Paranoid scizofren affektiv

[AnonymBruker]

Tja, tenkte å legge alle korta på bordet for å se om det er noen som har noe å si på desse diagnosene mine. Er av typen som har ekstremt dårlig selvtillit, og det går utover de få vennene jeg har. Føler meg totalt misslykket som person på grunn av desse diagnosene, det fører så mye rart med seg i etterkant. Mister barna sine, førerkort, styring over egen økonomi etc. Jeg følte på meg at de likte å sende meg inn på dps og tvangsholde meg der i mange mnd, ble så utslitt av overmedisinering og tvang at jeg tilslutt kontaktet en advokat. Advokaten fikk meg ut igjen 12 timer etterpå, fordi de hadde ikke nokk til å holde meg igjen. 

Oss med tunge diagnoser blir behandlet deretter, runder på dps i mange år for min del. Føler meg likevel helt normal, skulle aldri ha åpnet meg først og fremst,- for hvem har vel ikke rare tanker? Og for å ikke nevne følelser?

Setter pris på både positive og negative svar.

Anonymkode: 1fdee...842

[aiba]

Har en venninne med paranoid schizofreni

hun er en herlig jente som hjelper andre

synd at hun sliter med stemmer og vrangforestillinger 

ingen er perfekte 

[AnonymBruker]

Min sønn (24) har paranoid schizofreni. Han sier føler ikke han kjenner seg igjen i diagnosen,  men det handler vel mye om å akseptere at det er det han har. (Det er ikke så mange andre alternativ som beskriver hans symptomer).

Han er verdens beste gutt (helt objektivt så klart), men strever med rusproblematikk i tillegg. Det gjør det ekstra utfordrende, for selvinnsikten er ikke den største når han ruser seg og det gir mye tilleggsproblemer! Det begynner nå å komme glimt av innsikt i egen problematikk men han er fortsatt ung og relativt nysyk. Dvs ca 5-6 år. For han har sykdommen ført til mye isolasjon, depresjon, skam og ensomhet. Det er ikke mange kamerater igjen av den opprinnelige omgangskretsen. Han sliter med å skaffe seg nye (positive) venner som ikke er rusbekjentskaper. Skjønner på en måte godt at han søker rus. En flukt. Han har også mistet "alt", men før han egentlig fikk begynt. Fikk ikke fullført skole, lappen, aldri hatt en skikkelig jobb eller kjæreste. Han vet ikke hva det livet er, og da blir det vanskelig når han nå er friskere og har lyst til å leve livet.

Jeg er helt enig med deg at innleggelser og tvang i mange tilfeller (ikke alle) blir brukt i for stor grad. Hvis de reelt kunne hjulpet han når han var innlagt så var det greit nok, men det er i stor grad oppbevaring. Mye frustrasjon og venting... Samtidig så har sånne tiltak vært nødvendig når det har tatt helt av for han hjemme. 

Vet ikke hva affektiv betyr av tilleggsbelastninger for deg i tillegg til alt annet du strir med, men klarer du å leve et stabilt liv med sykdommen? Tenker på søvn, mat, alkohol, daglige rutiner/jobb etc? Gjør du det du kan for å leve så stabilt som mulig, så kan det være med og gi deg mer kontroll over sykdommen (?)

Var du voksen når sykdommen brøt ut? Så vidt jeg har skjønt kan det være gode sjanser for å få god kontroll på sykdommen ved å gjøre gode valg for livsstil og levesett, samt medisiner og terapi. Det krever sikkert enormt mye av deg! Du må sikkert tenke helt nytt i forhold til hvordan du kjenner deg selv. I vår kommune står tilbudene i kø for den som vil ta imot. Men det er kanskje ikke lett å se selv hvordan en egentlig fungerer. Og midt oppi alt kaoset så skal du takle sorgen over å miste livet du hadde, barna, sertifikat osv. 

Det jeg anbefaler deg er å ta imot hjelpen de tilbyr med åpne armer, selv om du føler det er unødvendig. Etterhvert som du kommer mer og mer til deg selv igjen er det vel gode sjanser for at du vil fungere bra og få kontroll selv på flere områder, feks økonomi eller få lappen tilbake? Venne seg/akseptere at livet er annerledes og ta utgangspunkt i slik det er nå.. ønsker deg alt godt🌸

Anonymkode: 0ce9e...333