Hvorfor tilgir folk utroskap?

[AnonymBruker]

Nå er det snakk om utroskap hvor den ene parten har sex med en annen både ONS og serie utroskap med en fast elsker/elskerinne. Jeg lurer på hvordan folk klarer å tilgi en slik handling? I så fall hvordan er/ble forholdet deres etterpå? Klarte du å stole på partneren i ettertid? Ble det evt. et brudd?

Om du har blitt utsatt for utroskap og valgt å tilgi partneren oppgi hva slags utroskap og hvorfor du valgte å tilgi.

Anonymkode: 11b6f...4e1

[Gjest haze]

Tror folk tilgir det fordi de virkelig elsker personen som var utro mot dem. Det ville iallefall vært min grunn dersom jeg tilga et utroskap. Men hadde nok tatt lang tid før jeg hadde stolt på partneren igjen.

[AnonymBruker]

Fordi folk er naive og dumme og tror at forholdet kan reddes selv om det er totalt uten tillit og personen som har vært utro er uten empati og bryr seg ikke en dritt om partneren sin. 

 

Det er sånn det er. 

Anonymkode: f122b...0b4

[AnonymBruker]

skjønner det ikke selv. skjønner jo at det er vanskelig når du elsker personen, men uansett... kunne aldri selv tilgitt utroskap, har heldigvis ikke opplevd det enda, virker jo som at det er utrolig normalt idag, desverre, noe jeg absolutt ikke skjønner en dritt av.  er man utro kan man like gjerne være singel, ikke verre enn det.

Anonymkode: 4a806...9cb

[Meline37]

Nå er det snakk om utroskap hvor den ene parten har sex med en annen både ONS og serie utroskap med en fast elsker/elskerinne. Jeg lurer på hvordan folk klarer å tilgi en slik handling? I så fall hvordan er/ble forholdet deres etterpå? Klarte du å stole på partneren i ettertid? Ble det evt. et brudd?

Om du har blitt utsatt for utroskap og valgt å tilgi partneren oppgi hva slags utroskap og hvorfor du valgte å tilgi.

Anonymkode: 11b6f...4e1

Jeg har ikke opplevd utroskap så vidt jeg vet, men jeg håper jeg har tenkt over tanken på om jeg hadde klart å tilgi om jeg hadde opplevd det. Jeg kunne tilgi hvis jeg forsto en årsak til at partneren var utro. For eksempel hvis vi hadde et problematisk vanskelig forhold, og det var visse årsaker tilstede som førte til det. 

[Gorgonzola]

Fordi "tilgivelse" er en ferdighet som mennesker som er godt opdratt besitter.  Det er en sosial ferdighet som faktisk er avgjørende for å manøvrere seg gjennom en komplekst moderne liv, på svært mange områder. Selvsagt både skal og bør denne ferdigheten benyttes mot sine partner - også. 

Steile prinsippryttere ender ofte opp som utstøtte, bitre, misforståtte, mislikte tullinger som ingen gidder investere noe i. 

[Red-Ruby]

Tror at man har det veldig vondt, fordi man har på et vis mistet kjærligheten til en personen som betydde mye. Man vil selvsagt dempe smerten så fort som mulig,og det som hjelper er å få trøst av den samme personen. 

Selv om det er midlertidig.

Se for deg at du har hånden din i et bål. Det gjør kjempe vondt. Det er breakupen. Du har bare lyst til å ta hånden under det kalde rennende vannet ved siden av, som er typen/damen. Det føles godt i øyeblikket, men over tid hadde man merket at brannen(smerten) hadde gradvis avtatt, mens kulden(smerten av den som såret deg) blir bare ubehagelig og ofte funker ikke i lengden. 

[Red-Ruby]

Fordi "tilgivelse" er en ferdighet som mennesker som er godt opdratt besitter.  Det er en sosial ferdighet som faktisk er avgjørende for å manøvrere seg gjennom en komplekst moderne liv, på svært mange områder. Selvsagt både skal og bør denne ferdigheten benyttes mot sine partner - også. 

Steile prinsippryttere ender ofte opp som utstøtte, bitre, misforståtte, mislikte tullinger som ingen gidder investere noe i. 

Det spørs faktisk hva man legger i å tilgi. Det skjer kjipe ting hele tiden som er ingens feil. Men livet går videre, selv om man ikke "tilgir" hendelsen man ikke har noen å skylde på.

Det er litt sånn jeg ser på det med å tilgi folk. For meg betyr å tilgi å gi godkjenning til handlingen som er urett. Og det klarer jeg bare ikke. Jeg vil ikke snakke med folk som har gjort meg dyp urett, jeg vil ikke tenke på dem, og jeg mener at når man har dritet seg ut så må man leve med konsekvensen av det.

Men livet - det går videre. Den som har gjort noe galt lærer av det og forhåpentligvis kommer seg videre, og den som blir såret aksepterer livet, ikke personen.

[Gjest O.G.]

Nå er det snakk om utroskap hvor den ene parten har sex med en annen både ONS og serie utroskap med en fast elsker/elskerinne. Jeg lurer på hvordan folk klarer å tilgi en slik handling? I så fall hvordan er/ble forholdet deres etterpå? Klarte du å stole på partneren i ettertid? Ble det evt. et brudd?

Om du har blitt utsatt for utroskap og valgt å tilgi partneren oppgi hva slags utroskap og hvorfor du valgte å tilgi.

Anonymkode: 11b6f...4e1

Vel, i de tilfellene jeg vet om hvor folk har tilgitt utroskap så vet vedkommende at de kunne for det selv at partneren gikk til andre for sex. 

[Gjest Yellowrose]

Jeg vet ikke. Det har ingenting å gjøre med hvor mye man elsker vedkommende, jeg tror det handler om hvilken holdning man har til utroskap generelt. For noen er det verre enn andre, vi reagerer ikke likt på utroskap.

[Gjest Aucaman]

Da eksen min var det aksepterte jeg det fordi jeg var overbevist om at jeg ikke fortjente bedre og visste at det kom til å ta mange år før jeg kunne få noe som minnet om kjærlighet igjen. Hadde forsåvidt rett i det siste, men det var uansett ikke verdt det.

Endret 26. november 2015 av Aucaman

[Gjest gundagrynte]

I mine øyne er utroskap utilgivelig....Klarer man ikke å styre seg, snakke sammen eller oppføre seg mot partnern da er det slutt!

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt utroskap én gang. Det var et ONS. Grunnen var at jeg elsket mannen så mye, eller feil, jeg elsket ideen av den mannen jeg trodde han var. Et forhold kan ikke reddes av å elske en illusjon. Så jeg forlot han.

Anonymkode: 3c3a0...5f8

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt utroskap, riktignok var det ikke fysisk seksuell kontakt med i bildet. Det dreide seg om flørting, meldinger med seksuelle hentydninger og et enkeltstående kyss. 

For meg var det viktig at årsaken til utroskapen kom på bordet. I vårt tilfelle dreide det seg om en grunnleggende uttrygghet og et behov for bekreftelse som har sitt opphav i barndommen. I stedet for å ta tak i de vanskelige følelsene, valgte han dette som en slags flukt og en overfladisk bekreftelse på at han var god nok. Det var viktig for meg at han forstod dette.

Det var også viktig at han innrømmet og beklaget det som hadde skjedd, igjen og igjen. Han måtte svare på utallige spørsmål og selvfølgelig slutte med den type adferd. Jeg fikk en periode også tilgang til telefon og mail, både jobb og privat. Vi hadde timelange samtaler og det var viktig at han tok inn over seg det som hadde skjedd, og hva det gjorde med meg og forholdet vårt. Han jobber fremdeles med seg selv og er oppmerksom på eget reaksjonsmønster.

Det har kostet oss begge, men vår relasjon har kommet styrket ut av det. Vi setter mer pris på hverandre og på det vi har sammen og gir hverandre mer oppmerksomhet enn før.

Men hvis det skulle gjenta seg... Nei, jeg tilgir ikke en gang til! Han har fått en ny sjanse, nå er det opp til han å bruke den.

Anonymkode: fd831...118

[fisk31]

Tror det er fordi man er forelsket, elsker illusjonen av det man trodde partneren var. Noe som viste seg å ikke stemme. Også sitter man der med en enorm smerte. Og denne føles enda verre hvis man i tillegg til et sånt svik, skal gå skilte veier og miste personen.

Samt at man vet det har vært noen problemer i forholdet, som man selv har delvis skyld i også kanskje. Og redsel for å være alene, for å ikke finne seg en ny. Etter at partneren har vært utro, sitter man der ekstremt forvirret: Han viste seg å være en helt annen person enn hva jeg trodde, jo...? 

Endret 26. november 2015 av fisk31

[Gjest Franke Ann]

Statusjag. Kjærlighet. Kall det hva du vil, det er uansett to sider av samme sak.

Er man sammen med noen som ellers hever ens egen sosiale anseelse, tilgir man utroskap. Dvs at menn tilgir utroskap dersom dama er deilig nok, mens kvinner tilgir utroskap dersom mannen er vellykket/deilig nok. Dersom partneren derimot ikke hever ens sosiale anseelse i nevneverdig grad, dersom man f.eks har funnet seg noen fra samme "nivå", overlever forholdet sannsynligvis ikke utroskap. Dersom man i utgangspunktet har klatret i den sosiale rangstigen via sin partner, sitter det veldig langt inne for folk flest å gi slipp på alt det bare fordi partneren har ligget litt rundt (noe som uansett er å forvente når man objektivt sett har gjort "bedre" enn hva man strengt tatt "fortjener"). Det handler rett og slett om å balansere hva det koster med hva man får igjen, som ved alt annet i livet.

[Gjest O.G.]

Pinadø, der folk har latt sexen gå ut av forholdet sitt bør de se litt inn i seg selv også hvorfor partneren er utro.

[waco]

Tror det er fordi man er forelsket, elsker illusjonen av det man trodde partneren var. Noe som viste seg å ikke stemme. Også sitter man der med en enorm smerte. Og denne føles enda verre hvis man i tillegg til et sånt svik, skal gå skilte veier og miste personen.

Samt at man vet det har vært noen problemer i forholdet, som man selv har delvis skyld i også kanskje. Og redsel for å være alene, for å ikke finne seg en ny. Etter at partneren har vært utro, sitter man der ekstremt forvirret: Han viste seg å være en helt annen person enn hva jeg trodde, jo...? 

Ja det er ikke alltid like lett å våkne opp fra drømmen sin.

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt en ONS. Vi hadde vært kjærester i flere år, samboere og hadde giftet oss. Få måneder etter bryllupet lå partneren min med en felles bekjent av oss. Min partner gråt, var lei seg, sa unnskyld og aksepterte alt jeg hadde av raseri og sinne og behov for å snakke om det. Jeg ville gi det en sjanse, det var for mange års kjærlighet til å kaste vekk på et feilskjær i fylla (vår bekjente var i tillegg en person jeg VET min partner ikke digger i særlig grad, det sier jo noe om fyllenivået den kvelden).

Vi har nå vært gift i 11 år og har 3 barn. Det har ikke skjedd igjen. Jeg bruker det ikke mot ham i krangler. For noen år siden tilga jeg også vår bekjente, det har vært vanskelig i nesten ti år å omgås denne, men det går fint nå.

Anonymkode: 3c8d7...260

[AnonymBruker]

La nå folk få tilgi utroskap om de vil uten å bli stemplet som naive og dumme. Som noen har skrevet tidligere i denne tråden så er det ikke alle av oss som tar livet så alt for høytidelig og mener de som er utro er onde mennesker. Jeg tror de aller fleste kan finne på å være det i løpet av et liv, og hva så? Hva er denne trangen vi mennesker har til å "eie" et annet menneske fullt og helt? Er det ikke nok at partneren din elsker deg og bidrar til et flott liv sammen? Er et lite sidesprang virkelig så forferdelig? Jeg er enig i at det er mange aspekter som spiller inn, noen ganger skal man tilgi og andre ganger ikke... men det får bli opp til hver enkelt. Jeg har tilgitt utroskap, og jeg kommer til å tilgi utroskap hvis og når det skjer igjen. Hvorfor? Hater jeg meg selv? Nei. Jeg synes bare ikke det er så ille. Vi mennesker har dyriske drifter. Så lenge min partner gir meg glede i hverdagen så tar jeg det ikke så ille opp.

Anonymkode: af810...304