Erfaringer med relasjonsskader?

[AnonymBruker]

Sliter med mye av det samme som din samboer. eneste som funker for meg er terapi. Det er en lang og slitsom vei, det er tungt og skummelt. Men det er det eneste som funker.

Anonymkode: 94dfb...a62

[AnonymBruker]

Jeg har ikke samme oppvekstvilkår som kjæresten din, men har relasjonsskader. Utrygg tilknytning OG trygg tilknytning (faktisk).

Jeg jobber med det via å få kunnskap om tema, selvinnsikt, kommunikasjon med evnt. kjæreste er nødvendig og terapi.

Det hjelper ikke å skyve det bort.

 

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver høres ut som min relasjon til menn. Er ufattelig sårbar overfor menn og om jeg prøver å date en, er jeg avhengig av bekreftelse hele tida på at vedkommende fortsatt liker meg osv. Jeg opplevde slik omsorgssvikt fra faren min, emosjonell ustabil tilknytning. Mamma var en god (mye bedre) omsorgsgiver, så jeg virker likevel. 

Anonymkode: 18045...ebc

Det blir litt dumt å si at du "virker likevel", når du helt tydelig har en relasjonsskade. Enig med de her; 

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sliter med mye av det samme som din samboer. eneste som funker for meg er terapi. Det er en lang og slitsom vei, det er tungt og skummelt. Men det er det eneste som funker.

Anonymkode: 94dfb...a62

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke samme oppvekstvilkår som kjæresten din, men har relasjonsskader. Utrygg tilknytning OG trygg tilknytning (faktisk).

Jeg jobber med det via å få kunnskap om tema, selvinnsikt, kommunikasjon med evnt. kjæreste er nødvendig og terapi.

Det hjelper ikke å skyve det bort.

 

Anonymkode: b44c1...a22

Eneste som fungerer er å innse problemet og ta det på alvor  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir litt dumt å si at du "virker likevel", når du helt tydelig har en relasjonsskade. Enig med de her; 

Eneste som fungerer er å innse problemet og ta det på alvor  

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg skriver jo at jeg har relasjonsvansker. Men når jeg skriver at jeg "virker likevel", så betyr det at jeg får hverdagen til å fungere bra, er snart ferdig med lang høyskoleutdanning innen pedagogikk osv (da er man avhengig av å fungere greit sosialt). Er bare forsiktig med dating og menn. 

Anonymkode: 18045...ebc

[AnonymBruker]

I et oppvekstmiljø er det er noe som heter risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Ofte kan man ha flere av det ene eller det andre og så er det både miljø og genetikk som påvirker resiliens (motstandsdyktighet) til hvordan man klarer seg tross alt. Så selv om man har hatt utrygg tilknytning til en forelder, så betyr ikke det nødvendigvis at man har problemer med relasjonsbygging og tilknytning, eller at man har slike problemer når det gjelder alle. Det utarter seg forskjellig. 

Anonymkode: 18045...ebc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver jo at jeg har relasjonsvansker. Men når jeg skriver at jeg "virker likevel", så betyr det at jeg får hverdagen til å fungere bra, er snart ferdig med lang høyskoleutdanning innen pedagogikk osv (da er man avhengig av å fungere greit sosialt). Er bare forsiktig med dating og menn. 

Anonymkode: 18045...ebc

Relasjonsskader er et begrep som tar for seg problemer med nære relasjoner, bonding, omsorg, intimitet etc. Jeg tror de fleste som har problemer med nære relasjoner fungerer bra sosialt og i jobb. Jeg har i alle fall ikke hørt annet.

(Og man fungerer gjerne litt for godt som singel, om det går an å si.)

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Relasjonsskader er et begrep som tar for seg problemer med nære relasjoner, bonding, omsorg, intimitet etc. Jeg tror de fleste som har problemer med nære relasjoner fungerer bra sosialt og i jobb. Jeg har i alle fall ikke hørt annet.

(Og man fungerer gjerne litt for godt som singel, om det går an å si.)

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg skjønner hva du mener, men tror ikke man kan tenke så svart-hvitt om det. Se innlegget jeg skrev rett over deg.

Anonymkode: 18045...ebc

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver jo at jeg har relasjonsvansker. Men når jeg skriver at jeg "virker likevel", så betyr det at jeg får hverdagen til å fungere bra, er snart ferdig med lang høyskoleutdanning innen pedagogikk osv (da er man avhengig av å fungere greit sosialt). Er bare forsiktig med dating og menn. 

Anonymkode: 18045...ebc

Jeg virker og fungerer på mange plan. Er likevel viktig å fungere i kjærlighetslivet, da kjærlighet er noe av det største i livet.

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg virker og fungerer på mange plan. Er likevel viktig å fungere i kjærlighetslivet, da kjærlighet er noe av det største i livet.

Anonymkode: b44c1...a22

Ja, det er helt klart. Sier ikke at det ikke er viktig. Men godt man virker ellers også da, tross alt. 

Anonymkode: 18045...ebc

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke samme oppvekstvilkår som kjæresten din, men har relasjonsskader. Utrygg tilknytning OG trygg tilknytning (faktisk).

Jeg jobber med det via å få kunnskap om tema, selvinnsikt, kommunikasjon med evnt. kjæreste er nødvendig og terapi.

Det hjelper ikke å skyve det bort.

 

Anonymkode: b44c1...a22

Den var litt interessant. Hvordan skapes utrygg og trygg tilknytning i samme person?

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den var litt interessant. Hvordan skapes utrygg og trygg tilknytning i samme person?

Anonymkode: bf971...cb7

Si det!Jeg har hvertfall fått tilbakemelding om det fra psykolog og enkelte andre tilfeller.

Jeg tror det er flere ting som spiller inn.. At jeg har hatt godt familiebånd og støttende familie, at jeg har hatt gode venner og miljø i den forstand. For hvis jeg var alene med meg selv uten god påvirkning utenfra så hadde jeg sikkert vært et verre tilfelle.

Så jeg mener at kjærlighet og andre mennesker (gode relasjoner) er GULL verdt.

 

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg virker og fungerer på mange plan. Er likevel viktig å fungere i kjærlighetslivet, da kjærlighet er noe av det største i livet.

Anonymkode: b44c1...a22

Nettopp. Og leser man her inne så er det mange som har fryktelig merkelige ting de enten forventer av kjæresten sin eller de unnlater å forvente av kjæresten sin. Det er ofte de helt ekstreme variantene;

"Kjæresten min sa at jeg er overfølsom, jeg føler meg kreeenket og jeg har selvfølgelig lov til å føle meg skikkelig såret!"

"Jeg er en slave og en dørmatte, kjæresten min lyver, bedrar og er utro, men har jeg likevel lov til å bli bittelitt skuffet hvis han ikke en gang husker bursdagen min?"

Enten går man i prinsesse-fellen eller så går man i dørmatte-fellen. 

Det er dette som er å ha en relasjonsskade, man klarer ikke å tilpasse seg et annet menneske, man tenker konsekvent litt for lave eller litt for høye tanker om seg selv, og det går utover relasjonen på sikt.

Ofte tiltrekkes mennesker med relasjonsskader noen som har den motsatte relasjonsskaden; en klamrende person tiltrekkes en unnvikende person, og motsatt. De komplementerer og bygger opp om fordommene de begge har om seg selv, enten at de konsekvent fortjener mer enn de synes de får, eller at de konsekvent fortjener mindre enn de synes de får.

Resultatet er så mangt, men nesten alltid ender det med en destruktiv relasjon, hvor den ene lukker seg, en av partene er utro, en av partene er voldelig etc. Man tiltrekkes det samme mønsteret man har vokst opp med, og med mindre man tar aktivt avstand til en lignende relasjon, og bryter mønsteret, så fortsetter man bare ødeleggelsene. 

Man bør etter min mening søke å gjøre noe med dette før eller mens man inngår i en relasjon. Men særlig om man ønsker seg barn, så er det prekært at man tar det oppgjøret.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Si det!Jeg har hvertfall fått tilbakemelding om det fra psykolog og enkelte andre tilfeller.

Jeg tror det er flere ting som spiller inn.. At jeg har hatt godt familiebånd og støttende familie, at jeg har hatt gode venner og miljø i den forstand. For hvis jeg var alene med meg selv uten god påvirkning utenfra så hadde jeg sikkert vært et verre tilfelle.

Så jeg mener at kjærlighet og andre mennesker (gode relasjoner) er GULL verdt.

 

Anonymkode: b44c1...a22

Ps. 

Jeg tror kanskje en viktig faktor her har vært at jeg har lært å gi og motta kjærlighet, selvom enkelte odds har gjort det vanskelig og har vært ødeleggende.

Den viktigste erfaringen min her i livet har vært å innse forskjellen på ekte og uekte kjærlighet, uansett om det gjelder vennskap, familiebånd eller partner.

Cluet mitt og redningen min har rett og slett vært å se kjærlighet med mine egne øyne. Hadde jeg ikke sett det rundt meg og bevtnet det, hadde jeg ligget dårligere an og absolutt vært verre mtp. utrygg tilknytning.

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ps. 

Jeg tror kanskje en viktig faktor her har vært at jeg har lært å gi og motta kjærlighet, selvom enkelte odds har gjort det vanskelig og har vært ødeleggende.

Den viktigste erfaringen min her i livet har vært å innse forskjellen på ekte og uekte kjærlighet, uansett om det gjelder vennskap, familiebånd eller partner.

Cluet mitt og redningen min har rett og slett vært å se kjærlighet med mine egne øyne. Hadde jeg ikke sett det rundt meg og bevtnet det, hadde jeg ligget dårligere an og absolutt vært verre mtp. utrygg tilknytning.

Anonymkode: b44c1...a22

Hvis man bare erfarer utrygghet med sine foreldre, men samtidig har mange erfaringer med trygge voksenpersoner utenfor familien, så kan man ende opp med både trygg og utrygg tilknytning slik du har gjort?

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man bare erfarer utrygghet med sine foreldre, men samtidig har mange erfaringer med trygge voksenpersoner utenfor familien, så kan man ende opp med både trygg og utrygg tilknytning slik du har gjort?

Anonymkode: bf971...cb7

Jepp, det kan man! Da blir de trygge voksenpersonene utenfor familien blir da beskyttelsesfaktorer for hvordan tilknytningen utarter seg  

Anonymkode: 18045...ebc

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Si det!Jeg har hvertfall fått tilbakemelding om det fra psykolog og enkelte andre tilfeller.

Jeg tror det er flere ting som spiller inn.. At jeg har hatt godt familiebånd og støttende familie, at jeg har hatt gode venner og miljø i den forstand. For hvis jeg var alene med meg selv uten god påvirkning utenfra så hadde jeg sikkert vært et verre tilfelle.

Så jeg mener at kjærlighet og andre mennesker (gode relasjoner) er GULL verdt.

 

Anonymkode: b44c1...a22

Så resterende utrygg tilknytning er  genetisk ?

Anonymkode: ad771...08d

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I et oppvekstmiljø er det er noe som heter risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Ofte kan man ha flere av det ene eller det andre og så er det både miljø og genetikk som påvirker resiliens (motstandsdyktighet) til hvordan man klarer seg tross alt. Så selv om man har hatt utrygg tilknytning til en forelder, så betyr ikke det nødvendigvis at man har problemer med relasjonsbygging og tilknytning, eller at man har slike problemer når det gjelder alle. Det utarter seg forskjellig. 

Anonymkode: 18045...ebc

Selv om man ikke har trygge foreldre betyr ikke det at man ikke har en trygg tilknytning, som du sier pga andre risiko- og beskyttelsesfaktorer. Noen andre her har nevnt Den ene. Det å ha en utenforstående (onkel, lærer, nabo) som bryr seg litt ekstra og gir trygghet og omsorg kan veie opp for en del av det som skjer i hjemmet. Det indre arbeidsmodellen blir ikke preget av en tanke om at verden vil en vondt. Men om man får en utrygg tilknytningsstil så er vel dette noe som strekker seg utover den spesifikke relasjonen til en forelder? 

Som de fleste andre områder innen psykologi og sosiale relasjoner er det enorme variasjoner, siden mekanismene oppstår i møtet mellom mennesker. Likevel er det jo veldig mye litteratur som peker på mye som er gjenkjennelig for folk, som er generelt og gyldig for mange som har opplevd det TS beskriver at samboeren hennes har opplevd. At ingen tilfeller er helt det samme betyr heldigvis ikke at man trenger en egen bok for hvert tilfelle. 

TS, utifra det du beskriver virker det (i den grad vi kan sitte her og synse og mene) som at han har en utrygg unnvikende tilknytningsstil. Av de bøkene jeg nevnte er nok Avoidant: how to love (or leave) a dismissive partner den som passer best. 

Jeg tenker at det er lurt å huske på at i bunn og grunn så er han bare et menneske sånn som deg og meg. Jeg tror det helt klart vil være nyttig for deg og deres samliv om du (og han) kan lese og lære og diskutere rundt dette for å finne bedre måter å samarbeide på, å forstå hverandre på. Men ta det fra en som har opplevd å bli møtt med "men du har jo sånne problemer så...", vær veldig obs på at hans problemer med konflikt og konfrontasjon og nærhet, tilknytning og intimitet ikke blir "overskriften" i deres samliv. Alle mennesker sliter med noe. Alle trenger at det blir tatt noen hensyn. Ikke bruk det mot ham. Ikke reduser ham til en person som bare har sånn og sånn problem. Når du setter deg inn i dette og lærer, vær bevisst på å bruke tid på å bare være dere, ha det moro og gøy alt sånn dere gjorde før og se på ham med øyne som ikke alltid er farget av "han har opplevd sånn og sånn". Ikke tillat deg å tenke at alt som blir problematisk mellom dere må være fordi han har en vanskelig og annerledes måte å håndtere ting på. At alt bunner i at han er unnvikende. For sånn er det ikke. Det er lett å bruke det som en knagg å henge alle utfordringer på, men det er urettferdig og feil og skadelig, så ikke gjør det selv om det er lett. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Selv om man ikke har trygge foreldre betyr ikke det at man ikke har en trygg tilknytning, som du sier pga andre risiko- og beskyttelsesfaktorer. Noen andre her har nevnt Den ene. Det å ha en utenforstående (onkel, lærer, nabo) som bryr seg litt ekstra og gir trygghet og omsorg kan veie opp for en del av det som skjer i hjemmet. Det indre arbeidsmodellen blir ikke preget av en tanke om at verden vil en vondt. Men om man får en utrygg tilknytningsstil så er vel dette noe som strekker seg utover den spesifikke relasjonen til en forelder? 

Som de fleste andre områder innen psykologi og sosiale relasjoner er det enorme variasjoner, siden mekanismene oppstår i møtet mellom mennesker. Likevel er det jo veldig mye litteratur som peker på mye som er gjenkjennelig for folk, som er generelt og gyldig for mange som har opplevd det TS beskriver at samboeren hennes har opplevd. At ingen tilfeller er helt det samme betyr heldigvis ikke at man trenger en egen bok for hvert tilfelle. 

Enig med det du skriver  ser ut som vi er flere som har studert (spesial?)pedagogikk her. Til det første avsnittet så kan jeg egentlig bare svare at jeg tror det er veldig forskjellig hvordan det utarter seg, som sagt på bakgrunn av både genetikk og miljø. 

Og ja, det er mye man kan generalisere dette på bakgrunn av, dog ikke alt da det nettopp ikke er svart-hvitt hvordan man utvikler seg. Men heldigvis finnes det mange fellestrekk som kan brukes som verktøy for å forstå mennesker   

Anonymkode: 18045...ebc

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enig med det du skriver  ser ut som vi er flere som har studert (spesial?)pedagogikk her. Til det første avsnittet så kan jeg egentlig bare svare at jeg tror det er veldig forskjellig hvordan det utarter seg, som sagt på bakgrunn av både genetikk og miljø. 

Og ja, det er mye man kan generalisere dette på bakgrunn av, dog ikke alt da det nettopp ikke er svart-hvitt hvordan man utvikler seg. Men heldigvis finnes det mange fellestrekk som kan brukes som verktøy for å forstå mennesker   

Anonymkode: 18045...ebc

Jeg synes det var veldig interessant dette dere skriver om utrygg og trygg tilknytning på samme tid. Men jeg skjønner det ikke helt. Jeg trodde at i følge tilknytningsteori så falt man i en av to kategorier utrygg eller trygg. Og så er det en glidende overgang.  Hvordan kan man være både unnvikende og utrygg på samme tid? Å mestre gode, varige bånd uten tilknytningsangst til venner og øvrig familie betyr vel ikke nødvendigvis at man har en trygg tilknytningsstil bare heller at tilknytningsstilen og tilknytningsskaden ikke trekker så dypt? Når tilknytningsstilen hovedsakelig oppstår i møtet med "primary other" (mor og far) handler den vel også hovedsakelig om møtet med primary others (partner) i voksenlivet. Hos noen strekker tilknytningsstilen dypt og den preger alle nære relasjoner som voksne, hos andre bare kjærester og foreldre. Mens man ellers er trygg og sosial. Er det dette dere mener med at man har trygg og utrygg tilknytning på samme tid? Trygg tilknytning til venner og andre, utrygg til nære relasjoner? 

Jeg trodde videre at utrygg tilknytning også var forbundet til denne følelsen av tomhet som man kjenner igjen hos de med EUPF. Manglende trygghet i seg selv fordi man aldri fikk dette nære viktige båndet som barn gjør at når vanskelige ting skjer blir man desperat og følelser oppleves uutholdelig i stedet for at man henter frem "self-soothing mechanisms" med base i tryggheten fra barndommen og første leveårene. Som igjen kam være (bare en teori jeg har) en grunn til at selvskading er mer latent hos noen enn hos andre (hvor det ofte rett og slett er utenkelig). Hvis trygg tilknytning handler om dette kan man vel ikke ha både trygg og utrygg tilknytning på samme tid? 

Dere som sier dere har det, kan jeg spørre hvordan det er med denne tomhetsfølelsen og evnen til å kjenne trygghet og ro i seg selv? Hva mener dere egentlig når dere sier dere har begge på samme tid? I forholdet til partner vs venner? Er dere helt trygge på forholdet til deres venner, og kjenner ikke noe avstand der? Og hva er da problemet med de nære relasjonene hvis dere ikke har en sånn manglende trygghet på tilknytningen til andre når det gjelder venner? 

Veldig interessant, setter veldig pris på svar og beskrivelse av hva som egentlig menes her!

[AnonymBruker]

Mye fornuftig og interessant å lese her blant både dere med erfaring av denne typen opplevelser og andre med viten om temaet. Noen råder meg til å snakke med min samboer om oppveksten, det har jeg forsøkt flere ganger, og de gangene jeg har fått han til å snakke om temaet har han "bare" nevnt en rekke opplevelser med sin mor som for meg, som har en trygg og normal oppvekst med gode omsorgspersoner, er helt ekstreme - han har aldri gått lenger enn det, som at han ikke innser at slikt må bearbeides. Det er liksom alltid så enkelt som at "nå bor han ikke lenger hos henne og hun har ikke ansvar for ham fordi han er voksen" - dermed kan hun ikke gjøre noe og da er det som har vært nærmest redusert til fortid.

Jeg tror han fortrenger mye, samtidig som frykten sitter så godt i han at han ser frykt i altfor mange situasjoner som egentlig er ufarlige. Han er umulig å overtale, så jeg tviler sterkt på at han noen gang vil oppsøke profesjonelle for å bearbeide traumene sine.

Anonymkode: 80ed4...df2