Mine og dine barn, er med ett i stuss, er det dumt å flytte sammen?

[AnonymBruker]

Ikke gjør det. Du vil angre.

Hilsen stemor som gjorde sitt livs største tabbe med å flytte inn hos stebarn.

Anonymous poster hash: 5c5d1...15d

[AnonymBruker]

Jeg bodde med mor/stefar, far/stemor, helsøsken, halvsøsken og stesøsken da jeg var yngre. Vi ser på hverandre som søsken og er egentlig en stor familie. Vi krangler som alle søsken og det er mye planlegging som må til, men foreldrene våre var samstemte om oppdragelse og regler. De gjorde ingen forskjell på mine, dine og våre. Her var vi alle våre. Og vi hadde familiemøte 1-2 ganger i måneden sånn at alle skulle bli hørt. Det er viktig å være samstemte og ikke gjøre forskjell.

Digger begge steforeldrene og alle 7 søsknene mine

Anonymous poster hash: c252c...1f3

[AnonymBruker]

Det kan være positivt for datteren din at dere flytter sammen. Når dere er særboere og besøker hverandre, så blir det på en måte litt formelt. Dere er på besøk, og må oppføre dere deretter. Datteren din kan ikke trekke seg unna på et rom,ha med venner etc, men må være sammen med dere voksne eller de andre barna. Om dere flytter sammen så har hun sin egen base og det hele blir ikke så trykkende med tilhørende forventninger om at barna skal "underholde" hverandre mens dere er sammen.

Her har vi flyttet sammen to voksne og fem barn. Barna ønsket i og for seg å flytte sammen, men også her kan datteren min føle seg litt utenfor i flokken. Det er derimot mye bedre for henne nå som vi bor sammen enn da vi besøkte hverandre. Hun trives godt i familien, som består av alt fra tre til syv personer, avhengig av samboers jobb og samvær med sine barn.

Jeg føler virkelig at vi har valgt det riktige. Vi ventet lenge før vi flyttet sammen og jeg tror vi har klart å ta hensyn til alle.

Anonymous poster hash: ecf3d...679

[AnonymBruker]

Setter du din lit til offentlige instanser...

Tenk selv

Barn flest har godt av foreldre som klarer å bo alene og som bevarer barnets hjem slik det er vant til.

Foreldre ble klare å være glade alene - så får de jo bare ha en kjæreste som bor i sin egen bolig.

Et barn synes sjelden det er ålreit å få hjemmet sitt invadert.

Anonymous poster hash: 2e08a...80a

Ikke enig. Jeg har aldri vært så glad som når stemor flyttet inn til pappa. Jeg fikk være mer hos pappa fordi de fikk bedre økonomi sammen, og flyttet nærmere mamma sitt hus. Jeg hadde en annen voksen person jeg kunne komme til vise noe var galt. I tillegg merket jeg at pappa ble lykkelig av å bo sammen med stemoren og det gjorde meg lykkelig.

Jeg har aldri følt at stemor invaderte mitt hjem, hun gjorde det til vårt hjem sammen.

Anonymous poster hash: f3682...4fc

[ops2]

Dere og OP overser at jenta her tydelig signaliserer at hun ikke har det greitt, hverken med 50/50, og ihvertfall ikke med å gå fra å dele mamma med biologisk bror hver andre uke, til å dele mamma med biologisk bror, to stebrødre og stefar den ene uken.

 

Gjør matematikken selv. Hun taper stort på det. Kan nye familiemedlemmer hun har hatt helgebesøk og feriesamvær med, erstatte den mammakontakten?

 

Har man sett en skilsmissefamilie hvor det går helt bra med 50/50, så har man sett en skilsmissefamilie.

Har man sett en storfamilie hvor det går helt bra med stesøsken, så har man sett en storfamilie.

 

Jeg savner spørsmålet: Hva er bra for dette barnet?

 

At hun er klengete, viser med all tydelighet at 50/50 ikke er riktig. Hun teller ned inne i seg: Bare 6 dager til jeg må dra fra mamma... bare 5 dager... bare 4 dager...

 

Så vil dere si at hun ikke skal i barnefengsel hver andre uke, men til sin biologiske far som sikkert elsker henne og tar vare på henne.

 

Ja, hva så?

 

Gjør det savnet av mor mindre?

Endret 28. september 2015 av ops2

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha flyttet sammen.

Har prøvd lignende situasjon, og det gikk forsåvidt greit for alle barna. MEN så ble det brudd (og da er det brudd Nr to for barna også). Etter dette lovte jeg både dem og meg selv at vi ikke skulle BO sammen med noen andre mer.

I dag er jeg lykkelig særboer. Alle er fornøyde. Absolutt det beste med mindre man ønsker seg flere barn :-)

Anonymous poster hash: 29368...d69

[Karry]

Hei hei! Nå har jeg ikke vært på KG på siden jeg skrev dette innelgge for et år siden. Kort oppdatering; vi flyttet sammen i januar, og det går ALDELES STRÅLENDE! VI har fått en skikkelig familiefølelse, huset har en romløsning som fungerer utmerket for oss med flere sosiale soner. Barna er fordelt over flere etasjer, og kan velge å være med "egne søsken" eller alle eller noen. Kjøkken og stue i ett er blitt det store samlingsrommet. Stebarn og steforeldre går godt overens, og jeg merker virkelig hvor godt det er å være to voksne i hverdagen. Mye lettere! Og vi hjelper hverandre også ift barna, trår inn når det trengs osv. Nei, dette har gått over all forventning: Men klart, vi brukte mye tid på valg av bolig og hva våre behov var, og vi har snakket mye om forventninger, utfordringer etc. Er så glad vi våget å hoppe i det!!!

[Gjest Chroma]

Kjekt å høre at det gikk så fint! Er selv i lignende situasjon nå og veldig usikker.

[AnonymBruker]

Den 27. august 2015 at 6.46, Karry skrev:

Jeg er i den etterhvert ikke helt uvanlige kategorien skilt og har to barn, hhv en datter på 11 og en sønn på 15. Vi ble skilt når de var akkurat 5 og 9 år gamle, så de har levd i den situasjonen ganske lenge og er vant til det, selv om særlig datteren min aldri har vært så glad for akkurat det, men vant er de jo. De bor 50% hos meg. og vi bor i nærheten av hverandre og skolekrets mm.

 

For drøye to år siden traff meg mannen med stor M. Vi har tenkt å gifte oss, og flytte sammen. Han har også to barn, nå på 8 og 10 år. De bor også 50% hos sin far, og har nok tatt hele skilsmissen langt enklere enn mine, men det er nå så. Alle barna har nå kjent hverandre i 2 år, og er blitt relativt godt kjent. Vi bor ikke så skrekkelig langt fra hverandre, og er sammen deler av ferier, og noe annenhver helg. Det hender det er overnatting men ingen av oss har egentlig plass til å huse 6 personer, men det går på ett vis. Og vi har det veldig hyggelig sammen, vi har hatt utrolig  mye kos med alle. Overraskende bra har dette gått, faktisk. Det er noe aldersforskjeller ute og går, men ikke så hakkende gale når spennet er 8- 15. Yngste og eldste her har mye til felles.

 

Vi har ikke like samværsordninger, og det har vist seg i en innkjøringsfase å være snarere en fordel enn en ulempe, han bytter på fredager og jeg mandager. Helgene er atlså like, men i ukene har vi besøkt hverandre og blitt kjent med hverandres barni ro og mak. De ukedagene jeg ikke har egne barn er jeg der noe på besøk,og noe gjør mine egne ting, alenetid osv.

 

Men det å samkjøre to familier slik er jo ikke helt uten skjær i sjøen, og selv om jeg jo tror at dette kommer til å gå bra gitt at vi klarer å ha godt fokus på hvert enkelt individ og alle som gruppe, så er det ikke fritt for at jeg også ser at dagens ordning har sine fordeler og at ikke alt er heeelt rosenrødt heller. Det er utrolig upraktisk, det må sies. Særlig for meg og mannen blir det mye logistikk og hit og dit, alle ferier og samvær på konkret avtales og organiseres. Badetøy og sykler og regntøy kan potensielt være hundre steder ikkesant, så det er sjelden "bare å". En annen ting er kostnadssiden ved å ha to husholdninger, men det er litt underordnet for oss i denne sammenhengen.

 

En av utfordringene er min datter. Hun er veldig mammatilknyttet, og skulle nok aldri hatt en deling på 50%. Men det er nå så. Hun føler seg litt utenfor ser jeg i gruppen på 4, for alle de andre er gutter. Hun føler ikke at de bryr seg like mye om henne, og har begynt å bli negativ til samvær. "å må vi være sammen med de nå også", eller "må vi være sammen med dem hver helg" osv. Dette gjør det jo noe vanskelig for meg kan man si, for barna hans jubler jo over å leke med oss hver gang. Jeg prøver å balansere etter beste evne, og så skal det sies at når vi først er sammen så har jo hun det hyggelig hun og. Men jeg ser at jeg og kjæresten må jobbe mer for å integrere henne i gruppa- de må invitere henne noe mer inn og "tuppe disse gutta i ræva" så de gjør litt mer for å inkludere. Jeg ser jo også at det er en utfordring å være på besøk hos hverandre fordi da er det alltid noen som er "hjemme" og noen som "er på besøk", og det er ingen av oss som egentlig har stor nok plass (nåer vi ofte ute på tur da og finner på ting). Hun er ganske sjalu på alle som tar min oppmerksomhet og blir fort et lim på meg, noe som kan bli ganske slitsomt for meg til tider. Hun er en skjønn unge, men vi har hatt en god del konflikter hun og jeg. Dette er nå blitt mye mye bedre etter at jeg har tatt ordentlig tak i det hele og får litt hjelp fra rådgiver også. Så barnas behov tas så absolutt alvorlig her.

 

Så kort oppsummert; på den ene siden tror jeg at i en bolig som er stor nok til å romme alle sammen, så får vi mer ro. Da ER vi under samme tak, vi har en felles base, starter og slutter dagene samme sted. Barna vil selvsagt ha sine aktiviteter og farte til venner og sånt, men vi vil slippe å diskutere og avtale samværet slik som idag. Og jeg tror jo oppriktig at vi vil få mye glede sammen, det har vi hatt til nå også. Vi er ganske heldige, er vi tålmodige nok så klarer vi å finne et hus som er praktisk for alle ift geografi, reise til venner og jobb og skole etc. Det er faktisk mulig, og det er nok særlig viktig for datteren min med nærhet til venner. Sønnen min er ganske fleksibel ift reisevei.

 

På den annen side så er det jo noe med å "bo fast oppå hverandre". Mine og dine barn. Det er jo ikke fritt for at det vil kunne oppstå gnisninger også. Mellom barna, mellom oss, mellom oss og den andres barn.... osv. Jeg tror jo oppriktig at vårt forhold tåler det her, vi snakker mye om disse tingene og utviser mye tålmodighet og raushet, noe jeg tror er helt avgjørende. Men knirkefritt kan jeg ikke tenke meg. Og så er jeg helt ærlig usikker på hvordan datteren min vil ta det og hva det vil kreve av meg. Mulig det vil gå seg helt greit til ettevert. Jeg vil iallefall slippe å diskutere "om vi skal være sammen", men mer "hva skal til for at du har det bra når alle bor sammen". Det har også sine fordeler å leve slik som vi gjør nå, da beholder alle livene sine slik de er, slipper å endre.Det er jo et alternativ å fortsette å leve og bo slik vi gjør nå i ti år til til barna har flytte ut.

 

Må tilegge at om vi velger å flytte sammen så er det ikke nødvendigivs er e tmust å få samkjørt samværsordningene våre helt, men vi trenger nok noe mer likt enn det er i dag.å ha bare "ett sett " med barn absolutt alle ukedager er ikke så praktisk, men litt alene tid med to og to kan knaskje være fornuftig? 

 

Noen erfaringer og refleksjoner?

Langt innlegg...

Har sett mye av dette og rådet er helt entydig og klart:

Bo hver for dere og treff hverandre av og til i ledige stunder. Er negativt for barna å flytte inn med en påtvunget gruppe av "andre utenfra".

Anonymkode: b9309...e13

[Vival]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Langt innlegg...

Har sett mye av dette og rådet er helt entydig og klart:

Bo hver for dere og treff hverandre av og til i ledige stunder. Er negativt for barna å flytte inn med en påtvunget gruppe av "andre utenfra".

Anonymkode: b9309...e13

Hun oppdaterte og det har gått strålende. 

[Engel]

Vet du, dette er det bare dere selv som kan vurdere. Andre kan synse og mene mye, men bare dere kjenner deres barn og deres situasjon godt nok. Det jeg syns er veldig bra er nettopp det du viser her, at du gjør en nøye overveiing av fordeler og ulemper, og er bevisst på hva som kan skje. Når man gjør det så tror jeg det er stor sjanse for at det man velger er det beste for alle, i motsetning til en del andre som ser ut til å bare hoppe inn i ting (eller ikke gjør noen ting i frykt for at det skal være galt for barna).

Mange lever lykkelig som en stor familie. Andre får det ikke til å fungere i det heletatt. Hva som vil skje hos dere er vanskelig for andre å forutse. Men jeg tror at det er viktig å bruke god tid i denne fasen, og vurdere mulige løsninger.

Jeg er selv separert og har barn 50%, og jeg er veldig usikker på hva jeg selv ville valgt i en slik situasjon. Det kommer an på så mye.

[Engel]

19 timer siden, Karry skrev:

Hei hei! Nå har jeg ikke vært på KG på siden jeg skrev dette innelgge for et år siden. Kort oppdatering; vi flyttet sammen i januar, og det går ALDELES STRÅLENDE! VI har fått en skikkelig familiefølelse, huset har en romløsning som fungerer utmerket for oss med flere sosiale soner. Barna er fordelt over flere etasjer, og kan velge å være med "egne søsken" eller alle eller noen. Kjøkken og stue i ett er blitt det store samlingsrommet. Stebarn og steforeldre går godt overens, og jeg merker virkelig hvor godt det er å være to voksne i hverdagen. Mye lettere! Og vi hjelper hverandre også ift barna, trår inn når det trengs osv. Nei, dette har gått over all forventning: Men klart, vi brukte mye tid på valg av bolig og hva våre behov var, og vi har snakket mye om forventninger, utfordringer etc. Er så glad vi våget å hoppe i det!!!

Så denne først nå. Så fint at det har gått så greit!

[Karry]

Den ‎12‎.‎08‎.‎2016 at 9.25, Engel skrev:

Så denne først nå. Så fint at det har gått så greit!

Tenkte det var lurt å dele hvordan det faktisk gikk. Det er lett å bare stanse opp ved å få råd/svar på et problem, men kan jo også gi nytte for andre å få vite litt mer om resultatet. Jeg vil si at vi gjorde klokt i å bruke god nok tid på prosessen, og at det at vi som voksne var trygge på de ulike relasjonene, det vil si så godt vi kunne da, på forhånd. Vi kjente hverandre og hverandres barn godt nok til å nærmest kunne forutse hva som ville gå bra og hvor utfordringene ville oppstå. Og det har vist seg å stemme godt. Få overraskelser!

[Simmis]

Så fint at overgangen har gått bra  ingenting i verden er bedre enn det. Lykke til videre. 

[Gjest Mysticgirl]

Den 27.8.2015 at 6.50, AnonymBruker skrev:

Fortsett som særboere til ungene flytter ut. Ungene har allerede vært igjennom nok om de ikke skal måtte flytte enda en gang, og bo med enda fler mennesker tett innpå seg.

 

Anonymous poster hash: 304d8...68c

 

Dette  Jeg skal aldri selv bo med noen mann før ungene er ute av rede. Synes det er en god løsning for barna og for dere

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Mysticgirl skrev:

Dette  Jeg skal aldri selv bo med noen mann før ungene er ute av rede. Synes det er en god løsning for barna og for dere

 

Ts skrev dette:

Hei hei! Nå har jeg ikke vært på KG på siden jeg skrev dette innelgge for et år siden. Kort oppdatering; vi flyttet sammen i januar, og det går ALDELES STRÅLENDE! VI har fått en skikkelig familiefølelse, huset har en romløsning som fungerer utmerket for oss med flere sosiale soner. Barna er fordelt over flere etasjer, og kan velge å være med "egne søsken" eller alle eller noen. Kjøkken og stue i ett er blitt det store samlingsrommet. Stebarn og steforeldre går godt overens, og jeg merker virkelig hvor godt det er å være to voksne i hverdagen. Mye lettere! Og vi hjelper hverandre også ift barna, trår inn når det trengs osv. Nei, dette har gått over all forventning: Men klart, vi brukte mye tid på valg av bolig og hva våre behov var, og vi har snakket mye om forventninger, utfordringer etc. Er så glad vi våget å hoppe i det!!!

Anonymkode: f3682...4fc

[Gjest Mysticgirl]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ts skrev dette:

Hei hei! Nå har jeg ikke vært på KG på siden jeg skrev dette innelgge for et år siden. Kort oppdatering; vi flyttet sammen i januar, og det går ALDELES STRÅLENDE! VI har fått en skikkelig familiefølelse, huset har en romløsning som fungerer utmerket for oss med flere sosiale soner. Barna er fordelt over flere etasjer, og kan velge å være med "egne søsken" eller alle eller noen. Kjøkken og stue i ett er blitt det store samlingsrommet. Stebarn og steforeldre går godt overens, og jeg merker virkelig hvor godt det er å være to voksne i hverdagen. Mye lettere! Og vi hjelper hverandre også ift barna, trår inn når det trengs osv. Nei, dette har gått over all forventning: Men klart, vi brukte mye tid på valg av bolig og hva våre behov var, og vi har snakket mye om forventninger, utfordringer etc. Er så glad vi våget å hoppe i det!!!

Anonymkode: f3682...4fc

Åh, så det ikke! Så bra at det gikk bra for dem likevel  Det var supert  å høre 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Mysticgirl skrev:

Dette  Jeg skal aldri selv bo med noen mann før ungene er ute av rede. Synes det er en god løsning for barna og for dere

Hvor mange unger har du?

Anonymkode: e30e1...4a9

[AnonymBruker]

Jeg skulle til å skrive et innlegg med førstehåndserfaring, der jeg har to barn og samboeren tre barn. Alle i alderen 8-14 år gamle. Datteren min, som er ti år nå, hadde mange av de samme følelsene som din datter før vi flyttet sammen. Ville ikke treffe dem nå igjen! Problemet var jo nettopp det du skriver med at den ene parten alltid var på besøk. Om vi var der, så var vi gjester. Om de var hos oss, så måtte vi behandle dem som gjester. Dermed ble datteren påtvunget å alltid leke med kjærestens barn. Etter vi flyttet sammen, så er hun jo alltid hjemme, og det er de andre også. Altså kan hun velge selv om hun vil leke med stesøsken, eget søsken, være alene på romemt, med oss voksne eller besøke venner. Dette ga henne en helt annen ro. Nå er hun virkelig glad i sine stesøsken, og gleder seg alltid til de kommer!  De er en fantastisk barneflokk. Og jeg angrer virkelig ikke et sekund på at vi flyttet sammen! Vi fulgte deres oppskrift, med å bruke god tid på å bli kjent, tenke ordentlig gjennom dette etc. Selvsagt dukker det opp små vansker innimellom, men vi kommer utrolig langt med å være varme og rause ovenfor barna. Og snakke sammen. Alltid ha en god dialog om noe plager noen. Alle barna trives utrolig godt her. Så det kan absolutt virkelig fungere iblant! :D 

 

Nå skrev jeg innlegget likevel  Men jeg så at du hadde oppdatert. Jeg er virkelig glad for å høre at flere får det til å fungere!

Anonymkode: ecf3d...679