_Mann med begynnende alzheimer - lov å være utro?

[Tidus]

Avhenger mye av graden av demens spør du meg.. Er han helt fullstendig borte, ser jeg ingen grunn til å ikke bare sende ham vemodig avgårde til et sykehjem og forberede seg på et nytt kapittel i livet.

Er han fortsatt tilstede, så kan man jo forsøke å prate sammen. Allikevel har jeg sett folk med demens, og de er ikke enkle å holde en samtale med.

Å ligge med andre menn i det skjulte er en dårlig idé. Om noen finner det ut, vil de ta det som verdens største svik.

[AnonymBruker]

Jaja, men da får de skilles da. Du bør jo spørre deg selv før ekteskap, om du faktisk kommer til å stille opp i alle år om noe tragisk skulle ta sted. Når jeg tenkte i gode og onde dager, tenkte jeg at jeg skal være der for min mann om alt er en dans på roser, eller om han skulle bli lam fra topp til tå. For han er en uvurderlig skatt, og jeg står for hva jeg sier. Men jeg forstår at det er ikke alle som klarer det, selvom de hadde trodd det selv, men da gjentar jeg; det er bedre å skilles enn å bedra ham. Ikke ta fra ham all stolthet.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Jeg tenker at det er et større svik å skille seg, og kanskje fraskrive seg ansvaret for den syke ektefellen - som trenger en til å pleie seg, gi rutiner, følge med på skiftende omsorgsbehov osv - enn å fortsette å ta seg av vedkommende på alle mulige praktiske måter, men å kanskje oppsøke sex (eller annen nærhet) hos noen som er frisk og tilstede. Jeg forstår absolutt at det er moralsk betenkelig dersom man ikke har snakket med partneren om det før det er forseint, men jeg tror det er en samtale det er lurt å ta.

Anonymous poster hash: 100ea...9d1

[AnonymBruker]

Det heter "I gode og onde dager" når man gifter seg, gjør det ikke? Der har du svaret..

Min far døde av Alzheimer for noen år tilbake, og hadde min mor ligget rundt imens han var syk så hadde jeg ikke tenkt mye om henne. Heldigvis er ikke min mor sånn.

Hvis noen er uenige, hvor går isåfall grensa?

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[AnonymBruker]

Poenget er vel da hvorfor i all verden veninna til ts ikke har snakket med sin mann gjennom 10 år om dette? Avklart hva slags tanker han har om utroskap?

Men nå er situasjonen som den er for veninna til ts, og jeg er enig i at det å tenke på sex i en stund som dette virker litt snodig. Men vi får anta at hun gjør det da..og hun har nå valget mellom å ikke få sex noe annet sted, hate situasjonen enda mer, hate mannen, hate seg selv og ende opp i depresjon selv, eller komme seg ut, få seg noe, kanskje hate seg selv, men samtidig føle et større behov for å være nær mannen sin og gi ham det han trenger.

Joda, den ser jeg og det er forsåvidt greit, og det er jo så klart viktig at hun er der for ham. Så får hun heller vurdere selv om hun vil skilles samtidig være der for ham, eller om hun vil forbli gift og styre på med sitt.

I rest my case.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[edderkoppdame]

Avhenger mye av graden av demens spør du meg.. Er han helt fullstendig borte, ser jeg ingen grunn til å ikke bare sende ham vemodig avgårde til et sykehjem og forberede seg på et nytt kapittel i livet.

Er han fortsatt tilstede, så kan man jo forsøke å prate sammen. Allikevel har jeg sett folk med demens, og de er ikke enkle å holde en samtale med.

Å ligge med andre menn i det skjulte er en dårlig idé. Om noen finner det ut, vil de ta det som verdens største svik.

og så er det glemt fem minutter senere, hvis de i det hele tatt vet at de er gift...

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er et større svik å skille seg, og kanskje fraskrive seg ansvaret for den syke ektefellen - som trenger en til å pleie seg, gi rutiner, følge med på skiftende omsorgsbehov osv - enn å fortsette å ta seg av vedkommende på alle mulige praktiske måter, men å kanskje oppsøke sex (eller annen nærhet) hos noen som er frisk og tilstede. Jeg forstår absolutt at det er moralsk betenkelig dersom man ikke har snakket med partneren om det før det er forseint, men jeg tror det er en samtale det er lurt å ta.

Anonymous poster hash: 100ea...9d1

Rettelse: Skille seg, men stille opp for ham (ta like mye ansvar).

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[AnonymBruker]

Det heter "I gode og onde dager" når man gifter seg, gjør det ikke? Der har du svaret..

Min far døde av Alzheimer for noen år tilbake, og hadde min mor ligget rundt imens han var syk så hadde jeg ikke tenkt mye om henne. Heldigvis er ikke min mor sånn.

Hvis noen er uenige, hvor går isåfall grensa?

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

Endelig en som snakker mitt språk.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

[Majott]

Jeg tenker at det er et større svik å skille seg, og kanskje fraskrive seg ansvaret for den syke ektefellen - som trenger en til å pleie seg, gi rutiner, følge med på skiftende omsorgsbehov osv - enn å fortsette å ta seg av vedkommende på alle mulige praktiske måter, men å kanskje oppsøke sex (eller annen nærhet) hos noen som er frisk og tilstede. Jeg forstår absolutt at det er moralsk betenkelig dersom man ikke har snakket med partneren om det før det er forseint, men jeg tror det er en samtale det er lurt å ta.

Anonymous poster hash: 100ea...9d1

Enig her!

[Majott]

Det heter "I gode og onde dager" når man gifter seg, gjør det ikke? Der har du svaret..

Min far døde av Alzheimer for noen år tilbake, og hadde min mor ligget rundt imens han var syk så hadde jeg ikke tenkt mye om henne. Heldigvis er ikke min mor sånn.

Hvis noen er uenige, hvor går isåfall grensa?

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

Og du ville visst det hvis din mor hadde en elsker som brydde seg om henne, og som hun kunne være intim med?

Veldig lett å se for seg dette i et barns perspektiv, sånn som du gjør. Hva om du selv kommer opp i det samme?

Kanskje lettere å se det for seg om man er voksen selv, men om du er tenåring, sett ikke dine egne ideer over hva andre trenger i en sånn situasjon.

[edderkoppdame]

Og du ville visst det hvis din mor hadde en elsker som brydde seg om henne, og som hun kunne være intim med?

Veldig lett å se for seg dette i et barns perspektiv, sånn som du gjør. Hva om du selv kommer opp i det samme?

Kanskje lettere å se det for seg om man er voksen selv, men om du er tenåring, sett ikke dine egne ideer over hva andre trenger i en sånn situasjon.

tenkte jeg også.

Dette er vel ikke snakk om damer som plasserer mannen foran nyhetskanalen imens de springer ut på byen hver helg for å høvle over hver eneste mann i mils omkrets.

[Gjest Snuppi]

Hvorfor er du så dømmende om mine meninger? Jeg er bare veeeldig imot utroskap, syns det er mye bedre om hun skiller seg, betyr ikke at hun ikke kan stille opp for han på noenlunde samme måte som før. Men han blir jo ikke akkurat bedre, og hvis hun har det sånn nå, vil hun jo ikke føle seg noe bedre, og da er det vel best at hun faktisk skiller seg slik at hun ikke går bak ryggen hans, i tillegg til at hun kan finne seg en ny å dele livet med i ettertid når hun er klar for det. Gjentar: Hun kan stille like mye opp for ham fordi om.

Men neida, greit, ligg rundt, vær gift og lev lykkelig alle dine dager.

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Du er dømmende ovenfor denne kvinnen! For å kunne dømme må du ha gått i hennes sko, noe som jeg tviler på at du har gjort!

Har du noen gang opplevd å se et menneske som du er glad i forsvinne på denne måten?

Det har nemlig jeg!

Jeg er i mot utroskap, men jeg skjønner situasjon meget godt!

[AnonymBruker]

Det er ikke gjort i en håndvending å skille seg, bare så det er sagt. Mange her er veldig fokusert på sex, merker jeg, og forestiller seg en eldre dame som kliner med nye typer på byen hver helg og oppfører seg som en kjærlighetssyk fjortis. Det går an å holde de to livene adskilt. Det er nok veldig svart hvitt for alle dem som ikke har opplevd noe lignende, så på en måte er det en fin ting å være så utrolig naiv, da det betyr at man ikke har opplevd noe så grenseløst trist som dette er. Men å dømme andre - tenk dere litt om...

At mennesker i sorg og krise ikke skal få ha noen å dele det med, noen å være seg selv med, noen som kan stryke en over ryggen, noen å ligge tett inntil...

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[AnonymBruker]

Og du ville visst det hvis din mor hadde en elsker som brydde seg om henne, og som hun kunne være intim med?

Veldig lett å se for seg dette i et barns perspektiv, sånn som du gjør. Hva om du selv kommer opp i det samme?

Kanskje lettere å se det for seg om man er voksen selv, men om du er tenåring, sett ikke dine egne ideer over hva andre trenger i en sånn situasjon.

Ja, jeg ville visst det hvis min mor hadde en elsker. Vår familie står sammen når medlemmene blir syke. Sånn er jeg vokst opp.

Vet du forresten noe som helst om mitt perspektiv? Og hva jeg har sett og opplevd?

Som sagt, min far døde av Alzheimer. Jeg fikk se ALLE stadiene, helt til min mor ikke kunne hjelpe han mer og han havnet på hjem. Da var han så på bærtur stakkars at han var til fare for seg selv. Selv da besøkte hun han annenhver dag og holdt han i hånden, selv om han sannsynligvis ikke visste hvem hun var. Jeg vet terskelen for dette er forskjellig fra person til person, men min mor har ihvertfall gjort ALT hun kunne fram til hans død, og kan med god samvittighet vite det nå i ettertid når vi i familien kun sitter igjen med minnene. Det setter jeg pris på. Det setter hun pris på også!

Når du først siterer meg, hvorfor ikke svare på det jeg spurte om til slutt? Som var, hvor går grensa?

Når er det OK å finne seg en elsker synes du selv? Og tror du virkelig DET (og sexlyst) er hovedprioriteten til et ektepar hvor den ene parten ser den andre forvitre?

Jeg vet det finnes menn som dumper kvinner når de får kreft, eller kvinner som sikkert leter etter en ny mann når den gamle får litt hakk i plata, men fy søren så glad jeg er for at jeg ikke har opplevd det med mine familiemedlemmer når livet ikke lengre er en dans på roser..

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[Mike Waters]

''I gode og onde dager'' - ringer det noen bjeller??

Anonymous poster hash: e63ce...fd2

Nei, men det kimer i de skinnhellige kirkeklokkene.

[Jolene]

I slike saker er det fort å heve den moralske pekefinger, men hvem er vi til å gjøre det dersom det ikke er oss selv som står i situasjonen? Å dømme andre for deres handlinger i en slik situasjon vidner bare om mennesker som ikke selv har opplevd slike katastrofer i et forhold, meg selv inkludert. Derfor ville jeg sagt til min venninne at hun må følge magefølelsen sin på dette området, nettopp fordi mennesker på utsiden kan ikke beskrive mennesker på innsiden. De må føle på situasjonen hva som for seg selv er akseptabel oppførsel og fremtredning. Jeg synes det er skammelig at alternativene som blir presentert er at Ts' venninne enten må skille seg fra mannen eller aldri mer kunne oppleve følelsen av samliv. Hvem er vi på utsiden til å kunne si slike ting? Jeg klarer ikke engang å sette meg inn i den situasjonen, fordi jeg ikke har følt den på kroppen. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg hadde håpt min partner hadde blitt hos meg gjennom de vanskelige årene med sykdom, men om han hadde søkt trøst for det hos andre, hadde jeg ønsket at han hadde gjort det. Uavhengig hva den trøsten innebærer.

"Moralens høye voktere vil falle langt ned til syvende og sist, når de får situasjoner følt på kroppen, ikke bare presentert som tankespill."

Edit: skrivefeil

Endret 8. oktober 2013 av Gitte.

[fuksia]

Det heter "I gode og onde dager" når man gifter seg, gjør det ikke? Der har du svaret..

Min far døde av Alzheimer for noen år tilbake, og hadde min mor ligget rundt imens han var syk så hadde jeg ikke tenkt mye om henne. Heldigvis er ikke min mor sånn.

Hvis noen er uenige, hvor går isåfall grensa?

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

det er vel heller ikke å ligge rundt det er snakk om her? jeg hadde også synes at prioriteringene til denne kona hadde vært mildt sagt merkelige om hun gikk på byen fire ganger i uka og tok med seg en ny fyr hver gang. sånn jeg ser det er det mer snakk om å finne en person hvor man kan få noe av det som mannen tidligere har gitt henne, og som familie og venner ikke kan gjøre opp for. en del av det er sex, men en annen del er også den nærheten til et annet menneske.

for min del går grensen ved om mannen er tilstedeværende eller ikke, og om det er noe som kommer til å gå over.

jeg ser heller ikke på skilsmisse i en sånn situasjon som et bedre valg, sånn jeg ser det blir det egentlig verre. om man skiller seg så signalisere man at man ikke ønsker å være med denne mannen mer. særlig om mannen fortsatt har klare øyeblikk tror jeg skilsmisse må være en dårlig løsning for alle involverte. det er virkelig ikke mange situasjoner hvor jeg synes det er greit å lyve om så store ting, særlig ikke til partneren, men her tror jeg det kan være for det beste for alle de involverte.

[AnonymBruker]

Jeg vet terskelen for dette er forskjellig fra person til person, men min mor har ihvertfall gjort ALT hun kunne fram til hans død, og kan med god samvittighet vite det nå i ettertid når vi i familien kun sitter igjen med minnene.Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

Det er faktisk mulig å være en god omsorgsperson OG ha et liv utenom. Faktisk tror jeg det er større sjanse for at man er en god omsorgsperson hvis man ikke utslettet seg selv og setter alle sine egne behov på vent. Og som nevnt, det handler ikke primært om sex slik jeg ser det men den intimiteten og fortroligheten msn har i en partner. Det blir ikke det samme med familiemedlemmer.

Anonymous poster hash: adabe...0f6

[Monsterkid]

Det finnes ikke gode grunner for å få lov til å være utro.

[AnonymBruker]

La oss snu dette litt på hodet da. Alzheimer er en dødelig sykdom, som gjerne går i stadier over flere år (hvis personen da ikke er kjempegammel).

I begynnelsen er gjerne tegnene at ukedager og klokkeslett går i surr, og dette utvikler seg til mye MYE mer igjennom årene. Til tissing og bæsjing inne, flukt forsøk og total hjelpesløshet.

Det ingen nevner er at det til tider ER øyeblikke med klarhet. Hvor personen kanskje kjenner igjen familien sin og de rundt seg. Noen kan til og med si "Nå begynner jeg å bli syk merker jeg, andre vil ikke ha denne evnen til selvrefleksjon.

Hvordan dette oppleves for personen som blir syk er vanskelig å uttale seg om, selv om noen vil påpeke at personen og personligheten blir borte.

Hva ville man følt selv hvis man var den syke parten?

Anonymous poster hash: 4cc94...ed8

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med mennesker med langtkommet demens i mange år og har møtt pårørende som har det veldig vondt.

De fleste hos oss er 70-100 år, altså ikke unge demente. De pårørende, koner/menn er ofte 60-90. Det er ikke uvanlig at de får seg kjærester og til og med en skilsmisse ved dom. Det er veldig ensomt å ha en ektefelle på sykehjem som er helt borte. De klare øyeblikkene finnes ikke lenger og de husker ikke at de er gift engang. Men de kommer ofte på besøk fordet.

Jeg har full forståelse for at pårørende også ønsker et godt liv uten den verste ensomheten. Vi skal ikke dømme.

Også dør man ikke av demens, men med demens.

Anonymous poster hash: e724a...fe4