06ac7...9bb

[AnonymBruker]

Wow..tusen takk for gode svar:) har egentlig aldri tenkt at det kan være en personlighetsforstyrrelse eller at det har vært så alvorlig.. Men ser jo at det kanskje ikke er så bra da.. Har googlet unnvikende personlighetsforstyrrelse og kjenner meg ganske mye igjen. 

Har fått time med fastlege på mandag. Gruer meg veldig til å fortelle om hvordan jeg har det, redd for å bli stemplet som dårlig mor. For jeg vil jo ikke være det, selv om det er slik det føles av og til.. 

Men trenger hjelp og noen å snakke med, så håper jeg kan få time med psykolog. 

Igjen. Takk for råd og svar. TS.

Anonymkode: 6badf...8e2

[Jerry Lee]

Ja. Oppsøk en psykolog.

Ikke engang vi som har diagnosen, og fler, kan stille en for deg om vi kjenner oss igjen aldri så mye. 

Og, du? Å oppsøke profesjonell hjelp er ingen skam!

Lykke til. ☺

[AnonymBruker]

Det høres ut som unnvikende personlighetsforstyrrelse og den blir ikke noe bedre av at du tvinger deg ut i sosial omgang. En psykolog vil kunne lage et program for deg med kognitive øvelser og eventuelt medisinsk behandling. Det er bra at du tar tak i problemet, jo tidligere man søker hjelp jo bedre er sjansen for at behandlingen virker. Uten behandling kan lidelsen forverres og bli livsvarig. Selv er jeg nådd et punkt der jeg nesten ikke kommer meg på butikken lenger. Jeg går kun mandag-torsdag, 15 minutter før stengetid. Er kjøleskapet tomt en fredagskveld så lever jeg heller på vann og papir hele helgen fremfor å gå på butikken. Det er ikke noe artig liv.

Anonymkode: a027d...c8c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Wow..tusen takk for gode svar:) har egentlig aldri tenkt at det kan være en personlighetsforstyrrelse eller at det har vært så alvorlig.. Men ser jo at det kanskje ikke er så bra da.. Har googlet unnvikende personlighetsforstyrrelse og kjenner meg ganske mye igjen. 

Har fått time med fastlege på mandag. Gruer meg veldig til å fortelle om hvordan jeg har det, redd for å bli stemplet som dårlig mor. For jeg vil jo ikke være det, selv om det er slik det føles av og til.. 

Men trenger hjelp og noen å snakke med, så håper jeg kan få time med psykolog. 

Igjen. Takk for råd og svar. TS.

Anonymkode: 6badf...8e2

Ikke tenk på å bli stemplet som dårlig mor. Du tar ansvar ved å oppsøke lege. For din egen helse og for dine barns skyld.

Lykke til! Det her klarer du. Som du kan se i tråden her er du ikke alene. 

Anonymkode: 06ac7...9bb

[Gjest livehappy]

Uff, så forferdelig å måtte kjenne på den ekle følelsen hver dag. Skulle ønske det var noe man kunne si for at du kunne slippe å føle det sånn lenger. Det eneste jeg kan si er vel at alle har kjent på det å føle seg alene og den eneste som ikke "passer inn" i en gruppe en eller annen gang. Jeg vet at selv den mest ekstroverte kan føle det på samme måte om personen er alene i en situasjon der man blir utilpass. Håper du forstår hva jeg prøver å komme frem til. 

Selv er jeg ekstrovert av natur, men skal innrømme at jeg har blitt mer og mer forsiktig med årene. Er ikke det rart? Begynner faktisk å få dårligere selvtillit nå enn hva jeg hadde før. Selv mener jeg at det går feil vei. Pleier det ikke å være omvendt. 

Uansett håper jeg at kognitiv terapi kan hjelpe deg, jeg har stor tro på at sånt funker! Det er helt utrolig hvordan hjernen vår fungerer. Jeg har slitt med å være dypt nedfor (kanskje til og med vært deprimert) tidligere og klarte å lure hjernen min til å tro at jeg var lykkelig ved å si til alle at jeg hadde det superbra og at alt var kjempefint. Ikke spør meg hvordan jeg fikk det til, men jeg ble faktisk superhappy av det. Nå må jeg jobbe med det igjen merker jeg, men har jeg klart det før så klarer jeg det igjen. 

Jeg har stor tro på at du også kan klare å lure hjernen din til å tro at du ikke er redd i sosiale sammenkomster. Et tips til neste sosiale sammenkomst som jeg virkelig håper du vil gå på - bak en kake eller ta med noe mat (såvisst det er mening man skal ta med da, eller det sømmer seg), hils på folk du føler deg komfortabel med å hilse på (og det er mest sannsynlig ikke alle som har en partner), smil og vær stolt av deg selv og barna dine og prøv å kose deg! Prøv å ikke tenke for mye på hvordan andre ser deg, for mest sannsynlig bryr de seg særdeles lite om hvordan du fremstår (den menneskelige hjernen er laget slik at vi er veldig sentrert rundt oss selv, det gjelder alle). Dermed følger ikke folk med på deg, de følger med på seg selv. Samme gjelder også deg. Løft blikket og smil  Masse lykke til og mange gode klemmer selv om jeg ikke kjenner deg. Du fortjener all lykke! 

Håper du vil ta til deg noe og bruke det. Ett siste tips: Alle snakker vi nedlatende til oss selv pga vi mener at vi er dårlige mennesker fordi vi tar dumme valg, har lav selvfølelse, lav selvdisiplin osv. Slutt med å snakke nedlatende til deg selv, du ville vel aldri gjort det om noen du bryr deg om? Det er like ille å si det til seg selv. Husk det!  

[Gjest marizz]

Ville kanskje oppsøkt psykolog. Du kommer mest sannsynlig til å bli oppfordret til å oppsøke tingene du er redd for, men det kan hjelpe litt å ha noen å snakke med det om. Kan godt være du rett og slett har lav selvtilitt og selvfølelse, noe som du kanskje trenger hjelp til å bygge opp. Lykke til!  

[AnonymBruker]

Jeg er uenig i at dette høres ut som engstelig/ unnvikende personlighetsforstyrrelse. En slik PF har en rekke andre hovedkriterier, selv om sosial angst kan være en del av det.

Viktige spørsmål her er:

- Hvor lenge har du følt det slik, store deler av livet?

-Gjelder dette alle typer sosiale sammenkomster hvor det er mennesker du ikke kjenner, eller er det begrenset til nærmiljø/ skoleaktiviteter?

- Dersom det er det siste (begrenset): Er det en reell grunn til at du føler deg uglesett, eller mest din egen frykt som snakker?

- Dersom det er det første (alle typer sammenkomster): Det du beskriver så langt tyder på klassisk men ganske sterk sosial angst.  

Anonymkode: 0eee5...63a

[AnonymBruker]

Jeg dytter denne tråden opp, da ts dobbeltpostet, og det kanskje er nyttige svar her og.

Anonymkode: e91e6...153

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er uenig i at dette høres ut som engstelig/ unnvikende personlighetsforstyrrelse. En slik PF har en rekke andre hovedkriterier, selv om sosial angst kan være en del av det.

Viktige spørsmål her er:

- Hvor lenge har du følt det slik, store deler av livet?

-Gjelder dette alle typer sosiale sammenkomster hvor det er mennesker du ikke kjenner, eller er det begrenset til nærmiljø/ skoleaktiviteter?

- Dersom det er det siste (begrenset): Er det en reell grunn til at du føler deg uglesett, eller mest din egen frykt som snakker?

- Dersom det er det første (alle typer sammenkomster): Det du beskriver så langt tyder på klassisk men ganske sterk sosial angst.  

Anonymkode: 0eee5...63a

Jeg synes derimot det kan høres ut som det. Har enkelte trekk selv. Her er et utdrag fra wikipedia:

"For å oppfylle kriteriene for en unnvikende personlighetsforstyrrelse skal man i følge ICD-10 i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

• Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt.
• Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre.
• Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner.
• Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt.
• Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet.
• Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.
• Følelse av å være mindre verdt enn andre.

Andre ledsagende egenskaper kan være overfølsomhet overfor avvisning og kritikk.

Andre symptomer og kjennetegn

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

• Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
• Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
• Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person.
• Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre.
• Noen har liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli ”gjennomskuet”mens andre kun har kontakt med nær familie og har kun noen få nære eller ingen venner.
• Noen er veldig stille og oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
• Noen prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål.
• Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå.
• Ekstremt lav selvtillit.
• Sterkt hat mot egen person.
• Desperat ønske om å være usynlig.
• Følelsesmessig distansering i intime situasjoner.
• Problemer med å fungere i jobbsammenheng.
• Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær.
• Føler seg underlegen andre.
• I ekstreme tilfeller – agorafobi.
• Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker.
• Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det.
• Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys.
• Er ofte utsatt for, og tiltrekkes av ”giftige” personer.
• Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer.
• Sterkt kontrollbehov.
• Perfeksjonisme. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem.
• Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent.
• Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte.

Hvis forstyrrelsen forblir ubehandlet, vil personen isolere seg selv mer og mer.."

 

Anonymkode: ac5de...97a

[Jerry Lee]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke tenk på å bli stemplet som dårlig mor. Du tar ansvar ved å oppsøke lege. For din egen helse og for dine barns skyld.

Lykke til! Det her klarer du. Som du kan se i tråden her er du ikke alene. 

Anonymkode: 06ac7...9bb

☺

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik som du, TS! Synes det er veldig slitsomt med alle de sosiale sammenkomstene for foreldre i barnehage og skole, og til og med på fritidsaktivitetene. Før i tiden var jo ikke foreldre invvolvert til de grader i de organiserte aktivitetene for barn, men nå skal vi delta og være med og sosialisere oss.... Jeg pleier å komme helt presis på foreldremøter, dugnader etc. Og er den første som stikker når alle oppgavene er unnagjort. For da håper jeg at jeg slipper å ha small-talk, eller føle at jeg burde hatt small-talk med noen andre foreldre i stedet for å stå alene inntil en vegg og være usikker. Ser at foreldrene til førsteklassingene har opprettet en facebook-gruppe og møtes en gang i uka på kafé. Jeg skjønner ikke at de orker! Forstår det slik at noen folk får energi av å sosialisere seg. Men jeg er motsatt, og tappes helt for energi, og bruker masse energi på å grue meg i forkant.

Vi hadde også grillfest i nabolaget, men jeg fant ut at det passet bra å dra på hytta akkurat den helga.... Så jeg feiger også ut av og til, mens nav og til presser jeg meg selv til å delta.

Uansett har man ulike situasjoner man føler seg vel i. Det må være rom til alle typer mennesker - ikke bare de sosialt ekstroverte som liker å stå frem i rampelyset. Folk er ulike, og det må ikke være slik at de sosialt ekstroverte er normen, og vi som ikke er slik må utredes psykisk.

Anonymkode: be9fc...bf6

[AnonymBruker]

Så jeg var hos fastlegen.. Forklarte en del.  Hun sendte henvisning til dps (??) og jeg fikk brev i posten om avslag til hjelp siden jeg fungerer i arbeid. 

Har ikke råd til privat psykolog. 

Har allerede funnet ut hvor jeg vil flytte, her orker jeg hvertfall ikke å bli lenger.TS 

TS

Anonymkode: 94c0f...ae4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så jeg var hos fastlegen.. Forklarte en del.  Hun sendte henvisning til dps (??) og jeg fikk brev i posten om avslag til hjelp siden jeg fungerer i arbeid. 

Har ikke råd til privat psykolog. 

Har allerede funnet ut hvor jeg vil flytte, her orker jeg hvertfall ikke å bli lenger.TS 

TS

Anonymkode: 94c0f...ae4

Så fint at legen din tok deg på alvor! Du kan søke støtte der videre om du ønsker det. Dessverre er det slik at mange dps har lange køer og det er mest derfor du ikke får plass. Du bør absolutt få hjelp, spesielt fordi du har barn å ta deg av. 

Det du kan (og bør) gjøre, er å be legen din sende henvisningen videre til psykologer som har avtale om refusjon. Det vil si at du betaler akkurat det samme hos disse psykologene som du hadde gjort ved dps (320kr timen). Når du har betalt nok (totalt, vanlige legetimer og medisiner inkl) vil psykologtimene være gratis. (Tror satsen er ca 2800kr)

Ikke gi opp nå. Du kan fremdeles få hjelp for dette. Beklageligvis er det så mange med psykiske problemer her i landet at mange blir stående uten hjelp. Velg å være en av dem som skaffer seg hjelp når du forstår at du er syk. 

Anonymkode: b6ef6...b7c

[AnonymBruker]

Jeg støtter AB over meg, og har selv samme erfaring som deg TS. Jeg fikk avslag fra DPS to ganger selv om jeg var veldig syk (fungerer ikke i jobb eller sosialt). Jeg får kjempegod hjelp av en privatpraktiserende terapeut med refusjonsrett (som betyr at man betaler det samme som DPS, 2180 kr per år). De er ofte minst like dyktige som de som jobber på DPS. På DPS får man oftere en psykiatrisk sykepleier enn psykolog/psykiater. De kan være veldig dyktige de også, men personlig har jeg best erfaring med psykolog og psykiater. Du har i tillegg et barn som du skal gi trygghet, og det er viktig for dere begge at du får hjelp selv om du til dags dato fungerer i jobb. Det er jo viktig å forebygge at du blir dårligere også.

 

Husk at du kan klage på avslaget. Da kan man eventuelt legge til ekstra dokumentasjon til klagen, om det er noe som ikke er kommet fram for DPS, sånn at de kan se flere sider av saken.

 

Uansett flott at du har en fastlege som tar deg på alvor. Ikke gi opp å få hjelp!

Anonymkode: e91e6...153