Foreldreløs jente 26 år.

[AnonymBruker]

Føler en styrke da. Mistet foreldrene iløpet av kort tid, som ung. Det er jo noe av det verste jeg kunne opplevd. Det gir trygghet om at alle andre utfordringer fremover kan takles. Og at mye som før ville føltes katastrofalt, heretter vil føles tøft, men overkommelig.

Anonymkode: 868a9...f8e

føler det motsatt, dette har rammet meg på en måte som gjør at alt annet kjennes uoverkommelig...

Anonymkode: e2602...cde

[Arth88]

Det er ikke det samme...

Nei, det er verre. Min biologiske mor døde da jeg var 4 av kreft. Min far forsvant ut av livet mitt da jeg var 6. Vi ble tatt av bvt siden min far valgte å løse sine egne problemer med alkohol og festing etter at min mor døde. Siden var jeg en kasteball, med 16 flyttinger før jeg var 18. Den sorgen jeg har følt over tapet av ett hjem, at noen elsket meg, er større en sorgen jeg føler over å ha mistet min mor. Hun døde, det er det ikke noenting som kan gjøres noe med, mye hadde sikkert vært annerledes om hun var i live. Men livet mitt hadde definitivt vært annerledes om forelderen min som faktisk eksisterer hadde vist interesse for å være nettopp det.

[Gjest Jessica]

Den Friday, December 18, 2015 at 13.24, Arth88 skrev:

Nei, det er verre. Min biologiske mor døde da jeg var 4 av kreft. Min far forsvant ut av livet mitt da jeg var 6. Vi ble tatt av bvt siden min far valgte å løse sine egne problemer med alkohol og festing etter at min mor døde. Siden var jeg en kasteball, med 16 flyttinger før jeg var 18. Den sorgen jeg har følt over tapet av ett hjem, at noen elsket meg, er større en sorgen jeg føler over å ha mistet min mor. Hun døde, det er det ikke noenting som kan gjøres noe med, mye hadde sikkert vært annerledes om hun var i live. Men livet mitt hadde definitivt vært annerledes om forelderen min som faktisk eksisterer hadde vist interesse for å være nettopp det.

Klem 💕💕

[Aule]

Jeg hadde en barndomskamerat som mistet faren sin i en alder av 18, og moren 2 år senere, begge kreft. Det tror jeg var tøft, men samtidig er det noe i utrykket "det er ikke hvordan man har det, det er hvordan man tar det".  Døden er en del av livet, og jeg mener at som en voksen person (16+) må man forvente dødsfall i nær familie, og være skikket til å tåle sikt. Dødsfall i nær familie skal IKKE være en sovepute for resten av livet.  Selv mistet jeg både mor og alle fire besteforeldre før fylte 12 år, men sånn er livet. Det er ekstremt lite produktivt å dyrke sorgen.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet begge mine foreldre, mamma i kreft og pappa av organsvikt. Det er rart, trist og tomt å ikke ha foreldre, to vegger i huset mitt er borte. Mye av historien min er borte med dem, jeg har ingen å snakke med om de tingene som omhandler familie, røtter og tilhørighet. Likevel sitter jeg ikke å synes synd på meg selv, jeg bare konstaterer at sånn er det, og jeg får ikke gjort noe med det. Heldigvis har jeg for det meste gode minner etter dem

Anonymkode: 79989...fbc

[AnonymBruker]

Den November 18, 2015 at 21.49, 89-modell skrev:

Hvordan er livet ditt ?

Veldig fint. Jeg synes du skal merke deg svaret som er over her i tråden, du er ikke 'jenta uten foreldre', du er du. Du skal ikke bygge din identitet rundt tap og sorg.

Jeg har heller ingen besteforeldre som er i live, men jeg har venner, kolleger, kjæreste og mange andre i livet mitt. Jeg er heldig som er frisk og rask. Jeg vet at livet har sine skyggesider, men jeg lever ikke i skyggen, For å si det sånn.

Anonymkode: e517a...b9e

[AnonymBruker]

Mistet begge foreldrene mine i sykdom før jeg fylte 30. Ikke like ungt som andre i denne tråden her, men ble foreldreløs mye tidligere enn jeg forventet å skulle bli. Hadde trodd jeg skulle få ha dem i 20-30 år til. Jeg har en yngre bror, så det hjelper litt da.

Det som kjennes verst i dag, er nok mangelen på familietilhørighet. Noen som har fulgt deg siden du ble født, som har sett din utvikling og som kjenner deg instinktivt. Og så kjenner man seg sårbar uten foreldre. Man har ikke en "eldre garde" å spørre om råd og støtte, noen som er klokere enn du og som kan øse av sin erfaring. Jeg har tanter og svigerforeldre, men det er aldri helt det samme som sine egne foreldre. Hadde noen helt spesielle samtaler, særlig med min far, som var som en grunnstein i livet mitt. Uansett hvor fortvila jeg var, følte jeg alltid ro og håp etter å ha pratet med ham.

Og så er det ingen som tåler deg så mye som foreldre, tåler den du er på godt og vondt. Kjærligheten er betingelsesløs. Med andre mennesker må man moderere seg mer, men foreldre liker deg stort sett uansett. De ser deg gjennom mer positive briller enn andre mennesker, heier på deg når alt virker håpløst, og bygger deg opp. Ihvertfall hvis de er gode foreldre.

Hvordan man lever med tapet? Man bare kommer seg igjennom det på en eller annen måte. Og man står i sorgen, tør å møte den ansikt til ansikt og være på det vonde stedet en periode. Jeg tror ikke på dét å ikke "dyrke sorgen" for enhver pris, jeg tror at man trenger å få dyrke sorgen en stund. Grine seg tørr for tårer, skrike til verden. For tapet og smerten er enorm, det kommer man ikke utenom. Og etterhvert finner man styrke til å gå videre. Tiden demper smerten. Såret gror, og det blir plass til andre følelser, som takknemlighet. Takknemlighet over at man fikk kjenne sine foreldre, fikk være barnet deres. At man savner så sterkt, betyr at man elsket og ble elsket. Døden kan aldri ta bort kjærligheten, minnene og båndet man delte. 

Anonymkode: 04316...ac0

[Gjest 89-modell]

Den 8.12.2015 at 1.37, AnonymBruker skrev:

Faren min døde for to år siden. Han valgte å ta sitt eget liv etter å ha slitt med alvorlig depresjon og angst i flere år. Det preget store deler av ungdomstiden min, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke taklet det særlig bra jeg heller. Jeg distanserte meg fra ham og valgte å flytte til den andre siden av landet da jeg var 20 år, delvis på grunn av det. Kanskje det høres litt merkelig ut, men for meg startet sorgen en god stund før han døde. Å se at psykisk sykdom gradis tar større kontroll over livet til din forelder er ikke lett, det utløser mye frustrasjon og sinne. Husker spesielt da jeg var yngre at jeg hadde et så inderlig ønske om å være en "normal" familie. Nå som jeg har rukket å fylle 23 og modnet en god del ser jeg ting fra et annet perspektiv. Jeg ønsker at jeg ikke hadde opptrådt så fraværende og bitter som jeg gjorde, og heller turt å åpne meg opp og snakke med ham om det da han var i live. 

Jeg er heldig som fortsatt har en mor som lever. Men når den ene forelderen din dør så kommer frykten om at den andre også skal dø. Det tenkte jeg spesielt mye på i tiden etter dødsfallet, og de tankene dukker fortsatt opp en gang innimellom. Moren min står meg sånn passe nært. Hun er min trygghet, både økonomisk og på mange andre måter, men sorgen over selvmordet hans har jeg levd med alene. En ulempe ved å bearbeide et slikt tap på egenhånd er vanskeligheten ved å snakke om det med andre. Spesielt i de situasjoner der jeg blir kjent med nye mennesker. På et eller tidspunkt kommer alltid spørsmålet om foreldre opp. Vanligvis antar de fleste at begge foreldrene dine er i live (de har ingen grunn til å tro noe annet), men når temaet omsider dukker opp så kjenner jeg et ubehag. Jeg unngår egentlig situasjonen for envher pris, likevel er den ikke alltid til å unngå. Hvis jeg velger å fortelle at faren min er død så spør naturligvis de fleste om årsaken. Nå vet jeg ikke hva dine foreldre døde av TS, men jeg forestiller meg ofte at det hadde vært enklere å være åpen om dødsfallet dersom han døde av kreft eller i en bilulykke. Selvmord er liksom så tabubelagt. Når spørsmålet dukker opp så velger jeg vanligvis å si at han døde av sykdom uten å utdype det. I andre tilfeller later jeg som begge foreldrene mine fortsatt er i live for å unngå ubehagelige situasjoner. 

De aller fleste i omgangskretsen min som er på samme alder som meg har begge sine foreldre friske og oppegående. For dem er det vanskelig å forstå hvordan det er å miste foreldre i ung alder. Jeg tenker stadig vekk på at det hadde vært enklere for meg å åpne opp om det dersom jeg kjente en annen i samme situasjon.

Denne artikkelen gjenspeiler mange av mine tanker om å miste foreldre ung alder. Kanskje du også kjenner deg igjen her, TS. 

Den vil jeg lese, takk...
 

Anonymkode: 2cb40...32c

 

[AnonymBruker]

Den 19. november 2015 at 8.00, 89-modell skrev:

Noen flere ?

Min ektemann sin far døde da han var 2 år, og hans mor som han var så utrolig nær og glad i døde når han var 22 år. Begge i bilulykke og mora var kun 36 når hun døde :-( han selv fyller 27 år i år. 

han kan plutselig 1 gang hvert halvår begynne å gråte og da skjønner jeg med engang hva det gjelder, men så når han har fått uttrykt alt han har samlet opp i hjerte så blir han helt normal igjen og fungerer helt normalt i 6 nye måneder. Synes det er så trist fordi jeg har begge mine flreldre og jeg dår så dårlig samvittighet for min bror på 24 år er en sånn mammadalt og klemmer og danser med mor til enhver tid, mens mannen må se på og da blir jeg trist. 

Min bror hadde vært å besøkt graven hvor mora hans ligger og sendte over en snap sånn at han også kunne få se (er langt borte, og han har ikke vært der på 2 år) og da ble han satt ut litt og det kom en tåre før han sendte "tusen takk" tilbake. 

Skulle ønske mora hans var her, for mannen min var for ung til å bli foreldreløs i en alder av 22 år. Mora hadde vært på bryllupp i en annen by, og når hun ikke kom hjem ventet han oppe på henne.. Ventet og ventet, så ringte politiet. Stakkars gutt :-(

Anonymkode: cc536...a21

[AnonymBruker]

Den 18.11.2015 at 9.51, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet begge mine foreldre til kreft da jeg var i 20 årene. Livet mitt, utenom akkurat det som går på "storfamilie" er vel ganske så likt det det ville vært ellers. Har jobb, mann, barn osv.

Anonymkode: 627c7...66c

Kreft er noe dritt! Mamma fikk kreft ifjor, og jeg er bare 22 selv. Hun er her enda, og håper det går bra. Men dere som har opplevd det motsatte får jeg fryktelig vondt av. Særlig når du var i 20 årene, det stakk meg rett i hjertet. Aner ikke hvordan jeg vil reagere om mamma hadde gått bort, men om pappa også i tillegg ble rammet, da hadde jeg sikkert takket for meg! Livet er urettferdig, fy søren..Beundrer dere for at dere klarer dere så greit. 

Anonymkode: 8d22c...421

[AnonymBruker]

Jeg mistet begge foreldrene mine og lillebroren min i en trafikkulykke da jeg var 16, nå er jeg 22. Jeg flyttet inn hos min onkel, tante og fettere og bodde der til jeg begynte å studere da jeg var 21.

Jeg har måttet forsone meg med at de er borte og lever vel egentlig ganske fint med det. Men som noen alt har sagt, det er de rundt meg som takler det dårligst. Som kollegaer og sånn, unnlater å snakke om at de f.eks skal hjem til mamma og pappa på søndagsmiddag når jeg er i nærheten- som at jeg skulle bli sur for det liksom.

Misforstå meg rett altså, å forsone seg med noe er ikke synonymt med at jeg ikke tenker på og savner dem. For det gjør jeg, hver dag. Heldigvis har jeg annen familie på både mamma og pappas side som er flinke til å inkludere meg i sine liv også, det er jeg glad for.

Anonymkode: 2b63c...bc3

[AnonymBruker]

Uff. Takk for alle svar...

Anonymkode: a4656...734

[Matsui]

Hei.. Jeg er 23 år, og i oktober 2015 døde mamma brått av hjerteinfart. I romjulen, 2 mnd etter fant jeg pappa i stua av samme årsak.. så jeg vet så godt hvordan det er å være foreldreløs.. si gjerne ifra om du/dere vil snakke

[Gjest Chroma]

Ble foreldreløs da jeg var 20. Kreft og selvmord.

Livet forandret seg naturlig nok drastisk og jeg har slitt mye i ettertid, særlig etter selvmordet. Nå klarer jeg å tenke at han ønsket å dø og at jeg unner han hvilen etter mange tunge år. Men det tok mange år å komme dit.

Jeg klarer også å tenke at disse vonde opplevelsene har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og har gitt meg mange positive egenskaper jeg kankje ikke ville hatt uten.

Det vondeste for meg har vært at de ikke får treffe barna mine.

[AnonymBruker]

Gråter når jeg leser dette her..

Mann-tjue

Anonymkode: fcc8f...313

[AnonymBruker]

Lever uten en far.............men det har jeg valgt selv, han er en psykopat.

Anonymkode: ce20a...ffc

[AnonymBruker]

Den ‎16‎.‎12‎.‎2015 at 9.57, AnonymBruker skrev:

føler det motsatt, dette har rammet meg på en måte som gjør at alt annet kjennes uoverkommelig...

Anonymkode: e2602...cde

En stund, kanskje i flere måneder vil det meste føles uoverkommelig og man aner ikke hvordan man skal takle fremtiden. Men så etter en tid endrer ting seg kanskje.. Sannsynligvis.

Anonymkode: 868a9...f8e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skjent min familie INGEN. jeg er nå 20 år og flyttet for meg selv, og noen ganger sitter jeg om natten og tenker at jeg er HELT alene her i denne verden egentlig, jeg har noen få bekjente, men det blir ikke det samme. litt rar følelse egentlig, men jeg er en person som alltid har vært alene, følt meg alene og til slutt blir det normalt tenker jeg...men håper jo på å møte en søt jente som jeg kan bli glad i å bry meg om, det blir kjekt det! 

Anonymkode: f0df4...166

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av tyveårene. Pappa døde for et par år siden og mamma har vært syk i mange år. Man får omtrent like lite respons der som hos en hjernedød person.

Har ikke snakket med søsknene mine på flere måneder og må invitere meg selv i bursdagene til tantebarna... Er litt av et styr å føle seg forpliktet og samtidig ikke bli inkludert. Er kanskje delvis min skyld også, men...

Har ingen venner her jeg bor. Et par fritidsaktiviteter i deler av året, men det er det.

Det er veldig vondt å se på andre som har store familier og at de er skikkelig nære.

Anonymkode: f71ca...254

[AnonymBruker]

Jeg er akuratt blitt 20.
jeg mistet i fjor hele kjærne familien min.
Far -mor  og Lillesøster.. alle tre til selvmord.

 

 

Anonymkode: 854c1...ecd