Bør jeg avstå fra å være i forhold?

[AnonymBruker]

Jeg er en 30 år gammel kvinne som sliter veldig med å være i et forhold. I startfasen går alt knirkefritt, jeg føler meg bra,er trygg, avslappet og tar ting som de kommer. 

Men når det da utvikler seg til å faktisk bli et forhold, så blir jeg til en helt annen person.. Jeg blir livredd for å miste han, blir ekstremt usikker på mitt eget utseendet, min væremåte, egentlig hele min personlighet. Jeg overanalyserer og overtenker hver minste lille detalj, altså det er ikke til å tro hva jeg kan begynne å henge meg opp i av detaljer. Etterhvert blir jeg sjalu og det kommer til et punkt hvor jeg ikke klarer å skjule sjalusien lenger. Flere av de jeg har vært sammen med har kommentert at de lurer på hvor det ble av hun selvsikre, trygge dama de faktisk gikk inn i et forhold med. Jeg er så redd for å miste han, at det begynner å ta overhånd over hverdagen, jeg tenker hele tiden på hvem han møter og om han møter en han vil bytte meg ut med. 

På fredag reiser han jeg er sammen med nå til København med en kompis og de skal være der i 5 dager. Dette var planlagt før han møtte meg. Han har fortalt at de skal møte noen venninner han har der nede, gå litt ut og andre ting. Jeg kjenner jeg sitter med hjertet i brystet og er livredd for at han skal være utro mot enten en av venninnene eller en annen.. 

Jeg har forsøkt å gå i terapi for dette tidligere, uten at det ser ut til å ha noen virkning.. Jeg ønsker ikke å være sånn. Jeg har tatt lengre pauser mellom dating, noenganger på opptil 2-3 år, uten at det har fungert. Da trener jeg, gjør masse ulike aktiviteter og prøver å bli en bedre person.. Men med én gang jeg faktisk går inn i et forhold igjen, skjærer det seg.. 

Hva skal jeg gjøre? 

Jeg klarer heller aldri å avslutte forhold, da jeg som nevnt er livredd for å miste de jeg har vært sammen med. Det ender derfor alltid med at jeg blir dumpa, fordi jeg blir for krevende og usikker. 

Anonymkode: d8142...526

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 30 år gammel kvinne som sliter veldig med å være i et forhold. I startfasen går alt knirkefritt, jeg føler meg bra,er trygg, avslappet og tar ting som de kommer. 

Men når det da utvikler seg til å faktisk bli et forhold, så blir jeg til en helt annen person.. Jeg blir livredd for å miste han, blir ekstremt usikker på mitt eget utseendet, min væremåte, egentlig hele min personlighet. Jeg overanalyserer og overtenker hver minste lille detalj, altså det er ikke til å tro hva jeg kan begynne å henge meg opp i av detaljer. Etterhvert blir jeg sjalu og det kommer til et punkt hvor jeg ikke klarer å skjule sjalusien lenger. Flere av de jeg har vært sammen med har kommentert at de lurer på hvor det ble av hun selvsikre, trygge dama de faktisk gikk inn i et forhold med. Jeg er så redd for å miste han, at det begynner å ta overhånd over hverdagen, jeg tenker hele tiden på hvem han møter og om han møter en han vil bytte meg ut med. 

På fredag reiser han jeg er sammen med nå til København med en kompis og de skal være der i 5 dager. Dette var planlagt før han møtte meg. Han har fortalt at de skal møte noen venninner han har der nede, gå litt ut og andre ting. Jeg kjenner jeg sitter med hjertet i brystet og er livredd for at han skal være utro mot enten en av venninnene eller en annen.. 

Jeg har forsøkt å gå i terapi for dette tidligere, uten at det ser ut til å ha noen virkning.. Jeg ønsker ikke å være sånn. Jeg har tatt lengre pauser mellom dating, noenganger på opptil 2-3 år, uten at det har fungert. Da trener jeg, gjør masse ulike aktiviteter og prøver å bli en bedre person.. Men med én gang jeg faktisk går inn i et forhold igjen, skjærer det seg.. 

Hva skal jeg gjøre? 

Jeg klarer heller aldri å avslutte forhold, da jeg som nevnt er livredd for å miste de jeg har vært sammen med. Det ender derfor alltid med at jeg blir dumpa, fordi jeg blir for krevende og usikker. 

Anonymkode: d8142...526

* Mente selvsagt at jeg er redd for at han skal være utro mot meg med enten en av venninnene eller en annen dame.. 

Anonymkode: d8142...526

[AnonymBruker]

Prøv terapi igjen, gjerne ny behandler.

Anonymkode: ba2b4...5df

[beige]

Hva ligger bak denne usikkerheten? Opplevd utroskap selv?

[AnonymBruker]

Begynn i terapi igjen ja. Valget bør ikke være mellom å ha det så dårlig i et forhold eller aldri være i et forhold mer. 

Anonymkode: 9ee5d...529

[AnonymBruker]

Hjertet skal nå være i brystet så den følelsen er helt riktig den 

Spøk til side så kjente jeg meg veldig godt igjen! Jeg har bare blitt dumpa en gang da, men det gikk år før jeg kom over det. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn, og etter tre lange forhold har jeg bare bestemt meg for å være singel. Jeg orker ikke stresset med å overtenke, være redd og kontrollerende! 

Likevel tror jeg at du kan få bedre hjelp i terapi. Jeg har ikke orket det, men har tro på at det kan hjelpe! For det er jo en grunn til at en i begynnelsen av et forhold er lett og selvsikker og bekymringsløs, og så ender opp med å bli så redde. Den grunnen tror jeg du kan finne i terapi, og så jobbe med det. 

Jeg lever ikke i sølibat men dater en stund, har det hyggelig og fint før vi avslutter. Altså ingen dypere følelser, og det passer meg godt. Ellers hadde jeg nok også forsøkt med terapi. 

Anonymkode: d74b1...9b3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjertet skal nå være i brystet så den følelsen er helt riktig den 

Spøk til side så kjente jeg meg veldig godt igjen! Jeg har bare blitt dumpa en gang da, men det gikk år før jeg kom over det. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn, og etter tre lange forhold har jeg bare bestemt meg for å være singel. Jeg orker ikke stresset med å overtenke, være redd og kontrollerende! 

Likevel tror jeg at du kan få bedre hjelp i terapi. Jeg har ikke orket det, men har tro på at det kan hjelpe! For det er jo en grunn til at en i begynnelsen av et forhold er lett og selvsikker og bekymringsløs, og så ender opp med å bli så redde. Den grunnen tror jeg du kan finne i terapi, og så jobbe med det. 

Jeg lever ikke i sølibat men dater en stund, har det hyggelig og fint før vi avslutter. Altså ingen dypere følelser, og det passer meg godt. Ellers hadde jeg nok også forsøkt med terapi. 

Anonymkode: d74b1...9b3

Jeg mente hjertet i halsen 😅 Så nå at jeg skrev feil.. 

Det er det jeg også tenker, at kanskje det beste for meg er å bare ha «casual» flørter. For det er jo da jeg faktisk har det bra! Å være i et forhold er jo drepen for hele meg virker det som.. kan jeg spørre hvorfor du reagerer på denne måten i forhold?

Det er mulig jeg vurderer å prøve terapi igjen. Jeg frykter jo litt at det er den klassiske «avvist av far i barndommen» som kan spille en rolle her, men jeg og den forrige psykologen kom ikke helt frem til noen «løsning» og det er vel jeg selv som må forstå min egen atferd kanskje.. jeg klarer ikke å endre den og det er helt forferdelig:( 

TS

Anonymkode: d8142...526

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mente hjertet i halsen 😅 Så nå at jeg skrev feil.. 

Det er det jeg også tenker, at kanskje det beste for meg er å bare ha «casual» flørter. For det er jo da jeg faktisk har det bra! Å være i et forhold er jo drepen for hele meg virker det som.. kan jeg spørre hvorfor du reagerer på denne måten i forhold?

Det er mulig jeg vurderer å prøve terapi igjen. Jeg frykter jo litt at det er den klassiske «avvist av far i barndommen» som kan spille en rolle her, men jeg og den forrige psykologen kom ikke helt frem til noen «løsning» og det er vel jeg selv som må forstå min egen atferd kanskje.. jeg klarer ikke å endre den og det er helt forferdelig:( 

TS

Anonymkode: d8142...526

Jeg tenker at det handler om å ikke ha trygghet fordi en kanskje ikke helt ble sett som barn? At en fikk litt for mye kritikk og ikke så mye bekreftelse? Ikke at jeg hadde dårlige foreldre, men de var veldig strenge og ikke helt tilstede om jeg kan si det sånn. Det er iallefall det jeg selv tenker at det kommer av. Tryggheten på at en er bra nok? 

Det verste er jo den følelsen av å være redd for å bli avvist og forlatt. Blir nesten kvalm bare jeg tenker på deg. Så det er ikke lett. Hadde jeg gått i terapi så tror jeg at jeg hadde blitt bedre da.

Har uansett ikke lyst på noe forhold, så jeg ser ikke poenget med å få noe hjelp til ting nå. Jeg har jo hatt forhold og opplevd å elske noen, så det føles ikke som om jeg har gått glipp av noe! 

Har det veldig fint som jeg har det nå.

Anonymkode: d74b1...9b3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det handler om å ikke ha trygghet fordi en kanskje ikke helt ble sett som barn? At en fikk litt for mye kritikk og ikke så mye bekreftelse? Ikke at jeg hadde dårlige foreldre, men de var veldig strenge og ikke helt tilstede om jeg kan si det sånn. Det er iallefall det jeg selv tenker at det kommer av. Tryggheten på at en er bra nok? 

Det verste er jo den følelsen av å være redd for å bli avvist og forlatt. Blir nesten kvalm bare jeg tenker på deg. Så det er ikke lett. Hadde jeg gått i terapi så tror jeg at jeg hadde blitt bedre da.

Har uansett ikke lyst på noe forhold, så jeg ser ikke poenget med å få noe hjelp til ting nå. Jeg har jo hatt forhold og opplevd å elske noen, så det føles ikke som om jeg har gått glipp av noe! 

Har det veldig fint som jeg har det nå.

Anonymkode: d74b1...9b3

Kvalm av å tenke på DET. Ikke deg 

Anonymkode: d74b1...9b3

[AnonymBruker]

Jeg tenker at utroskap er jo noe alle kan risikere å oppleve. Du må bare innse at det er den sjansen man tar ved å være i forhold. Men du kan også snu på det og tenke at kjæresten din har like stor grunn til å være sjalu og være redd for at du skal være utro. Og så er det noe med at handlingen å være utro fremstår latterlig når man har valgt å være i et forhold. Da kunne man jo like godt valgt å ikke være i et forhold. En utro person er svak, vinglete, med lav integritet. Så en person som tar valget å være utro er vel ikke den personen en man vil være sammen med uansett. Og det er bra om dette trekket blir avslørt, så man kan avslutte forholdet.

Anonymkode: 2f9ce...a4e

[AnonymBruker]

Kanskje du har vært i forhold med feile menn?

De skal jo gi deg trygghet, det skal jo føles trygt og godt, er jo derfor man er sammen, en grunnene hvertfall.

Anonymkode: c2b32...8ee

[AnonymBruker]

Synes det høres normalt ut jeg. Man kommer ut av en rosa boble og så har føleksene begynt å etablere seg for alvor. Personen har begynt å bety enormt mye for deg rett og slett. Og da kommer man kanskje inn i en ny slags fase hvor man blir livredd for miste personen osv. Men du kommer deg gjennom det også og blir den trygge og kule jenta igjen. Men uansett så ville vel det være naturlig å bli litt betenkt og kanskje engstelig når kjæresten drar på tur med en kompis  for å møte noen venninner. 

Anonymkode: f9ab1...f17

[AnonymBruker]

Du må jobbe med deg selv. Om du gir opp på forhold for at du er sjalu, så er du lat og tar den lette veien ut. Det er ikke lett og endre tankemønster, men du kan gjøre det om du virkelig prøver.

Jeg var selv psykisk sjalu, at samboeren min holdte ut med meg er ett under. Her var det noen som sto nær meg som reagerte på hvordan jeg oppførte meg, sa klart og tydelig at jeg oppførte meg helt jævelig og at de ikke skjønte hvorfor han fant seg i det. Det var en skikkelig oppvekker for meg og jeg begynte å analysere hvorfor jeg var sjalu. Det ble klart og tydelig at det hadde ikke noe med han og gjøre. Klart jeg var redd for å miste han, men det var mitt eget selvbilde som var problemet. Så jeg har jobbet mye med selv, og gjør det fortsatt i dag. Fikk også god hjelp fra samboeren min.

I mitt tilfelle så har det hjulpet å analysere det når det er situasjoner hvor jeg føler meg sjalu. Er det noe han gjør? 9 av 10 ganger er svaret nei. Når ikke det er noe han gjør, så tar jeg heller ikke opp problemet med han, men snakker med venninner eller moren min. Så må jeg finne ut hvorfor jeg føler det slik, og ofte er det at jeg er redd for at han skal møte noen som er bedre enn meg på alle måter, for i mine øyne så er jeg ikke bra nok. Så jeg har jobbet mye med selvbildet og selvtillit.

Det har også hjulpet at samboeren min har vært tolmodig og villig til å jobbe sammen med meg, selv om han ikke forstår følelsen. Så jeg kan si at jeg føler meg litt sjalu, også trygger han meg med gode ord og oppmerksomhet. Men man kan ikke gjøre det for ofte, for det er ikke hans oppgave å fikse min sjalusi. Vi har også vært åpen hvor grensene våre går, og vi hadde like grenser. Jeg spurte også hvorfor han aldri var sjalu, og det hjalp å høre hva han fokuserer på. Han er trygg på at jeg har det bra, og at jeg sier i fra om noe mangler i forholdet vårt. Skal jeg finne på å være utro, så er det min svakhet og jeg vet hva jeg mister. Han orker ikke bruke tid og energi på å bekymre seg hva kan skje, skjer det så skjer det. Han kan ikke styre mine handlinger. Er jeg trofast så skal jeg være det for at jeg ønsker det, ikke for at han har kontroller alt. Det har hjulpet meg veldig. Jeg har en sjekkliste jeg går igjennom i mitt hode, sånn at jeg kan analysere om jeg har en reell frykt eller ikke. Og til sist om jeg har en grunn til å være sjalu.

Jeg sier ikke at det er lett og jeg er enda sjalu, men det kontrollerer verken livet mitt eller vårt lengre, og følelsen av skikkelig sjalusi kjenner jeg sjelden på. 

Unn han ei artig helg sammen med vennene sine, hadde han vært interessert i venninnene sine så hadde ikke dere vært sammen. Ha kontakt med han, men ikke hold på med telefon terror. En melding og morgenen og en telefon når han legger seg må være greit nok. Kom deg ut sammen med venner og familie, ikke bare sitt og tenke det verste hjemme. Han er sammen med deg for at han er glad i deg og han har valgt det. Han kommer ikke til å kaste det bort bare for at du ikke er der. 

Anonymkode: 961e5...6b3