Bestemor har fått uhelbredelig kreft

[AnonymBruker]

Jeg trodde ærlig at jeg skulle bli en av de heldige som aldri måtte behøve å oppleve dette jævelskapet av en sykdom på nært hold... så da bestemor fikk påvist kreft en vanlig fredagsmorgen - hele familien fikk sjokk.

I en liten uke slet hun med løs mage, og fikk ikke til å spise noe særlig. Alt som gikk ned kom opp. Tok seg en tur til legen etter mye mas fra oss i familien, som sendte henne til sykehuset fordi hun var så dehydrert. 

Den mest agressive formen for kreft ble funnet i magesekk, med spredning til lunge og spiserør. Hun er så svak nå, at det enda er usikkert om de våger å gi strålebehandling. Får hun det så kan hun leve ett år til, maks. Om ikke, så vet de ikke om hun klarer seg til jul engang. Tenk så fort livet kan forandre seg. Bare på ett par timer. Jeg tror hun var klar over det selv. Hun ville ikke til legen med det første... hun kjente nok symptomene, oldemoren min døde selv av det da jeg var liten.

 

Nå er jeg 23. Fikk en sønn for fire måneder siden, som hun forguder. Første oldebarnet. Kjempe stas... nå er det ikke sikkert hun er her til dåpen hans i januar engang. Jeg og mine to lillesøstre på 14 og 17 har alltid hatt et nært forhold til besteforeldrene våre, for ikke å snakke om vår gode bestefar... han har begynt å utvikle alzheimers, og bestemor er klippen i livet hans. Han klarer seg ikke uten henne, har han sagt... tårene triller her. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker kommer seg gjennom dette her. 

-------

I slutten av uka skal jeg og søstrene mine besøke henne... kjenner jeg gruer meg. Vet jeg kommer til å gråte. Frykter jeg skal kollapse helt der inne. Hva skal jeg si? Hva gjør man i en sånn situasjon? Skal vi snakke om 'elefanten i rommet' - eller ikke? Jeg føler meg helt hjelpesløs her. Har aldri vært i en begravelse engang, jeg. Så heldig har jeg vært i 23 år. 

Og... er det noen som har vært i lignende situasjon? Hvor fort går dette her, før det synes på henne? Skjønner dette er individuelt, men... hun er 70 år. Hun har litt 'ekstra' på kroppen, og husker godt da ene læreren min fra vgs fikk kreft, hvor forandret hun ble. Bare skinn og bein. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å se bestemor sånn... åh gud bedre, har aldri grått så mye før. 

 

Måtte bare lufte litt, en eller annen plass. Vet ikke helt hva jeg skal ta meg til. Prøver å skyve det unna, samtidig som jeg vet jeg må begynne å "godta" det... 

Anonymkode: 416a8...903

[Nøste~]

Det går nok bra

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg, og var gjennom noe liknende for ett år siden. Pappa hadde kreft, men begynte å komme på bedringens vei etter 9 måneder med kreftbehandling. Plutselig fikk han spredning og med det dødsdommen, og døde i løpet av halvannen måned. Legene trodde han hadde enda lenger tid igjen å leve, så jeg rakk ikke frem engang i og med jeg måtte drøye det til etter at jeg hadde født. Dagen før vi skulle reise og besøke han, ble han plutselig dårligere, og noen timer før vi rakk frem sovnet han inn. Da var det ikke annet igjen enn skinn og ben av pappan min. 

Anonymkode: 74480...b51

[drue]

[melatonin]

Det et tøft å møte døden så nært innpå seg. Man tenker kanskje ikke over det, men man får et sjokk når sine nærmeste faktisk blir syke eller så gamle at de dør, en del av oss håper at de for alltid skal være der. For å i det hele tatt eksistere uten dem virker bare helt uvirkelig. Det fysiske utseende vil nok endre seg, matlysten er nok ikke så god etter en stund. Men det er finnes god smertelindring, og håper hun får den beste hjelpen. Håper og at bestefar og resten av familien blir godt ivaretatt og sammen gir omsorg for hverandre.

Jeg har og opplevd at min bestemor fikk kreft, og hadde og en syk bestefar. De gikk bort ganske tett, og det ble en hektisk og rar periode. Limet i familien vår ble borte.
Merkelig nok, selv om det nå for deg ser helt svart ut, så går livet videre og jeg smiler når jeg tenker på dem. Jeg sørger på en måte, men aksepten er der og jeg vet at de alikvel er litt med. Du har et stykke dit enda, og jeg føler så med deg og dine i denne trasige situsajonen!

[Perelandra]

Det er en naturlig del av livet at de som er eldre enn oss dør, men vondt er det uansett. Hun er jo heller ikke så gammel. Som Melatonin skriver, det er vanskelig å skjønne at de som alltid har vært en del av livet vårt en dag skal bli borte. Håper hun får god hjelp den tida som er igjen!