Utbrent, deprimert, utmattet?

[AnonymBruker]

Her er min historie, håper noen vil ta seg tid til å lese. For en stund tilbake ble jeg syk av stress og for mye ansvar i min første jobb som nyutdannet i et krevende yrke. Jeg var fysisk syk, men det følte naturligvis nok med psykiske utfordringer pga situasjonen jeg var havnet i. Jeg var sykemeldt i et hav år før jeg kom meg på beina igjen og startet i ny jobb. Alt gikk bra en liten periode. Jeg ble så gravid men mistet. Jeg ble gravid igjen ikke lenge etterpå. Et par uker inn i graviditeten fikk jeg vite at min kjære pappa hadde uhelbredelig kreft. Dette var en svært tung beskjed å få. Graviditeten min var tung med mye plager og bekymringer. Til slutt sa helsesøster at jeg måtte sykemelde meg for å unngå fødselsdepresjon og det ble nok redningen min. Hadde noen ganske bra måneder etter at datteren min kom til. 

I permisjonstiden reiste jeg mye hjem til foreldrene mine, noe jeg er veldig glad for. Etterhvert som pappa ble dårligere hjalp jeg til å pleie han samtidig som jeg var alene med en baby som sov veldig lite. Det var svært spesielt å oppleve å bli mor for første gang samtidig som jeg opplevde min unge og spreke far være dødssyk. 

 

Da jeg skulle begynne på jobb igjen var pappa veldig dårlig og jeg hadde tankene mine der. Det var helt nye arbeidsoppgaver på jobben min, og det var utrolig tøft å begynne på. Jeg slet med konsentrasjon og syntes det å fungere sosialt var veldig vanskelig.

Jeg søkte på en annen jobb pga mistrivsel og fikk den jobben. Like etterpå døde pappa helt brått. Jeg var sykemeldt noen uker, men i det jeg skulle begynne i ny jobb følte jeg at jeg måtte pushe meg til det ytterste. Jeg begynte litt redusert i den nye jobben, og syntes dette var utrolig ekkelt. Det var et veldig ugunstig øyeblikk å begynne i ny jobb, det var veldig tungt å lære nye ting med et hode som ikke fungerer og like vanskelig var det å bli kjent med nye folk. Jeg var så sliten at jeg så vidt fikk med meg hva folk snakket om, måtte late som jeg lo og smila når jeg egentlig gråt innvendig. Så topper det seg med at han som skal lære meg opp blir 100% sykemeldt og jeg må klare meg selv uten noen å spørre.

Og ikke skulle det stoppe der heller. For litt siden fant jeg noen veldig upassende meldinger mellom samboeren min og en annen jente. Dette ble jeg helt kunst av og det var akkurat som at kroppen min bare sa stopp. Jeg har nådd bunnen. Jeg er så sliten, lei meg, fortvilet og redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt eller om jeg noen gang klarer å bli meg selv igjen. Jeg har nå blitt 100% sykemeldt. En stor nedtur og har veldig dårlig samvittighet mtp jobben. Men samtidig en lettelse å slippe å tenke på arbeidsoppgaver.

Jeg har dessverre en svært lite forståelsesfull lege, noe som har gjort dette verre enn det hadde trengt. Hun presser meg alltid og jeg er egentlig sjokkert over at hun gikk med på 100% sykemelding. 

Det siste halvåret har jeg isolert meg, vært nedstemt, ikke funnet glede i ting jeg vanligvis gjør, kjent på angst, hatt fysiske smerter og føler meg utslitt uansett hvor mye jeg hviler. Takk gud for den kjære ungen min, som får meg til å smile og fungere for hennes skyld. 

Kan dette vært noe mer enn sorgen? Jeg lurer på om jeg kan være utbrent/utmattet og deprimert. Siden legen ikke tar meg på alvor, spør jeg her. Noen som har noen formening eller erfaring?

Anonymkode: f8a45...cae

[AnonymBruker]

Du har vært sterk så altfor lenge! Vil sende deg en styrkeklem og dypeste medfølelse over alt du har vært igjennom..

Jeg tror på deg at du er sliten i både kropp og sinn, og ser ikke helt bortifra at du kan ha utviklet en form for depresjon som suger energien ut av deg.

Vil anbefale deg at du fremdeles er sykemeldt en periode, og at du bruker tiden på å bygge deg selv opp. Kom deg ut i frisk luft med muligheter for sol, tren deg opp fysisk og mentalt, finn en hobby, gjør ting som gjør deg glad og ta deg råd til veiledning via en livstils coach.

Jeg er deprimert selv som ufrivillig arbeidsledig, og har måttet lære meg å elske meg selv igjen. Jeg har imidlertid bitt tennene sammen på de verste dagene, for å overvinne de vonde tankene. Jeg hoppet ut i ting for at jeg ikke skulle sige helt i hop som en potetsekk..

Vær også nøye med hvem du omgås, og vær din beste venn 

Du blir bra igjen en dag, det må du tro meg på. Du har bare mye å sortere, og ting du trenger å snakke ut med noen på. Vær nøye med hvem du velger å dele dette med  

Klemmer fra meg

 

 

Anonymkode: 97ff0...308

[AnonymBruker]

Du er jo helt ukjørt jente, du fikk jo aldri kommet deg over den ene utfordringen før den neste smallt deg i ansiktet her, du må jo takle alle disse tingene her på en gang.  Du er så sykt sterk, og det har du vært lenge, jeg skjønner at legen din ser potensialet ditt og vet at du er råsterk, men jeg tror hun må stoppe litt opp og se deg. Du bør sykmeldes og du bør ha noen å prate med. Jeg er uenig med brukeren over meg, en livsstil høres bare tull ut. Du trenger noen å snakke med om følelsene dine, bli tatt på alvor og støttet opp av fagpersonell. 

Anonymkode: bbbaa...e86

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo helt ukjørt jente, du fikk jo aldri kommet deg over den ene utfordringen før den neste smallt deg i ansiktet her, du må jo takle alle disse tingene her på en gang.  Du er så sykt sterk, og det har du vært lenge, jeg skjønner at legen din ser potensialet ditt og vet at du er råsterk, men jeg tror hun må stoppe litt opp og se deg. Du bør sykmeldes og du bør ha noen å prate med. Jeg er uenig med brukeren over meg, en livsstil høres bare tull ut. Du trenger noen å snakke med om følelsene dine, bli tatt på alvor og støttet opp av fagpersonell. 

Anonymkode: bbbaa...e86

Er nok ikke mange psykologer som er kompetente nok, dessverre.. Og ventelistene er lange.

Har fått god utbytte av å snakke med folk som driver med coaching  De jeg har snakket med er genuint opptatt av å ta tak i meg og situasjonen min, og har gitt gode veiledende råd på det mentale plan. Har fått et psykisk løft takket være  dem, og følte meg veldig sett og forstått.

Psykologer holder fast på sitt A4 skjema, og gjør sjeldent mer ut av seg enn de må. For meg blir dette både kunstig og lite ekte..

TS må uansett ta valget selv, det være seg psykolog eller coach  Jeg bare deler min erfaring, som for meg har hatt en veldig positiv virkning.

Ønsker TS all lykke til, og håper hun finner tilbake til sin balanse igjen. Livet er en utfordrende reise, men har også sine fine sider. Man må bare lære seg å finne dette. 

Pass på energien, og lær å akseptere/gi slipp. 

 

 

Anonymkode: 97ff0...308

[helledussen]

På 17.1.2018 den 16.04, AnonymBruker skrev:

Her er min historie, håper noen vil ta seg tid til å lese. For en stund tilbake ble jeg syk av stress og for mye ansvar i min første jobb som nyutdannet i et krevende yrke. Jeg var fysisk syk, men det følte naturligvis nok med psykiske utfordringer pga situasjonen jeg var havnet i. Jeg var sykemeldt i et hav år før jeg kom meg på beina igjen og startet i ny jobb. Alt gikk bra en liten periode. Jeg ble så gravid men mistet. Jeg ble gravid igjen ikke lenge etterpå. Et par uker inn i graviditeten fikk jeg vite at min kjære pappa hadde uhelbredelig kreft. Dette var en svært tung beskjed å få. Graviditeten min var tung med mye plager og bekymringer. Til slutt sa helsesøster at jeg måtte sykemelde meg for å unngå fødselsdepresjon og det ble nok redningen min. Hadde noen ganske bra måneder etter at datteren min kom til. 

I permisjonstiden reiste jeg mye hjem til foreldrene mine, noe jeg er veldig glad for. Etterhvert som pappa ble dårligere hjalp jeg til å pleie han samtidig som jeg var alene med en baby som sov veldig lite. Det var svært spesielt å oppleve å bli mor for første gang samtidig som jeg opplevde min unge og spreke far være dødssyk. 

 

Da jeg skulle begynne på jobb igjen var pappa veldig dårlig og jeg hadde tankene mine der. Det var helt nye arbeidsoppgaver på jobben min, og det var utrolig tøft å begynne på. Jeg slet med konsentrasjon og syntes det å fungere sosialt var veldig vanskelig.

Jeg søkte på en annen jobb pga mistrivsel og fikk den jobben. Like etterpå døde pappa helt brått. Jeg var sykemeldt noen uker, men i det jeg skulle begynne i ny jobb følte jeg at jeg måtte pushe meg til det ytterste. Jeg begynte litt redusert i den nye jobben, og syntes dette var utrolig ekkelt. Det var et veldig ugunstig øyeblikk å begynne i ny jobb, det var veldig tungt å lære nye ting med et hode som ikke fungerer og like vanskelig var det å bli kjent med nye folk. Jeg var så sliten at jeg så vidt fikk med meg hva folk snakket om, måtte late som jeg lo og smila når jeg egentlig gråt innvendig. Så topper det seg med at han som skal lære meg opp blir 100% sykemeldt og jeg må klare meg selv uten noen å spørre.

Og ikke skulle det stoppe der heller. For litt siden fant jeg noen veldig upassende meldinger mellom samboeren min og en annen jente. Dette ble jeg helt kunst av og det var akkurat som at kroppen min bare sa stopp. Jeg har nådd bunnen. Jeg er så sliten, lei meg, fortvilet og redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt eller om jeg noen gang klarer å bli meg selv igjen. Jeg har nå blitt 100% sykemeldt. En stor nedtur og har veldig dårlig samvittighet mtp jobben. Men samtidig en lettelse å slippe å tenke på arbeidsoppgaver.

Jeg har dessverre en svært lite forståelsesfull lege, noe som har gjort dette verre enn det hadde trengt. Hun presser meg alltid og jeg er egentlig sjokkert over at hun gikk med på 100% sykemelding. 

Det siste halvåret har jeg isolert meg, vært nedstemt, ikke funnet glede i ting jeg vanligvis gjør, kjent på angst, hatt fysiske smerter og føler meg utslitt uansett hvor mye jeg hviler. Takk gud for den kjære ungen min, som får meg til å smile og fungere for hennes skyld. 

Kan dette vært noe mer enn sorgen? Jeg lurer på om jeg kan være utbrent/utmattet og deprimert. Siden legen ikke tar meg på alvor, spør jeg her. Noen som har noen formening eller erfaring?

Anonymkode: f8a45...cae

Forferdelig å lese om alle de belastninger du har hatt. Det er ikke rart at kroppen reagerer. Jeg tenker at du trenger gode støttespillere og en annen fastlege. Jeg har gått på en smell på grunn av ulike belastninger, og er sykmeldt fra en jobb jeg har fått nok av. Tøft ja men jeg har og er heldig som har gode støttespillere i fastlege, psykolog, fysioterapeut, kiropraktor og revmatolog. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet overfor jobben for det er ikke vanskelig å forstå at det du har opplevd har gitt deg en smell. Det kan være en komplisert sorg og du kan være utmattet, deprimert osv. Du trenger å ta hensyn til deg selv for å komme deg opp igjen. Start med å få en ny lege som kan være med på å få deg opp igjen. Gode klemmer og lykke til!