Høyt utdannet, sent diagnostisert AD(H)D?

[Mear]

Jeg kunne tenke meg å høre litt fra dere kvinner som har blitt diagnostisert med ADD eller ADHD i voksen alder, men som har tatt høyere utdanning og fungert relativt bra. Grunnen til at jeg er så spesifikk er at jeg har inntrykk av at den stereotypiske personen med ADHD gjerne er ung, utagerende gutt eller personer som på grunn av diagnosen sliter med skole/jobb (også blant våre ikke-helt-oppdaterte fastleger), og at det derfor kan være en ekstra utfordring å få diagnosen som (relativt) velfungerende voksen kvinne.

Det er mange antakelser her, men bær over med meg.

Jeg lurer litt på hvordan dere fikk diagnosen (rent praktisk og hva som brakte dere til utredning), om det i retrospekt er "opplagt" hva som var problemet hele tiden, hvordan det påvirker dere i hverdagen, etc. Noen som har lyst til å fortelle?

Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg ble anbefalt av en venninne som er lege om å gå til fastlegen for å be om utredning, men jeg kvier meg veldig og er usikker på om det har noen hensikt. Jeg er høyt utdannet realist og klarer alltid å holde ting sammen (akkurat) godt nok. Jeg har alltid hengt mine emosjonelle problemer på andre knagger, for å si det slik. Jeg er nysgjerrig på hvordan andre har opplevd sin situasjon.

Endret 10. desember 2015 av Mear

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon. Dvs jeg har ikke klart å fullføre utdanningen min, men har fungert godt i jobb.

Jeg tenker at om du ikke selv har noen problemer i hverdagen, hva skal da diagnosen tjene til? Jeg har andre sykdommer som har en klar diagnose, men dette kommer av sterke symptomer som er så plagsomme at hverdagen blir vanskelig. Altså har jeg behov for hjelp (bl.a medisiner). Om du ikke har dette behovet ser jeg ikke poenget med å få noen diagnose.

Det er, dessverre, stigmatiserende å ha de diagnosene du nevner. Generelt er jeg for at folk skal finne ut av hva som er galt, - sålenge det plager dem. Selv om din legevenninne mener du kan feile noe, er det ikke sikkert det stemmer eller at behovet for hjelp ikke er stort (nok) hos deg.

Mener du derimot at du kan få litt hjelp med ting du sliter med, er det bare å oppsøke fastlege og be om henvisning til spesialister. Som du sier kan ad(h)d hos voksne kvinner være vanskelig å oppdage. Legen vil nok be deg begrunne mistanken din. Jeg har aldri blitt utredet eller behandlet for noe av dette, så der er jeg ikke til større hjelp.

Anonymkode: dd7dc...c3d

[AnonymBruker]

Hei. Er selv der at jeg lurer på om jeg har ADD. Er  I 40 årene.  Gikk 6 år på Blindern, men kan ikke huske jeg var på lesesalen. Sliter med konsentrasjon og det å gjennomføre.  Sliter også sosialt. Er estremt selvkritikk  og lar vanskelige ting såre meg. Kværner og analyserer mye. For meg hadde en diagnose forklart mye. Kanskje jeg kunne få hjelp. Medisinsk behandling hadde jeg ikke vurdert som første alternativ.

Anonymkode: acf4d...5e2

[Fiberhusk]

Jeg har nesten fått ADD-diagnose. Men venter på skikkelig utredning. Har alltid hatt lærevansker, konsentrasjonsvansker, jeg er distrè som bare det. Men jeg er ikke urolig utad, bare inni hodet mitt.
Jeg ble ikke utredet som barn nettopp pga. dette med at det "kun var gutter" som hadde det på den tiden, og fordi jeg var så veldig intelligent (skjønner jeg ikke selv). Jeg snakket godt, og mye, og det er jo i dag et sannsynlig tegn på at jentebarn KAN ha ADD, har jeg lest et sted. Hadde jeg vert barn i dag, så hadde jeg garantert blitt utredet med en gang.

Jeg lærer veldig godt ved praksis, men sliter veldig mye med teori. Elsker å lese, men klarer ikke konsentrere meg om det.

[absinthia]

Jeg skal i gang med å søke om utredning når som helst. 

Har iriktignok bare en bachelorgrad, men gjorde et svært godt studie og kunne godt tenkt meg til å studere mer, dersom det ikke var fordi at jeg da burde ha funnet meg en annen jobb, siden man ikke bare kan studere fordi det er morsomt og interessant. Var alene med tre barn og hadde ca 30% jobb på siden av et heltidsstudie. 

Har en sønn med ADHD. 

Jeg har alltid hatt lett for å lære, men satt stort sett og drømte meg bort i timene på skolen, ofte på grunn av at jeg kjedet meg. Jeg mistrivdes også, pga en del mobbing og sluttet omtrent å gjøre skolearbeid. I vurderingsboken, fra barneskolen, står det mye om at jeg drømte meg bort i timene og kunne virke ukonsentrert. 

Jeg var et rolig barn, selv om jeg var fantasifull og oppfinnsom. På skolen ble jeg etterhvert stille, innesluttet og sjenert ( mest pga mobbing) men blomstret heldigvis opp igjen på videregående. 

Hadde frem til jeg fikk barn på slutten av tenårene, store problemer med å falle i søvn. Har brukt 1-4 timer på å klare å sove, fra jeg var liten til jeg altså endelig klarte å lære meg det. 

Har alltid vært vimsete og distré:

Dersom jeg skal rydde i kjelleren, kan det for eksempel utarte seg slik:

Absinthia rydder og finner en eske. Hun åpner esken og finner mange småting som det er knyttet minner til. Deretter tar absinthia med seg esken opp og spekulerer på hvordan hun kan ta vare på tingene på en mer fornuftig måte.

Absinthia tenker på settekasser, på å lage en kollage av gamle barnetegninger, brev og bilder av kjentfolk og slekt eller kanskje på å ramme inn en gammel barnekjole. Så surfer hun på nettet etter inspirasjon, der finner hun tilfeldig en oppskrift på hvordan en kan lage julepynt eller en pute av gamle ullklær. Absinthia finner en ødelagt genser som hun kaster i vaskemaskinen på kokvask for å tove den. Etter at den er tovet, henges den til tørk til neste dag. 

Absinthia gleder seg til å få seg en ny pute og går og legger seg. Neste morgen blir hun litt irritert over å ha slengt fra seg en eske på stuebordet, der en del av innholdet er spredt utover, men rydder det sammen og putter det i boden på loftet. Hun fullfører prosjektet med puta, men glemmer hele prosjektet med å rydde i kjelleren i noen dager, hun har oppdaget at hun kan lage en minnetavle av et gammelt vindu og hønsenetting. Når den er ferdig lurer hun på hvor den esken ble av og går for å finne den i kjelleren. I kjelleren er det rot som må ryddes, Absinthia rydder og er svært effektiv. Vinduet med hønsenetting blir stående tomt i noen måneder - og hvor ble det av den esken? 

...og sånn går no dagan..

De som kjenner meg, kaller meg både energisk, rastløs og rolig. Jeg er impulsiv, ikke på den måten at jeg sier hva jeg tenker på hele tiden, men mer eventyrlysten. - Kunne godt ha funnet på å kjøre til India på impuls, om det ikke var fordi jeg ikke har penger nok til å legge ut på en så lang tur og at det er litt problematisk i forhold til barns skolegang osv..

Multitasker litt for mye, men har bedret meg. Har mange prosjekter på gang, men har lært å begrense meg etterhvert og å fullføre ting. Jeg har innsett at jeg trenger 7-10 liv på å gjennomføre alt jeg ville gjort.

Ofte blir jeg også sliten av alt som foregår i hodet mitt, dette skjønte jeg bedre da vi som studenter fikk en oppgave der vi skulle assosiere til et bilde i fem minutter. De fleste andre studentene hadde 5-8 assosiasjoner og jeg hadde 21 eller 22. Dersom det er slike forskjeller til vanlig er det jaggu ikke rart jeg sliter litt med ting som for de andre dødelige er enkelt. Det er nok rett og slett så fullt i hodet mitt, at jeg ikke alltid har plass til å tenke på dagligdagse ting.

Føler ofte at jeg såvidt henger med i svingene og har skippertaksmentalitet. Prokrastinerer dessverre litt mye. Er ikke så god på å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det og har derfor jobbet til jeg ble helt utbrent tidligere. Har blitt flinkere til det og tror ikke lenger at en bare kan stå på i all evighet. 

Er ikke god på smalltalk på privaten. Har hatt mye guttekompiser og tror det har noe med at de er litt enklere å forholde seg til for meg. 

Dette ble langt, men likevel bare et lite utdrag.  

Edit: Glemte vel å si at jeg er temmelig sikker på at jeg får diagnosen ADHD hovedsaklig uoppmerksom type, fordi jeg følger mye av oppskriften på hvordan jenter med ADHD er, mht barneår. Jeg har mange slektninger med diagnosen og som sagt en sønn, som også er hovedsaklig uoppmerksom type. Ingen av oss har hatt dysleksi eller slike tilleggsproblemer.

Tips: om du googler voksne med ADHD i arbeidslivet, kommer du til å finne et hefte PDF format du kan laste ned og lese. Det forteller en del om hvordan mange kan ha det i forhold til jobb. 

 

Endret 3. januar 2016 av absinthia

[Mear]

Takk, interessant å lese om deres opplevelser. Hvordan gikk dere i gang med utredningen, og hvordan ble dere møtt hos fastlegen, dere som har gjort det...?

[FruForvirret]

Hei,  fant denne tråden når jeg søkte her inne etter dere med samme erfaringer som meg. Jeg var 28 når utredningen ble satt igang, men pga graviditet og amming ble det litt stopp i prosessen ( følte meg også helt fantastisk når jeg var gravid, med unntak av kvalmen de førstemnd, så merket lite til mine "symptomer" før jeg sluttet å amme igjen.)  Diagnose ble gitt når jeg var 30 år, og har gått på medisiner siden vår 2015. Det hjelper en del, men har ikke begynt på studier igjen. Har tre ufullførte studieløp bak meg, men fullførte heldigvis vgs. Nå, på medisiner, ser jeg ting klarere og greier (dessverre/heldigvis) å tenke litt lenger enn morgendagen. Dette har ført til en liten livskrise og jeg står litt på bar bakke føler jeg. Jeg burde selvfølgelig ta en utdannelse, men er redd for å ikke fullføre igjen. Jeg ser mer realistisk på tingene, men vet samtidig at det ikke er mine evner det står på, derimot min utholdenhet osv.. Hjernen min blir så lett overstimulert og helt "utbrent". Når det skjer så føler jeg at jeg oppfører meg helt idiotisk, tar ikke ting, sier ting som ikke er ment stygt, men som blir oppfattet som frekt, og føler meg rett og slett veldig lite smart og oppegående. Medisinen hjelper på dette, ved at filteret fra hjernen til munnen fungerer. Men jeg blir jo litt kjedeligere, og enda mindre sosial enn før. Håper dette er til hjelp på en eller annen måte.

Endret 14. mars 2016 av FruForvirret

[AnonymBruker]

Så underlig å lese denne tråden da jeg kjenner meg så utrolig igjen, endel i Absinthias innlegg selv om jeg ikke har opplevd mobbing på barne og ungdomsskolen var jeg veldig stille og rolig. Har ikke opplevd lærevansker, men har hatt store problemer med utholdenhet mtp skolearbeid og fag jeg syntes var kjedelige.

Jeg har også opplevd å være gravid (men har ikke barn)og følte det slik som FruForvirret, det var en utrolig behagelig tilstand og jeg følte meg så utrolig bra da. Jeg vet liksom ikke om det er noe vits i å prøve å bli utredet for dette, hva er egentlig behandlingen man kan få?

Anonymkode: 12604...11f

[FruForvirret]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så underlig å lese denne tråden da jeg kjenner meg så utrolig igjen, endel i Absinthias innlegg selv om jeg ikke har opplevd mobbing på barne og ungdomsskolen var jeg veldig stille og rolig. Har ikke opplevd lærevansker, men har hatt store problemer med utholdenhet mtp skolearbeid og fag jeg syntes var kjedelige.

Jeg har også opplevd å være gravid (men har ikke barn)og følte det slik som FruForvirret, det var en utrolig behagelig tilstand og jeg følte meg så utrolig bra da. Jeg vet liksom ikke om det er noe vits i å prøve å bli utredet for dette, hva er egentlig behandlingen man kan få?

Anonymkode: 12604...11f

Hei! Behandling med medisiner er en mulighet, f,eks m methylfenidat (Ritalin eller concerta) eller uten medisiner ved veiledning og gruppesamtaler, det kommer vel litt an på hvor du bor, og hvordan tilbudet er der. Prøv ihvertfall, snakk m fastlegen din lykke til! 

[Mear]

Hvordan reagerte fastlegen din da du tok kontakt, FruForvirret? Var det greit å få komme til utredning?