Har en krise / sorg endret din livsstil og holdninger ?

[Gjest Anonym Bruker]

Sorg og annen motgang har vert eindel av kvardagen  igjennom mange år, og har utvilsamt endret min  livstil og holdninger,og gjordt noe med meg som person som er vanskeleg å sette ord på.  For omlag 40 år sidan møtte eg veggen og var utbrendt / utslitt og fekk omtalen "bare dårleg på nærvene"  men kom meg heldigvis raskt tilbake i jobb,og har lagt bak meg en lang yrkeskarriere.     I nyere tid trår  gjerne eit kristeam bestående av fagpersonell  fra kommunen inn når ein blir råka av en  krise / ulykke,men tidlegere tider  fantes så  det ikkje noe slike tilbud. Mange opplevde nok at familie, slekt,og vennskapsbåndene stod nærmere   en idag  , og de  var langt flinkere å støtte hverandre når ein stod overfor en  kriseråka  familie.  Etterhvert som årene har gått så opplever ein at mange av desse verdiene er smuldret bort, og mange er blitt sjølvopptatt , og har liksom nok med seg sjølve.   Selv vokste eg opp i liten bygd hvor alle kjente alle   "folk brydde seg  om hverandre"  men så kom dagen da  eg måtte flytte gr.utdannelse, jobb, etablering på nytt sted,og   ein måtte begynne å forholde seg til  nye mennesker som selvsagt ikkje kjente til de   skjulte  sorgfølelsene ,depresjonene som ga seg utslag i  stressrekasjoner,og mestringsproblemer m.m.   De fleste som har vert igjennom sorg og annen motgang har nok  fått  en opplevelse av endring  i  livsstilen ,og ein verdisetter menneskeleg omtanke / omsorg mer en matrielle verdier.  Kunna vert intrs. å høre ifra andre som har opplevd sorg og annen motgang om korleis livet har endret seg,og koleis det har gått med dem.  ?

Sitat

 

          

  

Endret 31. desember 2017 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Tja, tror jeg er mye den samme som før motgangen. Verdsatte i all hovedsak de samme tingene før også. Men jeg har hatt fysiske og økonomiske problemer, ikke psykiske. 

Anonymkode: 68f94...165

[helledussen]

Jeg lærte meg hvem som virkelig bryr seg om meg og hvem som sier at de gjør det. For meg er det viktigere å ha kontakt med få og nære enn mange og overfladiske. Og jeg har lært hvor viktig det er å ta vare på helsen for jeg har smertelig fått erfare hva som skjer når vi overser signalene fra kroppen. Jeg er ikke ferdig med min krise som har vart noen år men jeg gleder meg over de gode stundene jeg har. 

[minister-mio]

jeg har blitt med flat i følelsene noe som igjen påvirker holdninger og livsstil.

[AnonymBruker]

Det er veldig få som får hjelp av kriseteam dessverre. Jeg har vært gjennom en døfødsel og jeg fikk ikke hjelp. Og det er dessverre vanlig.Det er litt forskjeller fra sykehus til sykehus, men det er ingen klar plan for hva man gir av støtte til de i min situasjon. Jeg kjenner mange i samme situasjon nå og flere har faktisk blitt avvist (meg selv inkludert, det var ikke kapasitet der jeg søkte)  når de søker om psykologhjelp fordi sorg ikke er en sykdom... Først når det har gått over en vis tid (som man regner som akuttfase i sorg) så blir det for mange aktuelt med profesjonell hjelp. Nettverk blir da det ensete man har. Jeg har opplevd venner som virkelig står på og hjelper til ,men dessverre også de som trekker seg helt unna og aktivt sier at de ikke vil/kan stille opp i sogen. 

Krisen min har definitivt endret meg og min livsstil. Jeg vil/klarer bare være sammen familie og de nærmeste vennene. Jeg klarer ikke på samme måte som før å knytte meg til nye mennesker. Ikke har jeg energi til det heller. Og jeg syns det er vanskelig å stole på folk. 

Anonymkode: d75ab...f62

[Virrevirrevapp]

Jeg opplever at kriser er veldig ulike. 

De fysiske problemene fikk meg til å iblant slite med å være til stede i egen kropp. Men det gjorde ikke at jeg slet med venner, tvert imot prioriterte jeg venner som aldri før, siden jeg ikke jobbet. Jeg visste at ingen kom til å komme på døra, så jeg dro ut. Eller bad folk hjem til meg. Jeg lagde til og med en slags klubb  Jeg har tenkt å videreføre den.

Det at mamma ble så syk, ble en eksistensiell krise for meg - jeg har sørget over henne som om hun døde, for hun er ikke den hun var og rollene er byttet om - jeg er blitt "forelder" for min egen mor, i mye yngre alder enn jeg så for meg (jeg er bare 38). Jeg finner trøst i eldre folk som har opplevd det samme som meg. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det. Det er kaotisk når foreldre dør, og når de er syke men lever, føler man seg lett maktesløs inntil ting er stabilisert. 

Det at kjæresten min dro, og at barneplanene våre ble avbrutt, var en sorg som også har avstedkommet en del redsel angst. Han var del av livet mitt i så mange år at det iblant er uvirkelig at vi ikke er sammen. Samtidig såret han meg så mye i bruddet, og har fått så andre ideer enn meg om hva slags liv man skal leve, at jeg ikke ser for meg et liv med ham. Så da blir det å føte seg som eneboer. De første månedene var jeg nesten ikke ute av huset og gråt mye Nå er jeg mer med venner og familie, og har til og med fått en del nye bekjente, husdyr og kjæreste  . Jeg kjenner jeg på smerten en gang iblant, og det er mer eksistensielt. Det er vanskelig å virkelig stole på den nye kjæresten min, stole på fine ting han sier, planlegge framtida. Det er en nummen og kynsik del av meg som vil løsrive meg så jeg slipper å være nær noen og risikere å bli avvist. Det er jo urettferdig overfor ham, det jeg tenker. Men også veldig naturlig når jeg har et "svik" så tett i tid. Jeg tror nok det er noe som kommer til å gi seg, og at jeg forsoner meg med det som har vært. Jeg tror man kan komme over det meste, selv om minnene ikke forsvinner. 

[Gjest Anonym Bruker]

På 1.1.2018 den 18.39, helledussen skrev:

Jeg lærte meg hvem som virkelig bryr seg om meg og hvem som sier at de gjør det. For meg er det viktigere å ha kontakt med få og nære enn mange og overfladiske. Og jeg har lært hvor viktig det er å ta vare på helsen for jeg har smertelig fått erfare hva som skjer når vi overser signalene fra kroppen. Jeg er ikke ferdig med min krise som har vart noen år men jeg gleder meg over de gode stundene jeg har. 

Ja det er som du seier at det er i motgang ein ser hvem som er venn eller fiende.  Ellers er det viktig å ta vare på egen helse , og det er ingen selvfølge å stå opp om morgenen og vera frisk og rask.   

[AnonymBruker]

Jeg vil påstå det, og det til det mye bedre også.

Jeg møtte "veggen" da jeg ble singel og gikk igjennom midtlivskrisa. Det var fryktelig vanskelig, da jeg slet tungt med ensomhet i 2-3 år. Da jeg endelig klarte å hente meg inn og tilpasse meg til en endret livsstil, så ble jeg lykkeligere, mer ydmyk, har mye bedre selvtillit og selvfølelse og er mer robust til å håndtere forandringer.

Akkurat nå sørger jeg over hunden min som ble 12 år gammel og døde rett før jul. Det er mye tøffere enn jeg trodde det skulle bli, men jeg tror jeg vet hvordan jeg skal håndtere dette. Lærer vel noe på veien her også.

Anonymkode: c80cc...05a