Ingen forstår at jeg har det kjipt

[AnonymBruker]

Jeg gikk nylig gjennom et brudd som var ganske jævlig for meg. I tillegg har jeg slitt med psyken det siste halve året, noe som gjorde at bruddet ble dråpen som fikk glasset til å renne over. Og med renne over mener jeg å være mer åpen om at jeg har det kjipt og dritt og at jeg ikke føler jeg er stabil lengre. Men det er heller ikke så ille at jeg ikke kan gå på jobb eller noe.

Jeg har kommet så langt at jeg går til fastlegen min, har fått utredet lett depresjon og er lettet over å ha "kommet så langt". Men mine nærmeste forstår det ikke. Min nærmeste venninne ler det bare bort. Jeg har prøvd å prate med henne, være åpen om det, men har fort sluttet også. "Kult, det er sikkert det som feiler meg og" og hahaha også er det ikke mer. Ingen støtte eller forståelse.
Min mor, som jeg har et nært forhold til ble fryktelig skuffet når jeg ble singel, jeg tenker at hennes utsikter til å få barnebarn ble dårligere. Hun har siden mast om at jeg må komme meg ut og treffe noen. Det har gått knapt 3 måneder siden bruddet og jeg er "ødelagt". Det værste er at hun maser om det HVER eneste gang vi møtes, og det er ikke sjeldent i og med vi bor i samme bygd og jobber på samme plass. Jeg har prøvd å fortelle at jeg har det kjipt og ikke er klar for noe, og at jeg ikke har hatt det bra den siste tiden, men hun himler med øynene og sier jeg må slutte å være så dramatisk og hun blir sint på meg fordi jeg sier fra. For henne er noe psykisk en svakhet.

S sitter jeg her og føler at jeg er mer ensom enn jeg noen gang har vært. At de nærmest meg ikke tar meg seriøst, og at det at jeg har det kjipt er feil. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 88863...563

[AnonymBruker]

Be de klappe igjen og passe sine egne saker når de blander seg borti hva du skal gjøre og hvordan du skal føle. Ellers skjønner jeg at det er kjipt at de ikke "tar deg seriøst" og prater godt med deg, men det er ikke alle som er så gode eller glade i å prate om følelser. Som du skriver også, de forstår ikke. Og da kan det være ekstra vanskelig å prate om det, for de vet ikke hva du går igjennom. Et brudd oppleves forskjellig fra person til person, noen går helt i kjelleren mens andre klarer å komme seg videre mye lettere. Du kan fortsette å prøve å prate med de, men om du virkelig ikke forstår så er det kanskje bedre å holde det for deg selv og eventuelt finne noen andre som klarer å lytte til deg? 

Anonymkode: 90257...863

[Gjest GoldenLioness]

Jeg trives med å være singel nå og mer om det vil jeg ikke snakke om.

Vær kort og ikke prøv å forklare eller forsvare deg.

Finn deg en bedre venninne. En god venninne er en du skal kunne tømme deg til som vil prøve å sette seg inn i situasjonen og forstå, ikke le det bort når du faktisk åpner deg og er ærlig om hva du føler.

[AnonymBruker]

Når de er så ufølsomme og lite forståelsesfulle, så ville jeg bare holdt dem på avstand.

Anonymkode: c4ed4...6d1

[AnonymBruker]

Uff så leit å høre... 

Det er dessverre slik at de fleste tenker på seg selv før andre..., mulig dine nærmeste har nok med seg selv akkurat nå. 

Kanskje du kan få en psykolog time gjennom fastlegen. Slik at du får støtte for det du går igjennom! Det er viktig å bli hørt og få anerkjennelse på følelsene sine. 

Lykke til! Ta godt vare på deg selv <3

Anonymkode: ffbc4...734

[AnonymBruker]

Jeg har hatt de slik med familien lenge, men forstod ikke hvor lite empati de hadde for meg før jeg gikk igjennom en heftig traumatisk opplevelse -de mobbet istedet for å støtte, de var mer opptatt av sine egne liv og egne interesser. Halvskjulte narsisisster er de, rett og slett. Mennesker som ikke forstår hverken noe om livets virkelige essens eller andres/egne dypere følelser. Og det høres det ut som om din mor er innafor samme spektrumet også, selv om det bare er trekk og ikke ekstremt. 

Anbefaler deg nesten å ringe mental helse når du trenger å prate, foran å snakke med familie og "venner" som kan finne på å gjøre vondt verre. 

Og sjekk litt ut om gaslighting, covert/overt narsisissme og codependency på youtube og nettet generelt. (sorry for mix av engelsk men det er sånn du finner svar). 

Anonymkode: b0918...50b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du har det kjipt❤

Da jeg fikk en psykisk knekk, som jeg fremdeles jobber meg ut av etter 3.5 år, syntes jeg også det var vanskelig å snakke om det.

Vennene mine applauderte meg for å være åpen om det, men det var sjelden en god samtale; de ble ofte brutt av "det ordner seg", " tenk positivt" og andre dumme ting. 

Foreldrene mine hadde hatt sine erfaringer med psykiske vansker, så de tok så lett på alt; "du blir frisk om 3 uker og kommer til å le av hele greia" (det er 3år siden de sa det og er ennå ikke frisk).

Det jeg opplevde etterhvert er at de som er glad i meg får vondt av at jeg har vondt, og når de ser meg bli sunnere og friskere så er gleden veldig stor. Kanskje det var for vondt å høre på meg? Jeg tror jeg lette etter svar i deres ord og handlinger, men dette er noe jeg har måttet karre meg opp fra selv.

Det er også vanlig å være negativ til andres ord og handlinger linket til din tilstand når man er deprimert. 

Den viktigste leksa jeg sitter igjen med er at ting tar tid. Du gikk gjennom noe vondt, og kroppen reagerer på det; den må justere seg til å leve uten en person plutselig. For noen er det ganske hardt. Ting tar bare tid.

Denne mnd har jeg begynt å danse til radioen igjen. Er noen år siden jeg gjorde det sist. Det syns jeg markerer bedring.

Det ble litt mange ting nå, men tenkte å slenge ut noen tanker i håp om at du ble litt inspirert.

Anonymkode: f8b43...199