Jeg er notorisk utro, vil ha hjelp

[Timza]

Hei du...

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men takk for at du setter ord på det. For jeg er også notorisk utro. Men i motsetning til deg har jeg en fast. Det minker risikoen på mye. Ellers er vi i samme båt. Samboer, barn osv.

Og jo da, jeg tenker på familien min. Jeg er da ikke dum. Men jeg trenger virkelig bekreftelsen. Spise sjokolade eller bare slutte å være utro? Beklager det er ikke så enkelt. Jeg skrev en gang et innlegg her der jeg skrev jeg var utro. Der jeg fortalte om mitt problem med det, men jeg ble dømt nedenom og hjem. Ja, alle som er utro vet at vi kan ødelegge en familie, i verste fall to. Men det er ikke så enkelt og slutte. Vurdert det mange ganger, og har holdt opp i perioder. Perioder hvor jeg har sagt i fra hjemme at jeg trenger oppmerksomhet. Jeg elsker samboeren min og vil ikke utsette mitt barn for et vondt brudd. Men jeg vil ha et lykkelig liv. Det er kanskje mitt problem. Jeg bare er på hjemmebane, bare er der. Den som fikser og ordner. Jeg vil bety noe og høre det, føle det. Jeg vil ha en mann som tar vare på seg selv og liker å se godt ut for meg også. Men om jeg pynter meg litt ekstra eller bare vil se fin ut en hverdagskveld hjemme så får jeg høre det. Men høre det i form av spydige kommentarer.

Sex, ja, nei det er ikke eksisterende på hjemmebane. Jeg vil ha kos jeg. En som tar på meg, stryker over håret mitt og er meg nær i første omgang. Så kan vi snakke sex. Når eneste berøringen jeg får er antydning til sex hjemme, så blir jeg lei meg og føler meg som en tømmestasjon. Jeg springer på badet og nesten kaster opp. Det er heller ikke bra.

Ja dette ble kanskje veldig mye meg. Men du skal vite at du ikke er alene. Du er ikke unormal. Vi trenger oppmerksomhet og det å bli sett. Man trenger kjærlighet, og en bekreftelse for å overleve.

Jeg vet ikke om du sliter med anger etter en one night stand, men jeg gjør ikke det lengere. Har bare blitt følelsesløs. Og det er også en fare med dette. Dessverre..

 

Ønsker deg lykke til, håper du greier det. Og jeg blir glad om du kan komme med et råd tilbake. For vi er sikkert flere som trenger dette. Mange statistikker viser at det er ikke få som er utro. Og ett sted må jo denne utroskapen oppstå, det må jo være en grunn.

-Torill-

Anonymkode: 3bd36...c72

Mens du trenger bekreftelse for å ha sex, så trenger han sex for å gi deg bekreftelser.

Du er med på å lage en dårlig spiral.  

[AnonymBruker]

Det blir litt som å si til en overvektig person at det er bare å slutte å spise sjokolade. Enkelt i teorien, litt vanskeligere i praksis.

Anonymkode: 28c2a...57e

Ah, så dette er en avhengighet?

Anonymkode: 75d9f...275

[AnonymBruker]

Folk som må gi etter for en hver lyst, enten det gjelder sjokolade eller sex (merkelig sammenlikning, for øvrig), er karaktersvake, og må til en hver tid ha sine behov dekket umiddelbart. Hva med å øve opp impulskontroll og selvbeherskelse en smule? "Det er lettere sagt enn gjort", er bare unnskyldninger. Hvis man virkelig vil noe, så får man det til.

Og jeg skulle likt å sett svarene hvis TS var en mann. Da hadde han fått så ørene flagret. Dobbeltmoral på høyt nivå i denne tråden!

Anonymkode: b7e4f...da8

[AnonymBruker]

Folk som må gi etter for en hver lyst, enten det gjelder sjokolade eller sex (merkelig sammenlikning, for øvrig), er karaktersvake, og må til en hver tid ha sine behov dekket umiddelbart. Hva med å øve opp impulskontroll og selvbeherskelse en smule? "Det er lettere sagt enn gjort", er bare unnskyldninger. Hvis man virkelig vil noe, så får man det til.

Og jeg skulle likt å sett svarene hvis TS var en mann. Da hadde han fått så ørene flagret. Dobbeltmoral på høyt nivå i denne tråden!

Anonymkode: b7e4f...da8

Det handler ikke bare om "karaktersvakhet", slik du skriver. Innlegget ditt lyser av manglende psykologisk innsikt. Det flere her prøver å gjøre, er å se TS' handlinger i en sammenheng. Ikke bare rette den moralske pekefingeren, for det hjelper utrolig lite - like lite som det hjelper å rette pekefingeren mot de som overspiser, alltid drikker seg fulle, osv osv. De VET at det ikke er riktig adferd, men problemet er at denne adferden brukes som en tvangsaktig trøst og for å rømme unna det å kjenne på følelser som antagelig er så vonde at de ikke orker å stå i dem.

Notorisk utroskap uten at man egentlig har lyst, sexavhengighet, overspising, for høyt inntak av alkohol/rusmidler.. Alt dette er jo velkjente symptomer på andre emosjoner som psykologer jobber med å nøste opp i. TS forteller jo at hun har en lang bakgrunn som mobbeoffer bak seg, og det er veldig typisk at om man aldri har bearbeidet slike opplevelser, så slår det uheldig ut i voksen alder. TS' selvfølelse er antakelig på bånn og har vært det i årevis. Å ha elendig selvfølelse innebærer ofte at man ikke føler seg "verdig" moralsk oppførsel, det er ikke noe vits i å oppføre seg riktig når man uansett suger som person (tror man). For ikke å snakke om behovet for konstant bekreftelse man ofte føler.

Det TS trenger, er en virtuell klem, og å be fastlegen sin om å bli henvist til en psykolog. Veldig mange har god effekt av kognitiv terapi - det er terapi som ikke handler om å dvele masse ved tidligere hendelser, men heller om å endre tankemønstre og finne måter å takle situasjonen på slik den er i dag. Endre måten man tenker om seg selv, styrke sin egen selvfølelse, og dermed ha bedre verktøy for å ta bedre valg i fremtiden. 

Anonymkode: e7507...2ed

[AnonymBruker]

Hei du...

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men takk for at du setter ord på det. For jeg er også notorisk utro. Men i motsetning til deg har jeg en fast. Det minker risikoen på mye. Ellers er vi i samme båt. Samboer, barn osv.

Og jo da, jeg tenker på familien min. Jeg er da ikke dum. Men jeg trenger virkelig bekreftelsen. Spise sjokolade eller bare slutte å være utro? Beklager det er ikke så enkelt. Jeg skrev en gang et innlegg her der jeg skrev jeg var utro. Der jeg fortalte om mitt problem med det, men jeg ble dømt nedenom og hjem. Ja, alle som er utro vet at vi kan ødelegge en familie, i verste fall to. Men det er ikke så enkelt og slutte. Vurdert det mange ganger, og har holdt opp i perioder. Perioder hvor jeg har sagt i fra hjemme at jeg trenger oppmerksomhet. Jeg elsker samboeren min og vil ikke utsette mitt barn for et vondt brudd. Men jeg vil ha et lykkelig liv. Det er kanskje mitt problem. Jeg bare er på hjemmebane, bare er der. Den som fikser og ordner. Jeg vil bety noe og høre det, føle det. Jeg vil ha en mann som tar vare på seg selv og liker å se godt ut for meg også. Men om jeg pynter meg litt ekstra eller bare vil se fin ut en hverdagskveld hjemme så får jeg høre det. Men høre det i form av spydige kommentarer.

Sex, ja, nei det er ikke eksisterende på hjemmebane. Jeg vil ha kos jeg. En som tar på meg, stryker over håret mitt og er meg nær i første omgang. Så kan vi snakke sex. Når eneste berøringen jeg får er antydning til sex hjemme, så blir jeg lei meg og føler meg som en tømmestasjon. Jeg springer på badet og nesten kaster opp. Det er heller ikke bra.

Ja dette ble kanskje veldig mye meg. Men du skal vite at du ikke er alene. Du er ikke unormal. Vi trenger oppmerksomhet og det å bli sett. Man trenger kjærlighet, og en bekreftelse for å overleve.

Jeg vet ikke om du sliter med anger etter en one night stand, men jeg gjør ikke det lengere. Har bare blitt følelsesløs. Og det er også en fare med dette. Dessverre..

 

Ønsker deg lykke til, håper du greier det. Og jeg blir glad om du kan komme med et råd tilbake. For vi er sikkert flere som trenger dette. Mange statistikker viser at det er ikke få som er utro. Og ett sted må jo denne utroskapen oppstå, det må jo være en grunn.

-Torill-

Anonymkode: 3bd36...c72

Hei Torill!

"Godt" å høre at vi er flere i samme båt. Jeg var sikker på at jeg kom til å få så ørene flagra, men har møtt mye forståelse. Utrolig nok.

Det du skriver kunne vert skrivi om meg. Føler det på helt samme måte. Går hjemme og bare eksisterer.. Har følt det sånn en god stund. Har som sagt tatt det opp med han, og det fører til roser og forbedring i 2 dager - så er det glemt og tilbake til normalen.

Har et ønske om at han skal ville å vere nær meg, uten at vi må ha sex hver gang! (Fysj så prippen eg hørtes ut!) men altså, vi har mange ganger sex uten at jeg føler for det.. Mer pliktsex. Tror ikke han har så mye plikt-kos..

Men nå skal jeg ikke vinkle det over på at det er kun hos han problemet ligger. Det er hos meg det ligger

Nei, jeg angrer desverre ikke etter ONS's. Det skremmer meg.

Anonymkode: 28c2a...57e

[AnonymBruker]

Ah, så dette er en avhengighet?

Anonymkode: 75d9f...275

Jeg vil påstå at jeg er avhenging av å få bekreftelse ja. Det er vi vell alle? Enten på jobb, hos partner eller familie. Ikke selve sexen som er avhengigheten her. Det er det å føle seg verdsett og sett.
Det sitter i hodet.

Anonymkode: 28c2a...57e

[AnonymBruker]

Å være utro har vel sjelden vært en god løsning dersom man ønsker å bedre eller bevare forholdet til sin partner. Da flytter man ressurser ut av forholdet. Man kan alltid skylde på hvor ille man har det i forholdet og hvor lite oppmerksomhet man får, altså at det egentlig er partneren sin skyld. Oftest tror jeg at dette skyldes en grunnleggende utrygghet og behov for bekreftelse hos den som er utro.

TS. Jeg syns du har mye selvinnsikt og et godt utgangspunkt for å gjøre noe med dette. Men det er sikkert nyttig å få hjelp til å nøste opp i hvorfor du søker bekreftelse på denne måten. Psykolog eller samlivsterapeut høres ut som en god plan. Dere kan ha felles timer med fokus på å  bedre forhold dere i mellom, men du bør også ha samtaler alene for å ta tak i utroskapsproblematikken din, Hva er det du flykter fra, hvorfor trenger du denne overflatiske bekreftelsen på at du er attraktiv eller god nok?

Lykke til og klem til deg!

Det er nok som du sier, grunnleggende utrygghet og behov for bekreftelse. Noen av mine nære mener det har en sammenheng til hvordan oppveksten min var.

På barneskolen ble jeg mobbet, fra 5.klasse ble jeg seksuelt mobbet (tatt på, slengt hore etter, dratt med på do og spurt om sex, osv) Jeg var tidlig i puberteten og det var vell spennende for mange rundt meg. Gutter var spennende og jeg husker godt at jeg bare lo bort de episodene som nå sitter som støpt. På ungdomsskolen vart det fysisk mobbing; vart slått hver dag og måtte tidt og ofte bortforklare blåmerker hjemme. Samtidig som det ikke gikk en skoletime uten at jeg fikk høre hvor stygg jeg var, og at jeg ikke fortente livets rett. På bussen fikk jeg ofte snus og tyggis klint i håret, etterfulgt av rå latter fra de på bakerste rekke. Når eg gikk av så slengte de kommentarer etter meg og spurte hånlig om vi skulle møtes for sugejobb. Eg visste da knapt hva det var engang, var tross alt bare 10-12 år.

Eg har tilgitt mobberene og de har beklagd, men tror nok det kan ha satt større og dypere spor i meg en det eg først antok.

Anonymkode: 28c2a...57e

[AnonymBruker]

Til TS og AB_c72: 

Det virker som dere er i forhold der partneren ikke erkjenner deres behov for nærhet, intimitet og bekreftelse på at dere er verdsatt. Dette er legitime behov, noe de fleste av oss har, og jeg tenker at det må være utrolig vondt at det mennesket dere har valgt å dele livet med ikke respekterer det behovet og prøver å møte dere på det punktet. Greit nok hvis de ikke har det samme behovet, men da må man prøve å finne et kompromiss, noe som begge kan leve med, uten å utslette seg selv. Dere skriver begge om sex på mannens premisser, og hvordan dere bare vil bli strøket på, men den eneste nærheten skjer når han vil ha sex, det høres så utrolig feil ut. Jeg sier ikke at det er greit at dere er utro, men jeg skjønner at det er vonde følelser som dytter dere til den handlingen. Det er dette dere må ta tak i. Jeg tror at utroskapen er et uttrykk for mangelen på bekreftelse i samlivet, utroskapen er et problem, men ikke hovedproblemet, man må gå til roten. (For å komme med en sammenligning, selvskading er et stort problem, men det er også et symptom på et underliggende problem, det beste er å gå til roten/kjernen.) 

Dere må snakke med partneren, samlivsterapi høres ut som en god idé. Dere må ha noen forventninger til hvordan dere skal bli behandlet. Dere er like mye verdt som mannen i forholdet. Deres behov, meninger og følelser teller like mye. Dere er to, og begge to skal bli sett og hørt, og skal se og høre den andre. Jeg tenker at mennene deres trenger en liten oppvekker, det er ikke greit å behandle kona si som en tømmestasjon, og det er ikke greit å ignorere livspartneren sine behov, man gjør jo ikke det mot noen man elsker. Og hvis det er umulig å få til et godt samliv, der dere begge har respekt for hverandre, og for hverandres behov og integritet, er det kanskje det beste å avslutte? Man gjør mye for barna sine, blant annet å holde sammen i et dårlig forhold, men det er ikke sikkert det beste for barna er at mor og far har det dårlig sammen. 

På samme måte som jeg synes dere skal starte å forvente noe om hvordan dere skal bli behandlet, synes jeg også dere skal forvente noe av dere selv, og hvordan dere behandler partneren. Han fortjener ikke å bli bedratt, uansett hvor dårlig partner han har vært. Gi samlivet en real sjanse til, da må dere være brutalt ærlige om hva dere trenger, og hva som står på spill, men dere må også gi opp det behagelige i å få bekreftelsen andre steder. 

Først vil eg si at eg idag tok kontakt med familiekontoret og ba om time. Fortalte kort problema mine, og utfordringene våre som par. Vil først til time alene for å snakke om mine dyptliggende problem, så når tiden er inne få med samboer og prøve å få bukt med komminikasjonsproblema våre og "behovsavklaring".

Har flere gangen tenkt på om vi skulle brutt opp, men klarer det ikke. Ikke bare fordi jeg er "feig", men også fordi jeg kommer fra en familie som mener at "om man ikke hater hverandre, så kan man leve sammen" og som har null forståelse for egne behov. Vi leier hos de, og vet med sikkerhet at eg hadde blitt kastet på hode ut herfra. Der igjen er det vell kanskje selvrespekten min som setter en stopper for meg. Samtidig som eg ønsker det skal fungere! Vi får se nå da, når eg har vert inne å snakket med noen - om det er noe som kan løses.
 

Anonymkode: 28c2a...57e

[AnonymBruker]

Det handler ikke bare om "karaktersvakhet", slik du skriver. Innlegget ditt lyser av manglende psykologisk innsikt. Det flere her prøver å gjøre, er å se TS' handlinger i en sammenheng. Ikke bare rette den moralske pekefingeren, for det hjelper utrolig lite - like lite som det hjelper å rette pekefingeren mot de som overspiser, alltid drikker seg fulle, osv osv. De VET at det ikke er riktig adferd, men problemet er at denne adferden brukes som en tvangsaktig trøst og for å rømme unna det å kjenne på følelser som antagelig er så vonde at de ikke orker å stå i dem.

Notorisk utroskap uten at man egentlig har lyst, sexavhengighet, overspising, for høyt inntak av alkohol/rusmidler.. Alt dette er jo velkjente symptomer på andre emosjoner som psykologer jobber med å nøste opp i. TS forteller jo at hun har en lang bakgrunn som mobbeoffer bak seg, og det er veldig typisk at om man aldri har bearbeidet slike opplevelser, så slår det uheldig ut i voksen alder. TS' selvfølelse er antakelig på bånn og har vært det i årevis. Å ha elendig selvfølelse innebærer ofte at man ikke føler seg "verdig" moralsk oppførsel, det er ikke noe vits i å oppføre seg riktig når man uansett suger som person (tror man). For ikke å snakke om behovet for konstant bekreftelse man ofte føler.

Det TS trenger, er en virtuell klem, og å be fastlegen sin om å bli henvist til en psykolog. Veldig mange har god effekt av kognitiv terapi - det er terapi som ikke handler om å dvele masse ved tidligere hendelser, men heller om å endre tankemønstre og finne måter å takle situasjonen på slik den er i dag. Endre måten man tenker om seg selv, styrke sin egen selvfølelse, og dermed ha bedre verktøy for å ta bedre valg i fremtiden. 

Anonymkode: e7507...2ed

Selvfølgelig handler det om karaktersvakhet. Jeg har gått ned 30 kilo i vekt, sluttet å røyke, og begynt å trene. Tror du det kom av seg selv? Jeg har utrolig god psykologisk innsikt, men i motsetning til veldig mange andre her, så gidder jeg ikke stryke TS med hårene og forstå henne i hjel. Hvis hun virkelig vil kutte ut utroskapen, så klarer hun selvfølgelig det. Problemet er jo at hun ikke klarer, fordi hun ikke vil det nok. 

Resten av innlegget ditt er jo bare bla-bla-bla. Alt skal unnskyldes og sykeliggjøres i dag. Det resulterer i at folk kan gjøre hva som helst, for så å gjemme seg bak diagnoser eller dårlige opplevelser, i stedet for å jobbe med seg selv.

Anonymkode: b7e4f...da8

[Meline37]

Vennligst les innlegget før du eventuelt kommenterer.

Jeg er en jente på 28 år og er samboer og har 3 barn med samme mann.
Lever et tilsynelatende vanlig liv. Travle dager med jobb og en del reising i den forbindelse. Lite tid til hverandre, og om det er tid så prioriterer vi ikke "oss". Vi kommuniserer dårlig og kysser hverandre bare etter sengetid og om han er kåt. Har igrunn aldri vert 100% sikker på at han elsker meg, men mer at han tar til takke med meg og at vi holder sammen nå når vi har 3 barn. Har gjennom hele barne- og ungdomsskolen vert mobbet og har et veldig lavt syn på meg selv. Sex er for meg ingen big deal. Jeg har blitt utsatt for seksuell mobbing siden jeg var 10år, og er nok blitt påvirket der.

Problemet mitt er at jeg er utro. Jeg søker bekreftelse fra andre da jeg ikke føler jeg får det hos min samboer.
Det er ikke sånn at jeg går inn for det når jeg skriver at jeg søker bekreftelse, men om noen gir meg oppmerksomhet så har eg vanskelig for å si nei. Samboer vet ingenting.

Har ikke fast forhold på si, men ONS's.

Men nå vil jeg ha hjelp! Dette går ikke!
Hvor kan man få hjelp til å ta tak i seg selv?

Er det hos samlivsterapeut? Hos legen? Hos en psykolog?
 

Anonymkode: 28c2a...57e

Jeg tenker at du er utro fordi du savner noe i forholdet. ...

[AnonymBruker]

Først vil eg si at eg idag tok kontakt med familiekontoret og ba om time. Fortalte kort problema mine, og utfordringene våre som par. Vil først til time alene for å snakke om mine dyptliggende problem, så når tiden er inne få med samboer og prøve å få bukt med komminikasjonsproblema våre og "behovsavklaring".

Har flere gangen tenkt på om vi skulle brutt opp, men klarer det ikke. Ikke bare fordi jeg er "feig", men også fordi jeg kommer fra en familie som mener at "om man ikke hater hverandre, så kan man leve sammen" og som har null forståelse for egne behov. Vi leier hos de, og vet med sikkerhet at eg hadde blitt kastet på hode ut herfra. Der igjen er det vell kanskje selvrespekten min som setter en stopper for meg. Samtidig som eg ønsker det skal fungere! Vi får se nå da, når eg har vert inne å snakket med noen - om det er noe som kan løses.
 

Anonymkode: 28c2a...57e

Jeg synes likevel du er tøff som tar et steg i det du opplever som riktig retning, heller enn å bare bli sittende og irritere deg over at ting er som de er. Krysser fingre for at det ordner seg for dere, at det går godt til slutt!

Hvis ikke håper jeg det hjelper deg med å finne en ny løsning som fungerer og passer bedre.

Lykke til gode du!

Anonymkode: 5b374...f1a

[AnonymBruker]

Hva er det med folk som nesten syns det er geit at hun har ons og er utro mot mannen sin? At hun er ærlig over et forum og sier hun er utro mot mannen sin som sitter hjemme med 3 barn? Sykt forum. Gå fra mannen og la han finne ei annen flott dame som faktisk fortjener han. Du er absolutt ingenting og samle på sånn du holder på. Tenkt og gå rundt sånn når man har 3 barn. Helt sinnsykt. Syns du er ei selvopptatt drit kjærring. Jeg trenger ons for jeg får ikke det jeg vil ha av mannen min hjemme. Huff.. Jobbe for forholdet tru.

Mann 32år.

Anonymkode: a2047...008

[AnonymBruker]

Hva er det med folk som nesten syns det er geit at hun har ons og er utro mot mannen sin? At hun er ærlig over et forum og sier hun er utro mot mannen sin som sitter hjemme med 3 barn? Sykt forum. Gå fra mannen og la han finne ei annen flott dame som faktisk fortjener han. Du er absolutt ingenting og samle på sånn du holder på. Tenkt og gå rundt sånn når man har 3 barn. Helt sinnsykt. Syns du er ei selvopptatt drit kjærring. Jeg trenger ons for jeg får ikke det jeg vil ha av mannen min hjemme. Huff.. Jobbe for forholdet tru.

Mann 32år.

Anonymkode: a2047...008

Hei Vestfolding!

Å si at, "du er dum i hodet!", har aldri hjulpet noen (du skrev ikke det, men jeg dramatiserer for å fortydelige). Å fortelle noen om alle deres feil når de er bedre kjent med sine egne feil enn verden utenfor er, er også meningsløst. Hun vet det er galt. Hun vet hun må gjøre noe. Hun har kontaktet familievernskontoret.

Hun har ikke gjort noe for å være slem eller ond. Hun har gjort det fordi hun er sulteforet på nærhet, varme, gode ord, å føle seg verdifull for noen. Hun har gått sulten på dette i mange år. Hun vet dette er feil valg, hun vet dette ikke fungerer.

Hun gjør noe med det.

Anonymkode: 5b374...f1a

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

Jeg tror dette handler om flere ting.

Det åpenbare er at du ikke får nærhet i ditt nåværende forhold - og jeg tror du lenge har akseptert det delvis fordi du kanskje føler at du ikke er verdt nok til å kunne kreve "alt" i et forhold. Det ville vel ikke overrasket meg om du foreløpig i livet ditt ikke har stått opp for hva du mener du fortjener og har krav på.

Så er du vant til å bli behandlet dårlig - og uten at du har spurt mannen din, så tolker du hans manglende behov for nærhet som manglende kjærlighet. Det kan tenkes å være sant, men det vet du ikke enda. 

Utfra det har du fått vanen med å søke bekreftelse hos andre, og ONS er kanskje litt kombinasjon "jeg fortjener ikke mer, oppsøker derfor ikke en fast nærere relasjon", at du kanskje er redd for å bli avvist om du søkte etter en fast elsker som det kunne oppstå følelser for eller som endte i et forhold, og selvsagt at det er mest praktisk i din situasjon.

Jeg synes du skal begynne med å gi mannen din en sjanse til å endre på samlivet, men denne gangen på en ordentlig måte. Jeg tror ikke det kan skje om du velger å være ærlig om all utroskapen, det tror jeg er fullstendig utilgivelig for ham dersom han har følelser for deg. Dette er jo ikke snakk om ett enkeltilfelle.

Jeg ville kanskje tatt det fra en kant, og brukt iallefall ett år på å gå i terapi etc, kanskje aller først alene. Du kan ikke håndtere egne problemer og samlivsproblemene på en og samme gang - det er å ta vann over hodet.

Jeg tror en mulig løsning her kan være at dere går fra hverandre, og at du bruker tid på å endre handlingsmønster. Du er vel kanskje ikke aller mest notorisk utro, men selvskader. 

Der andre påfører seg smerte gjennom fysiske gjenstander eller spiseforstyrrelser+++, deler du deg selv ut til en masse folk du igrunnen ikke er særskilt interessert i, og det handler jo ikke om selve sexen for deg. Det kan være helt feil, men jeg vil tro du kanskje i tillegg til positiv bekreftelse også føler en viss nedverdigelse i dette. 

Det kan jo ikke være særlig god følelse å gå fra en ONS(hvor konseptet er tilfeldig og uten betydning for begge i relasjonen) til enda et menneske du opplever "ikke bryr seg".

Men, jeg ville kanskje ikke bestemt på forhånd at ektefellen din faktisk ikke bryr seg - det er din oppfatning som kanskje har kommet etter mange års dårlig vane med å tolke ting slikt som resultat av mobbing. 

 

[AnonymBruker]

Har opplevd samme type mobbing som deg i mange år og vi sliter med de samme problemene med mennene våre, dog jeg ikke har vært fysisk utro. Jeg trygler min mann om nærhet og gode ord men han vil ikke gi noen av delene, i går sa han også at ikke føler seg heldig som har meg, da jeg spurte.

Vi har også barn og jeg ønsker ikke å splitte de to for barnet vårt sin del, jeg har heller ikke økonomi til å gå fra han. Får jeg det drar jeg nok. 

Ikke mye konstruktive tips fra meg akkurat, annet enn sympati fra meg, og det er nesten så jeg syns mannen din har fortjent det, sorry for min dårlige moral her men forstår bare så utrolig godt hvorfor du gjør som du gjør. Men nei, han fortjener nok ikke utroskap, men syns ikke han fortjener deg heller. 

Anonymkode: 66862...ae3

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal fortelle samboeren din om det. For det første fortjener han å vite det og ta et valg om han vil fortsette å være sammen med deg, og for det andre åpner det døren for at dere kan fikse forholdet deres. Alle kortene på bordet, 100 % ærlighet. Dere kan nøste opp ting derfra med hjelp fra familievernkontoret.

Anonymkode: f6d68...800

[AnonymBruker]

Du er en "omvendt prostituert". Du "kjøper" oppmerksomhet og "betaler" i form av sex. Du lar deg utnytte seksuelt, for å oppnå en illusjon om at du er "elsket". Tror du virkelig de du er utro med, "elsker" deg? Synes du det er verd prisen du betaler?

Livet er mer enn forelskelse. Dere har tre barn sammen, og familien og ungene bør være viktigere enn mors behov for oppmerksomhet. Din mann har valgt å leve med deg i hverdagen, og det bør være bekreftelse langt bedre enn den du får fra tilfeldige menn som bare er ute etter å få tømt seg. 

Hva har DU gjort for å ta vare på kjærligheten, bortsett fra å knulle rundt med andre? Har du prøvd å ta initiativ til mer nærhet i hverdagen, i stedet for å vente på at mannen din skal ta initiativ hele tiden? 

Dette sier jeg ikke for å være slem, men fordi jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der selv, men da det gikk opp for meg hva jeg egentlig holdt på med, var det ikke vanskelig å slutte. Jeg lever i dag et godt liv med min mann, i trygg forvissning om at han valgte meg, fordi han elsker meg.

Anonymkode: 85d70...787

[AnonymBruker]

Hei Vestfolding!

Å si at, "du er dum i hodet!", har aldri hjulpet noen (du skrev ikke det, men jeg dramatiserer for å fortydelige). Å fortelle noen om alle deres feil når de er bedre kjent med sine egne feil enn verden utenfor er, er også meningsløst. Hun vet det er galt. Hun vet hun må gjøre noe. Hun har kontaktet familievernskontoret.

Hun har ikke gjort noe for å være slem eller ond. Hun har gjort det fordi hun er sulteforet på nærhet, varme, gode ord, å føle seg verdifull for noen. Hun har gått sulten på dette i mange år. Hun vet dette er feil valg, hun vet dette ikke fungerer.

Hun gjør noe med det.

Anonymkode: 5b374...f1a

Hun har den materielle tryggheten i familie, hus og hjem, og får seg fremmedpikk når hun ønsker. Høres ut som hun er vinneren på den adressen...

Anonymkode: f3f99...127

[AnonymBruker]

Hun har den materielle tryggheten i familie, hus og hjem, og får seg fremmedpikk når hun ønsker. Høres ut som hun er vinneren på den adressen...

Anonymkode: f3f99...127

Det er ikke "pikk" hun ønsker, hun ønsker nærhet, varme, gode ord, bli satt pris på. Der er hun ingen vinner nei. Der er hun heller ikke forskjellig fra noen av oss andre. Det er et inneboende behov i alle oss mennesker. Vi trenger hverandre. Maslows behovspyramide.

Anonymkode: 5b374...f1a

[AnonymBruker]

Du er en "omvendt prostituert". Du "kjøper" oppmerksomhet og "betaler" i form av sex. Du lar deg utnytte seksuelt, for å oppnå en illusjon om at du er "elsket". Tror du virkelig de du er utro med, "elsker" deg? Synes du det er verd prisen du betaler?

Livet er mer enn forelskelse. Dere har tre barn sammen, og familien og ungene bør være viktigere enn mors behov for oppmerksomhet. Din mann har valgt å leve med deg i hverdagen, og det bør være bekreftelse langt bedre enn den du får fra tilfeldige menn som bare er ute etter å få tømt seg. 

Hva har DU gjort for å ta vare på kjærligheten, bortsett fra å knulle rundt med andre? Har du prøvd å ta initiativ til mer nærhet i hverdagen, i stedet for å vente på at mannen din skal ta initiativ hele tiden? 

Dette sier jeg ikke for å være slem, men fordi jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der selv, men da det gikk opp for meg hva jeg egentlig holdt på med, var det ikke vanskelig å slutte. Jeg lever i dag et godt liv med min mann, i trygg forvissning om at han valgte meg, fordi han elsker meg.

Anonymkode: 85d70...787

Jeg tror da absolutt ikke at de elsker meg?! Jeg er vell sikkert bare en helt tilfeldig de legger merke til og prøver seg på?
Men som sagt lengre oppe, litt fine ord, noen blikk og berøring - så er jeg solgt. Et lett bytte. Jeg har ikke kontakt med de i etterkant.

Vil ikke påstå det er "oppmerksomheten" jeg vil ha, selv om den er en del av det. Er ikke oppmerksomhetssyk i den forstand.

Hva jeg har gjort?? Nei, det vet du jo fint lite om egentlig.
Jeg har for det første tatt det opp med han og prøvd å prate med han om det.. At jeg vil at vi skal kysse mer,( ikke bare i senga når han er sprengkåt.. ) prøvd å kommunisere med han og fortelle han mine behov og spør han om hans behov.

Jeg prøver å flørte litt i hverdagen, klipe han i rumpa, kysse han, holde rundt han når han lager mat, vere fysisk nær han uten at det nødvendigvis handler om sex. Jeg legger merke til når han har nye klær, spør når han kommer hjem etter 2.økt for dagen på arbeid, om jeg skal vente på han.

Jeg tar intitiativ til turer sammen, bare oss to.. Prøve å få litt alenetid uten barna.

Anonymkode: 28c2a...57e