Får ikke puste...

[Gjest Haugtussa]

(Vet ikke helt hvor dette passer jeg, men jeg setter det her.)

Jeg husker da jeg var 14 år gammel. Jeg hadde sex med ei venninne. Vi eksperimenterte og lekte oss. Bare på gøy, det var deilig. I ettertid fantaserte jeg ofte om jentesex. Og jeg var livredd for å være lesbisk. Men så gikk mine fantasier over til å dreie seg om gutter. Jeg tenkte "Ja. Jeg er normal." Jeg har hatt masse kjærester, og elsker sex. Frem til nå har jeg hatt et normalt forhold til homofile, det angår meg liksom ikke.

For ca en mnd siden ble jeg hodestups forelsket i Hanne.

Jeg har ofte vært i tvil før, "er jeg forelsket i gutten min, egentlig?". Nå vet jeg, jeg var aldri forelsket. Jeg ante ikke hva det innebar. Det dreier seg ikke om sex, om å ha lyst på. Det er faen ikke det det handler om! Det handler om HENNE. Håret hennes, som er deilig mokkabrunt. Mykt. Stemmen hennes. Og når hun synger... Jeg greier ikke å oppføre meg når jeg er i samme rom som henne, blir helt utafor. Alt, absolutt hele min hverdag dreier seg om henne. "Skal jeg ut i kveld? Nei, kanskje hun er der. Men da MÅ jeg." "Biblioteket i kveld. Jeg vet hun er der. Tilfeldig treffe henne." Jeg planlegger hele dagen min sånn. Og jeg føler meg så liten, så stygg, så teit. For der står hun og er ubeskrivelig.

Er det sånn det er å være forelsket? Kan noen fortelle meg, er jeg forelsket?

For hvis det er slik, da...da orker jeg ikke mer. JEG er ikke lesbisk. Alle andre kan godt være det, men ikke jeg. Jeg tør det ikke! Vil ha et normalt liv med mann og barn. Mine foreldre ville forstå, de ville ta det pent. Mine venner -selvfølgelig ville de være like glad i meg. Min ex (-som jeg ligger med (-for jeg liker jo sex (-HÆ?))) -ville nok blitt lei seg, men altså...

Med gutter er det sånn: Jeg vil at de skal ta på meg. Blir dritkåt. Men - det spiller egentlig ikke så stor rolle HVEM som tar på meg. Uff, dette høres jo sykt ut...

Med Hanne er det sånn: Jeg vil at HUN skal ta på meg. Være god mot meg. Men mest av alt at HUN skal ha det deilig. I mine fantasier ser jeg ansiktet hennes i det det går for henne, de søte leppene hennes...nytelsen.

Det hender at jeg ikke får puste. Når fortvilelsen tar over. Det er bare KAOS, jeg skjønner ingen ting.

Jeg er 19 år, bare så det er sagt. Kan noen hjelpe meg? Si noe fornuftig?

Jeg orker virkelig ikke mere.

[Englepus]

Det kan jo hende du er bifil..at du kan forelske deg i både kvinner og menn.

Vet ikke helt hva jeg skal si for å trøste deg..men jeg tror ikke du vil få et godt liv om du skal gå rundt å fornekte den du egentlig er..

Selv hadde jeg ikke hatt noen problemer med akseptere meg selv som bi eller lesbisk. Har alltid vært ganske åpen på det området. Vet ikke helt hva jeg skal kalle meg selv, syns ikke det er nødvendig å ha en merkelapp på alt.

Det viktigste er å ha noen du er glad i som er glad i deg..enten det nå er jente eller gutt.

Var kanskje ikke rare hjelpen dette...håper det går bra med deg!

Klem fra en Englepus som er litt bi og litt hetero og helt seg selv.

[Gjest Anonymous]

(Vet ikke helt hvor dette passer jeg, men jeg setter det her.)

Jeg husker da jeg var 14 år gammel. Jeg hadde sex med ei venninne. Vi eksperimenterte og lekte oss. Bare på gøy, det var deilig. I ettertid fantaserte jeg ofte om jentesex. Og jeg var livredd for å være lesbisk. Men så gikk mine fantasier over til å dreie seg om gutter. Jeg tenkte "Ja. Jeg er normal." Jeg har hatt masse kjærester, og elsker sex. Frem til nå har jeg hatt et normalt forhold til homofile, det angår meg liksom ikke.  

For ca en mnd siden ble jeg hodestups forelsket i Hanne.  

Jeg har ofte vært i tvil før, "er jeg forelsket i gutten min, egentlig?". Nå vet jeg, jeg var aldri forelsket. Jeg ante ikke hva det innebar. Det dreier seg ikke om sex, om å ha lyst på. Det er faen ikke det det handler om! Det handler om HENNE. Håret hennes, som er deilig mokkabrunt. Mykt. Stemmen hennes. Og når hun synger... Jeg greier ikke å oppføre meg når jeg er i samme rom som henne, blir helt utafor. Alt, absolutt hele min hverdag dreier seg om henne. "Skal jeg ut i kveld? Nei, kanskje hun er der. Men da MÅ jeg." "Biblioteket i kveld. Jeg vet hun er der. Tilfeldig treffe henne." Jeg planlegger hele dagen min sånn. Og jeg føler meg så liten, så stygg, så teit. For der står hun og er ubeskrivelig.

Er det sånn det er å være forelsket? Kan noen fortelle meg, er jeg forelsket?  

For hvis det er slik, da...da orker jeg ikke mer. JEG er ikke lesbisk. Alle andre kan godt være det, men ikke jeg. Jeg tør det ikke! Vil ha et normalt liv med mann og barn. Mine foreldre ville forstå, de ville ta det pent. Mine venner -selvfølgelig ville de være like glad i meg. Min ex (-som jeg ligger med (-for jeg liker jo sex (-HÆ?))) -ville nok blitt lei seg, men altså...

Med gutter er det sånn: Jeg vil at de skal ta på meg. Blir dritkåt. Men - det spiller egentlig ikke så stor rolle HVEM som tar på meg. Uff, dette høres jo sykt ut...

Med Hanne er det sånn: Jeg vil at HUN skal ta på meg. Være god mot meg. Men mest av alt at HUN skal ha det deilig. I mine fantasier ser jeg ansiktet hennes i det det går for henne, de søte leppene hennes...nytelsen.

Det hender at jeg ikke får puste. Når fortvilelsen tar over. Det er bare KAOS, jeg skjønner ingen ting.  

Jeg er 19 år, bare så det er sagt. Kan noen hjelpe meg? Si noe fornuftig?  

Jeg orker virkelig ikke mere.

du må nok forsone deg med at du er lesbisk, eller i hvert fall sterkt bifil, heller mer mot kvinner enn menn høres det ut som. ingen grunn til å være uærlig mot seg selv. du må innse at du er homo og lære å leve med det. du har ikke gjort noe galt.

[Annie]

Gjør det noe om du er bifil da? Du er uansett "bare" 19 år og det er ikke sikkert at seksualiteten din har "satt" seg enda. MAnge er litt vinglete i noen år. Ta det med ro du og kos deg. Du har jo dobbelt så stort "matfat" som oss andre

[starie]

Sterkt bifil? Er det noe som heter det?

[Mogens]

Jeg synes du skal følge ditt begjær i denne saken. Du er vel bifil da - det er da ikke noe å være redd for eller skamme seg over det. Du må gjøre det du selv synes er riktig. Lykke til!

Mogens