Jente på 4år redd for døden, hva er lurt å gjøre her?

[Gjest The Lost Dreamer]

Søstera mi på 4år har en god venninne som er altfor smart for sitt eget beste og som driver å snakker om alt og ingenting. Skikkelig hyper og ivrig jente som til tider kan bli utrolig veslevoksen, mens som er er kjempeglad i søsteren min og ganske søt. Idag i barnehagen begynte venninna å snakke om døden med søsteren min og at våre foreldre kommer til å dø en dag etc. og dette har gjort søsteren min redd!

Vi har liksom ikke helt snakka om døden med lillejenta enda, vi har liksom bare forklart at kanina mi døde for litt siden fordi den var syk etc. og det skjønte hun og tok helt greit og snakka aldri noe mer om det igjen, men nå har venninna begynt å snakke om det og søstera mi går rundt og er redd og er skikkelig gråtkvalt fordi hun er redd for å miste foreldrene våre. 

Jeg syns absolutt ikke det er greit at søstera mi så brått skal få vite om at alle skal dø og ikke minst foreldrene hennes. Når jeg hører henne snakke om det med mamma og pappa nå blir jeg helt skjelven og får lyst til å gråte selv. Syns så ufattelig synd på henne og jeg vet dette sikkert er et samtale emne som burde bli snakket om, men syns hun er så altfor liten til å måtte tenke på sånt. 

Husker selv da jeg i 5 klasse fikk en ekkel fase hvor jeg konstant var redd for at foreldrene mine og besteforeldrene mine skulle dø, jeg ønsker ikke at en jente på 4år skal gå rundt og være redd for dette. 

Hva kan jeg gjøre for å trøste henne? Jeg vet mamma og pappa skal ta seg av dette men som storesøster føler jeg det også er min plikt til å trøste. Jeg vil skjerme lillesøs for alt vondt så godt jeg bare kan, selvom det ikke alltid er mulig. Jeg vil bare være den storesøsteren jeg selv aldri fikk (jeg er eldst).

Så ja, tips? Er nesten litt fra meg selv her kjenner jeg 

[Atea]

Når mitt yngste barn var fire år spurte han meg, mamma hva har skjedd, hvorfor gråter du? Det var midt på natten og jeg gråt ikke høyt. Jeg forsøkte å skjule tårene, men forstod at det ikke er alt man kan skjule, ikke selv til et lite barn. Jeg sa hva som hadde skjedd, at en hadde dødd i en ulykke (det siste sa jeg ikke)Jeg , og at han har det bra nå, og at det en dag vil skje med oss alle, men ikke før vi blir riktig gamle og det har gått mange år. Han spurte, mamma, hvor lenge er det før man blir gammel, og jeg sa at det vil gå lang tid og det skjer ikke nå. Lille venn, vi skal oppleve så mange fine år sammen, sa jeg, så ikke tenk på det. Det er heller ikke farlig å dø, man forsvinner ikke og ses igjen.

Det var det jeg sa, men alle kan jo si hva de vil, noen tror jo på helvete og skremmer. Hvis du er så ung som jeg tror du er ts, ville jeg forsøkt å få noen voksenpersoner å snakke med, gjerne en prest (jeg er ikke med i statskirka, men har all respekt for prester). Prester er også forskjellige, noen er svarte-menn og sprer frykt. Ring mental helses hjelpetelefon, de kan råde deg videre.

Barn går ikke under av å se oss voksne gråte. Det som er det verste, det er å ikke være ærlige, det skaper mer frykt om det er løgn i en familie enn når de ser vår sorg. Ingen av oss kan jo heller si hva som skjer når man dør, prest eller legmann. Men du er ung som jeg forstår? Prat med noen du stoler på. Jeg er voksen, men vet ikke hvor gode råd jeg kan gi. Ville bare fortelle deg om min opplevelse. Kanskje er det en ide å prate med både din søster og hennes venninne, sett frem tegneark, så skal du se at dette går også bra. Det er jeg sikker på at det gjør.

[AnonymBruker]

Husker godt selv at jeg var redd for døden da jeg var liten. Spesielt i skolealder. Pappa var mye borte pga jobb, så jeg og søsknene mine var mye alene hjemme etter skolen. Mamma pleide å ringe når hun skulle dra fra jobb. Så sa hun kanskje at hun kom om 10 min. Så gikk det kanskje 15-20 min noen ganger (fordi hun glemte noe på jobb, kø eller noe... ) og da var jeg "sikker" på at hun hadde krasjet og dødd. Det var før man hadde mobiltelefoner så jeg kunne ikke ringe henne. Jeg kunne ikke ringe til pappa på jobb, da kom jeg bare til sentralbord der de snakket engelsk. Husker jeg ringte besteforeldrene mine noen ganger og bare "mamma har ikke kommet hjem...". 

Husker jeg så no på TV også, en film jeg bare kom over (for voksne), der en gammel dame i rullestol datt ned en trapp og døde. Jeg ble helt forferdet og innså at de gamle i min familie kunne dø snart, og de var jo så gamle at sånne ting fort kunne skje de også. Jeg løp gråtende til mamma og fortalte henne at jeg ikke ville at mormor skulle dø! (Mormor var 70 år da jeg ble født så hun var liksom alltid gammel)

Jeg tror egentlig det gikk over etter at jeg var i begravelsen til oldemor. Hun døde da jeg gikk på barneskolen en gang. De voksne var helt ærlige med meg, husker jeg, og fortalte at oldemor hadde vært syk, men at hun døde mens hun sov og ikke hadde vondt. De sa at tanta mi var der og passet på henne før hun døde. Jeg husker ikke så mye mer, men jeg vet de voksne i familien min snakket mye med oss barna om det og om døden. Og når man døde, så sovnet man bare inn, rolig. Man hadde ikke vondt, og det var helt naturlig. Og man dør når man er veldig, veldig gammel. Så syns jeg begravelsen var fin, og det var så rolig, og døden var ikke så fæl som jeg trodde.

For min del tror jeg bare at jeg måtte gjennom det. Jeg husker enda den følelsen jeg hadde da jeg så den filmen eller når mamma ikke kom hjem da hun sa hun skulle være hjemme. Men så opplevde jeg "døden" for første gang, og selv om det var trist og rart så var det ikke så ille som jeg trodde hvis du skjønner. Nå var jo dette naturlig død av alderdom da, det er nok verre for barn som mister et søsken eller forelder eller noe... Men, jeg tror kanskje det hjelper å bare snakke om det, og fortelle at det er naturlig og foregår rolig... Er jo ikke noe vits i å begynne å introdusere barnet for bilulykker og kreft og sånn før det eventuelt blir aktuelt...

Anonymkode: 0fac8...2e5

[FangeLiv]

Min gutt på fire år spurte meg her om dagen om jeg kom til å dø når han blir voksen.

Det måtte jeg jo svare ja på, men sa at han mest sannsynlig har vært voksen veldig lenge, og kanskje han har egne barn og barnebarn når jeg dør. Det kan du jo si til ditt søsken. Ja, mamma og pappa kommer til å dø, men det er sannsynligvis veldig lenge til , og da er du like voksen som mamma og pappa er nå. Det er litt lettere å godta dødsfall når man selv er "allvitende" slik foreldrene er.

[AnonymBruker]

må man si så mye? d viktigste er å ikke virke hysterisk redd foran barn

Anonymkode: 35884...ef2

[Ciara]

De fleste barn har en slik fase. Man kan ikke, og bør ikke, forhindre dem fra å lære om livets realiteter. Vi skal alle dø en gang, og det er ingen vits i å late som noe annet fordi man synes temaet er ubehagelig. Men man må jo selvsagt tilpasse informasjonen etter barnets alder og forsøke å ikke overdramatisere.

"Jeg vil ikke at du skal dø!" kan min femåring si og være helt fortvilet. "Det vil ikke jeg heller. Men jeg tror det er veldig lenge til. Tenk, bestemor og bestefar og oldefar er mye eldre enn meg, og de lever jo" kan jeg svare. Og er han lei seg gir jeg ham en klem og så snakker vi en stund.

En periode spurte han mye om døden, nå er det sjeldnere. Men det går sikkert i faser. Jeg synes døden er ganske skummel selv, jeg.

[angara]

Jeg synes også dette er et vanskelig tema! Men opplever det motsatte av deg, TS. Min datter har vært alvorlig syk en periode da hun var 3-4 år gammel. Vi var mye på sykehus, og ble konfrontert med døden selv om vi skjermet henne som best vi kunne. Nå er hun 6, og døden har blitt så hverdagslig. Når hun leker med dokkene, blir de alltid syke og dør. Men det er ikke noe trist, bare helt normalt, i hennes ordlag. F.eks. midt i en lek spør hun i forbifarten "Mamma, hvem skal jeg bo hos hvis du og pappa dør?" og så leker hun videre, uten å gruble mer over dette. Jeg tenker at det er sunt å ha litt ærefrykt for døden, det er liksom en balansegang man bør prøve å finne... Det er vel ulike faser de er i, og så finner de vel en middelvei etterhvert.

[solitary shell]

Jeg tenker at det beste du kan gjøre, er å unngå å skjerme barnet for døden, for det skaper ofte bare mer frykt. Hvis vi som voksne ikke vil snakke om det, enser barn at det er noe ''skummelt og farlig''. Det beste man kan gjøre er å la døden være naturlig, og ikke bare skummel og fæl. At vi prøver å gi et så fint bilde av døden som mulig. Det er vanskelig å snakke om døden med barn, for vi forstår det ikke selv, men det kan rett og slett ikke unngås. Min jente på 4 år er utrolig nok ikke redd for døden til tross for at lillebroren hennes er død, selv om hun spør og snakker mye om døden. Jeg er nå gravid igjen, og hun har blant annet spurt ''hva hvis denne babyen dør da?''. Det eneste jeg kan gjøre er å sette meg ned og forklare at man aldri kan vite, og alt kan skje, men at det er veldig uvanlig at babyer dør og at de aller fleste dør når de er gamle. Men på grunn av hennes erfaringer, kan jeg ikke ''pynte på det'' og si at bare eldre folk dør, for det vet hun ikke er sant. Jeg har heller valgt å fokusere på å ikke gi henne et bilde av at døden er skummel, fæl og farlig.

Når hun har spurt hva døden egentlig er og hva som skjer når man dør, har jeg svart helt ærlig at det er ingen som vet hva som skjer når man dør. Noen tror at det skjer ingenting, mens andre tror at man kommer til et bedre sted der man alltid er glad. Når jeg skulle forklare hva jeg trodde, sa jeg at jeg tenker at kroppen vår er et slags hus vi bor i når vi er på jorden. Når vi dør, så flytter vi ut av kroppen vår og inn til et annet hus oppe i himmelen. Når vi ikke er i kroppen vår, er den tom, og man kan ikke bevege seg. Men, oppe i himmelen har man fått en ny kropp og der kan man sprelle med alle beina. Det som vi på jorden står igjen med, er den tomme kroppen, det tomme huset, men personen som bodde i kroppen har flyttet en annen plass. Hun forstod det ganske godt, man må være konkrete når man snakker til barn om de store spørsmålene. Hun fikk jo også sett lillebroren sin etter at han var død, og hun så jo selv at man kan beskrive det som om han var ''tom'', skallet var der, men ikke han. Dette er jo hva -jeg- tenker om døden, så man bruker selvsagt en annen måte å formulere seg på hvis man ikke har samme tro som meg.

Men det er vel kanskje lurt at du lar foreldrene dine ta slike spørsmål og samtaler, jeg vet ikke akkurat hvor gammel du er. Synes forøvrig at det Angara over meg her skrev var veldig fint skrevet.

Endret 3. desember 2015 av solitary shell
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Vær åpen om det, men forklar at det er lenge til. Når vår var 4 døde en i familien, hvor barnet ble fortalt hun ble syk og døde. Det kom aldri spørsmål om hvor hun ble av, bare at hun ikke kommer tilbake. Barnet er nå 6 og har ikke spurt om døden siden, så vil si at barnet ditt har fått en mer vond start på tanken med å få høre "dine foreldre skal dø og bli borte"... 

For all del aldri kall det "en lang reise" eller "reise til himmelen" etc. Da kan barn bli veldig redd når foreldre eller andre de er glad i skal på reise, over at de kanskje ikke kommer tilbake. 

Anonymkode: 54ffb...8de