Slik oppleves en SA

[hotfudge]

SA eller med andre ord spontanabort er desverre helt vanlig å oppleve, selv om det sjeldent blir pratet om. Heldigvis minsker sjansen for abort for hver uke som går. Jeg har lest at sjansen for å bli gravid raskt etter en SA er stor, så da er det bare å prøve på nytt igjen etter at blødningene har stoppet. Noen mener man burde vente en syklus, mens andre mener man bare kan starte så fort blødningene er over. Hva du velger å gjøre selv, er opp til deg mener nå jeg. 

Jeg har lyst til å dele min opplevelse rundt en SA. Grunnen til det er for det står mye om spontanaborter på nettet, men ikke like mye om hvordan det oppleves. Jeg håper at dette vil være til hjelp for deg som står i den samme og kjipe situasjon som meg 

Onsdag 10.01.2018 fant jeg ut at jeg var gravid. Streken på testen var riktig nok svak, men den var tydelig positiv. Jeg ble kjempe glad og ringte naturligvis til kjæresten min - jeg måtte fortelle dette med en gang. Vi har prøvd siden august, men syklusene mine har vært ustabile så mange av de månedene har vi bommet totalt. Jeg tok to tester dagen etter for å få dette bekreftet enda en gang, men streken var ikke blitt noe sterkere. Jeg tenkte at den kom til å være sterkere i morgen, så da tok jeg en ny test på fredag. Den streken var ikke blitt sterkere, faktisk var den blitt svakere siden onsdagen. Siden jeg tok en clearblue digital hvor det lyste GRAVID 1-2 klarte jeg å slå meg til ro med det.

På fredagskvelden begynte jeg å spotte brunt. Jeg fikk beskjed om at det var normalt, så jeg skulle bare slappe av. Spottingen fortsatte til lørsdagskvelden før det plutselig kom litt blod. Blodet var mørkerødt, og det kom ingen store mengder. Jeg ble selvsagt kjemperedd og ikke minst lei meg, for jeg forsto nå hva som skjedde. Jeg gråt og var helt knust på kvelden, mens kjæresten min var god støtte. Dagen etterpå begynte blødningene på ordentlig. Det kom mye blod, klumper og mer blod. Blødningene er større i dag enn i går og det kommer fremdeles klumper, men jeg har ingen smerter enn så lenge. Det som er kjedelig er at man aldri vet hvor lenge blødningene etter en SA er, og det kan jeg desverre ikke si så mye om enn så lenge siden jeg kun har blødd i noen få dager.

Kjæresten min syns også dette var kjipt, men han var mer forberedt enn det jeg var. Jeg kan forstå at han var mer forberedt, for han får kun beskjeden jeg er gravid, du skal bli pappa. Så forstår han ikke helt hva det betyr før magen begynner å vokse. Det er jeg som har kjent alle graviditetssymptomene. Og det er jeg som må oppleve blødningen. Det er jeg som kjenner at blodet renner, klumpene kommer og må gå med bind - noe jeg i utgangspunktet misliker veldig mye. Det er jeg som må passe på at alt er ute ved å dra til legen, sånn at ikke infeksjoner skal komme pga. rester. Senere i dag skal jeg til legen, forhåpentligvis får jeg oppfølging ift. spontanaborten og ved neste svangerskap.

Dette er en grusom opplevelde som både er trist, fortvilende og ubeskrivelig vond. Jeg prøver å fortelle meg selv at det som døde nå ville ikke klart seg i utgangspunktet, men så hjelper ikke det helt selv om det er sant. Vondt gjør det uansett, men det vil føles bedre. Det som er positivt er at jeg nå vet jeg er fruktbar. Det står også flere steder at sjansen for at man får et sunt og friskt barn etter en spontanabort er større nå, så lenge det skjer innenfor en 6 måneders tid.

Del gjerne din oppelvelse rundt din SA, kom med annen info eller still spørsmål hvis du lurer på noe.

Endret 15. januar 2018 av hotfudge

[Kaiaermeg]

Vi fant ut at vi var gravide på farsdagen, 12. november. Det var 3. pp, og vi var overlykkelige for at det gikk. 1. desember skulle vi på julebord sammen med våre beste venner, og tenkte derfor å dra på tidlig (innvendig) UL for å se hjertet slå osv., slik at vi kunne dele nyheten med de. Vi var på UL da jeg var 7+?. 

Vi fikk beskjed om at hun bare kunne se fostersekken, men at den var tom. Størrelsen på fostersekken tilsvarte også bare ca. 4 uker, så embryoet begynte aldri å utvikle seg. Hun var ganske sikker i sin sak på at dette var en MA, men ville gi det en uke før vi gjorde tiltak, i tilfelle kroppen oppdaget det selv og startet en SA. Ganske nøyaktig en uke senere begynte jeg å blø. 

Blødningen varte i ca. 7-8 dager, min vanlige mens varer i maks 5 dager. Jeg hadde omtrent ingen smerter før en av de siste dagene av blødningene. DA kom virkelig ALT. Det var ekstremt vondt, og satt lenge på på do og gråt og kjente klumpene komme ut, og at kroppen prøvde å støte ut mer - kanskje som minimini-rier. 

Selv om vi var kort på vei, hadde vi allerede blitt glad i den lille spiren, og det føltes som et tap. Jeg strøk over magen hver dag, snakket til den av og til, og var flink til å være i aktivitet - jeg ville tross alt gi de beste forutsetninger for et sunt svangerskap og barn. 

Jeg fikk EL igjen 21 dager etter første blødningsdag i SA'en, men ble ikke gravid. Nå er jeg nettopp ferdig med første mens etter SA'en, og vi kommer til å prøve igjen og igjen, frem til det går Vi trøster oss med at 1) det var ikke levedyktig, 2) vi kan bli gravide. 

[godtogblandet]

Vi fant ut at vi var gravide 27. desember. Var da 6 uker på vei. Dette var andre forsøk, og vi ble veldig glade da det gikk så fort  

Da jeg var 7+1 fikk jeg plutselig brunlig utflod. Da jeg var 8+1 kom det blod, og SA'en var i gang natt til mandag (8+5). Nå er det sterke magesmerter og en del blødning. Regner med å ta en GU/UL i løpet av de neste to ukene for å forsikre meg om at kroppen har fått ut alt. 

Jeg håper jeg får igjen EL så snart som mulig, og vi tenker å prøve så snart blødningene er over  

[occultatum]

Fant ut at vi var gravide ved tilfeldighet den 27. november. Vi hadde da prøvd å bli gravide siden august 2017. Vi ble kjempe glade, jeg kunne ikke tro det endelig hadde gått vår vei. Jeg testen meg sikkert 6-7 ganger, fikk alltid knallsterke streker. Symptomene kom også fort; jeg kastet opp (noe som ikke er likt meg siden jeg "aldri" spyr), brystene ble 1-2 cup-størrelser større og alt var fryd og gammen. Plutselig i tidlig desember mistet jeg tyngdefølelsen i brystene, og brystene var heller ikke særlig ømme lenger. Tidligere kunne jeg så vidt se på brystene uten at det gjorde vondt fordi de var så ømme. Disse dagene var vanskelige, og uansett hvor mye jeg googlet så fant jeg symptom som kunne bety både det ene og det andre. Noen dager gikk, og plutselig ca andre uken i desember begynte jeg å spotte mørkt blod; først litt, så mer og mer. Jeg dro til legen og hun bekreftet at jeg hadde hatt en SA. Jeg var da 5 uker på vei. Mensen/SA kom den 16 desember. 

Syklusen har vært litt på bærtur siden da. Jeg tror ikke jeg hadde eggløsning i desember (fikk aldri sterk teststrek) så prøvingen da førte ikke til noe. Det ser ut som mensen kommer i dag (syklusen min er blitt forskjøvet noen dager fra 27 dager til 32), og vi ser fram til å prøve igjen når tanta er reist. 

Det var tungt å miste, ingen tvil om det. Men det er ikke så mye annet å gjøre enn å prøve videre og håpe at spiren sitter i løpet av 2018 <3 

[godtogblandet]

Jeg håper vi alle blir gravide igjen i 2018!  

 

[hotfudge]

4 timer siden, Kaiaermeg skrev:

Vi fant ut at vi var gravide på farsdagen, 12. november. Det var 3. pp, og vi var overlykkelige for at det gikk. 1. desember skulle vi på julebord sammen med våre beste venner, og tenkte derfor å dra på tidlig (innvendig) UL for å se hjertet slå osv., slik at vi kunne dele nyheten med de. Vi var på UL da jeg var 7+?. 

Vi fikk beskjed om at hun bare kunne se fostersekken, men at den var tom. Størrelsen på fostersekken tilsvarte også bare ca. 4 uker, så embryoet begynte aldri å utvikle seg. Hun var ganske sikker i sin sak på at dette var en MA, men ville gi det en uke før vi gjorde tiltak, i tilfelle kroppen oppdaget det selv og startet en SA. Ganske nøyaktig en uke senere begynte jeg å blø. 

Blødningen varte i ca. 7-8 dager, min vanlige mens varer i maks 5 dager. Jeg hadde omtrent ingen smerter før en av de siste dagene av blødningene. DA kom virkelig ALT. Det var ekstremt vondt, og satt lenge på på do og gråt og kjente klumpene komme ut, og at kroppen prøvde å støte ut mer - kanskje som minimini-rier. 

Selv om vi var kort på vei, hadde vi allerede blitt glad i den lille spiren, og det føltes som et tap. Jeg strøk over magen hver dag, snakket til den av og til, og var flink til å være i aktivitet - jeg ville tross alt gi de beste forutsetninger for et sunt svangerskap og barn. 

Jeg fikk EL igjen 21 dager etter første blødningsdag i SA'en, men ble ikke gravid. Nå er jeg nettopp ferdig med første mens etter SA'en, og vi kommer til å prøve igjen og igjen, frem til det går Vi trøster oss med at 1) det var ikke levedyktig, 2) vi kan bli gravide. 

Så utrolig trist.. Føler virkelig med deg! Vi får bare krysse fingrene for at spiren sitter snart hos oss begge 

[hotfudge]

2 timer siden, godtogblandet skrev:

Vi fant ut at vi var gravide 27. desember. Var da 6 uker på vei. Dette var andre forsøk, og vi ble veldig glade da det gikk så fort  

Da jeg var 7+1 fikk jeg plutselig brunlig utflod. Da jeg var 8+1 kom det blod, og SA'en var i gang natt til mandag (8+5). Nå er det sterke magesmerter og en del blødning. Regner med å ta en GU/UL i løpet av de neste to ukene for å forsikre meg om at kroppen har fått ut alt. 

Jeg håper jeg får igjen EL så snart som mulig, og vi tenker å prøve så snart blødningene er over  

Det er aldri en god følelse å oppleve at man mister.. Heldigvis kan vi tenke at vi hvertfall kan bli gravide  Samme her, så fort blødningen er ferdig skal vi sette i gang - hehe!

[hotfudge]

1 time siden, n0mdeplume skrev:

Fant ut at vi var gravide ved tilfeldighet den 27. november. Vi hadde da prøvd å bli gravide siden august 2017. Vi ble kjempe glade, jeg kunne ikke tro det endelig hadde gått vår vei. Jeg testen meg sikkert 6-7 ganger, fikk alltid knallsterke streker. Symptomene kom også fort; jeg kastet opp (noe som ikke er likt meg siden jeg "aldri" spyr), brystene ble 1-2 cup-størrelser større og alt var fryd og gammen. Plutselig i tidlig desember mistet jeg tyngdefølelsen i brystene, og brystene var heller ikke særlig ømme lenger. Tidligere kunne jeg så vidt se på brystene uten at det gjorde vondt fordi de var så ømme. Disse dagene var vanskelige, og uansett hvor mye jeg googlet så fant jeg symptom som kunne bety både det ene og det andre. Noen dager gikk, og plutselig ca andre uken i desember begynte jeg å spotte mørkt blod; først litt, så mer og mer. Jeg dro til legen og hun bekreftet at jeg hadde hatt en SA. Jeg var da 5 uker på vei. Mensen/SA kom den 16 desember. 

Syklusen har vært litt på bærtur siden da. Jeg tror ikke jeg hadde eggløsning i desember (fikk aldri sterk teststrek) så prøvingen da førte ikke til noe. Det ser ut som mensen kommer i dag (syklusen min er blitt forskjøvet noen dager fra 27 dager til 32), og vi ser fram til å prøve igjen når tanta er reist. 

Det var tungt å miste, ingen tvil om det. Men det er ikke så mye annet å gjøre enn å prøve videre og håpe at spiren sitter i løpet av 2018 <3 

Det er tungt å miste selv om spiren ikke har sittet så lenge.. Nei, det er helt sikkert! Vi får bare krysse fingrene for at spiren sitter tiden ut neste gang 

[hotfudge]

1 time siden, godtogblandet skrev:

Jeg håper vi alle blir gravide igjen i 2018!  

 

Det håper virkelig jeg også  

[AnonymBruker]

17 mai 2017 fant jeg ut at jeg var gravid. Tror jeg var Norges lykkeligste!.
 
Ukene gikk og alt virket helt normalt( første gang gravid). Bestilte ultralyd i uke 12. Jeg og samboeren min var utrolig spent.
Lite viste vi at fosteret var dødt, og hadde vært dødt i ca 2 uker.  Siden jeg ikke hadde kjent noe smerte eller hadde blødd, kom dette som et Sjokk MED STOR S. Hadde ikke hørt om lignede tilfeller fra vennekretsen min, en skal "jo alltid" merke noe om det er noe som ikke stemmer fikk jeg høre jevnlig.
Ble henvist til sykehus for medisinsk behandling, noe som TOK sin tid, følte den prosessen aldri tok slutt. Gikk nesten en og halv mnd med blødning. 
Syklusen min er helt på bærtur, varierer mellom 30-36 dager. 
Har alltid hatt en lite håp hver med, men skuffelsen brekke  over hver gang. 

 

 

Anonymkode: ce9e7...f6d

[hotfudge]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

17 mai 2017 fant jeg ut at jeg var gravid. Tror jeg var Norges lykkeligste!.
 
Ukene gikk og alt virket helt normalt( første gang gravid). Bestilte ultralyd i uke 12. Jeg og samboeren min var utrolig spent.
Lite viste vi at fosteret var dødt, og hadde vært dødt i ca 2 uker.  Siden jeg ikke hadde kjent noe smerte eller hadde blødd, kom dette som et Sjokk MED STOR S. Hadde ikke hørt om lignede tilfeller fra vennekretsen min, en skal "jo alltid" merke noe om det er noe som ikke stemmer fikk jeg høre jevnlig.
Ble henvist til sykehus for medisinsk behandling, noe som TOK sin tid, følte den prosessen aldri tok slutt. Gikk nesten en og halv mnd med blødning. 
Syklusen min er helt på bærtur, varierer mellom 30-36 dager. 
Har alltid hatt en lite håp hver med, men skuffelsen brekke  over hver gang. 

 

 

Anonymkode: ce9e7...f6d

Så utrolig trist.. Er ikke lett å være gravid for første gang heller. Krysser fingrene for at spiren sitter iløpet av 2018 for deg 

[Kaiaermeg]

4 timer siden, hotfudge skrev:

Så utrolig trist.. Føler virkelig med deg! Vi får bare krysse fingrene for at spiren sitter snart hos oss begge 

Likeså ❤️

[AnonymBruker]

Fant ut jeg var gravid i begynnelsen av september. Overlykkelig etter å ha prøvd noen mnd. Kvalm og hele pakka. Kom til uke 12 og begynte å fortelle det til familie og venner.  Uke 14+4 gikk jeg til lege, da jeg et par dager før oppdaget at jeg blødde litt (bare på papiret da jeg tørket meg) og ble litt bekymret. Hatt en del utflod, men det var normalt fikk jeg beskjed om. Fikk kranglet meg til henvisning til ul (ikke mulig å komme til privat her i distriktet) og fikk konstantert MA. Fosteret hadde vert død siden uke 8!!!! Men kroppen min fortsatte og oppføre seg gravid 😢 

Anonymkode: c3c8f...773

[Lillevingle]

Denne historien ender godt

Jeg opplevde en MA for et år siden. Vi fant ut at jeg var gravid noen dager før mensen skulle komme. 3. Januar 2017 skulle jeg være tolv uker på vei, og trygg. Denne dagen skulle vi ha tidlig ultralyd. Vi hadde fortalt venner og familie om nyheten i jula. På nyttårsaften fikk jeg bittelitt blod på papiret, og var veldig urolig - men det kom ikke noe mer og blødning kunne jo forekomme. 

3. Januar dro vi på ultralyd. "Babyen burde vært større nå, nå får jeg en dårlig følelse i magen" sa jordmor, "vi må ta innvendig ultralyd for å se hva som er galt". Den viste at fosterets utvikling hadde stoppet i 9+4. Grusomt. Både jeg og mannen min gråt. Jeg følte meg lurt av min egen kropp, jeg følte på angst over at jeg hadde så liten kontroll. 

Dagen etter fikk jeg time på sykehuset for abort, jeg var akkurat i grenseland - men ble sendt hjem for å ta medisinsk abort. "Vi sees på føden om et år" sa den fantastiske legen som jobbet der. Det gav meg håp.

Hjemme tok jeg tablettene (satte? Jeg husker ikke) og gruet meg til smertene. Jeg satt med mye usikkerhet rundt om jeg noen gang skulle bli gravid igjen osv. Samt takknemlighet over at jeg har en sønn, som er frisk, jeg hadde jo allerede fått oppleve det største. Jeg blødde mye i dagene som kom, mange store klumper og jeg trodde fosteret var ute. Ikke visste jeg hva jeg skulle se etter, størrelse osv.

En uke senere våknet jeg av intense smerter på natta. "Oi, nå føder jeg, tenkte jeg". På vei til do kjente jeg at det kom ut en klump, den havnet i bindet mitt. Det var et foster, med hode, armer, bein, navlestreng og morkake. Det er det mest groteske synet jeg har sett, og jeg ble nesten litt sint på mannen min som slapp unna alt. Jeg pakket fosteret inn i papir og la det i søpla. Det bildet satt på netthinnen min i flere måneder.

I april bestemte vi oss for å prøve igjen. Jeg var redd, men helt uten grunn. Jeg ble gravid på første forsøk og sitter i dag (akkurat nå) med ei nyfødt jente på brystet  håper det kan gi dere andre håp og pågangsmot <3 

Lykke til!

[hotfudge]

14 timer siden, Kaiaermeg skrev:

Likeså ❤️

❤️

[hotfudge]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fant ut jeg var gravid i begynnelsen av september. Overlykkelig etter å ha prøvd noen mnd. Kvalm og hele pakka. Kom til uke 12 og begynte å fortelle det til familie og venner.  Uke 14+4 gikk jeg til lege, da jeg et par dager før oppdaget at jeg blødde litt (bare på papiret da jeg tørket meg) og ble litt bekymret. Hatt en del utflod, men det var normalt fikk jeg beskjed om. Fikk kranglet meg til henvisning til ul (ikke mulig å komme til privat her i distriktet) og fikk konstantert MA. Fosteret hadde vert død siden uke 8!!!! Men kroppen min fortsatte og oppføre seg gravid 😢 

Anonymkode: c3c8f...773

For en grusom opplevelse 🤭🙁 Hvordan går det med prøvingen nå?

[hotfudge]

13 timer siden, Lillevingle skrev:

Denne historien ender godt

Jeg opplevde en MA for et år siden. Vi fant ut at jeg var gravid noen dager før mensen skulle komme. 3. Januar 2017 skulle jeg være tolv uker på vei, og trygg. Denne dagen skulle vi ha tidlig ultralyd. Vi hadde fortalt venner og familie om nyheten i jula. På nyttårsaften fikk jeg bittelitt blod på papiret, og var veldig urolig - men det kom ikke noe mer og blødning kunne jo forekomme. 

3. Januar dro vi på ultralyd. "Babyen burde vært større nå, nå får jeg en dårlig følelse i magen" sa jordmor, "vi må ta innvendig ultralyd for å se hva som er galt". Den viste at fosterets utvikling hadde stoppet i 9+4. Grusomt. Både jeg og mannen min gråt. Jeg følte meg lurt av min egen kropp, jeg følte på angst over at jeg hadde så liten kontroll. 

Dagen etter fikk jeg time på sykehuset for abort, jeg var akkurat i grenseland - men ble sendt hjem for å ta medisinsk abort. "Vi sees på føden om et år" sa den fantastiske legen som jobbet der. Det gav meg håp.

Hjemme tok jeg tablettene (satte? Jeg husker ikke) og gruet meg til smertene. Jeg satt med mye usikkerhet rundt om jeg noen gang skulle bli gravid igjen osv. Samt takknemlighet over at jeg har en sønn, som er frisk, jeg hadde jo allerede fått oppleve det største. Jeg blødde mye i dagene som kom, mange store klumper og jeg trodde fosteret var ute. Ikke visste jeg hva jeg skulle se etter, størrelse osv.

En uke senere våknet jeg av intense smerter på natta. "Oi, nå føder jeg, tenkte jeg". På vei til do kjente jeg at det kom ut en klump, den havnet i bindet mitt. Det var et foster, med hode, armer, bein, navlestreng og morkake. Det er det mest groteske synet jeg har sett, og jeg ble nesten litt sint på mannen min som slapp unna alt. Jeg pakket fosteret inn i papir og la det i søpla. Det bildet satt på netthinnen min i flere måneder.

I april bestemte vi oss for å prøve igjen. Jeg var redd, men helt uten grunn. Jeg ble gravid på første forsøk og sitter i dag (akkurat nå) med ei nyfødt jente på brystet  håper det kan gi dere andre håp og pågangsmot <3 

Lykke til!

Det var godt å høre at det gikk bra neste gang du prøvde ❤️ Det gir meg håp! 😄 Kos deg masse med den lille babyen din, det er virkelig fortjent!

[AnonymBruker]

7 hours ago, hotfudge said:

For en grusom opplevelse 🤭🙁 Hvordan går det med prøvingen nå?

Helt forferdelig... jeg var så lei meg og helt ute av det når jeg fikk beskjed om at det ikke var liv, så jeg  ble lagt inn på akutten og videre overført til føde/gyn avdeling for medisinsk abort. Var der til alt var ute... Cytotec er svært smertefullt!

Ser ut til at spotting/små blødninger har gitt seg nå. Så nå kan vi starte å prøve igjen. 

Anonymkode: c3c8f...773

[Hattifnatt90]

På 16.1.2018 den 15.21, AnonymBruker skrev:

17 mai 2017 fant jeg ut at jeg var gravid. Tror jeg var Norges lykkeligste!.
 
Ukene gikk og alt virket helt normalt( første gang gravid). Bestilte ultralyd i uke 12. Jeg og samboeren min var utrolig spent.
Lite viste vi at fosteret var dødt, og hadde vært dødt i ca 2 uker.  Siden jeg ikke hadde kjent noe smerte eller hadde blødd, kom dette som et Sjokk MED STOR S. Hadde ikke hørt om lignede tilfeller fra vennekretsen min, en skal "jo alltid" merke noe om det er noe som ikke stemmer fikk jeg høre jevnlig.
Ble henvist til sykehus for medisinsk behandling, noe som TOK sin tid, følte den prosessen aldri tok slutt. Gikk nesten en og halv mnd med blødning. 
Syklusen min er helt på bærtur, varierer mellom 30-36 dager. 
Har alltid hatt en lite håp hver med, men skuffelsen brekke  over hver gang. 

 

 

Anonymkode: ce9e7...f6d

Kjenner meg igjen. Fikk positiv test 15.mai.17. Alt virket normalt, men etter en ultralyd i uke 10 fant jeg ut at fostersekken var tom. Helt for jævelig. Prøvde Cytotec uten virkning og måtte ta utskrapning. 

Mange mente at man ofte ble fort gravid etter abort, men nei. Lest også at om man blir gravid innen 6 mnd etter abort er sjansen mindre for en ny abort. Dette rakk jeg jo selvfølgelig ikke. Er nå inne i 7 pp etter BO.

De første mnd etter aborten var jeg utrolig lei meg, men hadde troen på at det skulle klaffe ganske raskt igjen. De siste mnd har jeg fortsatt vært lei meg, men i tillegg mistet håpet om at det skal klaffe og nådd bunnen. Begynner i tillegg å nærme meg «termindato» som skulle vært i slutten av mnd. Det hjelper lite på humøret og psyken.

Endret 17. januar 2018 av Hattifnatt90

[AnonymBruker]

15 timer siden, Hattifnatt90 skrev:

Kjenner meg igjen. Fikk positiv test 15.mai.17. Alt virket normalt, men etter en ultralyd i uke 10 fant jeg ut at fostersekken var tom. Helt for jævelig. Prøvde Cytotec uten virkning og måtte ta utskrapning. 

Mange mente at man ofte ble fort gravid etter abort, men nei. Lest også at om man blir gravid innen 6 mnd etter abort er sjansen mindre for en ny abort. Dette rakk jeg jo selvfølgelig ikke. Er nå inne i 7 pp etter BO.

De første mnd etter aborten var jeg utrolig lei meg, men hadde troen på at det skulle klaffe ganske raskt igjen. De siste mnd har jeg fortsatt vært lei meg, men i tillegg mistet håpet om at det skal klaffe og nådd bunnen. Begynner i tillegg å nærme meg «termindato» som skulle vært i slutten av mnd. Det hjelper lite på humøret og psyken.

Føler med deg, og hvertfall når termindatoen nærme seg, ( 23 januar)   Ord blir fattige.

 Jeg er eneste i vennekretsen min som ikke har barn og føler veldig utenfor og spørsmålene svirre rundt hvorfor vi ikke setter i gang. 
Men jeg har ikke gitt opp håpet enda. Nytt år- nye muligheter.  

Håpe det går riktige veien for deg, Haffifnatt90  
 

Anonymkode: ce9e7...f6d