Livets perler, nesten på en snor

[Bettie]

[Bustetroll]

Jeg ser det i øynene hennes, at hun savner meg. Vi snakker aldri om det, og som regel ser jeg langt bort.

[Bettie]

[Bustetroll]

Ingenting er så viktig som den følelsen jeg bærer på innsiden av det skallet som verden møter i bestemte og ubestemte situasjoner. Jeg er, og har alltid vært, den jeg er, både på godt og på vond. Jeg elsker følelsen av å være i kontroll, og det oppstår best og mest ved ærlighet i min egenhet, men plutselig når jeg et punkt der jeg ikke lenger bryr meg så meget om meg selv. Da blir jeg redd.

[Bustetroll]

En kald sommer fyllt med honningsøt varme går mot slutten. Solstråler stort sett skjult av mørkflekkede skyer har danset på himmelen, og selv om den avventende sommervarmen konstant har blikket innpakket i havets bris har sjelen tint de siste månedene.

Gleden over at jeg sannsynligvis er den eneste som vet hvor mange flere fregner hennes høyre skulder har, enn den venstre, vokser i takt med antall gul-brune blader på alle trærne i hagen. De fullsprakende fargeklattene rundt husveggene svaier i den stadig økende vinden, og nok en gang går vi den fineste tiden i møte, hånd i hånd. Ingen kjenner gropen mellom høyre øye og brilleglasset bedre enn meg. Ingen vet hvor fascinerende det er å studere henne i den vinkelen når vi er ute på biltur, lange som korte, enn det jeg gjør. Hvordan øreflippen hennes vipper svakt fremover når hun skyver det lange håret bak øret vet jeg best. Av alle i verden. Årene flyr med oss, og vi har delt mer tid med hverandre enn vi har med noen andre. Når snøen begynner å dale vil vi igjen kunne ake ned bakkene og le mot kulden. Jeg gleder meg.

[Bustetroll]

Det var enklere å blottlegge seg selv da jeg bare var en. Da det bare var meg, og ingen hadde betydning særlig større enn et knappenålshode. Nå er det annerledes, og selv om det eneste jeg vil er å skrive av meg den lykkelige sitringen som i flere år har kriblet i kroppen får jeg det ikke til. Heller ikke den vanvittge redselen jeg aldri tidligere har hatt kjennskap til får jeg skrevet av meg. Redsel for at det verste skal skje. Den redselen jeg i alle år har hørt andre snakke om, en redsel man bare kan kjenne ovenfor barn og ektefelle, og kanskje sin egen mor. Plutselig er den realitet større enn noe annet, og bare tanken gjør meg matt og varm. Ikke fordi det ikke er herlig, men fordi det er så vanvittig ukjent. Og overraskende. Jeg har sjeldent fysisk vært alene, men aldri psykisk følt at jeg virkelig har hatt noen. Før nå. De siste årene - som forøvrig flyr av gårde. Og det, det lykkelige, skremmende, altoppslukende hverdagslivet jeg alltid har drømt om, setter tunge steiner foran ordene mine, så de danser ikke lengre ut. Alene, på min ensomme landevei.

Kanskje må jeg øve. Tross alt; øvelse gjør mester.

[Fakse]

Jeg så deg inne hos Bettie, og måtte gå på let etter de vakre ordene dine. Jeg ble ikke skuffet

Jeg tar meg ofte noen sånne småpauser for meg selv, gjerne alene på en trapp, eller på toppen av en låvebru. Da blir det så fint å gå tilbake etterpå. Også er det så godt å høre dem, og vite at de fins. Der.

Akkurat sånn er det! Noen ganger er nærhet aller best på avstand!

[Vera Vinge]

Noen ganger får jeg tilløp til en tåre i øyekroken når jeg leser hos deg. Selv om ikke alt er gjenkjennelig i handling, er mye gjenkjennelig i følelse, noen ganger fordi det er helt gjenkjennelig, andre ganger bare på grunn av en overføringseffekt. Vi er alle mennesker, og derfor kan jeg kjenne meg igjen i ord og følelser jeg til og med egentlig ikke egentlig har kjent selv, men som kanskje bare ligner. Og det er godt å lese.

Du skriver godt om hvordan livet er. Og noe av det jeg liker best er at du gjør det med lite sentimentalitet.

Ønsker deg en fin lørdag.

[Gjest wild bird]

Leste gjennom boken din, og ser at jeg var førstemann til å hilse på. I gammel drakt, selvfølgelig

Du skriver like nydelig som før, så jeg kommer til å fortsette å lese her

Også var det så hyggelig med besøk av deg i min dagbok

[Bettie]

Å være en av to er risikablet, men vel verd risikoen

[Bustetroll]

Når jeg ser deg for meg, Fakse, ser jeg siluetten av en kvinne, på en halvskitten togperong fra femtitallet, med håret flagrende i vinden, ventende på toget som skal frakte henne ut på nye eventyr. Ti sekunder før fløyta hyler for siste gang kommer en høy, dresskledd mann løpende. Han er alltid med. Det er ikke sikkert det er sånn, men jeg får alltid en varm og god følelse av å tro det er sånn. Om det er bokstavlig, billedlig eller kun bærer et snev av sannhet i bildet som vises meg, det er ikke så viktig.

Jeg har alltid satt pris på tilbakemeldingene dine, Vera Vinge. De virker alltid så utfyllende og ekte, og ordene dine er som alltid i en klasse for seg. Jeg blir ydmyk og inspirert.

Takk skal du ha, Wild bird, alltid hyggelig med besøk, både før og nå.

I begynnelsen tenkte jeg mye på alt jeg kanskje har gått glipp av, da jeg ikke turte, Bettie, men i ettertid ser jeg at det er først når man er klar det har mulighetfor å fungere. Og fungerer det ikke er det sannsynligvis ikke verdt det, heller.

[Bustetroll]

Høsten har allerede satt sine spor, i sinn og skinn. Jeg smiler alltid mer når kulden kommer krypende, i år som i fjor. Og alle årene før. Jeg tyner bena sokkeløs i sommersko så lenge jeg klarer, men inne må jeg smyge tærne ned i varme ulltøfler slik at jeg er klar for å bevege meg over dørstokken neste gang jeg må ut.

Jeg overraskes over at jeg ikke er i stand til å gjemme vekk enkelte hendelser jeg helst vil slette fra alle deler av det minnet jeg har, mens andre opplevelser kan jeg låse vekk i dype myrhull uten at de noen gang kommer frem igjen. Ironien bak ler mot meg som en ond demon jeg aldri ser forsvinne. Når jeg lukker øynene og trekker pusten får jeg likevel nok mot til å late som ingenting, og i størstedelen av livet er det ingenting som er der. Heldigvis.

Lyselilla, turkis og kongeblå. Jeg blir lykkeligere av å omgi meg med det jeg ser på som vakkert. Gjør ikke du?

[Bustetroll]

Enkelte mennesker har noe spesielt over seg som gjør at man automatisk trives. Man trenger ikke nødvendigvis å konversere noe særlig, eller dele mange og viktige ord. Enkelte ganger er det nok å sitte ved siden av et sånt menneske, eventuelt to meter bortenfor, og bare kunne ta inn utstrålingen vedkommende sender ut. Det kan være et smil, stemmen, måten det blir snakket på, eller kanskje den litt brede haken man muligens forbinder med noe trygt, tradisjonelt og udelt positivt. Egentlig kan det ikke ordsettes, eller beskrives, det må føles. Og ses. Det er betryggende, fint og ladende. På vei hjem er smilet tilstede hele tiden og hånden man alltid holder i kjennes enda bedre enn ellers. Ikke fordi man har truffet noen som er spesiell, men fordi man husker det man ofte glemmer. Vidunderligheten av å leve, være.

Men dog, hvis jeg tenker etter er det ikke nødvendigvis kveldens ukjente menneske som gjorde dagen fantastisk. Allerede da musikken til Amelie fylte kjøkkenet til middagslaging kjente jeg tilløpet av en brusende lykke komme flytende. Heldigvis kunne jeg for en gangs skyld la redselsgleden ligge hjemme. Kanskje fordi vi låste døren og kjørte glade avsted.

[Bustetroll]

Jeg samler sammen glemte minner gjennom andres bilder i øyeblikk de ser bort. Når høsten er kommet med mørket sitt er det så mye enklere å se ting klart. Jeg gleder meg over alt som har vært borte og tenker på alle og alt de har mistet. Det gleder meg ikke at mennesker sørger, men jeg gleder meg over menneskers evne til å igjen kunne forlate smerten for å finne nye smil.

Mye av tiden andre bruker med hverandre bruker jeg med meg selv. Noe av det fineste jeg vet er å kunne stå utenfor og titte inn. Se smil noen gir til en spesielt utvalgt, eller en fuglesang som enda ikke er helt klart. Duften av middag som fortsatt koker på komfyren, barn som enda ikke har skitnet til yttergangen med gjørmete støvler og sandete regnklær. Jeg gleder meg over hverdagens vakre alminnelighet, og innser at i dagens samfunn er den mer og mer som en sjelden skatt.

Endret 2. september 2010 av Bustetroll

[*Moon*]

[Vera Vinge]

Som så ofte når jeg er innom og leser, er det nesten som om jeg nesten syns det blir for dumt å prøve å svare noe, av en slags frykt for å virke banal eller noe, etter de fine ordene dine.

Men jeg deler gleden over å stå utenfor og titte inn. Jeg liker også å være "inne" og delta, men det er noe eget ved å studere alminnelighet utenfra. Jeg liker å gå i gater og få med meg små begivenheter, og jeg liker å spionere fra kjøkkenbenken mens jeg spiser et eple og dingler med beina. Det er rett og slett fint å stoppe opp og være. Her.

Når jeg ser deg for meg, Fakse, ser jeg siluetten av en kvinne, på en halvskitten togperong fra femtitallet, med håret flagrende i vinden, ventende på toget som skal frakte henne ut på nye eventyr. Ti sekunder før fløyta hyler for siste gang kommer en høy, dresskledd mann løpende. Han er alltid med. Det er ikke sikkert det er sånn, men jeg får alltid en varm og god følelse av å tro det er sånn. Om det er bokstavlig, billedlig eller kun bærer et snev av sannhet i bildet som vises meg, det er ikke så viktig.

Jeg har alltid satt pris på tilbakemeldingene dine, Vera Vinge. De virker alltid så utfyllende og ekte, og ordene dine er som alltid i en klasse for seg. Jeg blir ydmyk og inspirert.

Takk skal du ha, Wild bird, alltid hyggelig med besøk, både før og nå.

I begynnelsen tenkte jeg mye på alt jeg kanskje har gått glipp av, da jeg ikke turte, Bettie, men i ettertid ser jeg at det er først når man er klar det har mulighetfor å fungere. Og fungerer det ikke er det sannsynligvis ikke verdt det, heller.

Så hyggelig, Buste.

[Bustetroll]

Jeg drømmer hele natten om å ikke få puste. Heldigvis står jeg opp om morgenen og alt er som før. Eventuelt er ingenting som før; bladene har falt av trærne, fuglene gjør seg klar til å fly, regnet erstattes gradvis med myk, hvit snø, gradene kryper nedover og under streker, vottene blir tykkere og vinterskoene settes frem. Dog, som før - det var jo sånn også i fjor. Og året før. Likevel er alt annerledes, ingenting er likt, samtidig som alt er det samme. Alt.

[Gjest wild bird]

Jeg ser innom her for å lese og gjemme på de vakre ordene du setter sammen i vakre setninger. Det gjør meg ettertenksom, litt melankolsk og glad på samme tid.

[Bustetroll]

Snø som har smeltet kommer aldri tilbake. Hvis man tenker etter er det på mange måter uendelig trist.

[Bustetroll]

Drømmer jeg ikke visste jeg hadde trer gradvis klarere og klarere frem. Sakte, men sikkert danner det seg fremtidsmål jeg kan jobbe mot og strekke meg etter. Det føles godt, på mange måter har jeg sett på det som skal komme som litt meningsløst - ikke alle områder hadde klare ønsker eller drømmer. Nå kan jeg smile, planlegge og bruke kreativiteten min på en konkret prosess som kanskje kan føre til et livsverk som passer perfekt. Det skaper følelsen av tilhørighet, trygghet og lykke - ikke minst.

Samtidig ser jeg på snøen som daler ned, men som aldri kommer frem. I dag er det ikke like trist, spesielt ikke når jeg kjenner musikkens toner som treffer meg i sjelen og fyller et halvtomt lager av styrke og tålmodighet. Det er ikke så verst, å være. Det er heller ikke så verst å ikke stråle, for når man igjen gjør det føles det så sterkt. Og ekte.