Kulturforskjeller når det gjelder barn

[AnonymBruker]

Dette kan nok passe under flere underforum, så jeg velger bare her. 

Veldig mange snakker om at innvandrerforeldre ikke stiller opp, men har man tenkt på kulturforskjeller midt oppi det her. I en vanlig "norsk" hverdag er det klassiske: middag, lekser, fritidsaktiviteter. Foreldrene legger bort sine interesser og følger ungene opp, til langt ut i ungdomsskolealder.

Så har vi innvandrere, som ikke trenger å være bedre. Men, jeg har lagt merke til at flere av foreldrene ikke i det hele tatt følger opp fritidsaktiviteter. Veldig ofte er det opptil 6-8 barn i søskenflokken, så tiden strekker muligens ikke til. Når der gjelder skolen og lekser, er foreldrene ofte langt mer engasjert. Det kan hende at foreldre får med seg kun en kamp gjennom en hel sesong. Barna ser heller ikke ut til å bry seg. Joda, vet at foreldrene jobber og har grei økonomi. F. eks på jentas lag er det ei jente med innvandrerbakgrunn som sjelden har med foreldre.

Det er både positive og negative sider med begge, men jeg synes vi skal være forsiktige med å karakterisere "det å følge opp barn" til kun å gjelde f. eks fritidsaktiviteter og skole, som jeg ser er målestokken til mange her inne.

 

 

Anonymkode: 9d265...0e0

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er nødvendig å se på hver eneste trening, og bruke masse (familie-)helger på turneringer og stevner er ikke aktuelt. Jeg kan kjøre, gjerne dele med andre foreldre.

Jeg sier ikke at jeg ikke er med på noe, men jeg ser mange foreldre er så engasjerte som om de var med på det selv. Jeg er rimelig sikker at mitt barn ikke er noe stortalent så gleden på bevegelse og moro er vikigst. Vi har byttet tidlig fra fotball til kampsport, rett og slett fordi noen har så innmari høye ambisjoner, mange ganger trening hver uke, så mye at de fleste slutter senest når ungdomsskolen begynner, de gidder ikke presset og stress lengre. Utrolig trist da idrett skal være moro.

Jeg er forresten utlending (vest-europa) og ja, jeg syns at mange norske foreldre er i overkant engasjert. De lever og puster for ungene i 20 år og nedprioriterer seg selv konstant.

Anonymkode: 321de...fb9

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kan nok passe under flere underforum, så jeg velger bare her. 

Veldig mange snakker om at innvandrerforeldre ikke stiller opp, men har man tenkt på kulturforskjeller midt oppi det her. I en vanlig "norsk" hverdag er det klassiske: middag, lekser, fritidsaktiviteter. Foreldrene legger bort sine interesser og følger ungene opp, til langt ut i ungdomsskolealder.

Så har vi innvandrere, som ikke trenger å være bedre. Men, jeg har lagt merke til at flere av foreldrene ikke i det hele tatt følger opp fritidsaktiviteter. Veldig ofte er det opptil 6-8 barn i søskenflokken, så tiden strekker muligens ikke til. Når der gjelder skolen og lekser, er foreldrene ofte langt mer engasjert. Det kan hende at foreldre får med seg kun en kamp gjennom en hel sesong. Barna ser heller ikke ut til å bry seg. Joda, vet at foreldrene jobber og har grei økonomi. F. eks på jentas lag er det ei jente med innvandrerbakgrunn som sjelden har med foreldre.

Det er både positive og negative sider med begge, men jeg synes vi skal være forsiktige med å karakterisere "det å følge opp barn" til kun å gjelde f. eks fritidsaktiviteter og skole, som jeg ser er målestokken til mange her inne.

 

 

Anonymkode: 9d265...0e0

Jeg har bodd i separate storfamilier som er i slekt med hverandre(og meg selv).
Spilte litt bandy sponset av staten på barneskolen, og kan ikke huske å ha sett en eneste innvandrerforelder overvære en eneste kamp/trening ila de 3 årene jeg drev med sport. Skolemessig var det i min husholdning, gjennom hele min oppvekst, mye mas om å "lese mye", uten at det var klart definert hva det var jeg skulle "lese mye" på. Jeg ble ganske frustrert over dette da det var kun jeg(og mine lærere) som hadde oversikt hvor jeg sto sånn ca.
Etter skolen var det mye husarbeid og typiske voksenoppgaver, som var en form for sosial kontroll. Denne todelingen hvor man på dagtid skal være barn i skolen og i lek, men minivoksne hjemme er ofte slitsom. Vil påstå at det går hardest utover jentene. Dette vil jeg si er dessverre en ganske normal oppvekst for mange innvandrerbarn, spesielt i storbyene. Når man lever en slik hverdag, blir det litt vanskelig å kunne relatere seg barna til Ola og Kari, og derfor søker mange av disse innvandrerbarna til "sine" som de kan relatere til etter hvert som de blir eldre.

Anonymkode: a63d4...6a3

[Lammelåret]

Noen foreldre har jo unger som sitt eget selvrealiseringsprosjekt, det har tatt helt av de siste årene. Gi unger litt slækk, la de klare seg uten konstant overvåking, deltar debatt godt av. 

 

[AnonymBruker]

Jeg kommer selv fra en innvandrerfamilie. Jeg og min søster gikk på håndball, turn og svømming, mens mine brødre gikk på fotball. Vi styrte det selv. Mor kom på våre ting når det var noe som var viktig for oss. Far gikk til guttene sine ting når det var behov. Med mindre det var strengt nødvendig så syklet eller gikk vi til våre aktiviteter. Trengte vi skyss måtte vi gi beskjed minst to dager før. Generelt var fritidsaktivitet vårt ansvar og noe som ikke skulle gå bekostning av familieroen og skolen. 

Men jeg hadde venninner fra moskeen som ikke fikk lov til å gå på fritidsaktiviteter av religiøse og økonomiske grunner. Det var hjemme, gjorde lekser og passet på mindre søsken og hjalp mor med huset. Det er store forskjell på foreldre. 

Anonymkode: 68fec...505

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som faktisk ønsker å være barn og er barn. De fleste andre på skolen til barnet mitt har lært seg fra tidlig av å måtte klare seg alene, noe som kan på mange måter være positivt, men som gjør at barna blir mye mer voksne mye raskere. La barn få utfolde seg og leke den barnslige lek så lenge som mulig. Ikke stress med å dra barna overalt på fritidsinteresser hvis barnet vil være sammen med deg som mor/far. Det finnes andre ting enn lekser. Mange foreldre er helt nazi på lekser. Vi tar det rolig der også. Det skal være gøy å gjøre lekser.

Anonymkode: 91a36...2df

[Anonymus Notarius]

At innvandrerfamilier har så innmari mange barn, er en myte. Selvsagt noen med en hel skokk, men det er ikke normen. Tror innvandrerkvinner får noe sånt som en halv unge mer enn norske i snitt. At mange innvandrerforeldre ikke følger opp barna sine i like stor grad som norske, tror jeg ikke bare er negativt. Det er jo akkurat slik man oppdro unger for noen tiår tilbake her i landet også. Mange norske foreldre i dag styrer jo ungene sine fra morgen til kveld gjennom hele barndommen. Greit å la ungene få klare seg litt selv også.

[AnonymBruker]

Jeg er "rotnorsk", og oppvokst på 70-tallet. Jeg prøvde meg på både turning og danseskole. Det endte med rundt 8 år i musikk-korps. 

Jeg og venninnene mine reiste selv avgårde på disse aktivitetene, med buss eller til fots. Min far og mor var aldri med. De var heller ikke involvert på andre områder. I musikk-korpset (stort korps, nesten 60 barn), var det vel maks 6-8 foreldre som var aktive med å bidra (arrangere lotterier, være med på korpsturer ol.) 

Men kanskje det rett og slett er/var kulturforskjeller innad i Norge blant nordmenn? Jeg vokste opp i et typisk drabantbystrøk, der familiene hadde generelt dårlig økonomi. Jeg tror bestemt at overskudd/tid til å følge opp diverse fritidstilbud er mer betinget av sosial status og økonomi enn av nasjonalitet/rase. 

Anonymkode: 1cd3b...d93

[Anonymus Notarius]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er "rotnorsk", og oppvokst på 70-tallet. Jeg prøvde meg på både turning og danseskole. Det endte med rundt 8 år i musikk-korps. 

Jeg og venninnene mine reiste selv avgårde på disse aktivitetene, med buss eller til fots. Min far og mor var aldri med. De var heller ikke involvert på andre områder. I musikk-korpset (stort korps, nesten 60 barn), var det vel maks 6-8 foreldre som var aktive med å bidra (arrangere lotterier, være med på korpsturer ol.) 

Men kanskje det rett og slett er/var kulturforskjeller innad i Norge blant nordmenn? Jeg vokste opp i et typisk drabantbystrøk, der familiene hadde generelt dårlig økonomi. Jeg tror bestemt at overskudd/tid til å følge opp diverse fritidstilbud er mer betinget av sosial status og økonomi enn av nasjonalitet/rase. 

Anonymkode: 1cd3b...d93

Enig i dette. Men det norske samfunnet generelt stiller større krav til foreldre i dag enn for en generasjon eller to siden. Både skolen og fritidstilbudene forventer mer deltakelse fra foreldrene. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette kan nok passe under flere underforum, så jeg velger bare her. 

Veldig mange snakker om at innvandrerforeldre ikke stiller opp, men har man tenkt på kulturforskjeller midt oppi det her. I en vanlig "norsk" hverdag er det klassiske: middag, lekser, fritidsaktiviteter. Foreldrene legger bort sine interesser og følger ungene opp, til langt ut i ungdomsskolealder.

Så har vi innvandrere, som ikke trenger å være bedre. Men, jeg har lagt merke til at flere av foreldrene ikke i det hele tatt følger opp fritidsaktiviteter. Veldig ofte er det opptil 6-8 barn i søskenflokken, så tiden strekker muligens ikke til. Når der gjelder skolen og lekser, er foreldrene ofte langt mer engasjert. Det kan hende at foreldre får med seg kun en kamp gjennom en hel sesong. Barna ser heller ikke ut til å bry seg. Joda, vet at foreldrene jobber og har grei økonomi. F. eks på jentas lag er det ei jente med innvandrerbakgrunn som sjelden har med foreldre.

Det er både positive og negative sider med begge, men jeg synes vi skal være forsiktige med å karakterisere "det å følge opp barn" til kun å gjelde f. eks fritidsaktiviteter og skole, som jeg ser er målestokken til mange her inne.

 

 

Anonymkode: 9d265...0e0

Slik var det i etnisk norske familier på 1970-tallet. Barna klarte seg mye selv, ble " kastet" ut av huset med beskjed om å ikke komme hjem på noen timer fordi foreldrene ville ha ro. Fritidsaktiviteter, da tok man bussen og hvis foreldrene var og så på 1 kamp i løpet av en 5-års periode så var man heldig  .Det skulle fortsatt vært slik, barna vokste opp til å bli selvstendige individer som ikke så på seg selv som små prinser eller prinsesser.

Anonymkode: 086df...0f3

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det finnes andre ting enn lekser. Mange foreldre er helt nazi på lekser. Vi tar det rolig der også. Det skal være gøy å gjøre lekser.

Her er jeg veldig uenig med deg, men det må jo være lov. Barn må lære seg at alt ikke skal være gøy hele tiden. For å sette det litt på spissen, man kan ikke la være å gå på jobb fordi man er trøtt eller synes jobben er kjedelig for tiden. Barn må altså lære seg at selv om noe er gørrende kjedelig så må det faktisk gjøres. For eksempel hvis du ikke har sovet på 2 døgn av ymse grunner så må du allikevel presse deg selv opp og gå på jobb eller studie selv om det å ligge i sengen hadde vært det foretrukne. Det er slik man skaper mennesker som ikke faller sammen av den minste motstand.  

Anonymkode: 086df...0f3

[minister-mio]

Jeg deler ikke ditt inntrykk når der gjelder innvandrerforeldre. Mulig fordi de er like forskjellige som norske foreldre 

[absinthia]

De er slik som de fleste foreldre var før. For 30-40 år side, var det ikke like vanlig at foreldre var med på så mange fritidsaktiviteter. Mange innvandrerungdommer sier jo også dette selv: - at foreldrene har liten innsikt i hva de driver på med på fritiden. (Det er jo en del unntak, selvfølgelig. Personlig kjenner jeg noen somaliske mødre og en far som er veldig aktive med å støtte opp om barnas idrettslag og kjenner alle vennene deres)

Når vi ser på ungdomsforskning, viser statistikken at samtidig som det har blitt mer vanlig at foreldre engasjerer seg i barnas fritid, så har det blitt mindre ungdomskriminalitet, mindre rusbruk blant ungdom og ungdom har fått et bedre forhold til foreldrene sine.

Men på den andre side: noen foreldre burde kanskje roe ned litt på å organisere bort barnas fritid, med å sende dem på for mange aktiviteter. Aktiviteten skal være for barnets skyld, ikke for at foreldre skal få vist frem barna eller seg selv. 

Endret 21. mars 2018 av absinthia

[Arkana]

34 minutter siden, minister-mio skrev:

Jeg deler ikke ditt inntrykk når der gjelder innvandrerforeldre.

Ikke jeg heller. 

[AnonymBruker]

Her hvor jeg bor, er ikke innvandrerbarna med på så mange synlige fritidsaktiviteter. Jeg ser aldri foreldrene deres, heller, på foreldremøter på skolen etc.

Egentlig er jeg litt misunnelig på at de får lov til å melde seg ut av disse aktivitetene. Jeg, som mor til to barn, og helnorsk, blir helt utslitt av dette forventningspresset på oss foreldre. En ting er skoleaktiviteter, men fritiden er helt bundet opp av barnas fritidsaktiviteter. For eksempel korpset.... Hun begynte sist høst, og jeg angrer veldig på at jeg lot henne få lov. Det arrangeres foreldrefester flere ganger i året, der det forventes at alle møter opp. Det er dugnader, man selger lodd og dopapir i nabolaget, man må stå en UKE hver på slutten av sommeren som vakt ved ulike arrangement for å tjene penger til korpset. Det går på omgang å bake kake eller ta med frukt og småmat til hver korpsøvelse. Det er korpsturer (helgetur med overnatting) 4 ganger i året. Da blir du virkelig skult på hvis du ikke er med som vakt og overnatter på gulvet i et klasserom. I tillegg skal barn kjøres til kulturskolen hvor de har øvelse en gang i uka (i tillegg til den ukentlige korpsøvelsen). Julekonserter på gamlehjem, julekonsert for kulturskole-instrumentgruppa, julekonsert for aspirantene i korpset, julekonsert for HELE korpset..... Og vi har et barn til med fritidsaktiviteter! Jeg føler at jeg ikke har noe mer å gi nå, det er ikke noe igjen til meg selv etter all denne oppfølgingen. Jeg skulket årsmøtet for korpset sist uke, for å slippe å få verv i styret. Jeg ar ikke meldt meg som vakt på korpsturer. Og blir helt sikkert skult på av de andre. Men det er snakk om et være eller ikke være i korpset for vår del.

På min første foreldrefest, da jeg fikk høre om alt foreldrene må bidra med, spurte jeg om ikke de andre syntes at det ble litt... mye? Det viser seg at så godt som alle foreldrene lever og ånder for korps, og spiller selv, og alle barna er med i korpset. Da kan jeg på en måte forstå¨det. Men for oss andre som har et liv ved siden av, er det høye aktivitetsnivået temmelig ekskluderende. Skjønner godt at det ikke er et eneste ikke-norsk medlem i korpset.

Da jeg gikk i korps som barn var det INGEN kake/mat, og ingen som savnet dette heller. Ingen foreldrefester. Det var loppis en gang i året. Det var vel alt.

Anonymkode: 0a055...518

[Anonymus Notarius]

På 22.3.2018 den 8.41, AnonymBruker skrev:

Her hvor jeg bor, er ikke innvandrerbarna med på så mange synlige fritidsaktiviteter. Jeg ser aldri foreldrene deres, heller, på foreldremøter på skolen etc.

Egentlig er jeg litt misunnelig på at de får lov til å melde seg ut av disse aktivitetene. Jeg, som mor til to barn, og helnorsk, blir helt utslitt av dette forventningspresset på oss foreldre. En ting er skoleaktiviteter, men fritiden er helt bundet opp av barnas fritidsaktiviteter. For eksempel korpset.... Hun begynte sist høst, og jeg angrer veldig på at jeg lot henne få lov. Det arrangeres foreldrefester flere ganger i året, der det forventes at alle møter opp. Det er dugnader, man selger lodd og dopapir i nabolaget, man må stå en UKE hver på slutten av sommeren som vakt ved ulike arrangement for å tjene penger til korpset. Det går på omgang å bake kake eller ta med frukt og småmat til hver korpsøvelse. Det er korpsturer (helgetur med overnatting) 4 ganger i året. Da blir du virkelig skult på hvis du ikke er med som vakt og overnatter på gulvet i et klasserom. I tillegg skal barn kjøres til kulturskolen hvor de har øvelse en gang i uka (i tillegg til den ukentlige korpsøvelsen). Julekonserter på gamlehjem, julekonsert for kulturskole-instrumentgruppa, julekonsert for aspirantene i korpset, julekonsert for HELE korpset..... Og vi har et barn til med fritidsaktiviteter! Jeg føler at jeg ikke har noe mer å gi nå, det er ikke noe igjen til meg selv etter all denne oppfølgingen. Jeg skulket årsmøtet for korpset sist uke, for å slippe å få verv i styret. Jeg ar ikke meldt meg som vakt på korpsturer. Og blir helt sikkert skult på av de andre. Men det er snakk om et være eller ikke være i korpset for vår del.

På min første foreldrefest, da jeg fikk høre om alt foreldrene må bidra med, spurte jeg om ikke de andre syntes at det ble litt... mye? Det viser seg at så godt som alle foreldrene lever og ånder for korps, og spiller selv, og alle barna er med i korpset. Da kan jeg på en måte forstå¨det. Men for oss andre som har et liv ved siden av, er det høye aktivitetsnivået temmelig ekskluderende. Skjønner godt at det ikke er et eneste ikke-norsk medlem i korpset.

Da jeg gikk i korps som barn var det INGEN kake/mat, og ingen som savnet dette heller. Ingen foreldrefester. Det var loppis en gang i året. Det var vel alt.

Anonymkode: 0a055...518

Det er da ingen som tvinger deg heller, husk det. 

Det korpset du beskriver høres jo helt horribelt ut. Barna mine går også i korps, det eneste foreldrene må stille opp på er loppemarked to ganger i året. Har barn på håndball også, der er det mye mer dugnad. Så det varierer nok fra sted til sted. Helt sinnssyke dugnadsmengder ville jeg tatt opp på møter, rett og slett. Du er neppe den eneste som reagerer.

[AnonymBruker]

Man har tenkt mye på det. Det er jo en diskusjon om nivået på frivillighet, og nivået og nødvendigheten av "å følge opp barna". At innvandrerforeldre som gruppe deltar mindre, og om årsakene til det, som i stor grad er kulturelt. Jeg har sett diskusjoner innen idrett og kulturskolen om hvordan få engasjert flere fra innvandrermiljøene (og få flere av barna til å delta). På skolen er det jo en diskusjon hvordan få ALLE foreldre opp på samme nivå, der tror jeg mange innvandrerforeldre nok følger opp ganske tett på sitt vis, mens mange norske ikke. 

Så er jo spørsmålet: Hva er "å følge opp ?", som du stiller her. For noen er nok det å sende barnet sitt ett halvt år til storfamilien i hjemlandet for å lære språk og kultur å virkelig følge opp barnet, mens fra norsk side og skolens side er det å svikte totalt.

På et mye mindre nivå ser man jo at det er "kulturforskjeller" i de forskjellige lokalmiljø, fritidsaktiviteter, konkret klubb, korps, organisasjon, skole, klasse og i forskjellige familier (uavhengig av overordnet kultur).

Anonymkode: 15865...ca5

[AnonymBruker]

Det er nå en ting å ikke følge opp fritidsaktiviteter i like stor grad som norske foreldre, tror ikke barna tar så stor skade av det. Noe helt annet er den manglende emosjonelle speilingen, forståelsen og toleranse for et barns følelser. Det får store konsekvenser! Det ser vi som jobber med barn allerede i barnehagen. Det bærer barna med seg videre, og tyr lett til vold for å løse konflikter. Senest i dag leste jeg varsko fra en Oslorektor om vold blant minoritetsbarn. Mange skylder på manglende integrering, jeg ser det som et resultat av dårligere oppvekstvilkår først og fremst pga. manglende emosjonell speiling, følelsesregulering, tolmodighet og toleranse. Man lærer lite av å bli slått og kjeftet på, annet enn å selv slå og kjefte- akkurat nå har vi en sint generasjon innvandrerungdommer som herjer i mange byer.

 

Anonymkode: f1970...b8f

[AnonymBruker]

Curling-foreldre. Koster veien for barna så de ikke trenger å gjøre en dritt.

Anonymkode: 72a53...b03