Fosterungen tar all tiden til foreldrene mine!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en 16 år gammel jente. For noen måneder siden fikk mamma og pappa et fosterbarn, en gutt på 12 år, og jeg fikk en fosterbror (er enebarn). Jeg ville også dette, har alltid villet ha søsken, og jeg synes det er kjempefint at vi som familie kan gi et barn som ikke har en god biologisk familie et trygt sted å vokse opp. MEN, etter han kom føler jeg meg så alene. Foreldrene mine følger meg ikke på kamper (håndball) jeg spiller lengre, og virker liksom mindre interessert i livet mitt. Har prøvd å si ifra, men de sier bare sånn "han har hatt det så fælt, han trenger oss" osv. Og jeg skjønner jo det, men hva med meg da? Jeg trenger dem jo også. Sliter en del på vgs, sånn sosialt, og begynt å skulke mer. Virker som mamma og pappa ikke ser det/bryr seg lengre. Blir til at jeg ofte ligger på rommet og gråter mens jeg hører de tre ha det hyggelig sammen i stua. Føler meg rett og slett bare så uviktig nå. Noen tips til hva jeg kan gjøre...?

Anonymkode: fe1e5...187

[ajarRun]

Finn deg en kjæreste? 

[AnonymBruker]

Finn deg en kjæreste? 

Det hadde jo vært hyggelig det, hadde jeg ikke vært skolens minst populære jente, opplever utfrysning fra jentene og sånn...

Anonymkode: fe1e5...187

[ajarRun]

Det hadde jo vært hyggelig det, hadde jeg ikke vært skolens minst populære jente, opplever utfrysning fra jentene og sånn...

Anonymkode: fe1e5...187

Er du lesbisk da? Guttene gir jo fint faen i om du er populær blant jentene. Du kan også velge deg en kjæreste som enten er eldre eller yngre, og ingen av dem vil bry seg om hva klassen din synes om deg.

Virker merkelig om en sporty jente som deg skulle være så upopulær. Kanskje du bare har dårlig selvtillit? 

[AnonymBruker]

Ta en grundig prat med foreldrene dine. De er sikkert såpass oppslukt i hjelpetrang for "han nye" at de glemmer deg mer enn de selv tror. Og det er nok ikke med vilje. 

Har selv en bestemor som er slik, på en annen måte. 3 av søskenbarna mine er adopterte fra et annet land. Det er ikke måte på hvor mye hun bruker tid og duller med dem i forhold til de andre barnebarna, og ja, det ble lagt merke til. Hun ble konfrontert med denne forskjellsbehandlingen, og grunnen var visst nok at det var mer synd på dem siden de var adoptert, og at hun måtte vise dem ekstra oppmerksomhet siden de ikke var biologisk i slekt for å vise at hun var like glad i dem. 

Tror det er noe lignende foreldrene dine holder på med. De vil overbevise fosterbroren din om at han er velkommen uten tvil, og i anstrengelsen blir du tilsidesatt. 

Anonymkode: f4f82...3c5

[Chizue]

Ja de bruker nok mer tid på fosterbarnet enn deg akkurat nå, men tviler dette skjer for evig og alltid.
Han har jo bare vært der ett par måneder og du føler selv de siste ukene at han får mer oppmerksomhet enn deg. Hva om dere alle er sosiale sammen? Istedet for å ligge på rommet og gråte mens du hører at de koser seg nede, hva med å være med dem og være sosial sammen. Bli kjent med fosterbroren din?

Det er vanskelig for enebarn og plutselig få ett til søsken, samme om det er biologisk, adoptert eller fosterbarn, for barn #2 vil få mer oppmerksomhet.

Akkurat nå er det vel heller en mer "bli-kjent" fase, det kan ta uker og måneder det også. Finne ut hva han liker, hva han ikke liker og slikt. Det å danne en trygg familie og vite at han kan komme til fosterforeldrene. Er nok ikke kjekt for han heller å bli plassert i fosterfamilie heller og om han skjønner at du føler deg utfryst av familien din.

Snakk med foreldrene dine du og ikke gå god for "Han har hatt så trasig oppvekst" Minn dem på at du også trenger oppmerksomhet, du trenger den tryggheten som du føler du mister fra foreldrene dine nå...At du føler deg mindre verdt.
Si til dem at du sliter på skolen og føler at du trenger noen å prate med, men fosterbarnet får all oppmerksomheten.

Det er ikke like enkelt å ha biologiske søsken heller og med en familie som var veldig sporty så prioriterte de gjerne sport fremfor dans og musikk som jeg drev på med...Særlig om en konsert eller opptreden var samme dag som ei turnering :/
Men jeg visste også at om jeg trengte foreldrene mine..Så var de der..

[MapleSirup]

Finn deg en kjæreste? 

Prøver du å hjelpe?

Tror du det selv?

[AnonymBruker]

Har du besteforeldre/annen familie i nærheten? Hva med å bruke dem litt? Det er nok vanskelig for dine foreldre nå, sikkert mer jobb med fosterbarnet enn de hadde forestilt seg, evt er de litt "blinde" for din situasjon i det nye prosjektet sitt.

Du må si det til dem, på en eller annen måte. Det er nok vanlig at det er tøft for søsken i en familie som får fosterbarn. Det tror jeg bare du må akseptere. Men det skal gå over, og du må involvere dine foreldre mer, slik at de blir påminnet at du også er i en sårbar situasjon akkurat nå.

Stor klem til deg!

Anonymkode: c1b25...3c2

[AnonymBruker]

Er du lesbisk da? Guttene gir jo fint faen i om du er populær blant jentene. Du kan også velge deg en kjæreste som enten er eldre eller yngre, og ingen av dem vil bry seg om hva klassen din synes om deg.
Virker merkelig om en sporty jente som deg skulle være så upopulær. Kanskje du bare har dårlig selvtillit? 

dette stemmer dessverre ikke. Gutter og jenter er veldig stygg i den aldren. Populæritet betyr alt i den aldren. Gutter bryr seg dessverre om hvem som er populær også. 

Anonymkode: 7d986...e82

[Millimani]

Hei! Jeg er en 16 år gammel jente. For noen måneder siden fikk mamma og pappa et fosterbarn, en gutt på 12 år, og jeg fikk en fosterbror (er enebarn). Jeg ville også dette, har alltid villet ha søsken, og jeg synes det er kjempefint at vi som familie kan gi et barn som ikke har en god biologisk familie et trygt sted å vokse opp. MEN, etter han kom føler jeg meg så alene. Foreldrene mine følger meg ikke på kamper (håndball) jeg spiller lengre, og virker liksom mindre interessert i livet mitt. Har prøvd å si ifra, men de sier bare sånn "han har hatt det så fælt, han trenger oss" osv. Og jeg skjønner jo det, men hva med meg da? Jeg trenger dem jo også. Sliter en del på vgs, sånn sosialt, og begynt å skulke mer. Virker som mamma og pappa ikke ser det/bryr seg lengre. Blir til at jeg ofte ligger på rommet og gråter mens jeg hører de tre ha det hyggelig sammen i stua. Føler meg rett og slett bare så uviktig nå. Noen tips til hva jeg kan gjøre...?

Anonymkode: fe1e5...187

skolens minst populære jente, opplever utfrysning fra jentene og sånn...

Anonymkode: fe1e5...187

Du er 16 år, og fosterbarnet er 12 år. Fordi du er enebarn er du vant til å få "all" oppmerksomheten. Da er det naturlig at du kanskje føler deg litt "sviktet" nå. Men dette er en start-fase med fosterbarnet. Hvor lenge den varer vet man ikke. Den kan vare en uke til, og den kan vare ett år til. 

Du spiller håndball, og er vant til at foreldrene dine ser på kamper. Du kan kanskje spørre annen familie og venner om de vil komme å se deg spille? Selv om du blir frosset ut på skolen må du da ha andre venner? Når du vet at du sliter så må du jobbe med det. Det kan du best selv, selv om du kan trenge hjelp fra andre. En rådgiver på skolen kan kanskje være noe? I forhold til at du blir frosset ut, og at du skulker, iallfall. 

Du hører de tre har det hyggelig i stua. Det tyder jo på at fosterbarnet trives hos dere, men han trenger nok mye oppmerksomhet. Hvorfor ligge på rommet og gråte når du hører at de hygger seg? Kan du ikke bare gå ut til dem, og ha det hyggelig selv? 

[AnonymBruker]

Du er 16 år, og fosterbarnet er 12 år. Fordi du er enebarn er du vant til å få "all" oppmerksomheten. Da er det naturlig at du kanskje føler deg litt "sviktet" nå. Men dette er en start-fase med fosterbarnet. Hvor lenge den varer vet man ikke. Den kan vare en uke til, og den kan vare ett år til. 

Du spiller håndball, og er vant til at foreldrene dine ser på kamper. Du kan kanskje spørre annen familie og venner om de vil komme å se deg spille? Selv om du blir frosset ut på skolen må du da ha andre venner? Når du vet at du sliter så må du jobbe med det. Det kan du best selv, selv om du kan trenge hjelp fra andre. En rådgiver på skolen kan kanskje være noe? I forhold til at du blir frosset ut, og at du skulker, iallfall. 

Du hører de tre har det hyggelig i stua. Det tyder jo på at fosterbarnet trives hos dere, men han trenger nok mye oppmerksomhet. Hvorfor ligge på rommet og gråte når du hører at de hygger seg? Kan du ikke bare gå ut til dem, og ha det hyggelig selv? 

hvorfor gjentar du alt ts skriver?

Anonymkode: ee5cf...328

[AnonymBruker]

Hvorfor deltar du ikke i familien Din? Du må jo oppsøke dem! Bli med på det sosiale. Ta kontakt! Det blir iallefall ikke bedre av at du isolerer deg og velter deg i selvmedlidenhet. Foreldrene dine kan ikke lese tanker. 

Anonymkode: 13a53...482

[Millimani]

hvorfor gjentar du alt ts skriver?

Anonymkode: ee5cf...328

Det gjør jeg da virkelig ikke

[AnonymBruker]

 Foreldrene mine følger meg ikke på kamper (håndball) jeg spiller lengre, og virker liksom mindre interessert i livet mitt. Har prøvd å si ifra, men de sier bare sånn "han har hatt det så fælt, han trenger oss" osv.

Anonymkode: fe1e5...187

Mulig jeg misforstår her, men du forteller at du er lei deg for at de ikke følger deg på kamper og er interessert i livet ditt, og de svarer med at "han har hatt det så fælt, han trenger oss"?

Beklager, men jeg har vondt for å tro at noen foreldre kan være så kørka. Spesielt ikke de som er godkjent for å bli fosterforeldre. Var det virkelig slik diskusjonen foregikk?

Ellers støtter jeg forslaget om å gå inn til de andre når de har det hyggelig. Du er 16 år, og selv om du selvsagt har krav på forståelse og å bli sett du også (skulle bare mangle), så er du voksen nok til å ta ansvar i slike situasjoner.

Anonymkode: 65fd7...527

[AnonymBruker]

Selv om han har hatt det fælt, så må da hvertfall en av foreldrene kunne komme og se på? Eller så kan de jo se på deg alle tre.

og ikke lås deg inn på rommet om du hører de kose seg. Oppsøk dem, og bli med på hyggen.

snakk med dem.

Anonymkode: 865e9...277

[Gjest Magnifiq]

Selv om han har hatt det fælt, så må da hvertfall en av foreldrene kunne komme og se på? Eller så kan de jo se på deg alle tre.

og ikke lås deg inn på rommet om du hører de kose seg. Oppsøk dem, og bli med på hyggen.

snakk med dem.

Anonymkode: 865e9...277

dette var meg.. Vet ikke hvorfor den ble anonym.

[AnonymBruker]

Det er en justering for alle når det kommer et nytt medlem i familien. Som enebarn har du vært vant til at all oppmerksomheten gikk til deg. Nå må du dele, sånn er det bare. Jeg synes det første du skal gjøre er å sette deg ned å tenke gjennom om denne følelsen kommer fordi du får noe mindre oppmerksomhet nå, eller om du virkelig blir nedprioritert. Jeg sier ikke at foreldrene dine ikke nedprioriterer deg, jeg har ikke vært i situasjonen hos dere, så det kan jeg ikke uttale meg om. Jeg vil bare at du skal tenke gjennom det, fordi jeg tror den følelsen du beskriver også kan dukke opp uten at foreldrene er direkte urettferdige, rett og slett fordi man plutselig er nødt til å dele noe man alltid har hatt alene.

Hvis du etter å ha tenkt gjennom dette kommer til at problemet kanskje i hovedsak er at du nå må dele trenger du å endre din innstilling. Ta en prat med foreldrene dine, fortell dem hvordan du føler det, si at du skjønner at du må dele oppmerksomheten nå, men at du vil at de skal vite at du synes det er vanskelig. Ta del når du hører at de andre tre har det hyggelig.

Hvis du derimot fortsatt føler at fosterbarnet blir urettferdig forfordelt tenker jeg at du kanskje trenger litt hjelp utenfra, siden du allerede har prøvd å snake med foreldrene dine uten at det gav noe resultat. Kanskje du kan ta kontakt med fosterbarnets saksbehandler i barnevernet, og spørre om dere som familie kan få litt veiledning i forhold til dette? Saksbehandleren har nok vært borti lignende situasjoner før,og kan gjerne gi gode råd. Samtidig kjenner hun/han problematikken rundt fosterbroren din,og vet hvilke ekstra behov han har, noe som kan være viktige faktorer når dere skal finne balansen i den nye familien. 

Du sier at det føles som foreldrene dine ikke ser deg eller ikke bryr seg lenger. Jeg skjønner at du føler deg tilsidesatt nå, men sannsynligvis bryr foreldrene dine seg like mye om deg som de gjorde før fosterbroren din flyttet inn. Dette er en overgang, og en ny situasjon, for dem også, og det er ikke alltid like lett å justere seg til en ny situasjon. Du er ikke vandt til å måtte dele oppmerksomheten, de har ikke trening i å måtte fordele den. Kanskje dere alle trenger prøve og feile litt før dere klarer å få den nye situasjonen til å fungere bra for alle parter.       

Anonymkode: dda48...c24

[ajarRun]

dette stemmer dessverre ikke. Gutter og jenter er veldig stygg i den aldren. Populæritet betyr alt i den aldren. Gutter bryr seg dessverre om hvem som er populær også. 

Anonymkode: 7d986...e82

Da er din opplevelse annerledes enn min. Og jeg er fortsatt uenig.

hvorfor gjentar du alt ts skriver?

Anonymkode: ee5cf...328

Det kalles aktiv lytting. Det brukes blant annet av terapeuter slik at pasienten skal bli lurt til at de bryr seg om problemene deres.

[AnonymBruker]

Finn deg en kjæreste? 

For et usympatisk innlegg. Dette er en stor omveltning for TS, og det er vanskelig å føle seg nedprioritert av foreldrene sine. 

Anonymkode: 9f7e6...943