Hvordan komme over savnet av barn?

[AnonymBruker]

Levde mange år som barnefri og lykkelig, det samme med min mann. Vi giftet oss og var bestemt på at vi skulke leve uten barn. Nå har jeg begynt å nærme meg 30 og den biologiske klokken tikker. Luftet det for mannen som sa at vi hadde en avtale, og det hadde vi jo så jeg må prøve å dempe savnet. Vil ikke gå I fra mannen min for å muligens ende opp ute  mann og barn til slutt. Har prøvd å hellet gi min oppmerksomhet til nieser og nevøer, men savnet bare vokser. Hva kan jeg fylle tiden med for å distrahere meg? Jeg er en aktiv dame, trener, jobber og er med venner, de fleste venner har jo barn nå så det vekker og savnet. Noen som har klart å komme seg savnet?

Anonymkode: 339c6...c41

[AnonymBruker]

Synes du må tenke deg godt om, jeg.. Mannen din er sikker på å ikke ha barn virker det som, og han vil sikkert aldri ha det heller. 

Å få barn er stort! Vil du ha barn, så synes ikke jeg du skal gi ifra deg den tanken for du kanskje ikke ville ha før, og fant en som heller ikke ville ha det. 

Bare ikke bli gravid uten at han vil det, ikke gjør det mot mannen din.. Vet ikke helt hva jeg skal si her, men synes det er feil at du skal distrahere deg bort fra denne tanken pga mannen din :/ 

Anonymkode: 91202...da7

[AnonymBruker]

Synes du må tenke deg godt om, jeg.. Mannen din er sikker på å ikke ha barn virker det som, og han vil sikkert aldri ha det heller. 

Å få barn er stort! Vil du ha barn, så synes ikke jeg du skal gi ifra deg den tanken for du kanskje ikke ville ha før, og fant en som heller ikke ville ha det. 

Bare ikke bli gravid uten at han vil det, ikke gjør det mot mannen din.. Vet ikke helt hva jeg skal si her, men synes det er feil at du skal distrahere deg bort fra denne tanken pga mannen din :/ 

Anonymkode: 91202...da7

jeg vil ikke gå I fra mannen min, redd for å ende opp uten både mann og barn. Jeg er ikke spes attraktiv så å finne en mann som vil ha barn med meg blir ikke lett. Og vil heller ha et godt ekteskap enn å ikke ha noe. Jeg elsker mannen min og han elsker meg, og jeg respekterer han veldig og vil aldri lure han med svangerskap. Vil og tro at jeg kan komme over savnet, men hvordan vet jeg ikke. 

Anonymkode: 339c6...c41

[AnonymBruker]

Kunne det vært en ide å være besøkshjem? Mannen må jo eventuelt også ha lyst til det, men det kan kanskje være lettere å få ham med på det, enn et eget barn? Det er jo ikke det samme som et eget barn, verken for deg eller han, men kanskje det kan være en måte for deg å få utløp for noe av det du savner, samtidig som dere hjelper et barn eller en søskenflokk som har behov for det.   

Anonymkode: 0cd3c...b0f

[AnonymBruker]

Levde mange år som barnefri og lykkelig, det samme med min mann. Vi giftet oss og var bestemt på at vi skulke leve uten barn. Nå har jeg begynt å nærme meg 30 og den biologiske klokken tikker. Luftet det for mannen som sa at vi hadde en avtale, og det hadde vi jo så jeg må prøve å dempe savnet. Vil ikke gå I fra mannen min for å muligens ende opp ute  mann og barn til slutt. Har prøvd å hellet gi min oppmerksomhet til nieser og nevøer, men savnet bare vokser. Hva kan jeg fylle tiden med for å distrahere meg? Jeg er en aktiv dame, trener, jobber og er med venner, de fleste venner har jo barn nå så det vekker og savnet. Noen som har klart å komme seg savnet?

Anonymkode: 339c6...c41

Du er bare 30. Hvis du vil ha barn må du finne deg en annen mann. Din mann vil ikke ha barn. 

Hva av ville din nåværende ektemann ha gjort hvis du ved et uhell skulle slumpe til å bli gravid med ham? Krevd abort?

Anonymkode: 9ac20...b1d

[AnonymBruker]

Jeg ville gått fra mannen, og heller valgt sæddonor om du ikke finner en ny mann i løpet av de neste årene.

Barn er bare så utrolig mye viktigere i det lange løp, enn akkurat en bestemt mann. En mann kan man finne også senere i livet, men barn må man gjøre mens man har tid.

Anonymkode: 8510e...f1e

[AnonymBruker]

Jeg ville ha barn i en periode,mannen ikke.

Så jeg tenkte lenge over hva et barn ville innebære (ikke bare en baby), og besluttet at jeg heller ikke ville ha barn. På grunn av penger, men mest på grunn av frihet til å bruke tiden min til det jeg selv ønsker. Fritidsaktiviteter for meg.

I tillegg til angst for hvordan verden utvikler seg. Ikke med tanke på innvandring (som så mange andre her inne), men med tanke på verdens bærekraft. Det blir 70-80 millioner flere mennesker i verden hvert eneste år. Hva skjer når det er for mange?

Anonymkode: 26c12...4bb

[AnonymBruker]

Jeg ville gått fra mannen, og heller valgt sæddonor om du ikke finner en ny mann i løpet av de neste årene.

Barn er bare så utrolig mye viktigere i det lange løp, enn akkurat en bestemt mann. En mann kan man finne også senere i livet, men barn må man gjøre mens man har tid.

Anonymkode: 8510e...f1e

Hel uenig! Er man i et godt forhold er dette vel så givende som å sette barn til verden. En partner kan være din sjelevenn og kjærlighet for resten av livet, mens et barn kan skaffe deg evige bekymringer og stress. 

Anonymkode: ebaf8...387

[Biloba]

Dette handler om resten av livet. Er savnet voksende nå, er det ikke sikkert at du skal dempe det. Kanskje skal du heller utvikle livet ditt i den retningen du lengter etter.

[AnonymBruker]

Jeg ville ha barn i en periode,mannen ikke.

Så jeg tenkte lenge over hva et barn ville innebære (ikke bare en baby), og besluttet at jeg heller ikke ville ha barn. På grunn av penger, men mest på grunn av frihet til å bruke tiden min til det jeg selv ønsker. Fritidsaktiviteter for meg.

I tillegg til angst for hvordan verden utvikler seg. Ikke med tanke på innvandring (som så mange andre her inne), men med tanke på verdens bærekraft. Det blir 70-80 millioner flere mennesker i verden hvert eneste år. Hva skjer når det er for mange?

Anonymkode: 26c12...4bb

takk for et godt råd! Jeg kommer ikke til å gå I fra mannen  min, og det er veldig sant som du sier.

Donor er jeg fullstendig i mot, vil ikke bli alenemor og heller ikke ha barn med andre enn mannen min. Når jeg ser hvor mange som sier de hadde gått i fra mannen sin for å få barn kjenner jeg hvor glad jeg er i han. Han er verdens beste mann, jeg får bare infinne meg i at jeg ikke får i pose og i sekk. Barn er et savn nå, og det kan gå over, savnet over mannen hadde rett og slett knekt meg.

Anonymkode: 339c6...c41

[AnonymBruker]

Kunne det vært en ide å være besøkshjem? Mannen må jo eventuelt også ha lyst til det, men det kan kanskje være lettere å få ham med på det, enn et eget barn? Det er jo ikke det samme som et eget barn, verken for deg eller han, men kanskje det kan være en måte for deg å få utløp for noe av det du savner, samtidig som dere hjelper et barn eller en søskenflokk som har behov for det.   

Anonymkode: 0cd3c...b0f

Enig!

Og/ eller om TS evt kunne jobbe med barn i andre sammenhenger (i jobb eller fritid)

Anonymkode: 8f923...adc

[AnonymBruker]

Det er naturlig å kjenne på denne klokken tikke. Jeg synes det er ganske rart når noen ikke kjenner den. Men hvem vet, noen tenker kanskje at de ikke er verdt å bringe blodet sitt videre. Who knows.

Anonymkode: 31b5f...5c9

[AnonymBruker]

Hva gjør du om du gradvis blir mer bitter på mannen fordi du ser på det som at han nekter deg barn? Kanskje ikke nå, men hva når det er for sent?

Jeg har ingen tro på at du ikke kan finne deg en ny mann. Så utrolig trist å nedvurdere deg selv sånn! Og for en skrekkelig stusselig grunn til å forbli i et forhold! 

Ja, dere hadde en avtale, men livet er langt og ønskene kan endre seg.

Jeg har forøvrig vært i akkurat samme situasjon selv. Jeg ga mannen beskjed om at savnet etter barn var så stort at jeg var nødt til å realisere drømmen på et vis. Jeg var helt klar på at jeg ikke ønsket, men kom til å gå fra ham for å ikke ende opp med å bli mer og mer bitter.

I dag har vi to barn og har det bedre enn noen gang. Jeg er veldig takknemlig for at mannen bestemte seg for at jeg var viktigere enn ønsket om å være barnfri. Men så mistenker jeg at det ønsket var en etterlevning av en motvilje mot å gi slipp på ungdomsstiden og.

Lykke til!

Anonymkode: 47b5c...c10

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man også skal tenke litt realistisk, det er veldig mange par som går fra hverandre med tiden. Hvordan blir livet ditt dersom mannen går fra deg når dere er 45? Blir du bitter for at du aldri fikk barn? Det er viktig å ta ansvar for sitt eget liv og lykke. 

Jeg kjenner en dame som gjorde som deg. Hun hadde lyst på barn, men mannen ønsket ikke. Hun valgte mannen. Da de ble 40 gikk de fra hverandre. Tror du ikke mannen fant seg en yngre dame OG fikk to barn med henne! Hun jeg kjenner gikk jo helt i kjelleren, fortsatt bitter mange år senere. Hennes situasjon minner meg om hvor viktig det er å ta ansvar for sin egen lykke:)

Anonymkode: a676f...f84

[AnonymBruker]

Jeg mener at jeg må ta vare på det man har som et godt nå. Jeg kan ikke gå I fra mannen min for så å sitte å vente på at noe godt skal skje igjen. Jeg kan ikke ta for gitt at jeg kommer til å få barn når jeg går i fra mannen min, og kan ikke gå ut i fra at han kommer til å gå fra meg. Har litt på følelsen av at dere har drevet med litt omvendt psykologi på meg nå 😉 for etter jeg lagde denne tråden så har savnet dalt veldig. Og det var jo det som var målet, å dempe savnet. Har ikke lyst å bli en slik person som ofrer alt bare for å oppnå en ting i livet. Med mannen min kan jeg oppleve det meste, og med eller uten barn vil det gå bra. Må bare tenke positivt.

Anonymous poster hash: 339c6...c41

[AnonymBruker]

takk for et godt råd! Jeg kommer ikke til å gå I fra mannen  min, og det er veldig sant som du sier.

Donor er jeg fullstendig i mot, vil ikke bli alenemor og heller ikke ha barn med andre enn mannen min. Når jeg ser hvor mange som sier de hadde gått i fra mannen sin for å få barn kjenner jeg hvor glad jeg er i han. Han er verdens beste mann, jeg får bare infinne meg i at jeg ikke får i pose og i sekk. Barn er et savn nå, og det kan gå over, savnet over mannen hadde rett og slett knekt meg.

Anonymkode: 339c6...c41

Det er ingen enkel situasjon du står i. Men dessverre så er vi flere som har opplevd å leve med en partner som har nektet å få barn, så etter mange år oppleve samlivsbrudd der mannen har funnet seg ei ny dame og itillegg tro det eller ei fått ikke mindre en to unger. Så her må du ta et valg uavhengig av frykt. Da vet du når du sitter på gamle hjemmet at det er dine valg å de kan du stå ved:) lykke til

Anonymkode: 91bbc...f49

[AnonymBruker]

Jeg ville ha barn i en periode,mannen ikke.

Så jeg tenkte lenge over hva et barn ville innebære (ikke bare en baby), og besluttet at jeg heller ikke ville ha barn. På grunn av penger, men mest på grunn av frihet til å bruke tiden min til det jeg selv ønsker. Fritidsaktiviteter for meg.

I tillegg til angst for hvordan verden utvikler seg. Ikke med tanke på innvandring (som så mange andre her inne), men med tanke på verdens bærekraft. Det blir 70-80 millioner flere mennesker i verden hvert eneste år. Hva skjer når det er for mange?

Anonymkode: 26c12...4bb

Verden regulerer seg selv:

Miljøkatastrofe, jordskjelv, krig, kriminalitet, ulykker, sykdom, epidemier, fattigdom, sult osv. 

Anonymkode: 9ac20...b1d

[melatonin]

Jeg nærmer meg og faretruende til det store og vistnok magiske 30 tallet, hvor den biologiske klokken skal begynne å tikke. Den har ikke tikket så høyt enda, men hvis jeg i et svakt øyeblikk kjenner litt lysten av å få barn ser jeg for meg følgende:

En frokost hvor jeg har det travelt og skal på jobb, mannen skal på jobb og en sur, snørrete og trøtt unge skal i barnehagen. Haste av gårde for å dra på jobb hvor det og kan være travelt, så forte seg for å rekke å hente barnet i barnehage, hjem og lage middag til det sure trøtte barnet og så få det i seng... for så å ikke orke å dra å trene eller gjøre stort annet. Da slår eggstokkene mine krøll på seg.  Jeg skjønner jo at det er mange goder med å ha barn og, men det er og mange goder med å ha et godt forhold uten barn. Kommer min klokke til å tikke så vet jeg og at min mann ikke vil ha barn, så da er jeg i samme båt som deg, men neggu om jeg velger unger over han!

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg og faretruende til det store og vistnok magiske 30 tallet, hvor den biologiske klokken skal begynne å tikke. Den har ikke tikket så høyt enda, men hvis jeg i et svakt øyeblikk kjenner litt lysten av å få barn ser jeg for meg følgende:

En frokost hvor jeg har det travelt og skal på jobb, mannen skal på jobb og en sur, snørrete og trøtt unge skal i barnehagen. Haste av gårde for å dra på jobb hvor det og kan være travelt, så forte seg for å rekke å hente barnet i barnehage, hjem og lage middag til det sure trøtte barnet og så få det i seng... for så å ikke orke å dra å trene eller gjøre stort annet. Da slår eggstokkene mine krøll på seg.  Jeg skjønner jo at det er mange goder med å ha barn og, men det er og mange goder med å ha et godt forhold uten barn. Kommer min klokke til å tikke så vet jeg og at min mann ikke vil ha barn, så da er jeg i samme båt som deg, men neggu om jeg velger unger over han!

Jeg tenker som deg. OG så tenker jeg på hvordan jeg ser for meg hvordan Norge AS og verden vil utvikle seg. -jeg ser ikke positivt på det.

Så tenker jeg på at folk med barn forteller meg at jeg ikke aner hva jeg går glipp av. Da tenker jeg at det er et dårlig argument for å få barn man ikke ønsker seg. Det man ikke vet har man nemlig ikke vondt av! Så jeg lever lykkelig uviten!

Anonymkode: aa1af...4ef

[Macro]

Når det kommer til spørsmålet om man vil ha barn eller ikke, er det lov å ombestemme seg mener jeg. Selv om du har lovet og avtalt aldri så mye. Det har så stor innvirkning på livet at man bør få velge helt og holdent selv.

Om denne trangen til å få barn ikke går over etterhvert, tror jeg du bør gå for å få barn med en annen mann eller ved bruk av donor.