Hvor mye skal jeg tåle?? Nok nå.

[sabrine]

Her er min historie, håper noen vil ta seg tid til å lese. For en stund tilbake ble jeg syk av stress og for mye ansvar i min første jobb som nyutdannet i et krevende yrke. Jeg var fysisk syk, men det følte naturligvis nok med psykiske utfordringer pga situasjonen jeg var havnet i. Jeg var sykemeldt i et halvt år før jeg kom meg på beina igjen og startet i ny jobb. Alt gikk bra en liten periode. Jeg ble så gravid men mistet. Jeg ble gravid igjen ikke lenge etterpå. Et par uker inn i graviditeten fikk jeg vite at min kjære pappa hadde uhelbredelig kreft. Dette var en svært tung beskjed å få. Graviditeten min var tung med mye plager og bekymringer. Til slutt sa helsesøster at jeg måtte sykemelde meg for å unngå fødselsdepresjon og det ble nok redningen min. Hadde noen ganske bra måneder etter at datteren min kom til. 

I permisjonstiden reiste jeg mye hjem til foreldrene mine, noe jeg er veldig glad for. Etterhvert som pappa ble dårligere hjalp jeg til å pleie han samtidig som jeg var alene med en baby som sov veldig lite. Det var svært spesielt å oppleve å bli mor for første gang samtidig som jeg opplevde min unge og spreke far være dødssyk. 

Da jeg skulle begynne på jobb igjen var pappa veldig dårlig og jeg hadde tankene mine der. Det var helt nye arbeidsoppgaver på jobben min, og det var utrolig tøft å begynne på igjen. Jeg slet med konsentrasjon og syntes det å fungere sosialt var veldig vanskelig.

Jeg søkte på en annen jobb pga mistrivsel og fikk den jobben. Like etterpå døde pappa helt brått. Jeg var sykemeldt noen uker, men i det jeg skulle begynne i ny jobb følte jeg at jeg måtte pushe meg til det ytterste. Jeg begynte litt redusert i den nye jobben, og syntes dette var utrolig ekkelt. Det var et veldig ugunstig øyeblikk å begynne i ny jobb, det var veldig tungt å lære nye ting med et hode som ikke fungerer og like vanskelig var det å bli kjent med nye folk. Jeg var så sliten at jeg så vidt fikk med meg hva folk snakket om, måtte late som jeg lo og smila når jeg egentlig gråt innvendig. Så topper det seg med at han som skal lære meg opp blir 100% sykemeldt og jeg må klare meg selv uten noen å spørre. Bruker vanvittig mye krefter på jobb. Og har en hektisk ettermiddag når jeg kommer hjem. Ikke mye tid til å hente seg inn.

Og ikke skulle det stoppe der heller. For litt siden fant jeg noen veldig upassende meldinger mellom samboeren min og en annen jente. Dette ble jeg helt kunst av og det var akkurat som at kroppen min bare sa stopp. Jeg har nådd bunnen. Jeg er så sliten, lei meg, fortvilet og redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt eller om jeg noen gang klarer å bli meg selv igjen. Jeg har nå blitt 100% sykemeldt. En stor nedtur og har veldig dårlig samvittighet mtp jobben. Men samtidig en lettelse å slippe å tenke på arbeidsoppgaver. Har vurdert å si opp jobben, men vet at det ikke er så lurt. Når det gjeld forholdet mitt, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har dessverre en svært lite forståelsesfull lege, noe som har gjort dette verre enn det hadde trengt. Hun presser meg alltid og jeg er egentlig sjokkert over at hun gikk med på 100% sykemelding. 

Det siste halvåret har jeg isolert meg, vært nedstemt, ikke funnet glede i ting jeg vanligvis gjør, kjent på angst, hatt fysiske smerter og føler meg utslitt uansett hvor mye jeg hviler. Takk gud for den kjære ungen min, som får meg til å smile og fungere for hennes skyld. 

Kan dette vært noe mer enn sorgen? Jeg lurer på om jeg kan være utbrent/utmattet og deprimert. Siden legen ikke tar meg på alvor, spør jeg her. Noen som har noen formening eller erfaring? 

Noen som har tips til hva jeg bør gjøre?

[AnonymBruker]

Først og fremst; klem til deg! Dette må være hardt. Mye på en gang. Kan du ikke bytte fastlege? Legen din skal ta deg seriøst, men ikke alle som gjør det. Anbefaler å bli henvist til psykolog slik at du kan få hjelp til å sortere tanker og bli klarere. Høres ut som du er deprimert, og det er ikke rart slik du har hatt det i det siste.

Anonymkode: 2946c...8b7